Bokelskere.no

Siste bok i fossefallserien. Ingenting varer evig ...

Sykdom rammer den siste boka i fossefallserien. Kajsas elskede mann, Victor, svimer plutselig av og blir liggende i sengen i flere dager. Hun og deres nærmeste er fra seg av bekymring. Vil han overleve eller vil denne stygge sykdommen ta livet av ham?

Helt siden 2009 har jeg fulgt denne romanserien som en trofast hund og det er den første serien fra NorskeSerier jeg har lest. Grunnen til at jeg ville lese Fossefall i det hele tatt var på grunn av den mystiske kappekledde som hjemsøkte Finnskogen og all den overtroen Finnskogen var fylt med. Jeg har jo stor sans for det overnaturlige,og det virket som en mørk romanserie blandet med historisk bakgrunn. Og jeg må innrømme at de første bøkene var veldig spennende, men syns at Fossefall mistet gnisten litt etter omtrent 30 bøker. Men som den trofaste hunden jeg er fortsatte jeg å lese Fossefall og leste til siste slutt.

Personlig syns jeg romanserien var bedre da Amalie var hovedpersonen før datteren hennes, Kajsa tok over. Skjønner jo at en såpass lang romanserie trenger utvikling og da er det nye karakterer som tar større plass for å ta over hovedrollene. Men jeg likte egentlig ikke Kajsa noe særlig. Syns hun blir fort masete, sytete og er litt irriterende. Amalie var lettere å like på mange måter. Litt mer jordnær og triveligere. Mer spennende å lese om. Så syns romanserien mistet ekstra gnist da Kajsa tok over hovedrollen og Amalie ble dratt mer i bakgrunnen. Men slikt skjer jo i lange romanserier - forandringer må til enten vi liker det eller ikke. Også syns jeg det ble mindre av mytene og det overnaturlige i de siste bøkene. Det var det ikke så mye av og det var et stort savn.

Selv om denne siste boka ikke er spesielt tankevekkende eller hjemsøkende, er jeg lettet over at jeg valgte å gi denne romanserien en sjanse. Jeg har tross alt lest alle 55 bøkene i serien, og romanserien har gitt meg både spenning og gitt meg noe å se frem til. Bøkene ble gitt ut en gang i måneden. I begynnelsen leste jeg dem en gang i måneden, men midt i serien leste jeg dem sjeldnere, men jeg fullførte og ville følge denne fossefallgjengen videre. Vite mer om ondskapen denne fossefallgjengen måte slite med og de hverdagslige utfordringene de ble møtt av før i tiden.

Hånd i hånd er som sagt den aller siste boka i fossefallserien, og siden den sitse boka ble litt som forventet, så var ikke boka all verdens. Man vet hva man får, men likevel vil man vite om man får rett eller ikke. Ikke den beste boka i serien siden det er mest oppramsing om hva som har hendt tidligere og en samletråd av bikarakterene, hvor i livet de er, så var dette en lettlest og en forventet slutt.

Dette blir en litt rotete anmeldelse, en blanding av den siste boka og hele romanserien. Grunnen er at jeg kan ikke si så mye om den siste boka hvis flere har tenkt å lese romanserien, og dette blir en slags helheltsinntrykk av serien. En slags avslutningsanmeldelse vil jeg kalle det.

Fossefall er en serie som er lett å bli avhengig av, og selv om den var mye bedre før og selv om den siste boka får en litt svak terningkast, vil jeg gi hele serien en svak femmer. Grunnen er at den ga meg lyst til å lese alle de 55 bøkene, romanserien består av mange mystiske og spennende myter og inneholder mange spennende karakterer av mange slag. Vemodig å ta farvel med denne fossefallgjengen jeg har lest om i så mange år, men alt tar jo slutt en gang. Og av og til føles det rett når ting tar slutt.

Flere som har lest Fossefall?

Jeg følte det litt på samme måte uten at jeg fikk helt satt ord på hva det var. Og på en måte passet ikke alt det personlige inn i boka. Boka ble litt "todelt" på den måten, hvis du skjønner hva jeg mener?

Hei og takk for at du tok deg tid til å skrive om "Du forsvinner" som var en av mine få favoritter som jeg leste i fjor:)

Det som er mest spennende med boka er tanken på hvem er egentlig mest rammet av sykdommen?

Godt skrevet og det ser ut til at vi er enig med innholdet:) Det er en god bok som utfordrer, og består av mange undertoner. Det liker jeg. Savner flere slike romaner som består av utfordringer og undertoner istedet for å gi alt til leseren med en teskje.

Glad du likte boka så godt og at du koste deg med den. En stund siden jeg har lest den selv, men den sitter godt i ennå. Det er en bok som hjemsøker og det er sjeldent.

Takk igjen for at du tok deg tid til å skrive noen ord. Godt vurdert:) Hvis du kjenner til lignende bøker så gjerne si i fra:)

Hilsen Rufsa:)

Hei, ja vi lesere er forskjellige, men det er jo bare spennende:)

Jeg sier jo noe om hvorfor jeg ikke liker boka her: Sidene var nesten klistret med lynlim. Jeg slet med å bla meg videre i det hele tatt. Hverken personene eller selve historien fenget meg noe særlig og jeg mildt sagt gledet meg til å bli ferdig med boka.

En forklaring på det: boka var kjedelig og hovedpersonen irriterte meg mye (hun sytet for mye, og var veldig selvmedlidende) og som nevnt tidligere i anmeldelsen er ikke boka så original. Jeg trenger jo på en måte ikke å nevne i hjel hvorfor jeg ikke liker boka. Syns jeg begrunnet det godt nok uten å overdøve det, hvis du skjønner hva jeg mener:) Det var lite handling i boka rett og slett. Man trenger ikke mange ord på å beskrive det for å kjede i hjel de som skal lese anmeldelsene:) Men det er jo bare å spørre. Jeg biter ikke:)

Greia med meg er at jeg aldri avbryter en bok så derfor leser jeg bøker som er kjedelige også. Man vet jo ikke alltid om at noen bøker er kjedelig på forhånd. Har hørt mye bra om Gillian Flynn sine bøker, men syns hun er oppskrytt. Syns hun ikke er så original som folk skal ha det til:) Har i hvert fall gitt henne et par sjanser, men bøkene hennes er ikke noe for meg.

Takk:) Godt vi er enige for ser det er så mange som har gitt den så høye terningkast. God bok for all del, men nådde ikke helt opp:)

Blir man noen gang klok på seg selv, enten man er singel eller er i et forhold?

Kjæresteparet Sara og Eli bor i huset til Elis onkel. Onkelen hennes døde for ikke lenge siden og de har kjørt hele veien fra Oslo til Finnmark. Eli tar også over onkelens jobb (som fisker) mens de bor der og Sara blir for det meste gående "hjemme" helt alene. Stedet de bor på er en øde plass og det er ofte mørkt. Det hjelper ikke Sara stort som ofte har slitt med depresjoner. Hun bruker tiden på å stelle i huset, og ta bilder. Hun er opptatt av å dokumentere ting.

Sara og Eli er ganske like, men samtidig ikke. Sara er den sårbare og avhengig av andre. Familien hennes aksepterer ikke at hun er lesbisk og hun har også hatt en vanskelig oppvekst. Eli har også hatt en vanskelig oppvekst, men hun er tøffere og mer robust. Hun tåler en støyt. Mens de bor i huset til Elis onkel, merker de forandringer seg imellom, spesielt Sara. Hun føler en slags avsky for Eli selv om hun også savner henne dagen lang, men samtidig er hun usikker på om kjærligheten mellom dem er sterk nok. Dette oppholdet forandrer dem for mye eller gjør det det?

Boka er en tynn, liten "flis" på bare 183 sider, men på den korte tiden får vi et godt innblikk i hva slags karakterer Sara og Eli er. Hva som bor i dem og at de sliter med sine indre demoner på hver deres måte. Og hvordan de elsker hverandre og på en måte hater hverandre på samme tid, men samtidig savnet jeg noe mer. Det skjedde ikke noe særlig mye i boka. Noen spennende episoder var det, men i en bok på så få sider forventer man at disse spenningskurvene skal komme litt oftere, men det gjorde det ikke. Det ble for mye beskrivelser og lite handling, og jeg savnet også stemning. Jeg oppdaget at jeg kjedet meg ofte når jeg leste i boka og brukte litt tid på den selv om det var en tynn bok. Den bare fenget meg ikke noe særlig, ikke nok til å lese den ferdig på kort tid. Og jeg syntes også at både Sara og Eli var litt masete og sytete. Litt irriterende begge to så jeg brydde meg egentlig ikke noe særlig om dem.

Det blir aldri lyst her er en krypende roman om mørke tanker, mistillit, kjærlighet og ukjent terreng. Boka hadde et godt utgangspunkt og er godt skrevet, men handlingen gikk altfor tregt for min del. Jeg kunne ha sagt så mye mer om boka, men siden romanen er kort, blir dermed også anmeldelsen kort, for som vanlig vil jeg jo ikke røpe noe.

Da har jeg kanskje noe å glede meg til:)

Sånn har det alltid vært hos meg også. Jeg grøsser innvendig når jeg hører ordet kvinne. Jeg kan ikke noe for det. At jeg ikke liker feminister har med å gjøre med de feministene som har en trang til å preike om alt mulig og samtidig tror at de er noe. Det er feminister jeg ikke liker og som jeg kaller for feministmas. Er ikke for å fornærme noen eller noe, men man kan ikke like alt.

Rebecca er min førstegangslesing, men har hørt så mye om boka og filmen i så mange år at følte det var på tide å lese boka og eventuelt se filmen senere (den riktige rekkefølgen) og Kristina Ohlsson har jeg ikke lest noe av før, men alltid spennende å lese bøker av forfattere man ikke har lest noe av fra før, utfordre seg selv litt. Kjedelig å lese bare det man er vant til.

Vandrehistorier er som regel spennende, men dessverre ikke denne samlingen ...

Vandrehistorier er noe jeg har vært fascinert over i flere år, spesielt de grøssende vandrehistoriene. Vandrehistorier er kort fortalt en historie som blir fortalt muntlig og som skal visstnok være sann. Fortelleren påstår som oftest i begynnelsen at dette skjedde med en venn av en venn for å gjøre historien mer "troverdig". Jo mer gyseligere vandrehistorien er, jo større inntrykk gir den. Og det er om å gjøre vandrehistorien så interessant som mulig slik at det blir en "snakkis" av det.

Forfatter av denne samlingen med vandrehistorier er Jan Harold Brunvand. Han er født i Michigan, USA, og foreldrene hans er begge fra Norge. Brunvand er tidligere professor. Han underviste engelsk litteratur ved University of Utah og han er en kjent folklorist. Hele livet har han samlet på vandrehistorier fra folk han har møtt og av lesere som sender ham vandrehistorier de har hørt.

I denne boka har Brunvand samlet vandrehistorier fra forskjellige kategorier og noen av disse kategoriene er: forhastede konklusjoner, klassiske hundefortellinger, fortellinger fra trafikken, pinlige flauser, tilfeldige ulykker, syk humor, kriminelle historier og mange andre kategorier. Grunnen til at jeg ville ha denne boka var at jeg trodde og håpet at denne ville bestå av noen real, gyselige vandrehistorier (som er nesten på samme måte som korte, skumle historier), men de var det dessverre veldig lite av. Så boka ble dessverre ikke som forventet, for de fleste kategoriene i denne vandrehistoriesamlingen interesserte meg ikke noe særlig og under nesten hver vandrehistorie sto det noen avsnitt om faktakilder. Hvor vandrehistorien stammer fra, når de historiene først ble kjent osv ... Syns boka ble for faktabasert istedet for underholdende, og det var ikke så mange vandrehistorier av det grøssende og mørke slaget som jeg hadde håpet på. For å få det må jeg finne meg en annen utgave med vandrehistorier. Vandrehistorier er jo noe jeg har interessert meg for lenge, men håper å finne en god samling en dag med nesten bare skumle og gyselige varienter i. Hvis noen kan tipse meg en bok med gode og grøssende vandrehistorier, setter jeg pris på det. I denne boka ble det altfor mye variasjon og alt var bare ganske rotete oppsatt. Det hjalp heller ikke med illustrasjoner her og der. Det vekket ikke interessen min.

Det var heller ikke meningen å bruke fire måneder på å lese denne boka, men siden boka var skuffende, leste jeg i den av og på ved siden av andre bøker. Boka ble bare ikke som forventet og fortellermåten var mer oppramsende enn fortellende, og det skapte ingen spenning eller stemning for min del.

Too Good To Be True: The Colossal Book of Urban Legends ble ikke den boka jeg hadde forventet meg. Jeg hadde håpet på en samling av grøssende vandrehistorier, men istedet fikk jeg en samling av vandrehistorier fra forskjellige kategorier og det var ikke alle kategoriene som fenget like mye. Noen gode vandrehistorier var det, både kjente og ukjente, men dessverre var dette en bok som stort sett kjedet meg. Håper at den neste boka med vandrehistorier jeg kommer til å skaffe meg, blir mer underholdende enn denne.

Mine favorittvandrehistorier fra denne boka er: The baby-sitter and the man upstairs, The killer in the backseat, The choking doberman, The licked hand og The runaway patient. (Alle meget kjente og typiske vandrehistorier).

Jeg tror at de også vil funke bra for ungdomsskoleelever og for elever på videregående som trenger litt enkle tekster. De er fantastisk morsomme, disse bøkene :)

En bok som er vanskelig å sette ord på ...

Margaret Skjelbred er et kjent forfatternavn, men jeg har aldri lest noe av henne før. Hun har både skrevet romaner og lyrikk. Hvorfor jeg ikke har lest noe av henne før, vet ikke jeg, men man kan ikke få med seg alt.

Lyrikk/sonetter har aldri vært min sterke side. Da vi hadde om det da jeg studerte allmenn litteraturvitenskap grøsset jeg alltid innvendig. Det var på en måte ikke min type lesestoff for å si det sånn, men jeg er heller ikke den som ikke prøver. Denne vesle boka Det lir mot kveld; Kristinas reise består av to sonettkranser. Sonettkrans består av femten sonetter. Den femtende sonetten (også kalt mestersonetten), består av førstelinjene fra de andre fjorten sonettene. Vet ikke om jeg forklarer dette på en forståelig måte for det er litt komplisert ...

Uansett, jeg har funnet ut at jeg som leser liker å lese veldig mye variert og leser det meste selv om jeg har mine favorittsjangre, men noen lyrikkmenneske kommer jeg nok aldri til å bli. Det er en fin sjanger for all del, men som jeg sier; jeg leser heller "hele" bøker eller noveller istedet. Ingen tvil om at denne samling av sonetter var både stemningsfull, lettlest og eventyrlig, men boka gir meg ingen videre lyst til å undersøke/analysere sonetter og lyrikk på et dypere nivå. Det har jeg ingen interesse eller lyst til.

Det er ingen tvil om at Margaret Skjelbred skriver godt og kan det å leke med ord. Hun må ha brukt mye tid på å finne de rette ordene for å finne den rette rytmen. Før begge sonettkransene skriver hun en historie om bakgrunnen til hver av sonettkransene for at vi skal få et større innblikk i det. Personlig liker jeg den første sonettkransen best. Den beskriver litt om årstidene og tiden på døgnet. Stemningen rundt oss sånn generelt. Den andre sonettkransen er om Prinsesse Kristina. Historien hennes brydde jeg meg egentlig ikke noe særlig om. Den var ikke like interessant for min del.

Det lir mot kveld; Kristinas reise er en kort bok som består bare av 55 sider, derfor blir dette også en meget kort anmeldelse fra min side. Anmeldelsen er også kort siden boka bare består av sonetter, og sonetter/lyrikk er ikke det jeg leser mest av og er egentlig en vanskelig sjanger å skrive om generelt. Det er en sjanger som er vanskelig å sette ord på. Så beklager at dette er kort skrevet, men det er vel best sånn. En sjarmerende liten bok dette, men siden dette ikke er helt min sjanger, blir boka dessverre fort glemt.

Jeg har ikke lest Rebecca før, men har hatt lyst til det i mange år, og følte av en eller annen merkelig grunn at nå var det på tide å gjøre noe med det. Leser altfor lite klassikere og grøss, psykologiske thrillere er mine sjangre. Håper du liker boka like godt som første gang du leste den:)

Åttende mars har ikke jeg heller aldri brydd meg om. Foretrekker å bli kalt jente fremfor kvinne og feminister kommer jeg aldri til å like, så håper jeg ikke fornærmer noen, haha. Men syns alt det feministsnakket bare er masete. Så det er en dag jeg bare ignorerer, som mange andre dager:)

I dag skal jeg begynne på en ny stuelektyre som er: Sju dager i september av Jørgen Gunnerud og nattlektyren er Rebecca av Daphne Du Maurier. Har alltid hatt lyst til å se filmen, men så lenge jeg vet at en film er basert på en bok, må jeg selvfølgelig lese boka først og nå er det lenge siden jeg har lest en grøsser, psykologsk thriller (mine favorittsjangre) og følte det var på tide. Ved siden av leser jeg fremdeles i Good omens av Terry Pratchett og Neil Gaiman. Det går fortsatt litt trått med den, men det får bare ta den tiden det tar for jeg avbryter ikke bøker.

Hvis jeg blir ferdig med en av bøkene skal jeg begynne på Glassbarna av Kristina Ohlsson.

Som før er VM forbudt i dette området. Er jo totalt allergisk mot sport (bortsett fra sjakk). Kommer til å ha tv'n på i bakgrunnen som alltid, det er bare synd det er stort sett repriser på nesten alt når det er helg. Men heldigvis har jeg lesestoff og jeg får finne på andre ting når kjedsomheten blir for stor selv om jeg ikke har mange hobbyer.

God helg.

Bra at du fikk en annen opplevelse enn det jeg fikk. Jeg likte hverken fortellermåten eller historien så denne boka ga meg "ingenting". Var bare lettet over å bli ferdig med den:)

Bertrand Larsen har hjelpt ei rekke idrettsutøvarar og næringslivstopper. I denne boka fortel han korleis me alle kan betra prestasjonane våre, både i kvardagslivet, på jobb og når vi trener. Hva skal til for å bli en vinner? Hvordan mobiliserer du råskapen i deg, for å prestere bedre i hverdagen og være best når det virkelig gjelder?

Du skal faktisk både laga deg ein skriftlig visjon du kan leva etter, eit mål du må strekka deg etter og ein strategi for å nå målet.

Innimellom er det mange små historier frå hans eige liv og folk han har hjelpa. Veldig interessant og engasjerande fortald. Eg høyrde den på lydbok, og han las heilt fantastisk for han har østlandsk dialekt med skarre-R.

Me kan få negative assosiasjoner av ein tittel som Løp som en jente, men det skal ikkje vera negativt å løpe som ei jente. Forfattaren meiner at jenter kan springa like bra som menn.
Ho var ei av dei jentene som tenkte at «eg kan jo ikkje jogga eg», men så fekk ho lyst å prøva likevel. Ho var på eit nivå der ho blei andpusten og følte seg teit når ho sprang 100 meter. Men ho gav ikkje opp, sakte men sikkert blei ho betre. Etter kvart kjente ho på mestringsfølelsen, og det blei kjekt. Det var ikkje lengre berre trening, men og fine turar i naturen, tilstedeværelse, gode opplevingar, møte nye menneske og delta i maraton. Ho får opp og nedturar, og blir sterkare mentalt og fysisk.

Ho skriv veldig morosamt og engasjerande om jogging. Ho har og eit kapittel med praktiske tips for nybegynnarar, og eit kapittel om kvinnene som har sprunge før oss, og gjort det mogleg for oss å delta i lange løp.

Dei fleste har fått med seg kven Linnea Myhre er. Sinnablogger, deltakar på skal vi danse, og forfattar. I bøkene fortel ho ærlig om sitt liv.

I boka Kjære har Linnea Myhre skrive brev mellom anna til venner, foreldre, matprodusentar og redaktørar. I desse breva fortel ho om sitt liv, sin kamp mot spiseforstyrrelsen, korleis det er å vera ung idag med krav frå alle kantar om korleis ein bør vera og sjå ut. Boka er variert, lettlest og spesiell. Det er både humoristisk og sårt. Me får forståing for kor vanskeleg ho har hatt det, men ho viser og at ho er på veg ut av problema og har starta ein ny fase i livet. Det siste brevet som er skrive til kjærasten Sondre Lerche er kanskje det finaste av alle.

Skjønner hva du mener:) Vet ikke om jeg skal skaffe boka eller ikke, men foreløpig frister det ikke. Kanskje en senere anledning, men akkurat nå er det andre bøker som frister mer. Takk for din mening av boka:)

Har lest om flere bloggere som har falt pladask for den.
Selv har jeg ikke lest den eller om jeg vil det. Når du sier den er forutsigbar er det ikke spesielt fristende:) Liker ikke forutsigbare bøker, men dem er det dessverre mange av.

Har litt lyst til å lese denne, men er alltid usikker på bøker som er "overhyped" for har stort sett vært veldig uenig med andre lesere om "overhyped" bøker.