Helt enig. Veldig mange jeg ikke har hørt om.

Oppdatert og redigert oktober 2019.

2019 - Jonas Eika - Efter solen.
2018 - Au∂ur Ava Ólafsdóttir - Ör.
2017 - Kirsten Thorup - Erindring om kærligheden.
2016 - Katarina Frostenson - Sanger og formler.
2015 - Jon Fosse - Andvake, Olavs Draumar, Kveldsvævd.
2014 - Kjell Westõ - Svik 38
2013 - Kim Leine - Profetene i Evighetsfjorden.
2012 - Merethe Lindstrøm - Dager i stillhetens historie.
2011 - Gyrðir Elíasson - Bland träden.

2010 - Sofi Oksanen - Utrensning.
2009 - Per Petterson - Jeg forbanner tidens elv.
2008 - Naja Marie Aidt - Bavian.
2007 - Sara Stridsberg - Drömfakulteten.
2006 - Göran Sonnevi - Oceanen.
2005 - Sjón - Skugga-Baldur.
2004 - Kari Hotakainen - Löpgravsvägen.
2003 - Eva Ström - Revbensstäderna.
2002 - Lars Saabye Christensen - Halvbroren.
2001 - Jan Kjærstad - Oppdageren.

2000 - Henrik Nordbrandt - Drømmebroer.
1999 - Pia Tafdrup - Dronningeporten.
1998 - Tua Forsström - Efter att ha tillbringat en natt bland hästar.
1997 - Dorrit Willumsen - Bang: en roman om Herman Bang.
1996 - Øystein Lønn - Hva skal vi gjøre i dag? og andre noveller.
1995 - Einar Már Guðmundsson - Universums änglar.
1994 - Kerstin Ekman - Händelser vid vatten.
1993 - Peer Hultberg - Byen og Verden.
1992 - Fríða Á. Sigurðardóttir - Medan natten lider.
1991 - Nils-Aslak Valkeapää - Solen, min far.

1990 - Tomas Tranströmer - För levande och döda.
1989 - Dag Solstad - Roman 1987.
1988 - Thor Vilhjálmsson - Gråmossan glöder.
1987 - Herbjørg Wassmo - Hudløs himmel.
1986 - Rói Patursson - Som.
1985 - Antti Tuuri - En dag i Österbotten.
1984 - Göran Tunström - Juloratoriet.
1983 - Peter Seeberg - Om fjorten dage.
1982 - Sven Delblanc - Samuels bok.
1981 - Snorri Hjartarson - Höstmörkret över mig.

1980 - Sara Lidman - Vredens barn.
1979 - Ivar Lo-Johansson - Pubertet.
1978 - Kjartan Fløgstad - Dalen Portland.
1977 - Bo Carpelan - I de mörka rummen, i de ljusa.
1976 - Ólafur Jóhann Sigurðsson - Du minns en brunn.
1975 - Hannu Salama - Kommer upp i tö.
1974 - Villy Sørensen - Uden mål – og med.
1973 - Veijo Meri - Sergeantens pojke.
1972 - Karl Vennberg - Sju ord på tunnelbanan.
1971 - Thorkild Hansen - Slavernes øer.

1970 - Klaus Rifbjerg - Anna (jeg) Anna.
1969 - Per Olov Enquist - Legionärerna.
1968 - Per Olof Sundman - Ingenjör Andrées luftfärd.
1967 - Johan Borgen - Nye noveller.
1966 - Gunnar Ekelöf - Dīwān över Fursten av Emgión.
1965 - William Heinesen - Det gode håb. (Delt pris)
1965 - Olof Lagercrantz - Från helvetet till paradiset. (Delt pris)
1964 - Tarjei Vesaas - Is-slottet.
1963 - Väinö Linna - Söner av ett folk.
1962 - Eyvind Johnson - Hans nådes tid.

Absolutt ikke.

Det ser jeg på som god og gammel folkeskikk, og skulle bare mangle.

Tråden har blitt veldig lang, og det er gøy, takk til Ava!

Blir også glad av å lese denne teksten, gode minner tenker jeg.

Jeg har ikke mye greie på dette. De som vil, kan lese om Pulitzerprisen her. Ut i fra det jeg forstår, så henger denne prisen høyt blant forfattere, og hvis jeg skal tørre å sammenligne, så ligger den vel nærmere Nordisk Råds litteraturpris, enn priser basert på høye salgstall. Selv har jeg ikke lest mer enn 3 av disse bøkene.

Jeg skjønner, hang meg kanskje opp i den siste setningen din.

Min hensikt med boklistene jeg har lagt ut her, er ikke å dømme noen. Da har du kanskje ikke sett hvilke bøker jeg selv har i bokhylla.

"Desember 2002. Jeg hadde bestemt meg for å flykte. Det var mitt fjerde forsøk, men siden forrige gang var forholdene for fangene blitt enda fryktligere. Vi var blitt plassert i et bur av treplanker og med tak av sinkplater. Sommeren var i anmarsj; det hadde ikke vært noe nattlig tordenvær på over en månded. Og vi var helt nødt til å ha tordenvær. Jeg hadde funnet en halvråtten planke i en krok av det trange kottet. Ved å tråkke hardt på den klarte jeg å knekke den så pass at det ble en åpning. Jeg gjorde det en ettermiddag etter lunsj mens vakten sto og døste, støttet til geværet sitt."

"Selv tausheten tar slutt - Mine seks år i fangenskap" av Ingrid Betancourt.

Romanen som forandret moderne arabisk litteratur for alltid

Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren da jeg her om dagen helt tilfeldig kom over "Det stinker". Om det var det arabiske forfatternavnet, det forhold at han er fra Egypt eller at boka kostet hele 250 kroner (til tross for beskjedent innhold - bare litt mer enn 90 sider), som fanget min oppmerksomhet, skal være usagt. Saken er i alle fall at disse forholdene til sammen gjorde at jeg oppdaget introen om at denne lille romanen forandret moderne arabisk litteratur for alltid. Dermed havnet den umiddelbart i kategorien "må-ha"!

Selve romanen - om det nå faktisk kan kalles det (jeg er mer tilbøyelig til å anse dette som en novelle) - er på mindre enn 50 sider. Resten av boka inneholder et forord skrevet av forfatteren selv i 1986, samt det opprinnelige forordet til boka da den utkom i 1966, ført i pennen av Yusuf Idris. Helt til slutt er det dessuten et intervju med forfatteren foretatt av Frode Saugestad, og som sto på trykk i Vinduet nr. 1 i 2006.

Forfatteren presenteres på Wikipedia som en egyptisk forfatter og "short story writer". Han ble født i 1937 og hans venstreradikale synspunkter kommer visstnok sterkt til uttrykk i hans litterære arbeider. "Det stinker" utgjør i så måte intet unntak, og ble skrevet rett etter - og som en konsekvens av - et nesten seks år langt fengselsopphold (fra 1959 - 1965). "Den beskriver ikke bare hvilken effekt politisk fengsling og undertrykkelse har på det enkelte individ, men også hvordan dette påvirker hele samfunnet, noe som førte til at boken umiddelbart ble forbudt på grunn av sitt politiske budskap", kan jeg lese på baksiden av boka. Først i 1986 kunne boka utgis igjen, men som forfatteren så lakonisk har lagt til i sin nye innledning - boka eksisterte i "beste velgående" i årene forut selv om den var blitt forbudt.

Yusuf Idris skriver i sitt forord følgende (side 25):

"Det stinker er ikke bare en fortelling, men en revolusjon som først og fremst er en kunsters opprør mot seg selv. Den er ikke slutten, men en ekte begynnelse på et ekte talent, en begynnelse som har begynnelsens kjennetegn, men som nærmest er fri for begynnelsers flauser, etter som den også er et modent talent."

Uten å lese novellen eller romanen i den kontekst den ble skrevet, er det for en utenforstående kanskje vanskelig å fange opp hva som er så særegent ved denne - skjønt det ikke burde være problematisk å skjønne at vi befinner oss i et totalitært samfunn, hvor det står dårlig til med rettssikkerheten og hvor det gjelder å være inne med de riktige personene. Hovedpersonen er som tidligere nevnt nylig løslatt fra fengsel, og han er fremmedgjort ikke bare i forhold den omkringliggende verdenen, men også til seg selv. Ut fra intervjuet med forfatteren skjønner vi at selv beskrivelsen av en forsøksvis tilnærming til en kvinne, som mislykkes totalt, er en del av denne fremmedgjøringen i forhold til normale mellommenneskelige relasjoner.

Under intervjuet med forfatteren fremkommer det at han har nektet å motta en prestisjefylt egyptisk litteraturpris. Dette vakte mye oppstyr, så pass at potensielle kandidater i dag må skrive under på at dersom de mottar prisen, må de love å akseptere prisen ... Men om man så likevel skulle nekte på ta i mot prisen - hva skulle de i så fall gjøre? Saksøke vinnerne?

"... som et resultat av den nye politiske virkeligheten, forandret også forfatternes litterære språk og uttrykk seg estetisk. Opp til omkring midten av 1950-tallet var realismen den dominerende sjangeren, men med publiseringen av Naguib Mahfouzs Kairo-triologi tok dette slutt, og i hovedsak vokste to nye retninger frem. Mahfouz ledet an i den mer allegoriske uttrykksformen, mens Ibrahim samt den yngre generasjonen i all hovedsak valgte et mer direkte konfronterende språk. Samtidig ble også den indre virkeligheten forandret i romanene fra den nye generasjonen på 60-tallet, og heltene, som nå er antihelter, fremsto som frustrerte, ofte seksuelt, og med en skarp selvbevissthet uttrykt gjennom personlige dialoger. Ibrahims første bok Tilk al-raiha (The smell of it, eller på norsk Den duften"), er et meget godt eksempel på dette, og har sine røtter i hans egne erfaringer fra fegselet."

(... skriver Saugestad i forbindelse med intervjuet av Ibrahim, side 81. Boka ble først utgitt på norsk tre år senere, dvs. i 2009, og fikk da tittelen "Det stinker")

Alt i alt må jeg si at dette ble et spennende bekjentskap med en for meg helt ny forfatter, som jeg absolutt skal følge videre så snart jeg får sjansen til det! Her blir det terningkast fem!

Tanken min var å samle en del lister og så sammenligne. Plukke ut hvilke bøker som står på flest.

Nå har jeg rundt 10 lister og en del bøker går igjen, de tenker jeg det er verdt å se litt nærmere på. Kanskje lage min egen liste.

Jeg forstår det som at de lar være å dele ut prisen, hvis de nominerte ikke har høy nok kvalitet.

Nei, du er ikke alene. Selv må jeg mase på min egen datter for å få tilbake lånte filmer og bøker. Jeg har aldri tenkt på at det skulle være sårende, men masing kan være ubehagelig. Heller det enn å "miste" en bok.

Be om å få boka igjen på en fin måte, eller hent den i bokhylla neste gang du er på besøk.

Om fyllekjøring, soning og klasseskille blant innsatte

"Tredve dager i Sandefjord" utkom i 2011, og det er velkjent at den er basert på forfatterens egne opplevelser av å bli dømt for fyllekjøring og å måtte sone 30 dager i fengsel for dette. Forfatteren har imidlertid insistert på at selv om boka tar utgangspunkt i egne opplevelser, er innholdet for øvrig fiksjon. Jeg har derfor forholdt meg til at så er tilfelle, og alle spekulasjoner rundt at hun har utlevert medfanger fra sitt eget fengselsopphold, lar jeg derfor ligge.

Hovedpersonen i "30 dager i Sandefjord" heter Tordis, og er dramatiker. Når hun ankommer fengselet med sin store koffert, er det med en blanding av skam, nysgjerrighet og ikke rent lite spenning. Hvem er disse menneskene hun skal sone sammen med? Og hvordan vil hun egentlig gli inn i miljøet? Og hvordan skal hun klare seg i 30 dager uten sine daglige doser med rødvin? Ikke at hun er alkoholiker - i alle fall ikke slik som man tradisjonelt tenker om dette - men hun ble dramatiker i sin tid for å kunne ha det litt friere - kunne sove lenge om morgenen, og drikke rødvin når hun måtte ønske det.

Det er en for henne totalt ukjent verden Tordis møter innenfor fengselsmurene. Skjønt det blir vel ikke riktig å kalle det murer, for her går fangene nokså fritt ut og inn egentlig. Mange av de innsatte - kun kvinner - er gjengangere, og det blir svært fort klart at Tordis og disse andre kommer fra helt forskjellige verdener; de er ressurssvake, mens tilsvarende ikke kan sies om Tordis, som lever i hovedstaden og tilhører kultureliten. Hun sjokkeres over deres kunnskapsløshet på mange områder, samtidig som hun streber for ikke å falle gjennom. Hun orker ikke tanken på 30 dager i isolasjon, og gjør det hun kan for å passe inn. Hun undertrykker de vellykkede sidene ved seg selv, drar i stedet frem nederlag hun har opplevd i løpet av livet og hun ønsker ikke å fortelle om hva hun driver med. Dessuten begynner hun å snakke bredere, og hun begynner å røyke. Og hun melder seg inn i kampen for å få bedre rom, enerom, for å få diplom fra systua der de syr alt fra vinhøner til forklær, osv. Så kan man saktens spørre hvor ekte det er, dette behovet for anerkjennelse, som hun går så innbitt inn for å få dekket, samtidig som hun bedømmer jentene hun soner sammen med med sine egne småborgerlige briller. Hun lyver om livet sitt, men suger til seg alt hun kan få fra deres begredelige liv - ting hun kanskje kan få bruk for å sitt eget skrivearbeid. Hun skal tilbake til sitt vellykkede liv - de skal tilbake til voldelige kjærester med rusproblemer, barn som forlengst burde ha vært hentet av barnevernet, egne rusproblemer osv.

Jeg klarer ikke å hisse meg opp over Tordis´tanker rundt de andre innsatte kvinnene, som er så annerledes enn henne selv. Jeg ser at mange anmeldere har skrevet side opp og side ned om snobberiet som de mener kommer til uttrykk i denne boka, og som langt på vei tillegges Vigdis Hjorth selv som hennes egne, personlige holdninger. I stedet tenker jeg at alle bedømmer hverandre i et samfunn - både ovenfra og ned, nedenfra og opp, sidelengs og baklengs. Slik er vi mennesker. Vel, så forteller denne romanen én historie fra ett perspektiv, og det er faktisk dette som er temaet i denne boka, verken mer eller mindre. Det er ikke første gang Vigdis Hjorth har fortalt en historie om klasseforskjeller. Hun gjorde det i "Hjulskift" som handlet om forholdet mellom en akademisk kvinne og en bilmekaniker, og hun gjorde det i "Snakk til meg" som handlet om forholdet mellom en bibliotekar og en cubansk musiker som ønsket innpass i Europa. Småborgerligheten er synlig i alle disse bøkene, slik også Dag Solstad, bare for å nevne et annet eksempel, har sine egne greier i sine bøker.

Jeg synes "30 dager i Sandefjord" er en svært interessant bok, hvor jeg med spenning fulgte Tordis under hennes fengselsopphold. Boka er også helt greit skrevet, og jeg har stor beundring for Vigdis Hjorth sin presise måte å fange inntrykk på. Samtidig mener jeg at denne boka ikke er stor litteratur, men mer ligger på det jevne. Det blir derfor terningkast fire denne gangen.

Jeg slo opp i min "Bevingede ord" samlet av Evensberget og Gundersen, på side 171:

"G. Ha det på g, ha det godt, talemåte av ukjent opphav, også ha det på h g eller på g h.

I 1913 sang Jens Hetland (1871-1954) en vise på Chat Noir som begynte: "De rike har det jo på G,/dem har'ke stort å kave med."

I Jo Vists (psevdonym for Victor Schlytter) spøkefulle "Konversasjonsleksikon" fra 1945 er G forklart som "noe man hadde det på".

Enkelte har satt det i forbindelse med fransk gai, glad, pussa, et annet forslag er at hg skal stå for "høygir", om å ha det morsomt, festlig."

Jeg turde nesten ikke telle en gang, 6 av de har jeg i bokhylla, ikke alle av de har jeg lest. Mye tyder på at vi har god litteratur til gode, veldig enig i det, og nå begynner jeg å bli så gammel at jeg har lyst til å hoppe over en del av den mindre gode litteraturen :)

Litt, men jeg synes det er gøy, og så ønsker jeg at lista skal være helt korrekt.

Jeg har arbeidet med en liste over vinnere av Pulitzerprisen i skjønnlitteratur i flere dager, og kom tilfeldigvis over den listen som ligger her inne under "Litteraturpriser."

Listen er dessverre både feil og mangelfull.