SOLNESS
Men hvis De bare kunde få lære hende rigtigt at kende -. Ja, for hun er så snil - og så god - og så bra' igrunden -
HILDE utålmodig
Men når hun det er, - hvorfor skulde hun så gi' sig til at sige dette her om pligt!
SOLNESS
Om pligt?
HILDE
Ja, hun sa' jo, at hun vilde gå ud og købe noget til mig. Fordi det var hendes pligt, - sa' hun. Å, jeg kan ikke udstå det stygge fæle ordet!
SOLNESS
Hvorfor ikke det da?
HILDE
Nej, for det høres så koldt og spidst og stikkende. Pligt - pligt - pligt. Finder ikke De også det? At det ligesom stikker en?
Noe går over min forstand: Det å tro at den daglige krigs- og voldspropagandaen i massemedia, fra aviser, blader, til tv og kinofilm, krigsspillene, Frps konspirasjonsteorier mot Arbeiderpartiet og innvandrere, norsk deltakelse i krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten under en ldelse fra Ap, SV og senterpartiet, den nødvendige alminneliggjøringen av det å ta liv i Afghanistan (skal være sagt av en norsk offiser), å tro at dette ikke skal ha noen virkning på norske barn, tenåringer og voksnes holdning til vold - og den største terror av alt: krigen. Er det denne troen Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir har kalt mauvaise foi, dårlig tro, selvbedrag?
Nå fører kapitalen klassekrig mot arbeiderklassens tilkjempede rettigheter, mot en klasse som sosialdemokratiet har avvæpnet ideologisk.
I et slikt klima kan en norsk forsvarsminister i 2003, nemlig Kristin Krohn Devold fra det konservative partiet Høyre, si på et NATO-møte i Norfolk, USA, at alliansen må endres, den må bli 'klar, fleksibel, innsatsberedt og interoperabel ('ready, flexible, deployable and interoperable'. Devold snakket på amerikansk, det norske sidemålet.), og for å oppnå det, praktisere større arbeidsdeling:
Jeg er økonom av utdannelse. Adam Smith var selvfølgelig en av klassikerne i mitt pensum. Han slo fast at krigens kunst var 'den edleste av alle kunster', og 'en av de mest kompliserte blant dem'. Derfor måtte man praktisere arbeidsdeling for å forbedre den.
Krigen - den edleste av alle kunster. Hos forsvarsministeren i en liten randstat forenes lingua belli og bellum linguae. Krigens språk og språkets krig. Og så vil de ha oss til å tro at dette ikke har noen betydning for det Breivik har gjort!
Har lagt ut et lite knippe bøker til salgs på profilen min. Legger ut mer etter hvert som kona og jeg rydder i hyllene.
Hvis vi sammenligner Breivik med mennesker som gir ordrer til krig og krigsdeltakelse som de vet vil drepe tusener, ja, hundretusener - altså f.eks. NATO-lederne - bør vi spørre: Hvordan skal vi moralsk vurdere deres handlinger i forhold til Breivik[s]? Deres kriger har drept langt flere mennesker enn Breivik har gjort. Likevel er det forskjeller her når vi drøfter spørsmålet om sinnssykdom: Obama vil ikke, når han gir sine ordrer, drepe flest mulig. Han dreper mange, men vil helst drepe færrest mulig. Må de ikke ønske å drepe flest mulig for å overleve selv? Og for å kunne det, må de ikke da dehumanisere fienden og også bli lært opp til det?
I det hele tatt: Må ikke et krigførende folk som det norske også gjennomgå en dehumaniseringsprosess for å kunne godta drepingen i NATO-regi?
Eg er i gang med Dombey and Son, håplaust langt etter min eigen plan, men eg sleit ein del med Martin Chuzzlewit, som eg opplevde som ein nedtur. Men her er Dickens på topp! For ein kunstnar som klarer å bruke språket til å karakterisere miljø og personar! Gleder meg til å lese resten!
Not that she had anything particular to forgive in her sister-in-law, nor indeed anything at all, except her having married her brother - in itself a species of audacity - and her having, in the course of events, given birth to a girl instead of a boy: which as Mrs Chick had frequently observed, was not quite what she had expected of her, and was not a pleasant return for all the attention and distinction she had met with.
'Well Sir,' said Doctor Parker Peps in a round, deep sonorous voice, muffled for the occasion, like the knocker; [...].
'[...] I'll go down! I needn't beg you,' he added, pausing for a moment at the settee before the fire, 'to take particular care of this young gentleman, Mrs -'
'Blockitt, Sir?' suggested the nurse, a simpering piece of fading gentility, who did not presume to state her name as a fact, but merely offered as a mild suggestion.
But what was a girl to Dombey and Son! In the capital of the House's name and dignity, such a child was merely a piece of base coin that couldn't be invested - a bad Boy - nothing more.
Mr Dombey would have reasoned: That a matrimonial alliance with himself must, in the nature of things, be gratifying and honourable to any woman of common sense. That the hope of giving birth to a new partner in such a house, could not fail to awaken a glorious and stirring ambition in the breast of the least ambitious of her sex.
'His father's name, Mrs Dombey, and his grandfather's! I wish his grandfather were alive this day!' And again she said 'Dom-bey and Son,' in exactly the same tone as before.
Those three words conveyed the one idea of Mr Dombey's life. The earth was made for Dombey and Son to trade in, and the sun and moon were made togive them light. Rivers and seas were formed to float their ships; rainbows gave them promise of fair weather; winds blew for or against their enterprises; stars and planets circled in their orbits, to preserve inviolate a system of which they were the centre. Common abbreviations took new meanings in his eyes, and had sole reference to them. A.D. had no concern with anno Domini, but stood for anno Dombei - and Son.
He had risen, as his father before him, in the course of life and death, from Son to Dombey, and for nearly twenty years had been the sole representative of the firm.
Verdens problemer i dag skapes i minimal grad av mennesker (som av legene og kegemiddelindustrien blir) definert som syke. Det er såkalt normale mennesker som er problemet. Alle de politiske statslederne i NATO-landene er splitter pine riv ruskende normale.
Når demokratiet ikke lenger virker som det skal for finanskapitalen, hva da? Hva blir behovet da?
Denne økonomiske liberalismen er Breiviks retorikk og ideologi, og den går sammen med det han politisk kaller kulturkonservatisme - patriarkat, kristendom, monokultur, nasjonalisme, rasisme, antikommunisme. Dette er en politikk og en ideologi som har tilslutning ikke bare i Fremskrittspartiet, men i breie lag av den norske befolkning.
[...] når folk flest (hypotese) ser på Breivik som en forskrudd nazist og/eller fascist, og tenker på den gamle tyske nazismen og [den] italienske fascismen, så blir det han står for svært farlig, for det vil ikke bli oppdaget, siden det ikke er slik Breivik og alle dem som er enige med han tenker, handler, står fram. De tidligere formene har svært liten oppslutning i dag, bortsett fra muligens Italia. Derfor er det Breivik ideologisk står for langt farligere. Det har allerede masseoppslutning i Europa, inkludert Norge. Det er en ideologi jeg har kalt for en demokratisk ideologi, dvs. en 'falsk bevissthet' og et manglende demokratisk sinnelag. Det er en ureflektert antitotalitarisme, en reaksjonær-romantisk ideologi som forveksler demokratiet med det som er nå, og helst det som var før, og derfor er anti-immigrasjonistisk, antimuslimsk, antikommunistisk og pronasjonalistisk, pro-kristenkultur, promonokultur, propatriarkat, prokulturkonservativ. Hvor mange i Norge går rundt mer eller mindre bevisst med disse ideene, disse holdningene, denne reaksjonær-romantiske ideologien? Vi finner dem overalt - blant de partiløse, blant folk i alle partiene, blant de politisk interesserte og uinteresserte, blant alle dem som etter at venstresiden forlot sine idealer og drømmer nå er blitt kynikere og med rette forakter 'politikerne' for deres opportunisme og karrierisme. Ideologien er særlig utbredt i FrP og fremmes åpent av politikere som FrP-stortingsrepresentanten Tybring-Gjedde. En hypotese kan stilles til diskusjon: Halvparten av Norges befolkning går rundt med denne demokratiske ideologien og mangler en demokratisk bevissthet og et demokratisk sinnelag.
Teoretisk og metodologisk må vi spørre: Hva er hovedmotsigelsen i samfunnet? Hva er grunnmotsigelsen i samfunnet? Disse motsigelsene trenger nemlig ikke å være identiske. Klassemotsetningene er fremdeles grunnleggende i samfunnet, men forholdet mellom krig, vold, terror og ikke-vold er hovedmotsigelsen. Hovedmotsigelsen burde være basisen for en politisk organisering i dag, men er det ikke.
I dag betyr et annet skille mer enn disse forskjellene [mellom en venstre- og høyreside: Det er skillet mellom en demokratisk tradisjon i Norge og en ikke-demokratisk, som også er lik skillet mellom ikke-vold og vold, terror, krig. Alle andre akser bør underordnes denne. [...] begrepene venstreside og høyreside, sosialistisk og borgerlig, tilslørte hva som er dagens hovedmotsetning i Norge: Den siden som er mot ALL krig og ALL terror og den andre siden.
Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.
Om jeg har profetisk gave,
kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg intet.
Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,
ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
men ikke har kjærlighet,
da har jeg ingen ting vunnet.
Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
Den gleder seg ikke over urett,
men har sin glede i sammheten.
Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
Kjærligheten tar aldri slutt.
Profetgavene skal bli borte,
tungene skal tie
og kunnskapen forgå.
For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.
Men når det fullkomne kommer,
skal det som er stykkevis, ta slutt.
Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto som et barn.
Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.
Nå ser vi i et speil, i en gåte,
da ser vi ansikt til ansikt.
Nå forstår jeg stykkevis,
da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.
Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten.