På midten av 1990-tallet ga Jon Fosse ut "Melancholia I-II".
Her møter vi Lars Hertervig både i hans studietid i Tyskland, på Gaustad, og gjennom minnene til hans gamle søster.
Johan Bergstrøms roman "Hitenfor Utsira" (1985), handler om maleren Lars Hertervig og kunsthistorikeren Jacob. Fortid og samtid løper parallelt i boken.
Begge bøkene er leseverdige, men jeg holder en knapp på Jon Fosse og "Melancholia I-II".
Sånn skulle det fortsette. Det ensomme barnet skulle bli til en ensom mann som hadde lett for å trekke seg unna. Han ble en mann som unngikk andre så sant det var mulig, en mann som benyttet enhver anledning til å trekke seg unna, en mann som måtte anstrenge seg til det ytterste for å oppføre seg normalt i andres selskap, og som alltid lengtet vekk, uten å vite hvor, bare vekk.
" Der kan du se," sa min far, "på fotografens oppfordring bestemte vi oss for å vente, i håp om at ditt utseende skulle endre karakter. Dermed ble det aldri noe familiefotografi. Ikke det engang."
"Dere får det til å høres ut som om det var min feil at vi aldri ble fotografert," sa jeg.
"Det står ikke til å nekte for at du hadde et lite tiltalende ytre," sa min mor, "vi syntes det var for ille å forevige deg sånn som du så ut. Til og med fotografen mente det, så du kan vanskelig klandre oss.""
"Visst faen stemmer det", sa min far, "jeg sitter vel ikke her og dikter opp det hele som en annen idiot. Vi kunne selvfølgelig ha fått deg fotografert med en hette over hodet. Det ville ha vært bortkastede penger, men det har vel aldri plaget deg."
"Far pleide å si at ingenting er så arvelig som fattigdom," sier hun, "og du behøver ikke engang å vente halve livet på at arven skal bli din, du får den i det øyeblikket du unnfanges. ...."
Min tante hadde søkt tilflukt i sin egen hjelpeløshet. Hun visste ikke hvor hun ellers skulle gjøre av seg.
Det synes jeg du skal gjøre. :)
Jeg tror jeg trygt kan påstå at min barndom gikk temmelig sporløst hen over mine foreldre, og dermed også over meg. De skjønte ikke hvem som hadde sendt meg eller hvordan jeg hadde havnet under deres tak. Som en naturlig konsekvens av deres usikkerhet, skjønte jeg ikke selv hvem jeg var.
Jeg var tildelt rollen som den som skulle gå upåaktet gjennom livet. Det høres kanskje enkelt ut, men man risikerer å komme i tvil om hvorvidt man faktisk eksisterer. Man er overlatt til seg selv, man har ingen som så å si kan bekrefte ens eksistens.
Terje Holtet Larsen skriver skremmende godt og presist om overflødighet og fremmedgjøring i "Dilettanten". Han portretter en overflødig mann på en måte som minner meg om Samuel Beckett, men som allikevel er Holtet Larsens egen stil.
Det er faktisk lettere å holde seg flytende enn det er å gå under. Man flyter fordi man ikke våger noe annet.
Jeg leser flere bøker samtidig og da kommer sitatene i hytt og vær. :)
I mine yngre dager kunne jeg selvsikkert påstå at det ikke var litteraturens oppgave å gi trøst. I dag vil jeg foreslå det motsatte. Vi trenger trøst. Intelligent trøst. Vi trenger å bli minnet om våre menneskelige egenskaper.
Bøkene jeg skriver er av en slik karakter at kun noen ganske få finner det meningsfullt å lese dem. Man kan si at de har vist evnen til å unndra seg alminnelig oppmerksomhet.
Ukjent for meg, men Margaret Millar ble regnet som en av de store krimforfatterene i Nord-Amerika på 1940 og 1950 tallet. Bokomtalen din har gjort meg nysgjerrig - så nå har jeg lastet ned "Beast In View" på Kindle'n min.
Ser frem til å lese boka - takk skal du ha!
Det stemmer, en aftenstjerne til deg!
Familien lengter etter fellesskap og treffes derfor ofte på sønnens restaurant til en middag. Men hver bidige gang ender middagen i en skuffelse - med sinne og forbitrelse.
Hva heter boken og hvem er forfatter?
Jeg trekker frem denne gamle tråden igjen - som et "apropos" til nyere diskusjonstråder om bøker.
Felles minner fra gamle dager. :)
"Antikviteter og samleobjekter" - som du ga ut i 2006 "bor" i biblioteket mitt. Boken er en estetisk nytelse med sine flotte bilder og gode informasjon om objektene. Spesielt var den delen som handlet "Vintagesmykker fra bestemors smykkeskrin" - både nyttig og lærerik for meg.
Lykke til med den nye boken din - og velkommen som bokelsker.
"Evnen til selvbeherskelse er utvilsomt den av de mer eller mindre utpreget menneskelige egenskapene jeg setter høyest. Man viser at man er i besittelse av en viss verdighet.
I denne verdigheten inngår evnen til å befinne seg i verden, også den norske delen av den, uten å miste fatningen, det vil si uten å føle behov for å gi utrykk for sine meninger, i det hele tatt uten å føle det minste behov for å ha meninger, uten å føle det minste behov for å gjøre seg hørt eller sett, uten å gi seg til kjenne eller by seg frem, eller på noen måte ønske å gjøre seg gjeldende."
"Dilettanten" av Terje Holtet Larsen.