Bokelskere.no

Helt enig! Artig at vi setter flere av de samme skuespillene høyt; Vilanden er også en av mine favoritter.

Spennende hovedfagsoppgave!

Gengangere er min Ibsenfavoritt så langt, også. I tillegg blir jeg aldri helt ferdig med Nora i Et Dukkehjem; figuren og hennes utvikling fascinerer meg enda mer ved hver gjennomlesning.

Ah; det høres helt fantastisk ut! Selv har jeg fått mine elever til å spille/radbrekke Romeo & Juliet gjennom flere år - artig (spesielt for oss tilskuere)! Det krever sin mann/elev å levere varene, spesielt når det gjelder Mercutio og Romeo... For ikke å nevne Tybalt!

He he; enig! Heldigvis sitter jeg i andre etasje av et rekkehus og får stadig telefoner som avbryter meg i lesningen... Hmmm, er ikke helt sikker på at det er heldig, heller!

He he; jeg har i mange år nå vært i besittelse av en nesten A4-stor kjøleskapsmagnet med Shakespearian insults (32 i tallet), der man kan lese;

She is spherical, like a globe. I could find out countries in her.

Forøvrig likte jeg hele utspørringen av hvilket land som passet til hvilken av kjøkkenpikens kroppsdeler ;) Trønder, I know ;)

Er det virkelig tvil om at litteratur er viktig? Det er vel ikke for ingenting at noen de første hodene som ruller etter en revolusjon er forfatternes/de intellektuelles? At bøker brennes eller sensureres finnes det mange eksempel på; Kina, Sovjetunionen, Kambodsja, Nazi-Tyskland… I dag finner vi slik virksomhet blant fundamentalister av alle slag, opposisjonen må temmes med alle midler. Hvorfor er det så viktig å ta bøkene bort fra et folk for å oppnå makt? Er det ikke rett og slett fordi de inneholder vår historie, våre felles referanseverk, våre tanker?

For meg har alle bøker verdi, selv om jeg selvsagt ikke har likt alt jeg har lest og skyr unna enkelte bøker på grunn av personlig smak. I det en forfatter setter seg ned for å dele sine tanker og historier med andre, blir teksten for meg verdifull. Jeg mener selv en forfatter som for eksempel Erlend Loe, som i manges øyne oppfattes som ”enkel”, har noe å si oss; han forteller om mannsrollen og forvirringen rundt den i vår tid. Vi lesere trenger forfattere av alle slag; enkelte ganger ønsker vi å lære noe (for eksempel om andre kulturer, mennesker fra en annen tid eller mennesker med et annet ståsted eller et annet liv enn vi selv har. Slik kan vår horisont utvides og forståelsen for andre mennesker utvikles), andre ganger ønsker vi å bli slått ut av fantastisk språk eller tematikk og andre ganger igjen har vi behov for virkelighetsflukt eller pur underholdning. Personlig har jeg funnet bøker jeg verdsetter høyt i de fleste sjangre; som leser trenger jeg variasjon og jeg er utrolig takknemlig for at det finnes en forfatter for enhver anledning der ute.

Jeg likte Nikolai Cleve Brochs opplesning av Norwegian Wood.

Da har vi, etter fire historiske skuespill, endelig kommet tilbake til komediene. Selv om The Comedy of Errors/Forvekslingskomedien ikke er av Shakespeares mest kjente eller mest velansette stykker, fant jeg flere passasjer jeg syntes var underholdende og, ja, morsomme.

I tillegg til det komiske kjenner vi igjen en god del elementer fra andre av Shakespares stykker, blant annet skipsforlis, forveksling av identitet, desperate mennesker med en dødsdom over seg og selvsagt sylskarpe kommentarer. Spesielt er beskrivelsene av Nell, kjøkkenpiken, ganske så fornøyelige:

DROMIO OF SYRACUSE:

Marry, sir, she’s the kitchen wench, and all grease; and I know not what use to put her to but to make a lamp of her, and run from her by her own light. I warrant her rags and the tallow in them will burn a Poland winter. If she lives till doomsday, she’ll burn a week longer than the whole world.

Act 3, scene 2

I stykket møter vi to identiske tvillingpar som av forskjellige grunner har kommet bort fra hverandre. Når tvillingene også bærer samme fornavn (Antipholus of Syracuse/Antipholus of Ephesus og Dromio of Syracuse/Dromio of Ephesus), er det klart for mange forviklinger. Spesielt går forvekslingene ut over Adriana, kona til Antipholus of Ephesus og tjeneren Dromio of Ephesus. Dromio blir slått når han prøver å få feil Antipholus hjem til sin kone og Adriana blir ganske frustrert over å bli fornektet av sin ”mann”. Når i tillegg den forannevnte Antipholus blir forelsket i ”konas” søster, Luciana, er forvirringen total.. .

Selvsagt ender det hele godt, slik seg hør og bør i en komedie, selv om kritikere argumenterer med at det fremdeles er noen løse tråder igjen, når siste ord har blitt sagt.

Må si jeg misunner deg; har vært på omvisning på The Globe, men har ennå til gode å se en av oppsetningene der. Kanskje til sommeren?

Dette har lenge vært mitt favorittstykke av Shakespeare; har til og med tatovert tittelen på leggen min, sammen med Shakespeares portrett ;) Det beste med hele stykket er for meg forholdet mellom Beatrice og Benedick; hvem kan unngå å bli forelsket om man møter en slik storm av velformulerte, beske, pirrende, intelligente og fornærmende ord? Ikke jeg i alle fall!

Denne diskusjonen minner meg om en lignende meningsutveksling jeg hadde med noen venninner da cd-platene og –spilleren kom… De sverget til kassetter og jeg til vinyl (vi var jo tenåringer, og likte å stå hardt på det vi mente!), men til slutt ga vi etter og etter relativt kort tid var vi ganske så fornøyde. En stund etter cd’en, kom mini-discen; kjæresten min på den tiden syntes jeg var helt håpløs som kjøpte cd’er (enda mer håpløst var det at jeg ikke ante hva en mini-disc var)!! Hvor er mini-discen nå? Etter cd, gikk jeg over til mp3-format; musikk (og annet) er lett tilgjengelig, men jeg lengter fremdeles svært etter lyden av de gamle, gode vinylplatene mine og spiller dem selvsagt innimellom… Heldigvis; The times they are a-changing; nå ser det ut til at vinyl er på vei tilbake, rett og slett på grunn av det rustikke preget en avspilling av en slik plate gir..

Tror noe av det samme kommer til å skje med bøker. Har alltid foretrukket det å holde i en bok når jeg leser, men jeg har lært meg å sette pris på blant annet lydbøker. Etter tips fra andre bokelskere har jeg også lest noen bøker jeg har funnet i bokhylla på nb.no (ja, på en ekkel dataskjerm!); praktisk, siden en ikke trenger gå ut for å få tak i boka og siden en kan lese noe på rent innfall. Lesebrett har jeg ennå ikke gjort meg kjent med, men jeg er villig til å prøve (skjønner det praktiske elementet)! Tror likevel det vil ta svært lang tid før papirboka eventuelt kommer til å forsvinne; til det er det alt for mange av oss som bryr seg om den (være seg innbundet eller pocket!). Mange lesere er opptatt av nostalgien i det å sitte og holde i, kjenne på, føle ei ”ekte bok” mens vi leser, andre vil gjerne ha et helt bibliotek bare for seg selv (litt stusselig med et lesebrett, da!), mens andre igjen gjerne vil gi videre akkurat den boka de leste, tok i, elsket (!) da de var unge, til kommende generasjoner. Tror nok papirboka vil vare en stund til, ja, men da hånd i hånd med bøker i andre format !

Ha ha, takk ;) Sånn går det når man er helt utrolig fjern ;)

På grunn av et Shakespeare-prosjekt enkelte av oss her inne på forumet har gående, har jeg sendt ut en god del e-post. Siden flere har meldt seg på og noen av bokelskerne ikke svarer på henvendelser, er det vanskelig for meg å ha kontroll over hvem jeg har sendt e-post til og eventuelt hvem som har blitt oversett… Kunne det vært en idé å vise hvem man har sendt e-post til, ikke bare hvem man mottar slike meldinger fra?

Jeg skjønner frustrasjonen bak det å ikke finne en bok man gjerne vil eie og ta vare på i innbundet form; de bøkene jeg har et sterkt forhold til ønsker jeg å ta vare på, beholde (ja, innbundet!) og gjerne låne ut for å spre det gode budskap..

Må likevel innrømme at jeg slett ikke skjønner noe når debatten i denne tråden etter hvert dreier seg om omslagsbildet; jeg har aldri valgt en bok ut i fra bildet på forsida! Enkelte ganger har jeg riktignok fattet interesse for et verk på grunn av tittelen, men som oftest velger jeg det jeg skal lese ut ifra anbefalinger fra andre, bokomtaler eller rett og slett beskrivelsen jeg finner skrevet på bokomslaget. Det grøsser i grunnen litt i meg når jeg tenker på at Sult, Den Guddommelige Komedie, Ulysses, Mrs. Dalloway eller andre fantastiske bøker kunne blitt oversett på grunn av at en eller annen forlegger hadde valgt feil illustrasjon..

Jeg lurte også på hvorfor Lady Anne sa ja, trolig følte hun at hun ikke hadde noe valg? Likte forøvrig ordvekslingen mellom Anne og Richard (akt 1, scene2), her synes jeg virkelig Shakespeares talent for munnrappe dialoger kom godt fram.

Synd at regissører kutter i kvinnerollene; da jeg leste satt jeg og tenkte at "jøss, i dette stykket er det faktisk flere spennende roller for kvinner!" - bare så synd at de ble spilt av menn i Shakespeares tid ;)

Etter å ha blitt kjent med Queen Margaret gjennom 4 skuespill, har jeg etterhvert likt henne bedre å bedre. I Richard III synes jeg hennes replikker er noen av de aller beste og jeg setter stor pris på hennes aggresjon og forbannelser (igjen; det er nok trønderen i meg...).