Apen

Jeg har akkurat lest den ferdig, og må innrømme at jeg forstår svært lite. Dette er noe av det merkeligste jeg har lest. Karen Blixen skal ha uttalt at det ikke er meningen at vi skal forstå alt. Skal se om jeg finner igjen hvor jeg leste den uttalelsen.

Så bra at du er med :)

Isak er vel så lite kjønnsnøytralt som det kan få blitt.

Jeg støtter deg på dine refleksjoner, og så fant jeg en interessant artikkel som tar for seg speilets historie.

Karen Blixen har nok hentet inspirasjon både fra gresk mytologi, gammel overtro, eventyrene ol.

Karen Blixen er opptatt av speil. 21 ganger er ordet nevnt i fortellingene (nb.no talte for meg).
Noen som har noen tanker om det?

Sverre Lyngstad kom med "nye" oversettelser av Markens grøde i 2007, og Victoria i 2005. Jeg har ingen kjennskap til han eller andre som har oversatt Hamsun, men Sverre Lyngstad har jo den fordelen at han er norsk.

Karen Blixen forklarer sjangerangivelsen ”Gothic Tales” med at gothic tidfester historien og antyder noe som både er ”ophøjet og kan slå over i Spøg og Spot, i Djævlerier og Mystik”.

Jeg synes "fantastiske fortellinger" er en grei oversettelse.

Det tok ikke mange uker før Karen Blixen var avslørt. "Seven Gothic Tales" kom ut 9. april 1934, og 30. april kom dikteren Tom Kristensen med en anmeldelse som var full av beundring, Dagen etter brakte avisen Politiken et intervju.

Har du funnet den?

I Judith Thurmans biografi kan jeg lese på s 92:

Sandhedens hævn er essensen av Tannes visdom som nittenåring. Hun omarbeidet det igjen i 1912 og i 1925, da som en marionettkomedie. Mens stykkets innhold ikke forandret seg merkbart i årenes løp, blir ironien mer dempet. Senere ble det lille skuespillet oppført ved Det Kongelige Teater og på dansk fjernsyn. Ved en av disse oppførelsene, i 1960, ga forfatterinnen instruks om at Amiane, heksa, skulle se ut som "Karen Blixen."

Når skuespillet ble oppført hjemme på Rungstedlund, spilte hun selv rollen som heksa: s 91:

"Hun var en heks, en gammel sigøynerkvinne som viser seg i første akt og avbryter en krangel mellom skurken, en gjerrig krovert og hans medhjelper Mopsus, mens de planlegger å rane og myrde en ung lykkejeger.
Hun advarer dem og sier at skjebnen er klokere enn de er, og hun kaster en forbannelse over kroen: Alle løgner som blir fortalt under dens tak i løpet av natten vil bli til sannhet når det lysner av dag"

Artig :)

Hvis du har alle i serien Århundrets Bibliotek, så har du også denne. På min profil finner du omslagsbildet.

Veiene omkring Pisa

Jeg har akkurat lest ferdig den første fortellingen i Karen Blixens debutbok, og min umiddelbare tanke var at jeg måtte lese den om igjen.
Hva handlet den egentlig om? Dette var en svimlende labyrint av historier.

KB skriver om forfatterens idé på s 37 i Århundrets Bibliotekutgave:

"Sannheten er at vi alle spiller med i en marionettkomedie. Og det som det især gjelder i en marionettkomedie, mine barn, er å holde forfatterens idé klar."

Og da undrer jeg meg over hvilke idéer KB hadde med denne fortellingen.

Jeg kan ikke unngå å legge merke til at hun bringer på bane mange livsfilosofiske spørsmål,; gudstro, eksistensielle spørsmål som tiden/alder, identitet, kjønn, roller, masker, løgn og sannhet. Er det disse spørsmålene som spiller hovedrollen i fortellingen?

Hvis du ikke har forfatterheftet som fulgte med Århundrets Bibliotekutgave, finner du det her.

Leseperiode:
Fredag 22. januar - Søndag 21. februar.

Alle som ønsker det kan skrive innlegg og kommentere boka, forfatteren eller andre relevante emner.

Syv fantastiske fortellinger er Karen Blixens debutbok, og den kom ut det året hun fylte 49 år, imponerende. Jeg er veldig spent på hvordan vi her i lesesirkelen reagerer på fortellingene, de er eksotiske eventyr og kompliserte historier med flere lag. Etter å ha lest en del omtaler på amazon.com og goodreads.com, er jeg ikke i tvil om at lesningen kan bli både forvirrende og utfordrende. Da er det godt at vi har hverandre.

Andre tråder:

Forslag til En4
Valg av En4
Hovedtråd

Velkommen med innlegg.

Så artig! Nå er det bare å følge opp, ikke bare da, men du skjønner.

Under overskriften "Dansk Bog tager Amerika med Storm" konfronterte avisa Politiken 28. april 1934 sine lesere med følgende spørsmål: "Hvem skjuler seg bag Psevdonymet Isak Dinesen?"
9. april hadde Seven Gothic Tales kommet ut i Amerika under navnet Isak Dinesen, og da nyheten nådde Danmark om at det dreide seg om en ukjent dansk forfatter som skrev på flytende engelsk, begynte spekulasjonene i de danske avisene.

Hentet fra Tone Selboes Karen Blixen, Gyldendal (1999).

Under "Abortion" i Webster's Dictionary står det " a monstrous person or thing."

Valg av bok nr. 16: Eldre nordisk litteratur utgitt før 1975.

Frist tirsdag 19. januar kl 21.00

Deltakerliste pr. 17. januar:

Ann Helen E. H., Anniken, Bjørg L, bokogkaffe, Eli Hagelund, Gabriella,
gretemor, Hedvig, Hilda, ingar h, Ingunn S, Jostein Røyset, Karen Ramsvik, kari bråten,
Karin Jensen, Kjell G, kjell k, krira, Kristin, Kristine Louise, Laila,
Lillevi, Marcelle, Marit Håverstad, Octavia, Vibeke Hulback, Wolfcat.

Bare de som står på lista kan avgi stemmer.

Du stemmer ved å klikke på "Godt sagt".
Du må stemme på minst to - 2 - bøker.
Stemmer kan trekkes tilbake underveis, men ved fristens utløp må du ha stemt på
to bøker eller flere.

Siden jeg ikke kan klikke "Godt sagt" for egne innlegg, skriver jeg (+1 stemme)
ved de bøkene jeg stemmer på.

Nedenfor følger en alfabetisk liste over de nominerte bøkene.

"De dødes tjern" av André Bjerke.
"Jonas" av Jens Bjørneboe.
"Den afrikanske farm" av Karen Blixen.
"Syv fantastiske fortellinger" av Karen Blixen.
"Den siste viking" av Johan Bojer.
"Sølvhammeren" av Vera Henriksen.
"Musikk fra en blå brønn" av Torborg Nedreaas.
"Egypteren Sinuhe" av Mika Waltari.

Første bind i Knausgårds encyklopedi

Karl Ove Knausgård (f. 1968) er i gang med et nytt bokprosjekt; en personlig encyklopedi om den nære virkeligheten i fire bind - med navn etter de fire årstidene. "Om høsten" er den første boka i serien. Den andre heter "Om vinteren". De to neste - "Om våren" og "Om sommeren" kommer ut senere i år. Selv begynte jeg med "Om vinteren" først, og denne har jeg omtalt her på bloggen for kort tid siden (linken går til bloggomtalen min). Hver av bøkene er illustrert av spesielt utvalgte kunstnere. Mens "Om vinteren" er illustrert med vinterbilder av Lars Lerin, er "Om høsten" illustrert med høstmotiver av Vanessa Baird.

Siden hver av bøkene dekker en fjerdedel av et år, er det naturlig at hver av dem er delt inn i tre - en del for hver måned. Hver av delene i "Om høsten" har i tillegg overskriften "Brev til en ufødt datter". Det er til denne ufødte datteren fortelleren henvender seg - i den grad han henvender seg til andre enn oss lesere. Etter å ha lest halvparten av bøkene som inngår i encyklopedien, har jeg dannet meg et inntrykk av at hele kroppen skal beskrives. Mens nesen, ørene og hjernen blir utførlig beskrevet i "Om vinteren", er det munn, fingre, kjønnslepper, ansikter og øyne - i tillegg til kroppsvæsker som piss og blod - som beskrives i "Om høsten". Og når det gjelder dyrene, får vi her høre om frosker, veps, niser, huggormer, maneter, grevlinger, lus, fluer og rovfugl. Det aner meg at disse temaene vil bli ytterligere supplert i de kommende bøkene i serien.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: få kan som Knausgård beskrive hva det skulle være, og ikke bare få dette til å høres interessant ut. I tillegg blir det stor litteratur av det. Og så er det atter slik at det er når han beskriver det universelt menneskelige at han er aller best. Eller når han skriver om litteratur.

I kapittelet om ensomhet skriver han om sin far, og for alle oss som har lest Min kamp-bøkene, gir dette sterk gjenkjennelse. Faren som ikke hadde venner, bare kollegaer. Faren som skydde det sosialt intime ...Var han noen gang ensom?

"Dette la jeg ikke merke til den gangen. Først da han døde og vi fant dagboken hans, kunne jeg se livet hans i det lyset. Han var opptatt av ensomhet, han hadde tenkt mye på det. "Jeg har bestandig kunnet gjenkjenne de ensomme", skrev han i dagboken. "De går ikke på samme måte som andre. Det er som om de ikke bærer noen glede, noen gnist i seg, enten de nå er kvinner eller menn." Et annet sted skrev han: "Jeg leter etter et ord for det motsatte av ensomhet. Jeg skulle gjerne finne et annet ord enn kjærlighet som er altfor utskjemt og utilstrekkelig. Ømhet, fred i sjel og sinn, felleskap?" Fellesskap var et godt ord for det. Det er det motsatte av ensomhet. Hvorfor han ikke kjente det, vet jeg ikke. Det er en av de gode følelsene i livet, kanskje den beste. Likevel gjør jeg ofte som ham, lukker døren bak meg og er alene. Jeg vet hvorfor jeg gjør det, det er godt å være alene, for noen timer å stå helt utenfor alle de kompliserte båndene, alle de små og store konfliktene, alle krav og forventninger, alle viljer og ønsker som bygger seg opp mellom mennesker, og som allerede etter kort tid blir så tett sammenvevd at både handlings- og refleksrommet innskrenkes." (side 142)

Og så skriver han sterkt og engasjert om Flaubert.

"Madame Bovary er verdens beste roman, om det er jeg ikke i tvil; det finnes en skarphet i den, en krystallklar følelse av rom og materialitet, som ingen annen roman hverken før eller siden har vært i nærheten av. Flauberts setninger er som en klut som dras over et vindu gjengrodd av eksos og skit, som du lenge har vent deg til å se verden gjennom. Følelsen du får da, når verden for første gang på lenge igjen lyser klart." (side 191)

Kan det vakrere sies? Er ikke dette i grunnen essensen i all god litteratur, der det graves dypere og bak fine fasader, og hvor ingenting er slik det tilsynelatende fremstår som? De fleste ønsker nemlig å fremstille seg i et bedre lys enn de kanskje strengt tatt fortjener, og må kompromisse for å få kart og terreng til å stemme. Men når en skarp observatør begynner å gå de vedtatte sannheter etter i sømmene, kan det dukke opp svært mye ubehagelig som mange kvier seg for å bli konfrontert med ... Dette gjør vel også noe med lesernes opplevelse av hva som er god og dårlig litteratur. Det som gjør vondt å lese, kjennes mer ekte enn det som er overfladisk og morsomt.

Det er utrolig mye nostalgisk gjenkjennelse i en del av tekstene i denne boka. Som når Knausgård skriver om morens knappeskrin. Alle mammaer på den tiden hadde et knappeskrin som barna opplevde som det reneste eventyr å få leke med. Det hadde i alle fall min mamma. Han skriver om telefoner, om oppkast, om termosen i ulike kontekster og på måter som jeg egentlig aldri har tenkt på før, om det skamfulle ved å være en lusebefengt familie og om tilgivelse ... Det er ikke et eneste aspekt som unngår forfatterens oppmerksomhet, og jeg kan ikke annet enn å beundre hans prosjekt. Dette er og blir spennende lesning!

"Det kan hende at du fester deg ved det, det kan hende du ikke gjør det, i løpet av et liv ser vi inn i tusenvis av øyne, de fleste glir ubemerket forbi, men så er det plutselig noe der, i akkurat disse øynene, som du vil ha, og som du vil gjøre nesten hva som helst for å være i nærheten av. Hva er det? Ja, ikke er det pupillene du ser da, ikke er det irisene eller de hvite legemene. Det er sjelen, det er dens arkaiske lys øynene fylles av, og det, å se inn i øynene til den du elsker, når kjærligheten er på sitt sterkeste, tilhører den høyeste lykken." (side 236)

Det er en fest når det kommer ut en ny bok av Karl Ove Knausgård - verken mer eller mindre! Denne boka er - sammen med "Om vinteren" - blant de beste norske bøkene som ble utgitt i 2015!

Det gjelder sikkert å tenke annerledes, det er ikke alltid jeg greier det. Jeg har lest de innledende kapitlene fra amazon.com og teller på knappene om jeg skal laste ned boka ...