Bokelskere.no

Veldig god underholdning dette.

Det vet jeg ikke. Jeg lånte den på biblioteket.

Tusen takk til deg for responsen og to gode forslag! Jeg har ikke lest noen av dem. Boken om muren har jeg lagt til listen og også min egen ønskeliste. Hils til kona og takk så mye!

Når det gjelder boken til Hilde Henriksen Waage, er jeg litt usikker. Synes det ser ut som den favner svært bredt og dermed faller litt utenfor rammene til denne listen, der fokus skal være på Palestina og palestinernes liv. Hva synes du?
På den annen side, når jeg ser på de bøkene jeg selv har inn, kan nok det samme sies om flere av dem.

Tusen takk, Harald, også for gode forslag. Jeg har ikke lest noen av dem. «When I lived in modern times» har jeg lagt til listen. Med din begrunnelse, håper det er greit.

Christan Borchs bok høres også interessant. Men jeg har et spørsmål: Er hovedfokuset mer på Israel og israeleren Ramis liv enn på Palestina og palestinsk liv?

Tusen takk for forslaget, Marithc! Jeg har lagt «Gjenferdet inn» til på listen over bøker om Palestina og på min egen ønskeliste. Inntrykket av at boken skulle være tung har holdt meg litt tilbake. Men nå gleder jeg meg til å lese den!
Bør man kjenne Hamlet først? :-)

Håper det er greit at jeg sakser fra din omtale, i bokomtalen i listen.

For meg fungerte det i hvert fall godt å lese Uroens bok i små porsjoner. En veldig mettet tekst, som jeg trengte tid til å ta inn og fordøye.
Forsto jeg deg rett i at du hadde prøvd å lese den som digital bok? Det hadde ikke jeg klart, måtte gå tilbake i teksten flere ganger for å få med meg alt/det meste.

«Skriveboken» til Morken Andersen har jeg bare lest sporadisk i. Nå leste jeg utdraget som du gjorde oppmerksom på. Enig – utrolig fint.

Lykke til med Pessoa, Tone!
Jeg ble så inspirert at jeg bestilte Det er ikke meg jeg forestiller.

Denne underfundige boken må tas inn i små porsjoner. Da jeg begynte å lese i den igjen i dag (2011), var det nesten ett år siden sist. Siden boken ikke rommer noen egentlig handling, tror jeg den fint kan leses på denne måten - over lang tid og med lange mellomrom. 350 sider med Pessoas skarpe observasjoner, poetiske skildringer og filosofiske betraktninger.

”Jeg er en nomadisk vandringsmann i min egen bevissthet”, skrev Pessoa selv. "Uroens bok kan betraktes som notater fra disse vandringene.” Istedenfor å prøve å forklare, gir jeg noen tilfeldig valgte smakebiter (fra tekst 151):

”Solnedgangen øser alt hva himmelen eier over de spredte skyene. Bløte reflekser i alle slags farger fyller himmelens mangfoldighet og svever fraværende i det høyes store smerte. Over de strittende takene, halvt lys, halvt skygge, antar de siste, langsomme solstrålene nyanser som hverken tilhører dem selv eller det de faller på. Det hviler en stor fred høyt der oppe over denne larmende byen, som selv begynner å falle til ro nå. Bortenfor farge og lyd glir alt inn i et dypt og stille åndedrett.
(…)
Alt det jeg har søkt i livet, har jeg sluttet å lete etter. Jeg er han som tankespredt søker noe, men som drømmer meg bort og nå har glemt hva det er han søker. De konkrete bevegelsene til de søkende, synlige hendene – som er bleke og lange med nøyaktig ti fingre til sammen – blir mer virkelige enn den fraværende tingen de søker, mens de snur og vender, flytter og plasserer.
(…)
Alt det jeg er eller har vært, eller det jeg tror jeg er eller har vært – alt dette mister plutselig [i mine tanker så vel som i den sluknende skyen høyt der oppe] hemmeligheten, sannheten, kanskje lykken som befinner seg hvem vet hvor i livet. Dette er det eneste jeg har igjen, liksom en sol som er gått ned, og det spredte lyset lar sine hender gli ned over byen, slik at alle tings indre skygge kommer til syne i takenes kompakte masse.
I det fjerne funkler den første stjernen som en liten skjelvende dråpe.”

Jeg tvinger meg til å lese så sakte jeg kan – for å få med meg alle nyansene og de uvante og uventete tankesprangene. Selv de minste og mest hverdagslige ting kan forfatteren løfte opp og gjøre vakre, overraskende, tankevekkende og foruroligende.

Pessoa gjør bruk av såkalte heteronymer, dvs. oppdiktete forfattere. Uroens bok er ført i pennen av regnskapsassistenten Bernando Soares. Jeg ble oppmerksom på boken gjennom José Saramagos Det året Ricardo Reis døde. Ricardo Reis, et annet av Pessoas heteronymer, får liv i Saramagos roman. Gjennom ett år møtes legen Reis og den avdøde forfatteren Pessoa gjentatte ganger. Mer om den boken her.

I fjor høst (2012) gikk jeg i Pessoas og Saramagos fotspor (i hvert fall noen av dem) i Lisboa. Det ga en ekstra dimensjon til forfatterskapene. Jeg oppsøkte Casa Fernando Pessoa og fikk inntrykk av at han har fått en slags kultstatus. Det er kanskje ikke så rart; både hans tekster og hans liv har noe særegent og nærmest mytisk over seg. Saramago er av mine favorittforfattere, og Det året Richardo Reis døde noe av det beste jeg har lest.
To portugisere som anbefales!

Terningkast 6 til Uroens bok! (Vet ikke hvorfor det ikke kommer opp her.)

Takk for omtalen din, Beathe! Den fikk meg til å tenke på "Uroens bok", som jeg leste for mange år siden. Fernando Pessoa er en forunderlig og interessant forfatter; du vet aldri hva som kommer. Etter din omtale fikk jeg lyst til å lese "Det er ikke meg jeg forestiller".

Helt enig, hun blir bedre og bedre👍📖🇸🇪🥰

Litt for mange personer ja og i tillegg heter to stykker John, noe som blir ekstra rotete synes jeg.

Dette er bøker som gir et bredt bilde av Palestina og det palestinske folket. Mange synes «konflikten» mellom Palestina og Israel er vanskelig å forstå. Mitt håp er at litteraturen kan være til hjelp; spesielt til å se de lange linjene i palestinernes historie.
Listen inneholder både sakprosa og skjønnlitteratur. Flere forslag mottas med takk.

Noen av bøkene tar utgangspunkt i Israel. Når de likevel er kommet med på listen er det fordi de viser sider ved Israel som har hatt og har avgjørende betydning for palestinerne.

Listen er laget i januar 2025. Gaza ligger i ruiner, hundretusener av palestinere er drept, såret, syke, hjemløse og utmattete. En skjør våpenhvile råder på Gaza, mens Israel går til nye militære angrep på Vestbredden. Donald Trump har nettopp tiltrådd som USAs president, og palestinernes skjebne synes mer fortvilende enn noen gang.

Hjerteskjærende vitnesbyrd

«… En gang jeg hadde vakt, tilkalte noen saniteten over radio. Jeg løp ned for å se hva som hadde hendt, og jeg så en seks år gammel palestinsk jente med hodet som et åpent sår. En veldig pen gutt som pleide å besøke oss på posten, hadde funnet ut at han ikke likte palestinere som gikk nede på gaten, så han tok en murstein og kastet den ned på denne jenta. Barna i Hebron gjør som de vil, og foreldrene oppmuntrer dem. Elleve, tolv, tretten år gamle jødiske unger som banker opp palestinere, foreldre som heier på dem.» (side 28)

Dette er ett av de vitnesbyrdene israelske soldater legger frem i Finn Iunkers «Stemmer fra Israel». Jeg velger å referere dette, dels på grunn av dets råhet, dels fordi en i min familie har vært øyevitne til tilsvarende episoder på Vestbredden. Soldatene sto litt på avstand og så på.

Israelske soldaters brutale og systematiske trakassering av palestinere; barn, kvinner, gamle og menn, er etter hvert vel kjent og dokumentert. Disse korte tekstene gir skarpe og utvetydige bilder av ugjerningene. Mye blir sagt med få ord. Et eksempel til: Palestinerne er avhengig av en passerseddel for å kunne kjøre på veiene på Vestbredden, for å slippe gjennom de utallige kontrollpostene, for å komme på arbeid, skole, til lege, sykehus for å føde osv. Noen soldater fant noen passersedler i en bosetning der arabere (palestinere) jobbet. «Og kameratene mine tok dem. Det var første gang jeg forsto hvor lett det var for en atten år gammel gutt og føkke opp livet til en araber.» (side 72)

Dette er hjerteskjærende historier. Og det er ingen grunn til å betvile dem, fortalt av dem som selv deltok. Boken inneholder 145 dokumenterte vitnesbyrd.

Tidligere i vinter leste jeg «Alt er tapt. Israelske soldater forteller» av Hanne Eggen Røislien. Røisliens informanter er soldater hun intervjuet i forbindelse med sin doktorgradsavhandling i 2006, og gjenopptok kontakten med i 2023-2024 under Israels folkemord i Gaza.
Finn Iunkers «Stemmer fra Israel» tar utgangspunkt i vitnesbyrd som den israelske organisasjonen Breaking the Silence har samlet inn og publisert. Boken kom i 2017.

Bøkene er ulike, men begge påpeker et par interessante forhold.
1) Soldatene er rasende på og oppgitt over de ekstreme bosetterne på den israelokkuperte Vestbredden. Bosettere som spytter på, kaster stein etter og skjeller ut soldater som er utplassert for å beskytte dem. Bosetterne er de verste, verre enn «fienden», palestinerne.
2) Soldatene begynner å stille moralske spørsmål ved det de er med på. Dette er kanskje tydeligst i Røisliens bok fra 2024. I begge bøkene er soldatene reservister, det vil si at de er ferdig med den obligatoriske verneplikten, er voksne, men står til hærens disposisjon til enhver tid. I Iunkers bok reflekterer en over et overgrep han var med på. «Jeg tenkte ikke over det da (da han var ung vernepliktig), i dag ville jeg ha protestert.»

I skrivende stund, 21.1.2025, råder en skjør våpenhvile på Gaza. Samtidig går Israels makthavere til nye, militære angrep på palestinere på Vestbredden.

Jeg anbefaler boken på det sterkeste til alle som ønsker å forstå.

Jeg fikk lyst til å nevne at "Marzahn, mon amour" står oppført på listen Bokelskeres tyske favoritter, foreslått av Monica Carlsen med begrunnelse. Tusen takk til Monica!

Føtter som avspeiler et liv

I fotpleierommet oppstår en egen form for intimitet. Kunden i fotpleiestolen, den hevbare «tronen», har overlatt sine nakne føtter i den kyndige fotpleierens hender. Blottstilt sine undersåtters skavanker og fortrinn. Sluppet den profesjonelle inn i sin intimsone for en på forhånd avtalt tid, til en avtalt pris. En hverdagslig situasjon og en innbydelse til fortrolighet.

Fotpleieren, bokens jeg-person, er en middelaldrende, omskolert forfatter. En kvinne som slet med å finne sin vei «i årene da du hverken er ung eller gammel», som brøt opp og ble elev på kurset «Fotpleie A på en skole for kroppspleie og kosmetikk som pompøst nok kalte seg akademi». Som jeg har forstått, bygger dette på Katja Oskamps egen historie.

Jeg-personen arbeider i en hudpleiesalong i forstaden Marzahn, i utkanten av Berlin, der tidligere DDR-borgere har flyttet inn. Kundekretsen utgjør et spekter av befolkningen, både i aldre og yrker. Oskamp lar oss bli kjent med sine personer med varme, humor og alvor. I løpet av få sider tegner hun opp personligheter og hele livsløp. Mennesker å bli glad i, selv de som kan synes aldri så håpløse. Og siden de fleste av dem er gamle mennesker, får vi gjennom deres historier også et bilde av Tysklands utvikling etter andre verdenskrig.

Med inngående kunnskaper om fotens anatomi, godt håndlag og kjærlighet behandler vår kvinne føtter av ymse slag, føtter som avspeiler kundenes liv. Og ikke minst er hun omsorgsfull og lyttende. Det er nesten så jeg får lyst til å bestille meg en fotpleietime selv, bli en «nykunde». Så vil det gjenstå å se om jeg blir en stamkunde eller en «strøkunde», en som stikker innom fra tid til annen.

Siden 6-erne sitter langt inne hos meg, blir det et sterkt terningkast 5.

Jeg leste, som flere her, Isslottet i min ungdom, og gjenleste den for et par år siden. Den gjorde nesten enda mer vondt da. En gripende og allmenngyldig fortelling jeg sterkt kan anbefale.

Hva med Victor Hugos debutbok – lagt til Munkholmen i Trondhjemsfjorden!

Jeg sakser fra min egen kommentar fra 2018:

«Jeg er, og jeg må nok si endelig, ferdig med Fangen på Munkholmen. En skikkelig røverroman med skjønne jomfruer, slu skurker og edelmodige helter. Med renkespill og melodrama i rikt monn. Her er de gode gode, og de onde onde.

Jeg er i hovedsak enig i din omtale av Victor Hugos debutbok, Steinar. I de beste partiene er boken absolutt interessant, i lange partier temmelig kjedelig. Handlingen kan være krevende å følge. Den kronglete setningsoppbygningen må muligens den ukjente oversetteren ta ansvaret for.

Det debutanten mangler i erfaringer og kunnskaper, tar han igjen i selvtillit! Hugo uttaler med den største selvfølge om fjellfolk, fiskere og gruvearbeidere langt oppe i nord. Om deres skikker og vaner og overtro. Og kanskje må en slik holdning til om man skal bli en forfatter av format?

En kuriositet: Vi får detaljert innsikt i bøddelens/skarpretterens liv og i hierarkiet innad i yrkesgruppen. Det er et tankekors at de som utferdiger dommen, anses som høyverdige mennesker øverst på den sosiale rangstigen, de som eksekverer den, nedrige og urene og på bunnen av samfunnsstigen. Vi hører for eksempel om en dødsdømt som nekter å bli benådet mot å påta seg bøddelarbeid. Døden er å fortrekke.

(…)

Jeg anbefaler boken – ikke først og fremst på grunn av dens litterære kvaliteter, men fordi den gir innsikt i forfatterskapet til en av klassikerne. Stor stas å eie Victor Hugos debutbok!»

Lykke til! Spent på å høre hva du synes :-)

Så mye kunnskap blant bokelskere – tusen takk Ava!

Harlemrenessansen var ukjent for meg. Det samme gjelder Zola Neale Hurston. Svært interessant å få et innblikk i denne bevegelsen, og det gir mening til Cappelen Damms utsagn. Alltid morsomt å lære noe nytt :-)

Jeg vet jo ikke hvor i boken du ga den opp. Kan være enige i at enkelte partier ikke er helt på høyden, men et stykke uti skjer det en omdreining. Siste del av boken er svært medrivende og gripende. Anbefaler deg å gi den et nytt forsøk.

I forlagets omtale av boken står følgende:
«Da Zora Neale Hurston i 1937 utga sin roman om en kvinnes selvbevisste utvikling gjennom tre ekteskap, visste hverken hun eller hennes den gang få lesere at det skulle endre det amerikanske litteraturfeltet for godt.»

Jeg lurer på hva som egentlig ligger i dette utsagn fra Cappelen Damm. På hvilken(e) måte(r) har denne bokutgivelsen forandret det amerikanske litteraturfeltet? Og det «for godt»? I så fall burde vi kunne snakke om et før og etter Hurstons «Blikket var vendt mot Gud».

Hurstons bok kom i 1937. Den hadde, ifølge forlaget, få lesere og ble nærmest glemt før den kom frem i offentligheten igjen i 1973. Da fikk den imidlertid en stor leserskare. En absolutt god bok.

Det hadde vært interessant om noen av dere bokelskere kunne utdype forlagets utsagn. Altså: Har dere noen tanker om «Blikket var vendt mot Gud» har forandret det amerikanske litteraturfeltet, og i så fall på hvilke måter?
Kan man i det hele tatt si at én enkelt bok har forandret hele litteraturfeltet?

Alle svar mottas med stor takk.

Helt ukjent forfatter, men for en hyggelig overraskelse. Datt over denne og bok nr 2 på Ark og dette var underholdende til tusen. Vanligvis er det damer som skriver slike romaner så ble nysgjerrig på hvordan en mann taklet dette, with flying colors👍anbefales👏👏👏