Bokelskere.no

Det er ikke så ofte jeg får meg en skikkelig latter når jeg leser en bok, for det meste småhumrer jeg bare. Boka som virkelig fikk meg til å sette opp latterdøra, er Erlend Loes Naiv.Super. Jeg leste den i rett alder, da jeg var livstrett student, og humoren var midt i blinken for et infantilt medlem av ironigenerasjonen. Husker at jeg lå og vred med i latterkrampe da jeg leste om søket i New Yorks bibliotek. Innser at jeg neppe ville ledd like mye i dag; boka er ikke engang min favoritt blant Loes bøker, men den bringer meg fremdeles gode minner om selve leseopplevelsen.

En av de bøkene som har rørt meg mest er nok Tarjei Vesaas’ Is-slottet. Historien om Siss og Unn, deres vennskap og tragedien som skjer, gikk skikkelig inn på meg. Jeg leste den første gang da jeg var i tenårene, og det at jeg var ganske nær i alder med hovedpersonene gjorde nok sitt til at jeg ble så grepet. Man er så usikker på det meste i den alderen og dette fikk meg til å føle nært slektskap med karakterene, spesielt Siss som må være igjen alene og kjempe mot sorgen og alt annet som forvirrer og skremmer henne. Dette er nok en bok jeg kommer til å lese mange flere ganger gjennom livet.

Mrs. Dalloway av Virginia Woolf fikk meg virkelig til å tenke. Boka provoserte meg utrolig mye; så fælt at kvinner måtte undertrykke sine følelser og hele tiden føye seg. Det viktigste var å holde fasaden, gjerne på bekostning av et lykkelig liv. Jeg bestemte meg der og da for at jeg aldri skulle gå på akkord med meg selv og mine følelser..

For en gangs skyld er jeg misunnelig på dere som har tv! Jeg har sjekket NRKs nett-tv, og heldigvis ser det ut til at serien blir lagt ut der. Gleder meg - etter kommentarene som har kommet nedenfor er jeg sikker på at det kommer til å bli en stor opplevelse!

Jeg hadde omtrent samme opplevelse; på kvisten hjemme hos min mors tante fant jeg et eldorado av gamle tegneseriehefter, blant annet Vill vest, i dette underlige 1/3-formatet. O lykke! Disse tegneseriene førte til at jeg fikk et romantisk syn på livet på prærien og på indianerne, et naivt syn som jeg fremdeles bærer i meg den dag i dag.

Jeg er enig med Bjarte Solheim i at Geir Kjetsaa gjør en svært god jobb som oversetter av Dostojevskij. Takk og pris for det; gode oversettere gjør at vi kan glede oss over bøker vi ellers aldri ville fått lest.

Oversetterne som virkelig imponerer meg er gjerne de som driver med gjendiktning av for eksempel dikt, skuespill eller andre verker der blant annet vers og rytme er sentrale for helhetsopplevelsen. I så måte har flere norske oversettere/gjendiktere av Shakespeare gjort en svært god jobb, her kan blant annet Bjerke, Hoem, Grøgaard, Sandved og Hagerup nevnes. I forbifarten kan jeg bare komme på en gjendiktning jeg virkelig ikke har likt; Magnus Ullelands Den Guddommelege Komedie. Som alle gjendiktere må han ta en del valg; hva er for eksempel viktigst av rytme, eventuelle rim, språk eller innhold. Ullelands språk i denne gjendiktningen har jeg en del innvendinger mot; Dante selv skrev på et veldig hverdagslig og folkelig italiensk, men dette har ikke oversetteren etter min mening hold seg til. Selv om jeg både liker å lese og skrive nynorsk, syntes jeg språket og ikke minst ordvalgene oversetteren gjør er med på å gjøre boka ganske utilgjengelig… Synd, for jeg tror dette hindrer mange å lese dette fantastiske og ikke minst viktige verket.

Så, får oversetterne/gjendikterne den oppmerksomheten de fortjener? Neppe. Samtidig synes jeg å ha merket en endring i blant annet bokanmeldelser de siste år, der er oversetterne både oftere nevnt og kommentert. For meg synes dette å ha startet med Torstein Bugge Høverstads oversettelser av Harry Potter-bøkene. Her ble Høverstad heldigvis ikke bare æret for sitt raske arbeid, men også for hans norske varianter av den engelske navnene. Håper denne trenden fortsetter og at de som gjør litteratur tilgjengelig for oss som for eksempel ikke behersker færøysk eller japansk får den oppmerksomheten de fortjener.

Må si meg enig med Karin. Jeg leste Prosessen under en ferietur til Praha for en god del år siden. Settingen var med andre ord perfekt og det lå an til en god leseopplevelse, noe det også ble.

Det er ikke til å undres over at Josef K blir ganske så paranoid etter hvert; ikke vet han hva han blir anklaget for og han vet heller ikke hvem hans anklagere er. Som leser ble jeg dratt inn i Kafkas univers – Josef Ks forvirring og stadig økende desperasjon var både svært interessant og svært gripende lesing. Boka ga også et godt bilde på hvordan det kan være å leve i et totalitært regime der enkeltmennesket bare har få, om noen, rettigheter.

Jeg hadde et stort konsum av bøker fra tidlig alder. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært foruten ei bok å lese og jeg slukte alle barnebøkene fra mammas barndom og fra bokklubben. Det er likevel en bok som skiller seg ut: Tordivelen flyr i skumringen av Maria Gripe. Den gikk som hørespill på Barnetimen for de minste og jeg greide ikke vente på fortsettelsen; jeg måtte vite hvordan det hele endte med en gang! Jeg fikk lånt boka på biblioteket og husker at jeg lå ei hel natt med lommelykt i senga og leste, stiv av skrekk (herregud så skummel boka var!). Dette var den aller første boka jeg virkelig ikke greide å legge fra meg. Den påfølgende skoledagen ble ganske tung, men det var vel verdt det; jeg hadde jo blitt forelsket i en ny forfatter.

Boka er selvsagt ren fiksjon og jeg tror vel ikke dette kunne skjedd i virkeligheten... Det jeg mente med min kommentar var å si noe om tankemåten til enkelte autister og deres måte å oppfatte verden på, heller enn å kommentere handlingen.

Spennende, spennende… Siden dette handler om ei bok fra min samling jeg slett ikke kan erstatte (jeg regner med all verdens bokskatter ikke brenner ned på samme tid som MIN brannalarm går, i tilfellet ville jeg berget Shakespeares samlede eller Bibelen), må jeg tenke meg ganske godt om…. Skal jeg velge noen av de skinninnbundne gamle praktutgavene av de fire stores samlede verker, skal jeg gå for noen av de få signerte bøkene jeg eier eller skal jeg snappe til meg boka jeg leser akkurat nå og bare MÅ vite slutten på?

Vel, etter en simulering av situasjonen (helt sant!) har jeg kommet fram til følgende: jeg ville berget den søte, lille 1911-utgaven av Hamsuns Victoria som står ganske bortgjemt i hyllene mine. Ikke fordi dette er min favorittbok, slett ikke, men fordi den har noe tilårskommet, kjært og umistelig over seg. Den er som en tidskapsel fra en svunden tid… og det er vel ikke å forakte?

Enig; en av mine aller nærmeste og kjæreste familiemedlemmer er autist og jeg kjente godt igjen Haddons skildringer.. I tillegg har autistiske elever forsøkt å beskrive for meg hvordan det er å være autist – etter mitt syn er Haddon slett ikke far off, selv om det selvsagt er store variasjoner innenfor autismebegrepet.

Takk for tipset, skal vurdere en slik tråd - emnet er unektelig interessant, selv om jeg for det aller meste foretrekker romaner framfor dokumentarer..

På skolen der jeg jobber var det en god del elever fra tidligere Jugoslavia (spesielt Bosnia) da jeg begynte å jobbe for over ti år siden. Husker at disse elevenes atferd var litt spesiell; de brydde seg sjelden om det de andre elevene var opptatt av; pc-spill, musikk, film… Men når det kom til diskusjoner om menneskets verd, religion eller historie hadde de mye å bidra med. Enig; det er til å få gåsehud av!

Har forresten vært spesielt interessert i Bosnia en stund; vet du av noen romaner eller dokumentariske bøker det er verdt å få med seg?

Takk! Skal prøve å få tak i den.

Hver gang eg hører historier frå tidligere Jugoslavia føler jeg meg opprørt; kunne dette virkelig skje i vår tid og så nært vårt eget land? Link til Romeo and Juliet eller ei; dette er gripende, ufattelig, trist, sinnefremkallende, sårt og uhyggelig stoff…

Nei, vi får vel ikkje vite alderen til Romeo.. Kanskje er han litt eldre enn Juliet, men etter oppførsla hans å rekne kan han ikkje vere så mykje gamlare, eller?

Er einig i at Benvolio er meir reflektert enn dei fleste andre i stykket. Hans rolle er ikkje stor, men han kjem med fleire intelligente og frampeikande kommentarar.

Det er vanskeleg å seie kvifor Capulet godtek at Romeo og vennane hans er tilstades på festen. Mi tolking er at han er i så godt humør at det slett ikkje gjer noko. I tillegg er han vaksnare enn hovudkarakterane; truleg tek ungdommane feida meir alvorleg enn kva foreldra deira gjer…

Eg sjekka litt på nett, og dette fann eg ut om Paris:

Paris quadrifolia is an herb ubiquitous to England and much of Europe. Its common names include Truelove and True Lover's Knot due to its intricate growth patterns. During Shakespeare's time, Truelove was a common poetic conceit for true love [1]. The Count Paris' name cannot be a coincidence. Shakespeare chose the scientific name of the Truelove to indicate that this man is Juliet's true love. His death at the hands of the impetuous Romeo is but one more tragedy in this tale. (http://en.wikipedia.org/wiki/Count_Paris)

Ups; eg sjekka ikkje om linken var av god kvalitet, sidan eg har dvd’en til disposisjon. Eg synst Zeffirellis film er ganske søt, eg. Kommentarane såg eg slett ikkje på; godt at du let deg more ;)

Vurderte som deg å lese stykket på norsk også, men tiden strakk ikke til denne uka. Det hender at arbeidslivet kommer litt i veien for privatlivet.

Det hadde sannelig vært interessant å se den dokumentaren! Shakespeares stadige aktualitet er en av tingene som fasinerer meg; menneskenaturen er den samme som i dikterens samtid og sannelig har verden rundt på mange måter endret seg lite, også..

Enig; eieren av en bok må kunne gjøre med den som han/hun vil, uten hensyn til eventuelle andre som skal overta skatten. Tror sannelig jeg skal få tak noen slike klistremerker selv - takk for tipset!

Jeg har også tenkt litt over Romeos plutselige skifte fra Rosaline til Juliet. Benvolio får Romeo til å innrømme sin forelskelse like før de skal til å lure seg inn på Capulets fest og det er nettopp Rosaline Romeo håper å finne der. Benvolios kommentar til Romeos innrømmelse er et frampek på hva som skal komme:

At this same ancient feast of Capulet's
Sups the fair Rosaline whom thou so lovest,
With all the admired beauties of Verona:
Go thither; and, with unattainted eye,
Compare her face with some that I shall show,
And I will make thee think thy swan a crow.

Men, vi må huske Romeos unge alder. Like lett som det er å bli forelsket ved første blikk når en er 14 år, er det å finne et nytt objekt å lengte etter. Enter Juliet…

Mitt forhold til hvordan jeg behandler bøkene mine har vært i stadig endring. Da jeg var veldig ung var bøkene mine allerede svært viktige for meg, dette markerte jeg ved å skrive inn fullt navn, alder, navn på personen som hadde gitt meg boka, min adresse, stedsnavn, telefonnummer, fødselsdato... hele leksa endte med Norge, Europa, Jorda, Universet! I ettertid ser jeg dette markeringsbehovet som en slags feiring av at jeg hadde lest boka og av at jeg eide den.

Noen år sendere (dvs. siste del av vgs. og de første årene av studenttilværelsen) ble jeg like opptatt av at bøkene mine skulle være lytefrie; ikke et eseløre eller et pennemerke var å finne, og jeg kjøpte selvsagt slett ikke pocketbøker!!! Jeg hadde hjertebank hver eneste gang noen fikk låne en bok av meg; i hvilken forfatning ville den bli levert tilbake? Smussbind ble gjemt unna, slik at i alle fall de skulle berge seg unna fremmedes hender…

På nytt har det gått noe år. Når jeg leser en bok i dag foretrekker jeg fremdeles å bruke bokmerke slik at eselørene er få, men samtidig er jeg blitt svært glad i å skrive navnet mitt og markere sitater jeg setter pris på i boka (takk, bokelskere.no!). Bøkene jeg har arvet, kjøpt på brukthandel eller antikvariat synes jeg er ekstra spennende; det er artig å se om den forrige eieren skrev inn navnet sitt eller markerte passasjer i teksten han/hun likte spesielt godt. Om så er tilfellet, gir dette boka en tilleggsdimensjon; det er godt å tenke på at en annen person har satt pris på akkurat samme bok som meg, lest den og fundert nok over den til å markere sitater som er av interesse. I tillegg; er det ikke noe trist over en bokhylle full av bøker som tilsynelatende er så lytefrie at de trolig ikke har blitt lest?