Bokelskere.no

Jeg syns det er mer spennende med delte meninger om en bok en det motsatte:) Ulike meninger gjør bokverden interessant, i hvert fall for min del:)

Noen mennesker lever av å gjøre onde gjerninger ...

På slutten av 70-tallet, nærmere bestemt 1978 i Finsland utenfor Kristiansand, blir innbyggerne redde da det ene huset etter det andre brenner. Disse brannene skjer i løpet av en kort periode, og innbyggerne er redde for at det er en pyroman som herjer vilt. Men hvem er pyromanen? Er det noen utenfra eller er han/hun iblandt dem? Og vil denne personen noen gang bli avslørt?

Jeg har aldri lest en bok om pyromaner før og en gang må være den første ... Så, hvorfor ikke? Og jeg leser jo så og si alt jeg kommer over. Jeg bryr meg ikke noe om at boka vant Brageprisen i 2010. Det er ikke en god nok grunn til at jeg får lyst til å lese bøker. Det er ikke på grunn av at bøker vinner den og den prisen som gjør til at jeg får lyst til å lese en bok. Det er det minste jeg bryr meg om. Grunnen til at jeg ville lese denne boka var fordi plottet virket veldig interessant og at boka også var basert på en sann historie. Det gjorde meg bare enda mer nysgjerrig. Jeg var ikke en gang født da disse brannene i Finsland oppsto, og selv om det var en ukjent sak for min del, så tenkte jeg det ville bli interessant å lese om det. Men dessverre var ikke boka så interessant som jeg hadde håpet. Og heller ikke særlig spennende. Noen partier i boka var småspennende, men ikke nok til å holde på interessen mot siste slutt i ett jafs. Det tok lenger tid. Ikke fordi at jeg er en treg leser, men boka engasjerte meg ikke så mye og jeg tok mange avbrekk, for andre bøker fristet mer i mellomtiden.

Det jeg likte aller best med boka var de delene om pyromanen og husbrannene som oppsto. Det jeg irriterte meg over mens jeg leste var at forfatteren, som kommer fra det stedet, samtidig skrev om seg selv. Skjønner jo poenget hans at han kom derfra, det var hans barndomshjemsted og følte at det var hans plikt å skrive om denne saken. Brannene herjet da han var nyfødt. Og han nevner seg selv mens han skriver om disse brannene. Jeg forstår hans del i boka, men likevel syns jeg ikke at den delen passet inn på en måte. Delene om ham virket litt malplasserte i boka. Det ga ikke noe flyt og derfor opplevdes teksten litt "hakkete". Han får ikke til den flyten som noen andre forfattere får til når de skriver en bok hvor de inkluderer seg selv. Han får ikke til den flyten og å flette det sammen på en naturlig måte. Dessuten syntes jeg at det ble for mye om selve forfatteren.

Jeg ville lese mer om brannene og pyromanen, og det er det mye av i boka også, men jeg skulle ønske jeg fikk vite litt mer om pyromanen generelt. Vi får et lite innblikk i livet hans, men det er bare i grove trekk så skulle ønske jeg fikk litt mer innblikk i barndommen hans og generelt om livet hans. Jeg syns det ble litt for lite informasjon. Så jeg ønsket virkelig å vite mer om ham. Det vi får vite er litt lite.

Før jeg brenner ned har høstet mye skryt og jeg hadde lenge ønsket å lese noe av Heivoll. Men dessverre ble ikke Før jeg brenner ned den boka jeg hadde ventet meg. Ingen tvil om at Heivoll kan å skrive, men for meg så ble skrivemåten hans litt kjedelig og da ble også opplevelsen av boka noe langtekkelig. Alt i alt var den verdt å lese, men dessverre er det ingen bok som setter noe spesielle spor. I hvert fall ikke i denne leseren.

Ærlighet varer lengst?

Pat Peoples blir endelig skrevet ut av psykiatrisk klinikk. Betingelsene er at han må bo sammen med foreldrene, fremdeles gå til psykiater en gang i uka, og holde seg unna seg unna ekskona Nikki. Å holde seg unna ekskona velger Pat å kalle for atskillsestiden. I mellomtiden trener han, løper han og prøver sitt beste med å være snill fremfor å ha rett. Målet hans er å starte på nytt igjen med ekskona som han savner så sårt. Men det foreldrene og broren hans, Jake ikke våger å si høyt, er at Pat har vært inne i psykatrisk klinikk i fire år og ikke åtte måneder (noe de bare sier for å skåne ham), og de tør ikke å si høyt at ekskona Nikki, har giftet seg på nytt og stiftet sin egen familie. Samtidig lider Pat av hukommelsestap, og husker ikke den egentlige årsaken til at han ble lagt inn "på det fæle stedet", som han selv kaller det.

I mellomtiden går han på piller, moren hans er gluet i familien og prøver å holde en slags fasade, faren hans snakker nesten aldri med eller til han, og broren hans Jake og Pat blir sakte, men sikkert kompiser igjen. Det de har til felles og faren er at de er supportere for det amerikanske fotballaget Eagles. Og faren hans snakker og er bare litt positiv kun når laget vinner. Samtidig prøver Jakes og Pats felles venner å prøve å gjøre livet til Pat så normalt som mulig igjen. Men hva skjer når og hvis Pat får tilbake hukommelsen, finner ut at Nikki er gift på nytt og han møter en kvinne som bor i samme strøket som han selv og er nesten like forskrudd som ham? Vil det komme noe godt ut av denne suppa?

Jeg visste på en måte ikke hva denne boka ville gi meg eller om den ville gi meg noe i det hele tatt før jeg begynte å lese. Jeg visste om den på grunn av at jeg vet at den er allerede har blitt filmatisert. (Virker som om alle bøker blir filmatisert nå om dagen ...). Men det var noe med konseptet som gjorde meg nysgjerrig. Nysgjerrig nok til å lese boka selv om jeg ikke visste helt hva den gikk ut på bortsett fra at dette ville nok bli en sprø bok, og det var det også. Av mange grunner. Boka består av mildt sagt mange sprø personer, sprø handling, og sprøe situasjoner. Man vet aldri hva som er normalt og ikke i denne boka. Og familien Peoples må være den sprøeste familien jeg har lest om på lenge og på en underholdende og litt trist måte. Man vet aldri hvor man har disse personene. Og selv om handlingen var meget forutsigbart var det likevel spennende å lese om dette rare persongalleriet.

Det eneste som jeg ikke var interessert i var at det dreide seg mye om amerikansk fotball. Jeg vet at det er et viktig poeng med hele boka, men litt slitsomt å lese om det hvis man ikke er interessert i amerikans fotball selv (sier jeg som satt oppe hele natta for å se Superbowl i forrige måned. Men jeg skylder på søvnmangel. Sliter med søvn for tiden ...) Så de partiene var litt kjedelige og det jeg prøver å si når det gjelder denne boka, så likte jeg karakterene bedre enn selve handlingen. Vet ikke om at er et bra eller et dårlig tegn, men det er ganske sjeldent at når jeg leser i en bok og liker karakterene bedre enn handlingene for som regel er det omvendt.

Men selv om Kjærlighetens galskap ikke ble helt den boka jeg hadde forventet, så var det likevel ikke bortkastet tid å lese den. Boka består av temmelige sære karakterer med litt underholdende og alvorlige dialoger. Så selv om jeg ikke likte selve handlingen helt, så følte jeg at det var verdt å lese boka selv om det dessverre ikke ble en av mine favoritter.

Jeg også og jeg syns det er mer interessant å lese delte meninger om samme bok en motsatt:) Skape en slags debatt om det på en vennlig måte.

Jeg trivdes på den arbeidsplassen jeg var selv om det er en attføringsbedrift som skal hjelpe meg videre i arbeidslivet. Så selv om jeg vet at jeg ikke kan være der lenge siden det er et rulleringssted så vil jeg gjerne tilbake. Jeg vet jeg skal tilbake dit og få være der en stund når jeg har blitt frisk, men de mener det er for tidlig å sette meg på en venteliste ennå så da må jeg bare vente da. For de er de eneste bedriften som er en attføringsbedrift nærmest der jeg bor som skal hjelpe meg videre ut i ordinær jobb. Kjekt å vite at jeg skal få komme tilbake og få være der på begrenset tid, men hvis jeg fikk velge selv kunne jeg gjerne ha jobbet der for bestandig, men det er dessverre ikke slik det funker. Men jeg prøver å se det positive i det at jeg får i hvert fall komme tilbake dit når helsa er blitt bedre og selv om det er på begrenset tid å få være der selv om jeg får komme tilbake. Det er synd at det er en attføringsbedrift for jeg kunne ha gjerne ha tenkt meg en fast jobb, men det er dessverre ikke en slik arbeidssted.

Jaja, livet kan være komplisert noen ganger.

Jepp, blandet drops er kjekt noen ganger selv om mørkt litteratur er min favorittsjanger, men samtidig så liker jeg å lese mye variert. Utforske sjangre litt nærmere for man vet jo aldri hva man kan komme over:)

Har ikke kommet så langt i Til Jacobs forsvar ennå, men de få sidene jeg har lest er spennende:) Så tror kanskje du vil like den? Det tok mange år før jeg godtok Min kamp bøkene jeg også, og selv om jeg trodde at det kanskje ikke var noe for meg er jeg likevel kjempeglad for at jeg tok sjansen. Elsker hans skrivemåte, spesielt observasjonsevnene hans. Det er nesten som om han forteller historiene direkte til deg.

Før jeg brenner ned av Heivoll er jeg ikke helt overbegeistret for selv om den har fått mye ros. Det er en ok bok, men føler meg ikke direkte fascinert eller tatt av spenning. Så er spent på sluttresultatet.

Jobbkontrakten min gikk ut den andre januar og prøver å koble ut med at jeg "egentlig ikke er arbeidsledig, bare langtidssykmeldt", men det funker bare ikke. Disse to kombinasjonene er ingen real blanding og nå for tiden føles livet ut som en bitter suppe. Man vet ikke hvor man skal begynne eller hvor lang tid det tar. Det er det som er det verste. Livet føles ut som en eneste stor venteværelse og det er kvelende ...

Etter en liten nedtur med leselysten i to uker så har den i denne uka kommet så smått tilbake... Og godt er det for jeg blir så apatisk når leselysten forsvinner. Det er en av de få hobbyene jeg har. Så det er godt å lese litt igjen i stedet for å bare se på bøkene.

Så langt denne uka har jeg lest De 500 av Matthew Quirk. En skuffende thriller som var litt for tam for min smak. Og jeg er godt i gang med Kjærlighetens galskap av Matthew Quick. Den underligste boka jeg har lest på lenge og ikke minst den underligste hovedpersonen jeg noen gang har lest om. Tipper jeg blir ferdig med den i kveld.

Og jeg skal fortsette i Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll og ennå holder meg på med Min kamp 6 av Knausgård. Grunnen til at den siste boka i den serien tar så lang tid er fordi at den er på 1120(!) sider så derfor tar det litt tid før jeg blir ferdig med den. Samtidig vil jeg at den skal vare for det blir så vemodig å avslutte Min kamp - serien. Tror ikke jeg blir ferdig med den i helga, men har ingen hastverk heller. Bøker skal nytes:)

Og hvis jeg har tid til overs i helga, noe jeg har jeg som er langtiddsykmeldt og arbeidsledig (en forferdelig kombinasjon) kommer jeg nok til å begynne på Til Jacobs forsvar av William Landay.

Så her er det litt roman og thrillere. Blandet drops. Må jo lese litt variert selv om mørk litteratur er min favoritt.

Ellers er jeg meget glad for at OL er over og at det er mer å finne å se på tv-skjermen og at februar snart er over, og det er ennå ikke slik. Håper det holder seg sånn:)

Ellers sliter jeg med humøret, men det skjer jo når man gror fast hjemme uten å ha noe fornuftig å ta seg til:)

God helg til deg også:)

Kan man i det hele tatt stole på noen?

Faren hans er i fengsel, moren er død og broren er kriminell. Selv jobber Mike Ford hardt for å ikke komme i dårlig miljø, og få livet på rett spor. Han har studert ved Harvard College med andre toppstudenter, og han vil satse stort i livet. Etter Harvard - tilværelsen, etter mange års slit med jusstudier, ser lykken til å smile for Mike. Han blir ansatt i The Davies Group i hovedstaden Washington D.C. Der jobber han som politisk lobbyist. Han jobber for en meget karismatisk sjef som vet hva han vil og som tror han "eier hele verden". Mike er til og med så heldig å få jobbe for en mann og et firma som er villig til å gi ham alt han vil ha. Alt fra hus til bil, dyre reiser og hva man enn måtte ønske seg. Men alt har sin pris. Når Mike blir satt på en spesiell sak må han velge om han må trekke frem sin tidligere kriminelle ferdigheter, da han var kriminell med sin bror og gjengen hans eller satse på den lovlige siden? Hva skal han gjøre når han finner ut at firmaet han jobber for ikke er så lovlydige av seg de heller? Skal han gå i mot dem eller late som ingenting?

Det er sjeldent at jeg bruker 20 dager eller mer på å lese ut en bok, men i noen tilfeller skjer det. Det gjorde det med denne. Grunnen er ikke at jeg leser tregt, men når ikke bøker engasjerer meg så har jeg en tendens til å utsette dem ved å lese litt mer i andre bøker i mellomtiden. Men før eller senere må jeg og jeg vil bli ferdig med bøker jeg har påbegynt, enten jeg liker dem eller ikke for jeg liker ikke å avbryte/gi opp bøker. Jeg gjorde det få ganger for mange år siden, men det ga meg bare dårlig samvittighet. Så nå fullfører jeg alle bøker jeg begynner å lese enten jeg liker dem eller ikke.

Denne falt ikke helt smak hos meg fordi den var ikke så hardbarket og medrivende som jeg hadde håpet på. Og jeg ble dessverre ikke helt fortrolig med skrivemåten heller. Istedet for å gå dypere inn i handlingen og situasjonene som oppstår, forklarer forfatteren dette med noe som ligner som oppsummering eller betraktet i ettertid istedet for å beskrive som det er der og da. Savnet at forfatteren ikke gikk dypere inn i ting og heller beveget seg rundt det. Han gikk ikke inn i følelser, eller særlig generelt i fortiden til mange av karakterene eller noe som helst. Bare forklarte ting rundt alt det som skjedde i stedet for det som hendte der og da. Dermed ble skrivemåten hans meget tam og lite troverdig med tanke på at dette er en blanding av thriller og spenningsbok. Syntes ikke at boka inneholdt noen av delene. Følte heller ikke at jeg fikk tak på noen av karakterene. Det virket som om forfatteren var mer opptatt av selve handlingen istedet for å bygge opp karakterene sine på en troverdig og menneskelig måte. Det virket ikke som om det var særlig viktig så det var vanskelig å forestille seg dem. Som personligheter var de lette å oppfatte, men hvordan de så ut var vanskelig å få tak på. Så de ble mer som skygger i handlingen for min del. Jeg klarte ikke en gang å like hovedpersonen heller noe særlig. Maken til snobbete fyr skal man lete lenge etter, Skjønner jo at det er stormannsmiljø han vanker i som sitter på makta og er noen skikkelig selvdiggere, men likevel. Det eneste jeg likte så vidt når det gjaldt hovedpersonen var at humoren hans var en smule sarkastisk. Ellers var han bare irriterende som alle andre i bøkene. De var i alle fall bare irriterende for min del.

Matthew Quirk sammenlignes med John Grisham (har aldri lest noe av ham, men vet at han skriver i samme sjanger) og om Matthew Quirk er det nye stjerneskuddet i thrillersjangeren, gjenstår å se. For meg er han nok ikke det. Dette ble dessverre ikke den hardbarkete thrilleren jeg hadde ventet meg. Istedet fikk jeg en tørr, uengasjerende og en langdryg leseopplevelse.

De 500 blir til film. Så da håper jeg at filmen blir mer spennende enn boka!

Har aldri før vært borti noen som gjentar seg selv mer enn Walliams. Tenk å fylle ei hel sida med ja og nei. Det var noe man pleide å gjøre i gamle dager da man skrev for tidsskrift og fikk betaling pr. ord. Skikkelig irriterende! Nei, dette var ikke særlig imponerende.

Du er ikke den eneste som er glad i historier fra virkeligheten, spesielt hvis det er noe mørkt og dystert. Da er jeg interessert og jeg er merkelig sådan. Har ikke kommet så langt i Før jeg brenner ned ennå, men jeg liker det jeg har lest så langt:)

Grunnen til at jeg sikkert ikke liker Gillian Flynns bøker er vel at jeg har lest så mye av den sjangeren at det ikke er noe som oiverrasker meg lenger, og dessuten falt jeg ikke helt for hennes skrivemåte. Hun ble for meg ikke helt det store.

Filmatiseringer blir sjeldent bra, eller vanskelig å måle seg mot bøkene i hvert fall. Bøkene er som oftest bedre og jeg liker å lese bøkene før jeg ser filmatisering. Det er den riktige rekkefølgen som meg. Men som oftest, bøkene er bedre enn filmatiseringer. Det har jeg opplevdt mange ganger:) Så dessverre ble jeg skuffet over Hypnotisøren filmen også, men boka derimot var meget spennende!:)

Jeg leste den ferdig tidligere denne uka og jeg er en kresen leser, men denne ble jeg positivt overrasket over. Kos deg:)

Jeg gleder meg sånn til OL er over slik at det går an å finne noe å se på tv igjen. Det er jo ikke noe på de andre kanalene heller. De sender bare gamle serier fra 90 tallet mens OL herjer på tv2-kanalene. Så gleder meg til tv-guiden kommer til vanlige rutiner slik at det blir andre ting å se på enn repriser for oss som er allergiske mot OL. Jeg er bare så lei av OL. Så det er bra de bare er en gang hvert fjerde år. Takk og lov for det. Syns det er så mye sport ellers i året også. Det må da være måte på. Phew. Det var sytet fra meg:)

Denne uka så langt har jeg lest ferdig Hypnotisøren av det svenske ekteparet Lars Kepler. Ville egentlig ikke lese den for liker som regel ikke bøker som er rost opp i skyene, men denne ble jeg positivt overrasket over. Meget bra krim. Så filmatiseringen i kveld for jeg var så nysgjerrig (selv om bøkene alltid er bedre), men jaggu jeg ble skikkelig skuffet over filmen gitt. Filmen kuttet ut nesten halve persongalleriet (mange som var viktige i historien) og gjorde historien for lettvint. Det eneste som var bra med filmen var Mikael Persbrandt:)
Men kommer nok til å prøve meg på flere Kepler bøker for det siden jeg tross alt likte boka så godt.

Bøker som jeg skal konsentrere meg om i helga som er påbegynte er: De 500 av Matthew Quirk. Min kamp 6 av Karl Ove Knausgård. (Er ennå ikke ferdig med den siden den er på over 1000 sider, men jeg koser meg og gruer meg til å lese siste side og serien er over. Det blir vemodig). Og jeg har så vidt begynt med og skal forstette i Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll.

Så det blir litt thriller, prosa og selvbiografi på meg i helga. Har ikke noe i mot det for jeg liker litt variasjon:)

PS: Leste Gone girl av Gillian Flynn og jeg ble mektig skuffet. Syns ikke plottet var noe originalt, tåpelige karakterer og veldig fortsigbart. Ville gi henne en sjanse til ved å lese boka Mørke rom, men den var heller ikke noe bedre. Så hva som er greia med Gillian Flynn skjønner jeg ikke. Jeg er jo glad i krim og thrillere, men disse bøkene for meg ble for tynne og oppskrytt. Er likevel nysgjerrig på hva du syns om Gone girl til slutt. Det var dessverre ikke bøker for meg. Men, men ... kan jo ikke like alt.

God helg til deg også:)

Nei, det var ikke min type bok heller gitt. Jeg liker britisk humor, men liker visst det bedre på skjerm enn i bokformat. Dessuten hadde hun ikke samme humor som meg. Syns hun ble for masete og hysterisk enn morsom. Jeg ble glad da jeg var ferdig med den. Den var rett og slett et ork å gjennomføre:)

Da har jeg endelig somlet meg til å lese noe av det svenske ekteparet Lars Kepler jeg også. Bedre sent enn aldri. Og den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves ...

Hypnotisøren Erik Maria Bark (ja, du leste riktig!) har egentlig sluttet å forske på hypnose og lagt den karrieren på hylla, men da en gutt blir funnet i live mens resten av familien hans er slaktet og en av søsterene hans er sporløst forsvunnet, blir Erik Maria Bark etterspurt av politietterforskeren Jonna Linna om å hypnosere den overlevende for å finne søsteren hans før det er for sent og det innebærer å få kontakt med gutten som overlevde massakren med flere knivstikk, men de trenger Barks hypnoseferdigheter for å få kontakt med gutten som ligger i sjokkstilstand.

I alt dette blir Eriks sønn kidnappet. Sammen er han, samboeren Simone og politietterforsker Jonna Linna nødt å finne ham før det er for sent siden Eriks og Simones sønn, Benjamin, lider av en alvorlig sykdom. Det kan gå riktig galt hvis de ikke finner ham i tide ....

Dette kan virke som en heseblesende bok, og det er det også. I mange krimbøker og andre bøker generelt opplever jeg ofte veldig spennende begynnelser, men så stopper det opp i midten hvor det blir nærmest tvangslesing og så tar det seg opp igjen mot slutten, men slik er det ikke med denne. Denne boka inneholder sjeldent godt driv og sidene bare fløy av sted. Jeg leste i den i to netter i strekk uten en blund på øynene (sliter med søvnmangel ellers, så det gjorde meg ikke noe), og leste i den noen dager og vips så var mursteinen på 528 sider ferdiglest på kort tid til meg å være. Selv om mange hevdet at konseptet var veldig originalt og unikt, så er jeg nok ikke direkte enig i det. Men det gjorde ikke noe siden det var så spennende skrevet så jeg rakk ikke å ergre meg over at konseptet ikke var så originalt som jeg hadde håpet på.

Det jeg likte best med Hypnotisøren er hvor mørk og dyster innholdet var (minnet meg litt om bøkene til Mo Hayder). Herlig dystert og en smule morbid. Det liker jeg. Også satt jeg pris på gode miljøbeskrivelser og karakterene var så levende at det føltes ut som om jeg sto midt i blandt dem. (Jada, jeg har livlig fantasi. Jeg kan ikke noe for det). Det var som jeg var midt i blandt dem hele tiden og hadde mine egne konklusjoner underveis.

Grunnen til at det tok så lang tid før jeg våget å lese Hypnotisøren var at jeg blir med en gang allergisk og skeptisk til bøker som får voldsomt med oppmerksomhet av den positive sorten, for jeg har en tendens til å ikke like de bøkene. Jeg vet ikke hva det er med meg og positivitet. Det er nok det at jeg og positivitet som ikke hører sammen. Sånn har det alltid vært. Også denne skuffelsen da når man har for store forventninger og så blir det ikke som man har tenkt det. Men så var det denne nysgjerrigheten da som jeg enkelte ganger ikke klarer å styre ... Så nysgjerrigheten vant, og jeg angrer ikke. Hvorfor? Dette er den første krim/spenningsboka jeg har lest på lenge som faktisk var spennende og drivende hele veien!

Hypnotisøren er en velskrevet krim med mange spennende karakterer. Noen kommer kanskje ikke til å like den fordi den kan være for mørk og brutal, og kanskje virke litt hinsides for enkelte lesere, og det er den også. Men for meg gjorde det ikke noe. Selv om boka hadde sine svakheter, var dette en forrykende og herlig mørk litteratur. Og jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese mer av ekteparet Lars Kepler. Spørs om de andre bøkene deres er på samme høyde som denne eller om de bare hadde nybegynnerflaks. Det blir spennende å se.

Ps: Jeg glad er for at jeg rakk å lese ferdig boka for på førstkommende fredag skal en av C MORE - filmkanalene vise filmatiseringen av boka. Jeg tviler på at den er noe særlig, for bøkene pleier jo som kjent å være bedre enn filmatiseringene, men jeg skal gi filmen også en sjanse, spesielt siden Mikael Persbrandt er med. Han er rå! Likte han best i krimserien Beck, men han virker som en sta og bestemt fyr som gir blaffen i hva folk sier og mener. Liker folk som går sine egne veier og som tør å være sarkastisk og på grensen til kynisk også utenfor sine roller. Han virker ikke som en fyr som følger strømmen. Så det skal bli spennende å se ham i rollen som hypnotisøren Erik Maria Berk og hvor tro filmatiseringen kommer til å være mot boka. Det gjenstår å se! Noen som har sett den?

Leste den for noen år siden, men den sitter i meg ennå. Det er en bok som hjemsøker deg lenge etter man har lest den. Herlig bok!

Akkurat nå er det å la være å tenke i det hele tatt så går det bra:) Så holder meg til bøker så ofte jeg kan:)

Takk. Jeg prøver så godt jeg kan:) Bøker er det eneste positive jeg har i livet nå for tiden så jeg klamrer meg fast til dem:)

Kognitiv svikt vet jeg alt om og har slike perioder selv og vet det ikke er kjekt. Hater livssituasjonen jeg er i nå så jeg sliter med kognitiv svikt nå i skrivende stund. Derfor vil jeg lese enda mer. Vil heller lese mer enn å tenke mer:) Får ofte negative tanker fordi jeg har alltid vært en negativ person. Derfor prøver jeg å lese så masse som mulig for å koble ut:) Det er i hvert fall min måte.

Ja, klarer jo som regel tre ganger i uka, men konsentrasjonen blir ikke bra når man har mange tanker. Liker ikke livssituasjonen min akkurat nå, men vil heller ikke la det gå ut over lesingen. Så håper jeg klarer tre bøker i uka igjen fra nå av.

Srekk innen både bøker og film har jeg ikke vokst fra og kommer nok ikke til å gjøre det heller. Blir ikke redd lenger, er nok kurert sådan, men det har alltid hatt en slags fascinasjon over den sjangeren hele mitt liv:)

Kom akkurat på at det var fredag. Jeg visste det i morges da jeg våknet, men så glemte jeg det:)I Huff, kjipt å være kronisk døgnvill, men sånn har det altså blitt.

Så langt har jeg bare lest en bok denne uka noe jeg ikke er fornøyd med. Vanligvis leser jeg tre bøker i uka og heldigvis har jeg vel helga på å lese ferdig to bøker, håper jeg. Vi får se. Noen dager, uker og helger blir bare så ymse.

Så langt denne uka har jeg lest ferdig Livredd av S.J. Bolton som var en meget kjedelig thriller i grunn. Ikke akkurat noen spenningsbok, men, men, kan jo ikke bli fornøyd med alt man leser heller.

Og jeg skal lese videre i De 500 av Matthew Quirk, Min kamp 6 av Knausgård og jeg skal begynne på Hypnotisøren av ekteparet Lars Kepler. Så her er det både roman og thrillere. Liker litt variert lesestoff selv om mørk litteratur som er nærmest mitt hjerte. Hvis jeg i det hele tatt har hjerte da:)

Ellers ser jeg veldig lite på tv. Ser på litt søppel tv på dagtid (styrer alt som har med OL å gjøre). Så ender opp som oftest på en av filmkanalene jeg har og i det siste har jeg bestilt meg en del skrekkfilmer. Har ikke sett en god skrekkfilm de siste ti årene (min favorittsjanger siden barndommen). Men etter at jeg så The Conjuring og Sinister for noen uker siden har jeg endelig begynt å få troen på den sjangeren igjen. De filmene anbefales hvis du liker snikende skrekk i stedet for slashere. Jeg foretrekker skrekkfilmer med snikende uhygge og god historie fremfor slashere. The Conjuring og Sinister anbefaler jeg virkelig. Og i natt når jeg legger meg skal jeg se en ny film jeg har bestilt. Dark skies og håper den er like spennende som filmtraileren:)

Så i helga blir det nok både en del lesing og litt filmtitting:)

God helg til deg også:)

Ikke alle thrillere kan være like spennende ...

Lacey Flint er en ung og lovende politietterforsker som får et viktig oppdrag. Oppdraget går ut på å jobbe undercover ved universitet i Cambridge for å oppklare en serie selvmord som har skjedd der de siste årene. I de siste fem årene har flere kvinnelige studenter tatt livet av seg på svært brutale måter. Hva er det som gjør at disse kvinnene tar sitt eget liv og er det noe mer bak? Er det noen som tvinger dem til å gjøre det? Det er Lacey Flint nødt til å finne ut av uten å avsløre seg selv.

I boka Livredd er det faktisk ikke mye som skjer til tross for at boka er på nesten 500 sider. Det er mange forklaringer, om Laceys redsel for å avsløre sin egentlige identitet, og komplikasjoner innen nye relasjoner. Alt i alt er det veldig lite som skjer. Det tar altfor lang tid før litt spenning dukker opp og det er over på noen sider. Boka var ikke særlig grøssende heller så syns ikke innholdet levde opp til tittelen på noen måte. Syns heller ikke at hovedpersonen eller bipersonene var særlig spennende eller levende. Jeg brydde meg ikke noe særlig om hva som skjedde med dem, egentlig. Syns bare innholdet var ekstremt tam til thriller å være. Det var ikke mye som skjedde underveis. Det var som å se en lang såpeopera hvor de samme scenene gjentar seg om og om igjen.

Dessuten ergret jeg meg over dårlig korrektur fra oversetterens side. Navnet til en av bipersonene; Evi ble mange ganger skrevet med liten forbokstav, og i mange setninger var noen ord stokket om feil. Det virket som om oversetteren hadde det travelt med å bli ferdig med oversettelsen i tide (siste liten innlevering) eller kanskje oversetteren var like uengasjert i innholdet som meg og ville bare bli ferdig med det? Uansett. Det virket litt sløvt siden mange korrekturfeil dukket opp underveis. De gangene jeg leser oversettelser, og oppdager korrekturfeil, lar jeg meg ikke irritere meg over det, men når det gjentar seg ofte underveis, så klarer jeg ikke å la være å ergre meg over det. Jeg vet at skrivefeil kan fort skje og det skjer meg også det, men i bøker burde det likevel ha blitt tatt mer alvorlig.

Alt i alt var dette en kjedelig "spenningsbok". Det var lite driv, kjedelig persongalleri, og jeg savnet den store intensiteten som thrillere skal ha, men det fant jeg dessverre ikke i denne. Skuffet!