II.46: Så er Altisidora forelska og kjem med tilnærmingar, amores, til don Quijote. Som det støtt hadde vorte sagt i litteraturen, er tida kjapp av seg («como es ligero el tiempo») – og det kan vi vel skrive under på, vi som prøver å lese litt i Don Quijote innimellom andre og meir trivielle gjeremål. Ho gjer som om ho svimar av, og don Quijote vil bruke lutt – un laúd - for å fordrive villfaringa. LAM har få kommentarar til songen han syng attåt luttspelet. Ikkje overraskande trur don Quijote at han blir angripen av trollmenn, malignos encantadores, og så var det katter. Når Antesidora bandasjerer såra, seier LAM, gjer ho slik som dei vakre jomfruene i riddarromanane gjorde med riddarane. Den spanske utgåva mi, ved LAM (Luis Andrés Murillo), har her ei teikninga som viser "La dueña ante Don Quijote y los duques", av Charleys Coypel frå om lag 1720 og "Doña Rodriguez entra en el aposento de don Quijote", av Tony Johannot frå 1836, men søk på Internett gir ingen treff, så eg får ikkje vist dykk korleis dette møtet såg ut på ordentleg.
II.47: Sancho Panza er statthaldar – og vi får ei innføring i kvasimedisinsk tenking på denne tida. Det som blir lagt fram som ord av Hippokrates, har ingenting med grekaren å gjere; «dokteren» vrir på det latinske uttrykket «Omnis saturatio mala, panis autem pessima» - altså panis i staden for perdices, forklarer LAM («brød») i staden for «rapphøns», med andre ord). Brev får han òg, om eit angrep som vil bli retta mot øya (at sekretæren er baskar, kjem av at baskarane var overrepresenterte som sekretærar både på den iberiske halvøya, i Italia og i Amerika, fortel LAM vidare). Sancho Panza møter vidare ein bonde som har eit par saker å leggje fram. Ikkje rart at Sancho Panza reagerer som «baron» Jeppe eit hundreår seinare, med sinne. Det er ikkje lett for småkårsfolk når dei blir lurte til embete dei ikkje har bakgrunn for å utøve, nei.
II.48: Her møter vi don Quijote, såra etter slagsmålet med katta, og doña Rodríguez. Vi kjem på ny ut for ei nattlue – og tida gir meg ikkje lov til å granske den typen plagg like grundig som vi gjorde i bind I, særleg ikkje typen nattlue med øreklaffar.
Så fint på norsk, i Åsmund Bjørnstads språkdrakt:
Eit menneske er inga øy, sitt eige heile; kvar er ein bit av eit kontinent, del av fastlandet. Vert ein leirklump kasta i havet, gjer det Europa mindre, like mykje som gjaldt det eit forberg eller eit jordegods i eins vens eller ditt eige; kvart menneskes død minkar meg, for eg høyrer menneska til, så send aldri bod etter kven klokka ringer for; ho ringer for deg.
No man is an island, entire of itself; every man is a piece of the continent, a part of the main. If a clod is washed away by the sea, Europe is the less, as well as if a promontory were, as well as a manor of thy friend’s or of thine own were: any man’s death diminishes me, because I am involved in mankind, and therefore never send to know for whom the bells toll; it tolls for thee.
DEATH be not proud, though some have called thee
Mighty and dreadfull, for, thou art not so,
For, those, whom thou think'st, thou dost overthrow,
Die not, poore death, nor yet canst thou kill me.
From rest and sleepe, which but thy pictures bee, 5
Much pleasure, then from thee, much more must flow,
And soonest our best men with thee doe goe,
Rest of their bones, and soules deliverie.
Thou art slave to Fate, Chance, kings, and desperate men,
And dost with poyson, warre, and sicknesse dwell, 10
And poppie, or charmes can make us sleepe as well,
And better then thy stroake; why swell'st thou then;
One short sleepe past, wee wake eternally,
And death shall be no more; death, thou shalt die.
Come, madam, come, all rest my powers defy;
Until I labour, I in labour lie.
The foe ofttimes, having the foe in sight,
Is tired with standing, though he never fight.
Off with that girdle, like heaven's zone glittering,
But a far fairer world encompassing.
Unpin that spangled breast-plate, which you wear,
That th' eyes of busy fools may be stopp'd there.
Unlace yourself, for that harmonious chime
Tells me from you that now it is bed-time.
Off with that happy busk, which I envy,
That still can be, and still can stand so nigh.
Your gown going off such beauteous state reveals,
As when from flowery meads th' hill's shadow steals.
Off with your wiry coronet, and show
The hairy diadems which on you do grow.
Off with your hose and shoes; then softly tread
In this love's hallow'd temple, this soft bed.
In such white robes heaven's angels used to be
Revealed to men; thou, angel, bring'st with thee
A heaven-like Mahomet's paradise; and though
Ill spirits walk in white, we easily know
By this these angels from an evil sprite;
Those set our hairs, but these our flesh upright.
Licence my roving hands, and let them go
Before, behind, between, above, below.
O, my America, my Newfoundland,
My kingdom, safest when with one man mann'd,
My mine of precious stones, my empery;
How am I blest in thus discovering thee!
To enter in these bonds, is to be free;
Then, where my hand is set, my soul shall be.
Full nakedness! All joys are due to thee;
As souls unbodied, bodies unclothed must be
To taste whole joys. Gems which you women use
Are like Atlanta's ball cast in men's views;
That, when a fool's eye lighteth on a gem,
His earthly soul might court that, not them.
Like pictures, or like books' gay coverings made
For laymen, are all women thus array'd.
Themselves are only mystic books, which we
—Whom their imputed grace will dignify—
Must see reveal'd. Then, since that I may know,
As liberally as to thy midwife show
Thyself; cast all, yea, this white linen hence;
There is no penance due to innocence:
To teach thee, I am naked first; why then,
What needst thou have more covering than a man?
Death doesn't change us more than life, my dear.
Det er bare det at når kvinnfolk begynner å snakke om at du bør forandre deg, er det allerede for seint.
I mere enn tre år hadde han gått ut og inn mens hun lå strakt hen deri sengen, martret, uten å orke røre annet enn hodet og hendene -. Herre Jesus Kristus, hadde det vært så meget verd for ham, bare at hun var til -!
HJALMAR
Og skulde jeg være urimelig en gang imellem, så - herre gud - husk på, at jeg er en mand, som bestormes af sorgernes hær. Nå! (tørrer øjnene) Ikke øl i en sådan stund. Gi mig fløjten.
HJALMAR
Nej; ingen fløjte; jeg behøver ingen glæder her i verden:
HEDVIG
Ja, [halstørklædet] tar sig så godt ud til knebelsbarten og til det store krøllede håret.
HJALMAR
Krøllet vil jeg ikke egentlig kalde det; jeg vil snarere sige lokket.
HEDVIG indsmigrende
Hvor morsomt det er at se dig i kjole. Du tar dig godt ud i kjole, far!
HJALMAR
Ja, synes du ikke det? Og denne her sidder virkelig meget upåklageligt. Den passer næsten som om den var sydd til mig; - lidt trang i armhullerne kanske -; hjælp mig, Hedvig. (trækker kjolen af) Jeg tar heller jakken på. Hvor har du jakken, Gina? [...] Ah, det kendes dog ligesom mere hjemligt. Og en sådan løs og ledig husdragt passer også bedre til min hele skikkelse.
Bøker i samlinga med litteratur frå fleire afrikanske land
Tastefeil retta - takk! Jo, Dickens held koken (har runda ti kapittel), og nye moment blir lagde til det som alt verkar mysteriøst.
Lenge før eg har begynt på Little Dorrit, ser eg i Henrik Ibsens Vildanden, som eg repeterer gjennom "Henrik Ibsens skrifter", at kommentarbindet opplyser at replikken "så behøvte jo ikke du og jeg noget varmt til middag" (det er når Gina og Hedvig går over hushaldningsrekneskapen mens Hjalmar er i middagsselskap og får varm mat hos grosserar Werle) kan jamførast med at Little Dorrit kjem med sin eigen mat heim til faren: "She had brought the meat home that she should have eaten herself". I omsetjing på Ibsens tid: "Hun havde bragt den Mad hjem, som hun selv skulde have spist." Litt søkt parallell, kanskje, men likevel ...
Men i natt, da han ferdedes her under vintermånen som en som er bortrykket ut av tiden og livet, tett innunder evighetens bredd, skjønte han at det var sant, det som han hadde hørt i barndommen: synden over alle synder, det er å fortvile om Guds barmhjertighet. Nekte hint hjerte som lansen har stunget igjennom, å få tilgi. I det kalde, blendende lys så han at det var jo denne kval som han hadde fått friste selv, såvidt som en manns hjerte kan speile Guds hjerte - som vassdeplene i veisølen kan holde billedet av en stjerne, brutt og skjelvende, under natthimmelens stjernekav.
Bøker i samlinga med tekster frå den gresktalande verda, i original eller omsetjing.
Faktisk en meget god film. Den ligger vel forøvrig i sin helhet på youtube. :)
Er gjendiktaren Åsmund Bjørnstad - her, i alle fall - betre enn originalen? Dette skriv John Donne:
(For graves have learned that woman-head
To be to more than one a bed)
(ei grav har lært av kvinnebein
å vere seng for fleir enn ein)