PROFESSOR RUBEK trodsende
Jeg er kunstner, irene. Og jeg skammer mig ikke over den skrøbelighed, som kansk\e klæber ved mig. For jeg er født til kunstner, sér du. - Og blir så aldrig andet end kunstner alligevel.
IRENE
Jeg haded dig, fordi du kunde stå der så uberørt -
PROFESSOR RUBEK lér
Uberørt? Tror du?
IRENE
- eller så tirrende behersket da. Og fordi du var kunstner, bare kunstner, - ikke mand!
PROFESSOR RUBEK atter alvorlig
Det var det, at hele dette med kunstnerkald og med kunstnergerning - og sligt noget, - det begyndte at forekomme mig som noget så tomt og hult og intetsigende igrunden.
FRU MAJA
Hvad vilde du da sætte i stedet?
PROFESSOR RUBEK
Livet, Maja.
VLADIMIR. - C'est de la part de monsieur Godot?
GARÇON. -Oui, monsieur.
VLADIMIR. - Il ne viendra pas ce soir.
GARÇON. - Non, monsieur.
VLADIMIR. - Mais il viendra demain.
GARÇON. - Oui, monsieur.
VLADIMIR. - Sûrement
GARÇON. - Oui, monsieur.
VLADIMIR. - [...] Mais à cet endroit, en ce moment, l'humanité c'est nous, que ça nous plaise ou non. [...] Oui, dans cette immense confusion, une seule chose est claire: nous attendons que Godot vienne.
ESTRAGON:- On trouve toujours quelque chose, hein, Didi, pour nous donner l'impression d'exister?
«Pass på deg selv da, og sørg for å komme tilbake igjen. Tro meg, månen er ikke noe blivende sted. Ikke for noen. Bad juju»
Jeg har tatt til orde og sagt:
'Kjøp dere visdom uten penger.
Bøy deres nakke under dens åk,
og la deres sjel ta imot lærdom,
den er å finne like ved.'
Se med egne øyne: Mitt strev er lite å regne
imot hvilen jeg fant.
Å få del i lærdom kan koste deg mye sølv,
men med den vil du vinne enda mer i gull.
ESTRAGON. - Non, rien n'est sûr.
VLADIMIR. - Il a dit que Godot viendra sûrement demain.
VLADIMIR. - Voyons, Gogo, ne sois pas comme ça. Demain tout ira mieux.
VLADIMIR. - Tu ne sais pas si tu es malheureux ou non?
GARÇON. - Non, monsieur.
GARÇON (d’un trait). – Monsieur Godot m’a dit de vous dire qu’il ne viendra pas ce soir mais sûrement demain.
VLADIMIR. - Le temps s'est arrêté.
'Master Copperfield,' said Mrs. Micawber, 'God bless you! I never can forget all that, you know, and I never would if I could.'
'Copperfield,' said Mr. Micawber, 'farewell! Every happiness and prosperity! If, in the progress of revolving years, I could persuade myself that my blighted destiny had been a warning to you, I should feel that I had not occupied another man's place in existence altogether in vain. In case of anything turning up (of which I am rather confident), I shall be extremely happy if it should be in my power to improve your prospects.'
'[...] My advice is, [' said Mr Micawber, '] never do tomorow what you can do today. Procrastination is the thief of time. [...]'
I kveld (3. november i Dickens-året) har eg sett ferdig BBCs filmatisering av David Copperfield, serien som i fleire år gjekk i fjernsynet i jula (den einaste grunnen til å halde seg med eit fjernsynsapparat). Og det var som det skulle vere: David lærer å bli vaksen, lærer seg sjølv og verda å kjenne. Brikkane fell etter kvart på plass, slik det skal vere. Bob Hoskins var Micawber slik eg hadde sett føre meg denne frodigaste av alle Dickens-figurane, og Maggie Smith spelte Betsy Trotwood - streng, kjærleg og rettferdig. Nicholas Lyndhurst spelte Uriah Heep nettopp slik som han var, "humble" og egoistisk. Ciaran McCMenamin gjorde ein god figur som den gradvis vaksne David.
I Dickens-året 2012 har eg hørt David Copperfield i verdas beste (eg liker å ta hardt i) lydbokversjon og nå altså sett filmatiseringa samtidig som eg nyter sjølve romanen i papirutgåve i små porsjonar .Nei, "Klag ikke under stjernene over mangel på lyse punkter i ditt liv," som Wergeland seier.