Bokelskere.no

Tusen takk, Heidi! For fin tilbakemelding og godt å høre at ikke alle elsker boka. (Mindre sjanse for at jeg da blir svartelistet, hehe). Tror alltid det er noe galt med meg når jeg ikke blir like begeistret for en bok som mange andre, haha:)

Jeg kommer nok til å ende opp på svartelista etter denne anmeldelsen, tenker jeg, for alle som har lest boka virker som de ble fullstendig forelsket i den, men det ble dessverre ikke jeg ....

Ingen andre steder er som Jellicoe Road. Taylor liker det stedet selv om hun blir fraktet dit på en måte hun ikke kommer til å glemme. Først blir hun etterlatt av sin mor da hun går inn på en kiosk for å gå på do. Moren hennes kjører i fra henne, og en kvinne som heter Hannah plukker Taylor opp og tar henne med til Jellicoe Road. Hannah blir hennes nåværende verge og Taylor begynner på internatskolen. Internatskolen består av interne "kriger" blant elevene hvor de "kriger" om hvem som får beholde hvilke områder ved Jellicoe Road. Taylor kommer over et manuskript som Hannah har skrevet, og Taylor er sikker på at det manuskriptet har noe med moren hennes å gjøre, og hun er desperat etter å finne ut hvorfor moren forlot henne. Og en dag da også hennes verge, Hannah forsvinner, blir Taylor mer rådvill enn noen gang, og er villig til å gjøre alt hun kan for å finne ut mer om sin egen fortid og morens. Det er noe som ikke stemmer, Hannah også kan ikke bare forsvinne uten grunn og Taylor har bestemt seg for å løse mysteriet om fortiden.

Hadde så vidt hørt om boka da jeg fikk den i postkassa. Jeg foretrekker å lese bøker på originalspråket, men bøkene jeg får fra forlag er oversatt, så jeg leser det jeg får. Så dermed ble det slik. Boka er både vakker og vemodig på mange måter. Vi blir kjent med en rekke sårbare mennesker som har opplevd det ene og det andre oppgjennom livet, og samme hvor gamle de er eller unge, prøver de å finne seg selv; prøver å finne ut hvem de er. Det er ikke alltid like lett å vite. Hvem er man egentlig? Og er man på et sted hvor man hører til? En bok som stiller vanlige menneskelige spørsmål mellom linjene. Vi blir kjent med Taylor som prøver å finne sin plass i ett nytt miljø, tilhørighet, og hennes søken etter fortiden. Vi blir også med på hennes noe keitete væremåte blant andre. Hun har sin egen måte å være på, og hun bryr seg om menneskene rundt seg. Vi blir vitne til hennes liv gjennom vennskap og kjæresteri.

Boka har godt språk. Det flyter og det virker muntlig. Det oppleves ikke som anstrengt eller tilgjort som jeg opplever med mange andre bøker når det gjelder språk. Historien begynner spennende, men den ødelegges desvverre av noen faktorer, i alle fall for min del. Det som irriterer meg mest er øyeblikk kjærlighet. Ungdommer som forelsker seg i hverandre og blir sammen med en gang. Det er så oppbrukt, spesielt i ungdomsbøker og er lite troverdig. I bøker, spesielt i ungdomsbøker tar ikke folk seg tid til å bli kjent med hverandre før de starter et dypere forhold og det er irriterende, men bortsett fra det hadde boka et lovende konsept og et godt utganspunkt. Jeg fikk en liten Home & Away - feel mens jeg leste boka. (Ja, jeg innrømmer at jeg ser på serier som Home & Away, Hotel Cæsar og I gode og onde dager. Noe må jo jeg også ha å gjøre ....) Men grunnen til at jeg fikk Home & Away - feel mens jeg leste boka er at den er skrevet av en australsk forfatter og hun beskriver ett lite samfunn der alle kjenner alle og tar vare på hverandre, i både gode og dårlige perioder, veldig typisk Home & Away.

Jellicoe Road er en fin, vakker, varm og tankevekkende bok med spennende karakterer. Selv om boka virket svært lovende i begynnelsen, ble jeg ikke helt overbevist. Mysterien er god, men for meg ble det dessverre for forutsigbart. Men karakterene er spennende i seg selv og det redder boka selv om mysterien for min del var forutsigbar. Mange har allerede og vil nok falle pladask for denne boka, men jeg ble dessverre ikke en av dem. En fin bok på mange måter, men syns boka manglet noe. Jeg vet bare ikke hva. Noen løsninger ble litt for lettvint. Men helt klart en fin bok å få med seg.

Her er også julestjerna (som ser ut som snøkrystall) og lysestake satt opp og julestemningen er fraværende i år også. Jaja ... Pynter mer for advent og jul for tradisjonen sin skyld enn lyst og magi.

Jeg leser litt Nemi for tiden. Er ingen fan av henne (mer fan av Donald), men leser Nemi en gang i blant og leser nå en Nemibok med den enkle tittelen X av Lise Myhre. Nattlektyren er: Lykkeravnene av Paul Durham, og jeg leser fremdeles i Too good to be true: The colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand. Den boka tar litt tid for at den er stor og inneholder små skrift. Men jeg har det ikke travelt så det får bare ta den tiden den tar.

Ellers er det ingen sport på denne tv-skjermen. (Allergisk mot sport) Den eneste "sporten" jeg ser på er sjakk og superbowl (finalen i amerikans fotball). That's it.

Ellers har jeg kjøpt inn litt filmer til helgen (foretrekker personlig/fysisk samling fremfor netflix og alt det digitale.) Vil ha min egen fysiske samling når det gjelder filmer som med bøker. Jeg er vel litt gammeldags .... Så kjøpte litt spenning og litt skrekk. I kveld skal jeg begynne å se filmen Enemy med Jake Gyllenhaal i hovedrollen. Noen som har sett den?

Og kommer vel til å se en/noen av skrekkfilmene senere i kveld eller i morgen. Vi får se. Alt er opp til dagsformen. Å slite med svimmehletsanfall hele dagen og kvalme er ingen spøk. Har hatt det sånn i to år nå og fremdeles under utredning. Utdredning består det meste av venting, så da er det kjekt å ha bøker og filmer tilgjengelig selv om det blir litt monotont i lengden. Savner den grå hverdag og struktur noe voldsomt. God helg.

Kan man glemme tragedier hvis man vil det nok?

Hun forsvant da hun var på teltur sammen med andre. Angela forsvant i skogen da hun gikk for å tisse, og var forsvunnet i hele tre år før hun plutselig dukker opp i sitt eget hjem igjen. Det eneste hun husker er tiden før forsvinningen. Så i hennes hode er hun fremdeles 13 istedet for 16. Foreldrene og psykologen hun begynner å gå til finner ut at hun har en diagnose som gjør til at hun har flere personligheter som hun ikke helt kan styre selv. Det er en diagnose som er vanskelig å forstå seg på for oss som ikke er rammet av det selv eller ikke kjenner noen som har denne diagnosen. Diagnosen til denne hovedpersonen heter nærmere bestemt: Dissociative identity disorder (DID) (Phew, glad jeg ikke er psykolog/psykiater, det holder med at jeg ser Dr. Phil på dagtid nå som Vm-sjakk er over). En merkelig diagnose virker det i alle fall som det er.

Som sagt, Angela husker ikke noe av de tre årene hun har vært borte og siden hun består av flere personligheter, bestemmer psykologen hennes å prøve ut nye metoder for å nå ut til alle personlighetene til Angela. Vil det virke og vil de finne ut hva som skjedde med henne, og hva hun har blitt utsatt for? For ikke snakke om hvor hun har vært?

Dette er mildt sagt en psykologisk thriller med et meget spesielt konsept. Har ikke lest bøker om noen som har denne diagnosen før. Har bare hørt om diagnosen og spesielt å lese en bok om en person som har denne diagnosen, selv om det er fiction. Men dette er en diagnose som faktisk eksisterer, selv om det er vanskelig å tro. Men det er jo så mange psykiske diagnoser der ute i disse dager og navn på absolutt alt. Men å lese om noen som har denne diagnosen var temmelig spesielt på mange måter og vanskelig å forklare. Det er en diagnose som er vanskelig å "tro på" selv om den eksisterer også i virkeligheten.

Har ikke lest mange psykologiske thrillere for ungdom før, men mange voksne utgaver av psykologiske thrillere; og syntes boka hadde et godt konsept og grunnlag, men syns det var snedig og rart gjennomført av mange årsaker. For det første ble alt veldig forutsigbart. For det andre var det litt rotete fortalt. Jeg hang med, men likevel skulle jeg ønske at boka var litt bedre strukturert. Mer målrettet for ofte virket det ikke som om forfatteren selv visste hvor retningen ville gå. Litt uklart. For det tredje skulle jeg ønske at jeg fikk vite litt mer om Angelas fortid, før tiden hun forsvant og for det fjerde: syns tiden etter forsvinngen, tiden hun er tilbake, er litt kunstig. Ikke alle relasjoner, og situasjoner etterpå virker troverdig, dessverre og det irriterte meg mye. Syns på en måte at boka var dårlig planlagt og burde ha vært "strammet opp" mye mer. Gitt litt mer troverdige situasjoner, i hvert fall etter forsvinningen til jenta. Tiden etter hun kom tilbake.

Jeg sier ikke at jeg hater boka, men ble litt skuffet. Skulle ønske at det sto mer om diagnosen (selv om forfatteren tar det opp som etterord i boka), men skulle gjerne ha brukt mer av det i boka også, gitt mer flyt i historien og gitt boka mer dybde. Det var et savn. Syns boka blir for tynn for et slikt konsept og forfatteren var litt famlende. Det virket ikke som om hun behersket å skrive boka på en troverdig måte, at prosjektet kanskje ble for stort? Bare en følelse jeg fikk mens jeg leste og som jeg satt igjen med da boka var ferdiglest.

Søt jente 13 er en småspennende psykologisk thriller med et godt utgangspunkt. Man føler med denne stakkars jenta, men likevel skulle jeg ønske at boka ga meg mer. Mer bånd til karakterene og mer driv. Det tok for lang tid før det skjedde noe. Alt i alt, en kort og lettlest bok, men ikke særlig mer enn det. Skulle ønske at boka ble utdypet mer innen mange områder.

Fin anmeldelse, denne har jeg på vent. Usikker på når den blir lest siden det er mange bøker i ventebunken, men alt til sin tid:)

Har lenge vært nysgjerrig på denne, men usikker på om det er noe for meg? Hm...

Klarer ikke å se det positive i ting. Er født pessimistisk haha:) Men skal bli godt med kalkun da. Det er ikke noe man spiser hver dag og ribbe er godt! Men bortsett fra det er jula det samme. Tror jeg har mistet evnen til å glede meg til ting:/ Jaja ....

Hei og takk for at du er enig:) Har ikke lest noe av Fjell tidligere, men syns det var lett å bli kjent med Anton Brekke & Co likevel, men syns saken deres ar utrolig kjedelig og oppbrukt i så mange krimbøker tidligere. Det fenget ikke og alt ble for forutsigbart. Har litt lyst til å lese Fjells tidligere bøker, men usikker på om det er noe for meg ....

Boka Den siste pilgrimen har jeg hørt en del om. Så den skal jeg ta en titt på, men om jeg skal lese den og hvis når kan jeg ikke love fordi har så mange bøker som venter allerede. Men alt til sin tid. Takker for tips:)

Bra at noen kan å hygge seg, tror jeg har mistet den evnen og jeg ser foreldrene mine og mine nærmeste så ofte (pga hjelpeløshet av helsetilstanden jeg er i) at jeg rekker nesten ikke å savne dem haha. Får trøste meg med at det blir kalkun og ribbe.

Da er du heldig som fortsatt har barnet i deg, det har jeg ikke jeg. Jeg ble som sagt fort gammel og kjedelig. Jeg må jo ikke feire jul, men alle mine nærmeste kommer jo til å feire jul og vi møtes jo i jula også, så jula er ikke til å komme seg unna. Og ser det på min plikt å holde tradisjonen i gang i leiligheten også. Det er vel mest av tradisjon jeg velger å ha jul også her i leiligheten selv om jeg hater jula og går fort lei av den. Men jeg er et tradisjonsmenneske og er vokst opp med tradisjoner, så det er vanskelig å komme seg unna. Jeg feirer ikke fordi det er hyggelig, at jeg liker det osv ... Syns at jula er som resten av året. Ikke noe spesielt:/

Kan man noen gang oppleve frihet etter å ha vanket i "feil" miljø og blitt stemplet som morder?

Narkomiljøet er aldri noe å kødde med. Der er det blodig alvor og havner man med feil folk, blir det bråk. Det har Oscar Fiva lært som har sonet mange år i fengsel. Han har sittet i fengsel i åtte år for drapet på en nær venn, da noe skjer som kanskje kan bevise hans uskyld, som han har hevdet så lenge. Vil han noen gang bli renvasket eller vil han alltid bli sett på som kriminell? Og vil livet hans være i trygge hender hvis han kommer ut av fengsel?

Dette er fjerde bok med Anton Brekke i hovedrollen, men min første bok med ham for min del. Selv om jeg ikke har lest de tidligere bøkene i denne krimserien, følte jeg at jeg hang med fordi hver bøker består jo av en ny sak og man får hele tiden vite hva som har skjedd med Anton Brekke tidligere. I krimbokserier, er det alltid en rød tråd som følges slik at det er lett å komme seg inn i handlingen. Så selv om jeg ikke har lest de tidligere bøkene med Anton Brekke i hovedrollen, så hang jeg med på det som foregikk og følte ikke at noe var uklart eller at noe manglet. Men så har jeg lest så mange krimbøker og krimserier at jeg har lett for å få med meg alt uansett selv når jeg ikke har lest fra begynnelsen. Så det var ingen problem for meg. Følte jeg ble godt kjent med Anton Brekke og miljøet likevel.

Narkomiljø i krimbøker er intet noe nytt - det er hardbarket krim med mye vold og trusler, og det bare for pengens skyld, som vanlig. Og med en tittel som Rovdyret så forventet jeg meg så mye mer. Jeg hadde forventet meg en mye mer hardbarket krim enn dette for dette var bare en versjon av lignende bøker jeg har lest så mange av fra før så denne bød dessverre ikke på originalitet heller, dessverre. Men det jeg savnet aller mest angående boka var atmosfære og overraskelser. Jeg savnet å bli dratt inn i handlingen, ta på redselen og bli sjokkert. Men alt dette var stort sett fraværende og visste hvordan dette ville ende lenge før endene møttes. Det ble for forutsigbart og da blir jeg skuffet. Savnet mer fart og hardkokt krim. Krim som sjokkerer og nesten mørbanker meg mens jeg leser, men opplevde ikke noen av delene.

Er det jeg som har lest for mye krim, eller er det bare jeg som forventer altfor mye? Det er ikke godt å si. Men følte jeg var litt småkskuffa etter å ha lest boka for den ga meg ikke så mye tilbake, og det forventer man når den er på over 400 sider, men for meg ble dette middelmådig krim.

Det er ingen tvil om at Jan - Erik Fjell kan å skrive og at han eier skriveglød, men dette var nok ikke krim for meg. Det føles ut som det er krim som prøver for hardt. Jeg savnet mer flyt i både handling og dialog. Rovdyret var lettbeint krimunderholdning for noen dager, men ikke noe mer enn det. Savner å lese krim man virkelig vil anbefale og som har litt dybde. Kontekst!

Og ja. Som jeg nevnte i overskriften må forfatteren være rimelig opptatt av været for det nevnes i hvert kapittel. Skulle tro han var fascinert av snø:)

Det er en meget bra krimbok, vil også anbefale Ved elven av John Hart.

Min favorittsang i julen er: White Christmas med Bing Crosby, men den har jeg ikke spilt på mange år fordi jeg syns ikke jula er like magisk lenger. Ikke bare på grunn av mangelen på snø, men har ikke vært i julestemning på mange år så jeg har sluttet å spille julesanger frivillig på mange år. Tro jeg har vokst jula av meg på en måte. Men husker at jeg spilte den sangen veldig ofte hver jul da jeg var yngre. Nå feirer jeg jula bare fordi jeg "må". Magien og alt som hører med er fullstendig borte. Jaja, sikkert meg det er noe galt med.

Litt sent ute med mitt bidrag denne lesehelgen, men bedre sent enn aldri:)

I går ble jeg ferdig med Rovdyret av Jan Erik Fjell og natt til i dag ble jeg ferdig med Søt jente 13 av Liz Coley. I dag blir min nye stuelektyre: Jellicoe Road av Melina Marchetta (ungdomsroman) og den nye nattlektyren i natt blir: Lykkeravnene av Paul Durham. Viktig å lese litt variert.

Ved siden av leser jeg fremdeles i: Too good to be true: The colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand. Den tar litt tid for det er en stor bok med små bokstaver. Så den leser jeg litt av og på.

Har satt opp julestjerne i vinduet og stake, men mangler å sette adventslys på bordet og noe annet nips som skal settes rundt i leiligheten, men det skal gjøres i kveld før Farmen-finalen starter. Så det blir vel advent og jul i år også selv om jeg ikke er i stemning til det. Har vel blitt gammel og kjedelig. Sliter med dagsformen også av mange årsaker så det er ikke så greit, men man kan ikke falle helt ut av alt heller,

God helg til deg også.

Likte denne trilogien veldig godt jeg også, men syns at avslutningen ble atlfor forutsgibar selv om jeg vet at den kunne ikke ha vært avsluttet på en annen måte heller. Verdig avslutning absolutt, men syns de to andre bøkene i trilogien var hakket bedre enn den tredje. Syns det var et kjærlighetsforhold som tok altfor mye plass i denne tredje og siste boka som ødela litt. Den delen tok for mye plass.

Hvor mye tåler et menneske når livet blir hardt og brutalt?

(1879). Berly er en av de uheldige som er rammet av den sykdommen. Hun har blitt en av de spedalske og motvillig reiser hun fra gården, mannen, de to ungene deres og drar til Bergen for å bo på St. Jørgens. Bo sammen med andre som er rammet av den samme sykdommen som henne og bo der til hun blir frisk, tror hun. Men det Berly ikke vet, eller nekte å innse, er at man kan ikke bli frisk av den sykdommen og man bor der til man dør. Men Berly har bestemt seg for å bli frisk og skal hjem til sin gård og familie, men vil det noensinne gå opp for henne at hun aldri kan dra hjem og bo sammen med sin egen familie igjen?

Historiske romaner er noe jeg har lest litt lite av. Og av og til når jeg skal begynne på en historisk roman, er jeg alltid redd for om boka vil være for tørt lesestoff for meg eller ikke og om jeg vil miste interessen underveis. Men det var ingenting å frykte. Boka var lettlest til en historisk roman å være. I hvert fall for min del. Selv om temaet var dystert og vemodig, gikk lesingen fort og lett. Det var ikke vanskelig å se for seg Bergen (selv om jeg aldri har vært der), og jeg slet heller ikke med å forestille meg personene i boka. Jeg både så dem og følte med dem. Kjente hvordan de hadde det. Så for meg hvordan de ble spist opp både utenfra og innvendig av denne forferdelige sykdommen. Jeg følte fortvilelsen deres, smerten og så for meg de stygge og verkende sårene deres. Det var heller ikke vanskelig å føle skammen. Hvordan de skammet seg over hvordan sykdommen fikk dem til å se ut (spesielt hovedpersonen) og hvordan de måtte leve med det. Så det var ikke vanskelig å leve seg inn i boka i det hele tatt.

Likte også vennskapet til Berly og Kari veldig godt. Galgenhumoren deres og at de holdt sammen i tykt og tynt under de tragiske omstendighetene. Selv om de alltid fryktet det verste, pleide de andre og hverandre så godt de kunne. Prøvde å hjelpe hverandre gjennom sykdommen og disse lange dagene. De hadde hverandre og måtte holde ut med alle som slet med det samme. Høre og holde ut hverandres lidelser.

Det er sjeldent jeg bryr meg om eller får sansen for kvinnelige karakterer i bøker for av og til er jeg redd for at når en hovedperson i en bok er en kvinne, blir det ofte litt damete og jeg var livredd for at denne boka ville vippe på grensa til å være damelitteratur, men det var den heldigvis ikke. Boka baserte seg mest på historiske elementer fremfor kjærlighet og romantikk, og jeg er lettet for det. Og grunnen til at jeg fikk sansen for Berly var i grunnen hennes mørke humor og at hun ga totalt blaffen i hva andre mente. Hun gjorde som hun ville og sa det hun mente. Hun var ikke redd for konsekvenser og likte å sette folk på plass. Hun var selve krydderet i boka.

Jeg sluttet å telle dager er en varm og vemodig roman om sykdom og fortvilelse. Det å holde ut selve livet. Selv om jeg likte boka, ble den dessverre ingen favoritt. Jeg savnet mer spenning og overraskelser (noen ble dessverre altfor åpenlyse), og noen skrivefeil her og der som irriterte, men bortsett fra det var dette en fin og stødig roman fra en mørk epoke.

Jeg trodde nesten det var noe galt med meg, for jeg lo ikke jeg heller og syns ikke den var så morsom, mens andre syntes den nærmest var hysterisk. Så glad for å høre at flere ikke falt for boka:)

Syns den var skuffende. Ikke morsom i det hele tatt og syns boka var på en måte litt overanstrengt. Forfatteren prøver for hardt.

Ingen årsak:) Vet det har gått før og at det går i reprise, men har ikke sett alle episodene selv så fin anledning å få det med seg. Interessant er det uansett:) Selv har jeg ikke noe som kan ta opp programmene som går på tv, men det gjør meg ikke noe. For er stort sett våken og får med meg det meste likevel:)

Takk:) (Og jeg er alltid ærlig i omtalene mine:) Jeg gir alltid forfattere jeg ikke har lest noe fra før av en sjanse til og liker jeg ikke forfatteren etter to bøker (sånn er det med alle forfattere) da gir jeg opp. Så det spørs om jeg vil like ham bedre etter Mengele Zoo eller ikke. Har forstått det sånn at han er en særegen forfatter. Håper bare han ikke er altfor sær for meg. Men hvis jeg ikke liker ham etter Mengele Zoo kommer jeg nok ikke til å lese mer av ha,. Jeg gir ikke forfattere mer enn to forsøk. Så det er harde bud, haha:) Så forfattere får alltid bare en sjanse til av meg og liker jeg ikke det de skriver da, gir jeg de opp:) Huff. føler meg slem, men det er jo så mange bøker som skal leses og som jeg vil lese, så da er det nødt til å være sånn. Vet ikke når jeg kommer til å lese Mengele Zoo. Det blir vel ikke før neste år. Må ha Nøkkelmakeren litt på avstand før jeg begynner å lese Mengele Zoo. Få bort skuffelsen først:)

Min regel når det gjelder forfattere jeg ikke har lest noe å av før, er å lese minst to bøker før jeg gir opp den og den forfatteren osv. Minst en sjanse til på hver forfatter. Det er min regel:) Så var uheldig av bokvalg, men gir ham en sjanse til senere. Vet ikke når. Har jo Mengele Zoo stående ulest i hylla og den er jo hans mest kjente. Skal lese den og gi ham en sjanse til, men ikke med det første. Alt til sin tid. Må få mer avstand fra Nøkkelmakeren før jeg begynner på Mengele Zoo, når skuffelsen i kroppen har lagt seg:)