Bokelskere.no

Det var virkelig et syn og det var tungt, men Gud så deilig å få de i hus. Ser at jeg kun har fått med del 1 av to bøker, men, men, det gikk litt fort i svingene.

Ja, ikke sant. Det var på slutten av loppemarkedet og de ville bli kvitt mest mulig, så jeg kunne bare gå og plukke ut akkurat så mange jeg ville ha for 200,-

Jeg skulle gjerne ha fått med meg flere, for jeg hørte at de skulle bære overskuddet av bøker opp i en container for brennbart avfall. Når jeg spurte om de skulle brenne bøkene, svarte de ikke. Da fikk jeg vondt i sjela.

Hadde jeg hatt bil, skulle jeg ha spurt om å få med meg flere, men jeg hadde bare sykkel, og den gikk på felgen to turer frem og tilbake.

Ja, jeg er kjempefornøyd. Satt her ved Pc`n og la inn bøker til 0330 i natt, enda har jeg en stor bunke igjen.

Jeg fant veldig mange jeg hadde lyst på og følte meg som en liten unge i godteributikken. Hjem igjen på sykkel var ikke fullt så greit. To turer på felgen med pappesker på bagasjebrettet :-)

Terje Holtet Larsen vekker nysgjerrigheten min.

Jeg har vært på loppemarked i dag for første gang på veldig mange år, og jeg kom hjem med 95 bøker til den nette sum av 200,- Veldig fornøyd.

Jeg tenkte at jeg skulle etterlyse noen sitater i fra boken, og der kom de :-)

Kjenner meg igjen :-)

Min søster kalte det «hemmelighetenes år», men når jeg ser tilbake på det nå, er det blitt klart for meg at det var en tid ikke av det som var der, men av det som ikke var der. En av pasientene mine sa en gang: «Det vandrer spøkelser rundt i meg, men de snakker ikke bestandig. Noen ganger har de ingenting å si.» Sarah myste eller holdt øynene lukket det meste av tiden fordi hun var redd lyset skulle blinde henne. Jeg tror vi alle har spøkelser i oss, og det er bedre når de snakker enn når de ikke gjør det. Etter at far døde, kunne jeg ikke snakke med ham ansikt til ansikt lenger, men jeg sluttet ikke å samtale med ham i hodet. Jeg sluttet ikke å se ham i drømme, jeg sluttet ikke å høre ordene hans. Likevel var det det far ikke hadde sagt, som tok over livet mitt for en stund – det han ikke hadde fortalt oss. Det viste seg at han ikke var den eneste som hadde hatt hemmeligheter. Den sjette januar, fire dager etter begravelsen, fant Inga og jeg brevet på arbeidsværelset hans.

Når du ser meg av Siri Hustvedt.

Til min egen søde Therese skrev min mormor på et stykke hvitt papir, festet til et gullur. Det lå i nattbordskuffen hennes, lappen var festet med gummistrikk til lenken. Rundt urskiven løp en vakker ring av perlemor, men glasset var knust, og uret viste seg å ikke være gull likevel. Jeg lette senere etter et stempel, men fant det ikke.

Arsenikktårnet av Anne B. Ragde.

Det høres bra ut, Bjørg, da ser jeg mer frem til de tre neste bøkene hennes.

Diskriminering i forhold til folk fra din landsdel er vel dessverre ikke et ukjent fenomen.

Det har vel vært sagt noe lignende, men han var i hvert fall tidlig ute.

Moliére (1622-73) har sagt: «Den som ikke kan stole på sin hukommelse, bør ikke prøve å lyve.»