Under the influence, however, of a cup of tea, which he seemed to stir indefinitely, he began to speak at last.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

In his great chair with the book-rest sat old Jolyon, the figurehead of his family and class and creed, with his white head and dome-like forehead, the representative of moderation, and order, and love of property. As lonely an old man as there was in London.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Old Jolyon was too much of a Forsyte to praise anything freely; especially anything for which he had a genuine admiration.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Aldri for seint (men det går tregare, ja)!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

"Eg kom til Comala fordi dei sa åt meg at der budde far min, ein viss Pedro Páramo."

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Neppe - kom ut i 2014!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Egilssoga er den fyrste teksten i den nye, fantastiske utgåva av alle ættesogene i moderne norsk språkdrakt - somme på nynorsk (som Egilssoga), andre på bokmål. Eg driv med ho nå og blir ferdig i helga. Store ting, bortsett frå ein del ahistoriske enderim i somme av kvada.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Those privileged to be present at a family festival of the Forsytes have seen that charming and instructive sight - an upper middleclass family in full plumage.

John Galsworthy: The Forsyte Saga

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Dag for dag la han av seg rustninga. Fyrst drog han av seg kleda,
deretter skjorta, deretter huda,
deretter kjøtet og knoklane, slik at heilt til slutt
denne varme, reine substansen var att,
og berre av den forma han, usynleg og utan hender,
små ktukker, dikt og menneske.
Og, får vi tru, ein av dei var han sjølv.

Jannis Ritsos: Vitneutsegner

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Vine a Comala porque me dijeron que acá vivia mi padre, un tal Pedro Páramo.

Juan Rulfo: Pedro Páramo

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Nr. 13

De spør hvor Nr. 13 er – vår kjære gamle gård?
Den ligger inni gaten her, hvor nummer "13" står,
og De kan se hvor svær den er, så langt kvartalet når.

Den største gård i gaten, men det finnes mange fler
i andre gater her i byen, hvis De bare går og ser –
skjønt ingen er så mørk og svart som Nr. 13 mer.

Det finnes mange fler i andre byer her på jord,
det er milevis av gater – der hvor fattigfolket bor –
ja De finner Nr. 13 helst i byers øst og nord.

Det sies tallet 13 er et ondt, uheldig tall,
og gamle Dal i fjerde sier helsen er så skral
og høire lungen halv fordi han bor i slikt et tall.

Han har en gammel vinterfrakk, på den han går til køis
og ligger der og banner denne råtne mursteinsrøis.
Men det er bare gammelsnakk, det rene skjære tøis!

For da han kom på gamlehjem på landet her i vår,
så blev han syk av lengsel til sin egen muregård,
og han rømte fra sitt fengsel, skjønt han snart er åtti år!

Naturligvis går noen hen og dør en gang iblandt,
fordi vi mangler mat og sol og luft på denne kant
men det hender jo i andre gårder også, ikke sant?

Nr. 13 er vår egen gård, så gammel og så kjær.
Og så skjønn den er om kvelden, når den stiger lys og svær
frem fra mørket med de mange lange vindusraders skjær.

Og da lever denne gården. Den blir festlig som et slott
når der tendes lys i kjøkken og i kammers og i kott!
For vi ånder opp i glede når vår arbeidsdag er gått.

Og er det fredags kvelden, kommer Kalsen kanskje full.
Da har han mor't seg kongelig for hele ukens gull
for han tjener gode penger på å sjaue koks og kull.

ja, for Kalsen har en ungeflokk og verden er så trist,
og satan skulle hente den som kom til verden sist:
så tynn og bleik og liten, rent et pust i sivet – pist!

Skjønt verden den var ganske bra dengang man var tilsjøs
og hadde sig en pikelill i hver en havn – å jøss,
da levet ikke Kalsen av å sjaue møkk og bøss!

Og Kalsen tar sin følgesvenn, den sprukne violin,
og spiller op a sailor's song om piker og om vin
og hører ikke ungehvin og hyl og kjerringgrin!

Han glemmer jomfru Olsen i etasjen over sig
som alltid holder hus når noen andre er på snei.
Hun står i avholdslosjen og er surøiet og lei.

Han husker bare alt han si "for hundred years ago",
det store hav som blånet mot den store himmel blå,
hver gyllen dag, hver månenatt – før alle døgn ble grå.

Når Kalsen slik har spilt en stund og grått en liten skvett
så tvinges ofte selve jomfru Olsen til retrett,
for det hender jo hun selv ser livet sånn i blått og violett!

Men gården ellers bryr seg ikke stort om Kalsens fiolin,
for så mange kan jo klunke litt gitar og mandolin
og ta en vals på trekkspill ved et glass arbeidervin!

Der sisler stekepanner fylt med flesk og småmakrell,
og veggene gir gjenlyd av de sultne ungers sprell –
ja gården vår har sangbunn slik en herlig fredags kveld!

Og langt på natten lyder Nr. 13's egen sang.
Den er så høi og munter, men den har en underklang
av redsel for den morgendag som ligger alt på sprang.

Så slukkes vindusradene, og søvnen fanger inn
de barske sinn, de bitre sinn, de trette og de lette sinn.
Og gjennem gatemørket suser nattens tunge vind.

Men det hviskes jo i porten! Og det knaker i en trapp.
Nå, så er det smukke Olga som skal tjene sig en lapp.
Fabrikkens ukelønning er vel oftest nokså knapp.

– – –

Men ennu våker noen. Det er ganske unge menn,
som bøiet over bøker leter drømmen frem igjen,
slik den engang strålte om en vismanns gylne penn!

Denne drøm som natten avler og som dagen slår i hjel
om Atlantis, Utopia – om en bedre lodd og del
enn et liv, hvor andre eier selv ens hjerte og ens sjel.

Og det raser i de unges bitre hjerter: Våk og lær,
at du klart og nært og koldt igjennem drømmens gylne skjær
ser veien til et land, hvor Nr. 13 ikke er!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Svar

Tvers igjennom lov til seier!
Ikke går der andre veier
til vårt drømte, frie land.
Før vi tramper ned og skaffer
vei i lovens paragrafer
er vi treller alle mann.

La dem rase. La dem true.
Ikke vil vi la oss kue,
svarer vi dem koldt og kort.
Om I bjeffer, om I snerrer,
ennu er dog, høie herrer,
våre henders arbeid vårt.

Ennu er en streikebryter
fredløs niding tross han nyter
vern fra selve kongens råd.
En forræder kaller vi ham,
tross medaljen I kan gi ham,
med samt ros for tapper dåd.

Før vi tramper ned og skaffer
vei i lovens paragrafer,
er vi treller alle mann.
Reis all kraft som klassen eier!
Tvers igjennom lov til seier!
Støtt oss den som kan!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Fint med éin tråd; lettare å følgje med på den måten. Eg har repetert halvparten av romanen, om ulvar og bjørnar og Marianne (namnet skal nok uttalast på fransk maner), "unga grevinnan", Ebba Dohna" og "mamsell Marie," Ikkje så mykje å kommentere på innhaldsplanet, eigentleg. "Vänner, människors barn!" utbryt forteljaren: Eg har prøvd å sjå om det er noko spesielt ved forteljaren, altså slik at forfattaren har skapt ein forteljar som legg inn dikt og seier "jag skriver det" og "Sägner har jag från barnkammaren", men er kommen fram til at forteljaren like gjerne kan vere identisk med forfattaren. Heldigvis for desse sagna, får vi seie; det kjem meir av dei seinare; så fint at ho legg dette stoffet inn i romanen og skapar sin eigen, värmlandske magiske realisme. Takk for fine kommentarar om kavalerane frå både den eine og den andre felleslesaren, forresten!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Å dikte er å vera
det vesle som ein vart
og sleppe kvite fuglar ut
i nattesvart.

Å leva er å vera
det store som ein er
og stå i einsleg undring
og høyre fuglar flyge inn
frå ukjend verd.

Godt sagt! (14) Varsle Svar

Eg for min del har ikkje vore negativ til forteljarteknikken og kommentarane; eg har prøvd å peike på at dette er uventa trekk i ein roman frå så seint som 1891. Uventa, men godt laga, får eg presisere. Akkurat nå har eg sett på kap. 6, "Balen på Ekeby", der forteljaren, i tillegg til mykje anna, vekslar mellom å legge fram tankane til personane og kommentere livet generelt og personane spesielt. Eg liker måten dette kapitlet er skrive på - og veit at eg har meir i vente av same slaget. Eg ser at fleire har synspunkt på både forteljarteknikken og personane, og dette er med på å kaste meir lys over form og innhald. Fint!

Godt sagt! (6) Varsle Svar

"I call her distinguished-looking," he said at last—it was the highest praise in the Forsyte vocabulary.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

¨The position of their houses was of vital importance to the Forsytes, nor was this remarkable, since the whole spirit of their success was embodied therein.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Soames Forsyte, flat-shouldered, clean-shaven, flat-cheeked, flat-waisted, yet with something round and secret about his whole appearance, looked downwards and aslant at Aunt Ann, as though trying to see through the side of his own nose.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

"I didn't know," James hurried out. "I know nothing about anybody; nobody tells me anything."

Godt sagt! (1) Varsle Svar

When a Forsyte was engaged, married, or born, the Forsytes were present; when a Forsyte died — but no Forsyte had as yet died; they did not die; death being contrary to their principles, they took precautions against it, the instinctive precautions of highly vitalized persons who resent encroachments on their property.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sist sett

Ellen E. MartolFrode Øglænd  MalminelmeJulie StensethritaolineAkima MontgomerymarvikkisBertyVibekeReadninggirl30KjetilHilde Merete GjessingKristine LouisekntschjrldJane Foss HaugenTone SundlandToveSolveigBeathe SolbergLiljaLilleviMonica CarlsensiljehusmorTatiana WesserlingSissel ElisabethMarit AamdalalpakkaAnne-Stine Ruud HusevågCarine OlsrødTore HalsaHarald AndersenPiippokattaSt. YngheadStine SevilhaugVannflaskeBerit RElin Katrine NilssenCathrine PedersenHeleneHild