Bokelskere.no

III.9.VII Mitjas store hemmelighet. Han blir utpepet

Mitja seier nå at han hadde stole pengane frå Katarina Ivanovna Verkhovtseva og rangla bort det meste i to omgangar. Er kapitlet meint for å problematisere forholdet mellom ein kjeltring og ein tjuv? Utsagnet «Skurker er vi jo alle saman i større eller mindre grad, men det er bare erkeslynglene som er tyver. […] jeg mener bare at en tyv er mer slyngelaktig enn enn en slyngel.» er neppe tilfeldig lagt i Mitjas munn. Seinare følgjer han opp: «Jeg har lært at det ikke bare er umulig å leve som kjeltring, også å dø som kjeltring er umulig… Nei, mine herrer, man må dø som et hederlig menneske!...»

Derfor har vi hatt desse kapitla om rangling og forhøyr.

VI Statsadvokaten får Mitja på kroken

Mitja reagerer kraftig på ordren om kroppsvisitasjon og på at han lyt ta på seg kleda til Kalganov. Etterpå fortel statsadvokaten at Grigorij Vasiljev seier at døra til hagestua hadde stått open. Verre er det at Nikolaj Parfjonovitsj viser fram ein tom konvolutt med påskrifta «Til min lille kylling» og «Tre tusen». Da endrar Mitja forklaring og legg skylda på Smerdjakov. Etter mykje forspel er vi nå framme ved at Mitja skal fortelje korleis han hadde fått tak i pengane.

V En sjels vandring gjennom trengsler. Tredje trengsel

I dette kapitlet er vi komne fram til eit viktig moment: Døra hadde ikkje vore open da Mitja var ved huset til faren. Han fortel at berre han sjølv og Smerdjakov kjende signalet som var avtalt mellom faren og Grusjenka. Mitja understrekar kraftig at Smerdjakov er uskyldig. Pengane vil han ikkje fortelje meir om. Forhøyrarane varslar kroppsvisitasjon.

III.9.IV En sjels vandring gjennom trengsler. Annen trengsel

Her skjer lite; prosessen med avhøyr utviklar seg vidare og lyt vere logisk bygd opp. Derfor har vi dette kapitlet, der Mitja har ein vanskeleg balansegang. Dei tre tusen rublane står sentralt.

III.9.III En sjels vandring gjennom trengsler. Første trengsel

Nå følgjer tre kapittel under samletittelen «En sjels vandring gjennom trengsler»; tittelen bryt med den realistiske skildringa av miljø og personar som vi elles har møtt, talet på trengslar, altså tre, har nøye samanheng med den magiske funksjonen som vi kjenner frå folkeeventyr og Bibelen.

Vi opplever Mitjas reaksjon på skuldingane, og på at Grusjenka seier at det var for hennes skyld at Mitja tok livet av far sin og tek på seg skylda. Han spør «kan jeg fortjene en slik kjærlighet», dvs. at Grusjenka seier at ho vil følgje han i fengselet, at ho vil dele skjebnen hans, «selv om vår vei skulle gå til skafottet».

Det blir altså ein periode med forhøyr av Mitja, den fyrste trengselen. Så lurt: Gjennom forhøyr får vi ta del i det Mitja tenkjer, i alle fall det han vil at representantane for styresmaktene skal oppfatte. For kva er sant og kva er løgn av det Mitja og Grusjenka uttrykker her?

III.9.II Alarm

Forteljaren skildrar politimeisteren, Mikhail Makarovitsj Makarov, med mange positive karaktertrekk; m.a. er han gjestfri – og dermed har han samla hos seg fleire sentral aktørar i det kommande etterforskingsarbeidet, fyrst og fremst fullmektig hos statsadvokaten, Ippolit Kirillovitsj, kalla «statsadvokaten» (som har sine spesielle grunnar for å vere ivrig i tenesta) og forhøyrsdommar Nikolaj Parfonovitsj Neljudov. Dette er jo glimrande gjort: Dei nye personane blir presenterte for oss i ein heilt naturleg samanheng.

Vi får òg høyre Marfa Ignatjevnas versjon av omstenda rundt mordet på Fjodor Pavlovitsj Karamasov. Med i bildet høyrer at Smerdjakov låg sjuk; distrikslegen meinte at epileptikaren kanskje ikkje ville leve til morgonen etter.

III.9.I Begynnelsen på tjenestemann Perkhotins karriere

Vi er nå over på niande bok, «Forundersøkelsen». I grunnen ikkje så mykje å kommentere, for vi veit nå at forteljaren treng ei innleiing for gradvis å komme til høgdepunkt og poeng (eg ser nå at redaktøren for diskusjonen har oppretta to trådar, og dei tidlegare innlegga mine om den tredje delen skulle sjølvsagt ha vore publiserte i denne tråden her, men har eg forstått Dostojevskij rett, finst det tilgiving for langt grøvre mistak). Vi får vite at tenestemann Pjotr Iljitsj Perkhotin forhøyrer fyrst Fenja og deretter fru Khokhlakova, og fru Khokhlakova skriv ei erklæring om at ho ikkje har lånt pengar til Mitja. Forteljaren rettferdiggjer kapitlet ved å seie at han vil komme tilbake til møtet mellom henne og Perkhotin. Nå står politimeisteren for tur.

III.8.VIII Feberrus

Festen utviklar seg, vi er jo i Russland, og ikkje uventa er det Mitja som er i feberrus. Han får snart følgje av Grusjenka. Ho har det ikkje heilt lett, verken på den eine eller andre måten. Når ho utbryt «Det er synd på de fattige og krenkede!», får vi assosiasjonar til den romanen av Dostojevskij som på bokmål har tittelen De fornedrede og krenkede, om han som vil leve som om Gud ikkje eksistrete, altså tematisk i slekt med Karamasovbrørne. Ho vil be til Gud og seier «Alle mennesker er gode, alle sammen» – slik vi tidlegare har lese i forteljinga.

Alt dette har bygt opp til at politimeister Mikhail Makarytsj og statsadvokaten kjem, mens festen har nådd klimaks. Makarytsj vil arrestere Mitra, mistenkt for fadermord. Gamle Karamasov er død. Nå ser vi grunnen til at forteljaren har lagt så stor vekt på at Mitja har blod på hendene. Så får vi sjå korleis saka utviklar seg.

III.8.VII Den første og ubestridelige

Kapitlet har sikkert ein funksjon, men ennå er poenget med det litt uklart. Mitja finn i alle høve fram til Grusjenka og karane ho er saman med. Innimellom skriking og sk(r)åling snakkar personane om Polen (to av karane er polske; den eine heiter Pan Wróblewski). Oret pani (uttalen er [ˈpãɲɛ]) blir ofte brukt i ulike former – det er polsk for «herr(e)», trur eg. Polen hadde vorte delt tre gonger, og delar av landet var på denne tida undertrykt av Russland. Også ekteskapets og Gogols Døde sjeler blir diskutert, og ei gravskrift av Alexis Piron blir sitert; ho minner forresten om ei av Wessels gravskrifter. Samtalen er i grunnen sterkt forvirrande, men så er da heller ikkje deltakarane edrue.

III.8.VI Her kommer jeg!

Og denne «jeg» som kjem, for full musikk, er Dmitrij Fjodorovitsj Karamasov, Mitja; han kjem, med Andrej som kusk, til Mokroje for å finne Grusjenka, og er ikkje akkurat i psykisk balanse. Så går det opp for oss kva alt dette skal vere godt for, reint narratologisk og tematisk sett: Andrej blir samtalepartnar for Mitja om det dostojevskijske temaet straff og frelse: «[…], en har ikke lov til tråkke på et menneske og pine det. Og heller ikke andre levende vesener. Alt som lever er skapt av Gud, hesten også.» Vil også Mitja bli frelst? Dette er det store spørsmålet. «De er nok hissig», seier Andrej, «men Gud vil tilgi Dem for Deres store enfold.» Og Mitja ber: «Men la meg også få elske her på jorden.»

Dei kjem fram til Trifon Borisyts. Forteljaren beskriv vertshuset svært nøye. Her er Kalganov og Maaksinov, men viktigare er vel to ukjende karar. Og der er Grusjenka, i det blå rommet.

III.8.V En plutselig beslutning

Mitja spring til Fenja, desperat etter nytt om Grusjenka, som skal ha reist til ein tidlegare elskar. Han har blod på hendene og i ansiktet etter episoden i førre kapittel, og han lyt vel vere klar over at Grigorij Vasiljevitsj meinte han hadde grunn til å kalle han «fadermorder». Neste post er Pjotr Iljitsj Perkhotin, som han hadde pantsett pistolane hos, og som nå reagerer på både blodet og pengesedlane. Mitja drikk med Pjotr og samanliknar seg med Shakespeares Yorick før han dreg sin veg og Pjotr bankar på hos fru Morasova. Romanen får i stadig større grad trekk frå kriminalsjangeren i tillegg til dei langt viktigare dimensjonane som vi har kommentert tidlegare.