Du skriver så gode bokomtaler at jeg er glad for at du legger de ut fullt og helt her.
He,he, det fant jeg også, inntil jeg så at det var Shakespeare som hadde skrevet det.
Jeg har lett uten å finne noe som inneholder grøft/grøfter. Nå har jeg ingen av diktsamlingene hans, så jeg lette på internett. Fikk litt inntrykk av at Olav H. Hauge ikke er overrepresentert med diktene sine der ute. Siden du er usikker på dette med grøftene, så tillater jeg meg å komme med et forslag. Det er ikke verre enn at det er feil dikt.
UNDER BERGFALLET
Du bur under bergfall.
Og du veit det.
Men sår din åker
og trør trygt ditt tun
og lèt dine born leika
og legg deg
som inkje var.
Det hender,
når du stør deg til ljåen
ein sumarkveld,
at augo sviv som snarast
yver bergsida
der dei segjer
sprekken
skal vera,
og det hender
du vert liggjande vaken
og lyda etter
steinsprang
ei natt.
Og kjem raset,
kjem det ikkje uventa.
Men du tek til å rydja
den grøne boti
under berget
um du då har livet.
Olav H. Hauge
Godt å høre :-)
Jeg har Revolutionary Road stående ulest i hylla. Ser frem til å lese den.
Baha Tahir (f. 1935) har totalt utgitt seks romaner, og tre av disse er oversatt til norsk ("Kjærlighet i eksil", "Tante Safiyya" og "Der solen går ned" - den første under navnet Bahaa Taher). Forfatteren er født i Kairo, og på bokas smussomslag kan jeg lese at han levde i eksil i 20 år etter å ha fått forbud mot å skrive og publisere grunnet sin radikale og oposisjonelle virksomhet. Han returnerte til Egypt i 1995.
Romanen "Der solen går ned" er basert på kjennskapen til den utsendte kommisæren Mahmud Azmis liv. Det eneste man vet om ham er at han ble sendt til Siwa-oasen på slutten av 1800-tallet, og at han begikk en handling som satte varige spor etter seg i oasen. Det er hans liv forfatteren har diktet seg inn i i denne romanen, skjønt han her er gitt navnet Mahmud al-Zahir.
Mahmud al-Zahir blir beordret til oppgaven som skatteoppkrever i den fjerntliggende og isolerte oasen Siwa, angivelig fordi han har vært illojal både mot de egyptiske myndighetene og de britiske kolonimyndighetene. Mahmud vet at alle skatteoppkreverne som har vært sendt til Siwa-oasen før ham har blitt drept, og at han mest sannsynlig kommer til å lide den samme skjebnen som sine forgjengere. Ja, selv reisen ut til denne oasen er en prøvelse i seg selv, lumsk som ørkenen med alle sine sandstormer kan være. Like fullt vet han at han ikke har noe valg.
Mahmud ønsker ikke å ta sin irske kone Catherine med seg på sitt livs farligste oppdrag, mens hun på sin side insisterer på å være med. Hun er meget glad i sin mann, som til hennes store skuffelse har fortsatt med sine kvinnehistorier etter ekteskapsinngåelsen. I ørkenen øyner hun muligheten for å få ham for seg selv.
Etter en farlig ferd gjennom ørkenen ankommer ekteparet og deres følge oasen Siwa, hvor deres tilværelse etter hvert skal handle om å redde ekteskapet, samtidig som de havner mellom to krigerske parter som er bestemt på å motarbeide Mahmuds skatteinnkreving fra første dag. Mahmud, Catherine, Sjeik Sabir og Sjeik Yahya veksler mellom å være bokas jeg-personer - ja, til og med Aleksander den store slipper til med sin stemme. Det er først og fremst mysteriet rundt hvor han er gravlagt som hva ham angår er tema i boka - sett gjennom Catherines vestlige blikk på det egyptiske samfunnet, interessert som hun er i de døde språk og arkeologi generelt. Hennes undersøkelser i forhold til noen arkeologiske utgravninger vekker sterk mistenksomhet blant menneskene i oasen, som er sterkt tradisjonsbundne og ikke rent lite overtroiske. Prøver hun å finne skatten i de arkeologiske ruinene, og stikke av med den rett foran øynene på dem kanskje? Catherine tillegges derfor hensikter og motiver som hun ikke har, og møtes med sterk skepsis. Ikke kan hun ha kontakt med mennene i oasen, og slett ikke med kvinnene som kan forderves av hennes nærvær. Og da det etter hvert skjer noe meget dramatisk rundt en ung enke som bryter tradisjonen for hvordan det forventes at enker skal leve, kastes ekteparet ut i en krise de knapt finner veien ut av. Samtidig bygger det opp til strid i oasen, hvor ekteparet blir stående i skuddlinjen.
"Da kom denne forbannede kommisæren, sammen med kona si som tramper inn i hjemmene våre og leter etter skatten vår", svarte Mabruk trassig.
"Ser du hvor ulykkelig det er?", sa sjeik Sabir. "Drapet på den forrige kommisæren var altså til ingen nytte. Og hva med dem som døde da de ble angrepet av soldatene til Mahir bey? Hva med dem som ble tatt med og hengt i Kairo, for ikke å snakke om dem av våre landsbybarn som fortsatt sitter fanget der?"
Alle ble stille, men sjeik Idris hevet igjen stemmen. "Så vi skal altså bøye oss for denne kommisæren og kona hans, sjeik Sabir, og godta å bli vanæret?", sa han irritert. (side 74)
Baha Tahir har i romanen "Der solen går ned" tegnet et meget interessant historisk bilde av et samfunn, hvis tradisjoner for lengst er glemt. I bokas etterord forteller forfatteren om arbeidet med romanen, og i den forbindelse trekker han frem Siwa-oasens spesielle skjønnhet. Dette fikk meg til å google på Siwa oasis, og dermed ble jeg oppmerksom på at stedet er en stor turistattraksjon i dag. Siwa er for øvrig fremdeles betegnet som Aleksander den stores land, skjønt man aldri har klart å finne ut hvor hans grav befinner seg.
Baha Tahir skriver svært godt, og jeg går uten videre ut fra at Unn Gyda Næss, som har oversatt boka fra arabisk, må ha gjort en fremragende oversetterjobb. Dette er nemlig en bok med sterke litterære kvaliteter, og som av den grunn har vunnet den arabiske Booker-prisen (The International Prize for Arabic Fiction). Tahir skriver lett og elegant, og de ulike perspektivene han fikk frem ved å la de sentrale hovedpersonene i boka veksle på forteller-rollen, tilførte historien mange lag gjennom sine ulike perspektiver. Jeg er sånn sett forundret over at boka ikke synes å være omtalt av noen profesjonell anmelder. I alle fall har ikke jeg klart å finne noen omtale av romanen på nettet. Denne boka hadde virkelig fortjent mer oppmerksomhet enn hva som åpenbart har blitt den til del. Ut fra en helhetsvurdering mener jeg at "Der solen går ned" fortjener terningkast fem, Det som trekker opp er det språklige samt historien, mens det som trekker ned i forhold til en eventuell sekser på terningen er et noe stillestående parti midt i boka.
Til høyre for "alfabetastaturet" har du taster for Home, End, Delete, osv. Trykker du Home eller End havner du henholdsvis øverst eller nederst på siden. Vet ikke om de finnes på I-phone og I-pad, men på vanlige tastatur skal du ha disse tastene.
Uff, ja. Er vel ikke veldig imponert over meg selv denne gangen. En utrolig intetsigende kommentar fra min side, for å være helt ærlig! Jeg husker at jeg ble innmari utålmodig mens jeg leste boka fordi jeg ventet på at gutten i boka skulle komme frem til denne vennen - mens jeg som leser ble "oppholdt" med et utall av digresjoner under veis. Men så var det kanskje veien og ikke målet som faktisk var poenget .... ;-)
Ja, når du sier det. Mener å huske at varsleknappen sto helt til høyre og at den var rød.
Søkefeltet for diskusjoner, lister og sitater står aller nederst, og nås enklest ved å trykke END.
Jeg skjønner ikke helt...
Ja, der kan du se, jeg har ikke vært så opptatt av disse listene.
De vi gråter med, glemmer vi aldri; men de vi ler sammen med, glemmer vi bare så altfor fort.
Den funksjonen har jeg ikke fått med meg før nå. Når jeg klikker på lister Av alle, og sorterer etter flest stjerner, så fungerer det, men ikke som du påpeker. Allikevel veldig bra å kunne sortere noen av de utallige listene der ute. Supert.
Har du lest noen av bøkene hans på svensk? Jeg lurer på om jeg skal prøve det når jeg ser på prisforskjellene. Regnet ut av jeg kunne få både Himmel över London og den nye Barbarottiboka hans, begge innbundet, for samme pris som det Himmel over London koster på norsk. Jeg vokste opp med svensk tv, så det er sikkert bare en tilvenning.
Himmel över London koster 169,- innb på adlibris.
Styckersen från Lilla Burma koster 159,- innb. (den femte og siste om Barbarotti.)
Himmel over London koster 332,- på norsk. Gyldendal tar 379,-
Synes det er ille at det skal være så store prisforskjeller. Pocketbøkene til Håkan Nessers tildligere utgivelser koster på adlibris.no fra 30 til 35 på svensk, og tre til fire ganger så mye på norsk. Det henger ikke på greip. Så store er ikke lønnsforskjellene.
P.S. Jeg glemte å føye til at svenskene i tillegg handler fraktfritt på den svenske adlibris.
Dagene gikk, han gled inn i gården og dens liv, han hørte ikke lenger ståket fra trapper og gårdsrom, han ble ikke lenger forundret over dagens hendelser,[...] Det var ikke lenger noen som spurte han ut når han gikk i trappene, ingen som grov etter mor hans og slikt. Folk var ferdige med det, de hadde fått greie på det de ville, han fikk gå i fred.
Hu var så lei til å ville ha lange forklaringer, hu mamma, og det var aldri moro å ta opp igjen for henne alt det som hadde vært hyggelig. Det ble liksom ingenting igjen av hyggen for ham selv da, det ble å dele den med henne, og hun tok mesteparten.-
Jeg tenker at det på mange måter ville være lettere å leve hvis hukommelsen fungerte som en datamaskin hvor man ganske enkelt kunne slette de tingene man ikke holder ut og ikke kan takle.
Det er selvfølgelig ingen kunst å konstatere både det ene og det andre i ettertid. På samme måte som jeg antagelig i fremtiden, om et års tid eller kanskje bare noen måneder, kommer til å se på denne høsten i New York med et annet blikk. Det er jo sånn det er; vi kan aldri helt forstå det som foregår og som kommer til å foregå. Bare det som har vært, kan vi forsøke å nærme oss med visse pretensjoner om viten.
Jeg reagerte negativt på at dere legger ord i munnen på Ivar Aasen, Henrik Ibsen og Haldis Moren Vesaas. En svært dårlig ide etter min mening, men kanskje det er noen som synes det er morsomt. Jeg har en følelse av at Aasen, Ibsen og Vesaas ville ha funnet det de søkte her inne.