På bergstaden.org kan jeg lese at arbeidsåret var delt inn i 13 måneder og hver måned hadde 28 dager.

Mesterlig kjærlighetsdrama fra en av Spanias største nålevende forfattere!

Forfatteren Javier Marías (f. 1951) anses som en av Spanias største nålevende forfattere, kan jeg lese på bokas vaskeseddel. Hele 15 bøker har han utgitt i årene 1971 og frem til dags dato, hvorav 14 er oversatt til engelsk og så vidt jeg har klart å finne ut - kun fire til norsk. "Forelskelsene" er den siste - "Ond natur, eller med Elvis i Mexico" er den første. I tillegg kommer "I morgen under slaget tenk på meg" og "Det feige hjerte". Forfatteren har de siste årene opplevd et internasjonalt gjennombrudd i følge forlaget, og bøkene hans er oversatt til nærmere førti språk.

Kanskje ikke til å undres over at jeg aldri hadde hørt om forfatteren før jeg snublet over en begeistret omtale av "Forelskelsene" hos bokbloggeren Janicke bak bloggen "Jeg leser" tidligere i høst? Da hun beskrev denne boka som noe av det beste hun hadde lest, ble jeg nemlig svært, svært nysgjerrig! Noen dager etter mottok jeg boka i gave, og det meste av det jeg hadde liggende på vent i lesebunken ble skjøvet til side til fordel for denne boka.

I "Forelskelsene" møter vi bokas jeg-person Maria, en kvinne som er ansatt i et forlag, og som hver morgen spiser frokost på en bestemt café før hun går på jobb. Ved et av nabobordene sitter det et par som hun foreløpig ikke kjenner navnene til. Etter hvert skal hun imidlertid få vite at mannen heter Miguel Desvern og at kvinnen, hans kone, heter Luise. Maria anser dem som det perfekte par, intenst lykkelige som de alltid ser ut, oppmerksomme og vennlige mot hverandre, vakre og vellykkede. Dette paret blir nærmest hennes forbilde, og hun gleder seg hver dag til å se dem igjen, betrakte dem på avstand, nyte det de har sammen - kanskje i håp om at noe av lykken skal smitte over på henne selv? Da paret en dag ikke dukker opp, heller ikke neste dag eller i dagene som følger, blir hun helt ute av seg. Hva har skjedd?

Som leser ble jeg fanget fra første stund med denne innledningen:

"Siste gang jeg så Miguel Desvern eller Desverne, var også siste gang hans kone, Luise, så ham, hvilket i grunnen var besyndelig og kanskje urettferdig, tatt i betraktning at hun jo var nettopp det, hans kone, mens jeg, derimot, var en fremmed kvinne som aldri hadde vekslet et ord med ham. Jeg visste ikke engang hva han het, det fikk jeg først vite da det allerede var for sent og han hadde vært avbildet i avisen, knivstukket og halvt skjorteløs og på nippet til å bli en død mann, hvis han da ikke allerede var blitt det i sin egen fraværende bevissthet, som aldri skulle vende tilbake: Det siste han må ha forstått var at han var stukket ned ved en feiltakelse og uten grunn, det vil si helt meningsløst, og dessuten igjen og igjen, redningsløst, snarere enn én enkelt gang for å utslette ham fra verden der og da og fordrive ham fra jorden med øyeblikkelig virkning. For sent til hva, må jeg spørre meg. Sannheten er at jeg ikke vet det." (side 9)

Miguel blir drept av en parkeringsvakt og det hele er en ren misforståelse. Parkeringsvakten er nemlig overbevist om at Miguel står bak det forhold at begge hans døtre har havnet i prostitusjonsmiljøet. Luise er helt knust på grunn av drapet på hennes høyt elskede ektemann, og mens hun sørger sliter hun med å finne et nytt fotfeste i livet for seg selv og barna. Ved et tilfelle blir Maria invitert hjem til henne, og med en usedvanlig åpenhet betror Luise seg til henne. Men hun er på besøk, dukker Javier Diaz-Varela opp. Han er en venn av Luises familie, og stiller opp i sorgen ...

Etter som handlingen i boka skrider frem, trekkes Maria inn i noe hun ikke aner rekkevidden av, og som det reneste kriminalroman bygges det opp en spenning som gjør boka åndeløst spennende og ikke til å legge fra seg. Innimellom med digresjoner til annen litteratur og kjente personligheter som f.eks. den berømte Milady i De tre musketerer - kvinnen som ble avslørt med en innbrent lilje i skulderen, hengt av sin ektemann, for deretter å gjenoppstå fra de døde og anta nye skikkelser i de påfølgende bøkene. Og oppi alt dette filosoferer forfatterens alter-ego, bokas jeg-person, rundt de evige spørsmål som kjærligheten generelt og forelskelser spesielt. Fører forelskelser noe godt med seg når det kommer til stykket, eller er det kun tale om destruktive krefter som kan få mennesker til å gjøre de utroligste ting i den tro at kjærligheten helliger alt?

Denne boka er rett og slett et litterært mesterverk! Det går lang tid mellom hver gang jeg leser en bok som på alle tenkelige vis er mesterlig - både hva gjelder det rent språklige, dypden i personskildringene, plottet, dramaturgien ... kort sagt alt! I den forbindelse er det også på sin plass å trekke frem oversetteren - Kristina Solum - som nødvendigvis må ha gjort en fabelaktig oversetterjobb. Og slutten - den er så finurlig og overraskende at jeg nesten ikke klarte å puste mens jeg leste de siste 5-6 sidene. Her blir det terningkast seks! Og så er det å håpe på at flere av Javier Marías bøker blir oversatt - fort!

Det var nok ikke tilfeldig at Johannes plantet en nyperose på gården til Kiempen og An-Magritt. I gammel tid var den blant annet et symbol på kjærlighet. Og nyperosen er Trondheims kommuneblomst. Det fins flere viltvoksende arter nyperoser i kommunen (f.eks. kanelrose og kjøttnype).

Trondhjemsrosen er en stilisert utgave som henter sine trekk fra disse. Allerede i middelalderen ble blomsten brukt i symbolsk form, bl.a. som Olavssymbol, muligens som en gjengivelse av rosevinduet på Nidarosdomen.

På 16-1700-tallet kom den i bruk i flere laugsmerker, f.eks. for murerne, bakerne, gullsmedene og smedene. I kommunal sammenheng er det kjent at trondhjemsrosen fra 1689 ble brukt av brannvesenet. På 1700-tallet dukket den opp i byens segl i stedet for de tre hodene, i 1930 tok Trøndelagsutstillingen i bruk rosen og i 1989 ble den en del av byflagget.

Rosen har fra oldtida vært et kjærlighetssymbol. I antikkens mytologi spirte den fram fra Adonis’ blod som et symbol for gjenfødelse og kjærlighet bortenfor døden, i kristen symbolikk er den knyttet til Kristi blod og symboliserer den himmelske kjærlighet.
Den stiliserte Trondhjemsrosen.

Design: Møllers gullsmedforretning
Som en "blomstenes dronning" kan den også stå for himmeldronninga Maria og for jomfruelighet og uskyld. I middelalderen ble rosen - som har fem kronblader - sett på som et symbol for menneskets fem sanser. Den står dessuten for fortrolighet (uttrykket "sub rosa", under rosen, dvs "i fortrolighet" stammer fra de utskårne rosene som var vanlige på skriftestolene).

Vi finner den i Luthers segl og i en rekke adelsmerker både i England og Tyskland. Den gamle romerske rosefesten "Rosalia" var en dødskult som ble feiret mellom 11. mai og 15, juni fra det 1. århundre e. Kr. Denne skikken er ført videre i den italienske pinsedagen "Domenica rosata". Kanskje burde vi feire en rosefest på tidligsommeren i Trondheim også?

Rosebuskene har hatt bred anvendelse i det praktiske liv: Blomstene har vært brukt som brennevins- og vinkryddder, til syltetøy og parfyme. Nypene har blitt brukt til syltetøy og vin, og i brød når kornavlinga var dårlig. Greinene er harde og har vært anvendt som rivetinder og uthulet til lunter.

Flere steder er den kjent som kalendermerke, f.eks. på Frosta der man sa at den blomstret når det var "sju vekka igjen til skuronna". Blomsten er velkjent blant kommunens innbyggere, også som hageplante og i parkplantinger (særlig rynkerose Rosa rugosa).

Den stiliserte trondhjemsrosen er en kopi av den engelske Tudor-rosen.

Hentet fra trondheim.com/trondheimsrosen.

Og vil nok fortsette å være i all fremtid.

Så bra! Gleder meg til jeg forhåpentligvis får barnebarn selv en dag.

Jeg må innrømme at jeg hopper litt bukk over noen av de vanskelige ordene.

Det kan se ut som André har tatt seg en velfortjent ferie. Under hver bok finner du en grønn knapp, hvor det står boksamling Klikk på den. Da ser du at det står fjern.