"Som jeg sa for noen dager siden,så lider mennesker som vil begå selvmord av et slags tunnelsyn. De tror at livet blir lettere for omgivelsene deres hvis de tar livet av seg."
Men hun ville aldri snakke om bøkene. Hun slukte bare sidene og gjemte dem innvendig. Kanskje det var det som gjorde at hun iblant var så vanskelig å lese, alle bøkene som drev rundt inni henne.
Over himmelen lå stjernene strødd som diamanter, og en florlett sky draperte månen som et brudeslør.
Det er godt noen "sprekker" de boblene iblant, så de folkene får den straffen de skal ha. Jeg blir kald inni meg, når jeg leser bøker som handler om krenkede barn.
Det er sykt. Hvordan kan de rettferdiggjøre å si noe sånt? Jeg får vondt inni meg.
De fleste pedofile synes ikke de har begått noen forbrytelse. De mener til og med at de tilfredsstiller barnet.
Spørsmålet er om ikke vi, blant alle de millioner av dyrearter på jorden, innehar verdensrekorden i umenneskelighet. Til tross for at det er vi som liksom skal være menneskelige.
Mannen var like bred som han var høy og dyp, en Rubiks kube med føtter.
Så pen som dette er jeg ikke i virkeligheten, sa han. Etter noen glass med vin er jeg veldig retusjert.
Han lurte på om de troende kanskje hadde en glidelås på brystet, som de kunne trekke ned, slik at Gud hadde fri bane inn til hjertet. For det hadde han ofte hørt. Du må åpne opp for Gud.
Jeg måtte alltid sette på alarmen hvis jeg skulle lese før jobben, ellers kunne det skje at flere timer var gått uten at jeg hadde sett opp en eneste gang.
De fleste ballkjoler er åpenbart tegnet av fem år gamle jenter med glitterpistoler, men akkurat denne så i hvertfall ikke helt ut som det hadde vært eksplosjon i Barbiefabrikken.
Resten av helgen brukte de på å klargjøre flaket, bare avbrutt av impulsive brytekamper i Matildes dobbeltseng.
Antagelig tror folk at en av oss, Lotta eller jeg, er kjæresten hans, og for å hjelpe dem litt på vei har jeg lagt hånden på låret hans og sittet veldig tett inntil ham i de siste drikkepausene. Det er sprøtt hvor mye mot det finnes i cider, hvitvin og øl.
Den ene konflikten fører til den andre; husstellæreren Elvira Kristell hører jo til de tynnhudedes sørgelige skare; det er nok at noen kommer til å bruke den innarbeidede betegnelsen "bollesløyden" om faget hennes så hun hører det, for at hun skal miste fatningen og selvfølelsen.
Men han skreiv nytt, lange krunglete tekstar. Dei kom ut av blyanten.
Det var vår, og flyttfuglane kom i flokkar gjennom småskogen og sette seg her og der og song så ein skulle tru at fuglehjarto ville bresta.
Jeg venter en stund, til jeg er sikker på at hun ikke våkner igjen, så pakker jeg dyna tettere rundt henne, larver henne, som Liv og jeg kalte det da vi var små. Mamma, nå kan du larve, sa vi, og mente hun skulle pakke dyna tett rundt oss på alle kanter, slik at vi lå som i en puppe.
For meg, skole er svette greier ass. Jeg sverger, hoden min blir varm der. Jeg sitter der liksom, og jeg følger med og sånn, hvert fall noen ganger jeg gjør det, [..]