Bokelskere.no

Stødig krim.

I fjor leste jeg Til Jacobs forsvar av samme forfatter og jeg fikk veldig lyst til å lese flere bøker av ham. Skrivemåten hans kommer sikkert ikke til å fenge alle fordi han har en noe spesiell skrivemåte som gjør det hele mer virkelig. Noen vil like det, andre ikke. Men hans skrivemåte, til tross for at den ikke er helt som andres skrivemåte, er veldig bra og troverdig. For noen kan det nok bli litt tung lesing. Bøkene hans er ingen lettlektyrer, men det er bøker med innhold og realisme.

Ung hovedrolle i et hardt yrke
Ben Truman er kun 24 år gammel, men han har allerede rukket å bli den yngste politisjefen i hans hjemsted. Hans far var tidligere politisjef og moren hans hjemmeværende og fikk tidlig Alzheimers. En dag oppdages det et lik i en hytte i et hytte/sommerhus - område i nærheten og personen som er død var aktor. Ben som bare er vant til små og upromblematiske oppgaver å ta seg av, er innstilt på å løse denne saken. Men han gjør sine feil og Bostonpolitiet mener de bør overta saken (siden liket opprinnelig er fra Boston). Ben mener at siden drapet skjedde i hans distrikt, hevder han at han har full rett til å delta i etterforskningen til tross for at han ikke har mye erfaring. Under etterforskningen finner de ut at drapet har en sammenheng med noe som skjedde for rundt tjue år siden. Og Ben møter på mange utfordringer underveis.

Den ubehagelige sannheten er som sagt den andre boka jeg har lest av samme forfatter, men til tross for at Til Jacobs forsvar ble oversatt før Den ubehagelige sannheten så er Den ubehagelige sannheten forfatterens debutbok og Til Jacobs forsvar hans tredje bok i følge hans kronologiske utgivelsesliste. Jeg må innrømme at denne boka ikke var like nervepirrende og intenst som Til Jacobs forsvar, som hadde en helt annen tone og oppbyggning, men Den ubehagelige sannheten var heller ikke verst. Personlig mener jeg at jeg ikke kom under huden på karakterene som i hans forrige bok. Man ble ikke godt nok kjent med dem, og handlingen var heller ikke like intenst. Det positive med denne boka er at den konsentrer seg ikke bare om kun en sak, men har flere aspekter. Vi får vite om Bens indre demoner, barndommen hvor ikke alt var enkelt med foreldre som ikke alltid gikk overens, og Ben som i jobben prøver å ta seg av innbyggerne på godt og vondt. Samtidig blir han ikke respektert av andre bestandig fra samme yrke i og med at han er så ung.

William Landays varemerke
Er det noe William Landay (som sluttet som aktor for å bli forfatter) er dyktig til så er det å beskrive menneskelige relasjoner. Og i denne boka som i Til Jacobs forsvar, handler det mest om far og sønn forhold. De blir ofte satt på prøve til tross for at de stort sett går overens. De har sitt å slite med og likevel prøver de å være omgjengelige og støttende. Forfatteren er også dyktig på å omgjøre gode personer til «onde» og omvendt. Han prøver å lure lesere med hvem man skal stole på og ikke. God til å beskrive personlighetene og handlingene. Det er nesten som å være der selv. Til tross for at boka har mange kvaliteter, har den noen mangler. Den kryper ikke under huden slik som Til Jacobs forsvar gjorde, og man blir ikke like knyttet til persongalleriet og det var et savn. Og Den ubehagelige sannheten var litt for opplagt i motsetning til den forrige boka av William Landay jeg leste. Denne grep meg ikke like mye.

Kan ikke sammenlignes med "Til Jacobs forsvar"
Den ubehagelige sannheten er det egentlig ikke så mye mer å si om for jeg vil for all del ikke avsløre noen verdens ting. Dette er en hardbarket bok som ikke er for alle. For noen kan nok denne boka virke en smule tørr, og for andre vil den nok virke for hard og brutal. Hvis du skal prøve deg på å lese en bok av denne forfatteren, anbefaler jeg deg å lese Til Jacobs forsvar først til tross for at dette (Den ubehagelige sannheten) er hans debutbok. Og man trenger ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge for det er ingen faste karakterer med. En grei krimbok som er verdt å lese, men William Landay kan bedre. Synes denne ble noe tam til tross for hardbarket innhold. Jeg er vant til hardbarkede bøker så jeg forventet noe mer, men usikker på hva. Muligens noe mer sjokkerende. Selv om denne ikke kan sammenlignes med Til Jacobs forsvar så ser jeg ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere bøker av William Landay.

En anmeldelse jeg skrev for NRKbok.

De som er fan av «The Walking Dead», og har sansen for apokalypser, vil sette pris på velskrevne «Menneskebarnet», selv om romanen ikke bringer noe særlig nytt til skrekksjangeren.

Bokblogger Ina Syrstad har anmeldt «Menneskebarnet» av M.R. Carey for NRKbok.

Hakket mørkere enn «Veien»
Forestill deg at du sitter i et klasserom. Du sitter fastbundet i en rullestol. Hendene dine, føttene og hodet er fastbundet til stolen slik at du nesten ikke kan røre deg. Når det ikke er undervisning, fraktes du tilbake til din egen celle, hvor du er alene hele tiden. Da slipper du rullestolen. En dag i uken blir du dusjet med desinfiserende og spiser mat. Dette er livet til Melanie.

Men ta det med ro, dette er en dystopisk thriller og heldigvis ikke en biografi. Boka til M.R. Carey kan minne om «Veien» av Cormac McCarthy, der det også skjer et apokalyptisk sammenbrudd, mennesker er på flukt og forandrer seg til det verre og ingen stoler på noen. «Menneskebarnet» er hakket mørkere og dystrere.

Apokalyptisk sammenbrudd
Melanie lever i et bunker sammen med andre barn. De holdes adskilt mesteparten av tiden. Bunkeren er i en militærbase, hvor de er separert fra omverdenen og blir passet på av de som jobber der. Hvorfor de holdes der, vet ikke barna. De vet ikke at verden utenfor har opplevd et sammenbrudd, og at nesten alle har blitt rabiate og går løs på hverandre.

Hvorfor er denne militærbasen så opptatt av å beholde disse barna, og hva er det de ansatte holder hemmelig?

Melanie er den smarteste jenta i klassen, og vet at det er noe som ikke stemmer, men de ansatte vil ikke fortelle henne hva. Hun har en følelse av at hun og klassekameratene er der på nåde. Hun vet ikke at Storbritannia, slik vi kjenner det, har gått under og at de lever under beskyttelse selv om de ansatte er redde for dem. Av og til forsvinner noen fra klassen hennes og ingen får vite hvorfor.

På flukt
En dag blir militærbasen angrepet av noen på den andre siden av det strengt bevoktede gjerdet. Melanie blir ved en tilfeldighet fraktet ut sammen med noen av de ansatte som legger på flukt. De vet ikke hvor de skal ta veien, vil de overleve eller er hele verden i ferd med å gå under?
Melanie anses som et geni og er dyrebar på mange måter og en av grunnene er at hun har evnen til å resonnere seg fram til ting.

*Men det viktigste som kommer ut av denne dagen, er kanskje at Melanie nå vet hvilken dato det er. Hun vil fortsette å vite det, så hun bestemmer seg for å holde tellingen.*
M.R. Carey / «Menneskebarnet»

Slow motion eller full speed
Man må smøte seg med tålmodighet når man begynner å lese «Menneskebarnet». Ting begynner ikke å skje før hundre sider har passert, og da skjer omtrent alt på en gang. Jeg savnet jevnere flyt i fortellingen.
M.R. Carey har et godt og beskrivende språk. Jeg ser lett for meg miljøet og stedet han beskriver, men skulle ønske at klaustrofobien var mer til å ta og føle på, det ville ha løftet spenningen i historien.

Jeg savnet å føle frykten, klaustrofobien med å leve i en liten celle og rett og slett føle mer av det karakterene føler.

*Hendene hans kretser rundt hverandre, leter etter en mening de ikke får tak i. Etter en stund blir han veldig stille, helt til lyden av en fugl som synger på en ledning mellom husene får ham til å sette seg brått opp og dreie på hodet, til høyre og så til venstre, for å finne kilden til lyden. Kjevene begynner å åpne og lukke seg, sultrefleksen slår inn, plutselig og sterk.
Melanie trykker på avtrekkeren.*
M.R. Carey / «Menneskebarnet»

«Menneskebarnet» av M.R. Carey tar opp mange viktige eksistensielle spørsmål. Hva gjør man når verden er i ferd med å gå under? Er det mulig å bry seg om andre i en slik situasjon eller handler det kun om å redde seg selv?

Uforutsigbar og spennende hovedperson
Boka har et stort persongalleri. Melanie skinner, hun er skremmende og man vet aldri helt hvor man har henne, derfor hun er en slik spennende karakter. Som leser ikke er jeg ikke sikker på om vi kan stole på henne. Hun har menneskelige trekk og følelser og man får sympati med henne, men vi vet at hun er farlig. Det er lett å like henne fordi hun er jordnær og menneskelig til tross for det hun er i stand til å gjøre som "sultning".

Forholdet mellom Melanie og Miss Justineau er varmt og rørende. Melanie liker den tidligere læreren fordi hun er en av de ansatte fra basen som er snill mot henne, og Miss Justineau er en type person som velger å se det gode i alle og ikke er den som gir opp noen så lett.

Det er Melanie som er historien og som bærer den framover ene og alene. Forfatteren er helt klart sterkere på miljøbeskrivelse enn karakterskildringer når det kommer til beskrive de andre som er med på flukten, de blir mer som statister.

Dystopisjangeren trenger et friskt pust
M.R. Carey skriver godt, men bringer ikke mye nytt til dystopisangeren. Noen av science fiction-elementene er forfriskende, men ikke nok til å kalle «Menneskebarnet» nyskapende.

Denne sjangeren trenger et friskt pust! Det er på tide med noe mer krevende og sjokkerende.

Altfor mange apokalyptiske bøker inneholder mye av det samme: Mennesker forandrer seg, går amok på grunn av infeksjon, sopp eller noe annet, mennesker er på flukt, men vet ikke hvor det er trygt å dra, og det evige dilemmaet om hvem man kan stole på, hvem er forandret og ikke.
For all del: «Menneskebarnet» en god bok. Den begynte lovende og hadde potensiale, men mistet litt gnist av bleke karakterer, langsom start og forutsigbarhet – mye av dette har vi lest eller sett på skrekkfilm før.

«Menneskebarnet»​ treffer kanskje ikke alle, men de som er fan av «The Walking Dead» og den apokalyptiske sjangeren vil helt sikkert sette pris på denne. Boka egner seg for både ungdom og voksne.

PS: I begynnelsen av oktober ble jeg spurt av NRKbok om å anmelde denne boka for dem. Jeg fikk bare fire-fem dager på å lese boka og anmelde den. Hvis den ble godkjent ville de legge ut anmeldelsen på forsiden til nrk.no og den 5 oktober ble anmeldelsen godkjent og anmeldelsen lagt ut. Jeg har bare glemt å legge den ut her. Beklager det.

Her finner dere anmeldelsen til nrks nettside: http://www.nrk.no/kultur/bok/anmeldelse-av-menneskebarnet-av-m.r.-carey-1.12587201

Digger den boka. Leser den hver påske og har gjort det siden ungdomsskolen:)

Lenge siden jeg har deltatt i denne tråden, så kanskje det er på tide igjen.

Jeg er snart ferdig med Akademimordene av Martin Olczak, og Say her name av James Dawson. (Say her name er ungdomsskrekk som er basert på vandrehistorien, Bloody Mary). Når jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Evna, som er siste bok i trilogien, Ravneringene av Siri Pettersen.

Bare en av de nevnte er skrekk, og selv om jeg som regel leser litt skrekk året rundt har jeg planlagt å lese ekstra skrekk nå i oktober, som er min favorittmåned:)

God helg:)

En utfordrende spenningsbok.

Ruth Ardingly drar tilbake til sin hjemgård, dog ikke alene. Med seg har hun med noen vakter og på en av føttene har hun en fotlenke, med alarm. Grunnen til at hun ikke drar dit alene er at hun er tiltalt for mord på sitt eget barnebarn. Barnebarnet ble bare syv år. Hjemme er hun tilbake for å sone sin husarrest. Hun er tilbake til Kilden som "gården" hennes er kalt. Fordi selv om hele England er i tørke og har vært det i snart to år, er det på Kilden det kommer regn. Det er bare det at ingen forstår hvorfor. Det finnes ingen logisk forklaring på det. Dette fører til både positiv og negativ oppmerksomhet og reaksjoner. Hvorfor regner det på deres landområde og ikke hos andre eller resten av landet hvor alt tørkes ut? Ruth og mannen hennes opplever mye hets både på nettet og blir utfryst i samfunnet fordi folk mistenker dem for å ha en måte å "tiltrekke" seg regnet på, mens andre tilber dem. Meninger er splittet.

En velsignelse eller en forbannelse?
At regnet bare faller på Ruths område vekker både tilbedelse og avsky. De blir blant annet utfryst fra samfunnet, men ikke av alle. Blant annet tiltrekker de seg en sekt som drives av "søster" Amelia som tilber dette vannet og sammen med sekten prøver hun å overtale Ruth og hennes mann, Mark, om å bli med i gruppen deres. Kommer de til å bli med i denne sekten? En dag forandres livet til Ruth til et helvete da barnebarnet hennes som er på besøk, blir funnet død. Ruth blir syndebukken for hans død, men er det hun som står bak?

Lesere blir satt på prøve
I begynnelsen av boka får man vite at Ruth er mistenkt for et mord, på hennes eget barnebarn og hun soner straffen, men mens man leser undres man på om hun virkelig er skyldig eller ikke og imellomtiden krangler man med seg selv om hun er et godt menneske eller ikke. Fordi man blir godt kjent med henne, familielivet hennes og at hun alltid har prøvd å gjøre det riktige.Og mens man prøver å finne ut om hun er skyldig eller ikke, lurer man på om hun er i stand til å utføre et drap eller ikke. Helt ærlig så vet man ikke hva man skal tro og det er det som er så fascinerende med denne boka. Boka får deg til å gjette om hun har drept barnebarnet eller ikke eller om noen har satt opp en felle for henne eller om noe annet har skjedd. Mens man leser prøver man å gjette på om hun er skyldig eller ikke mens man blir kjent med henne som person. Hun har opplevd en splittet familie som hun var så kjær i, en lykkelig periode og hun kommer tilbake til en trist og tom gård. Hvor kjipt er det ikke, men fullt forståelig om hun er skyldig i dette drapet. Derfor er begynnelsen så spennende da vi med en gang får vite at hun er dømt for mord, og man blir mer og mer nysgjerrig på henne og få vite om hun har gjort det eller ikke. Dette er en person man ikke blir helt klok på og da må man bare vite sannheten.

Spesiell handling
Det er ingen tvil om at dette er en mørk og spesiell bok som stiller mange spørsmål underveis. Man vet alltid på forhånd at en sekt alltid har en dårlig hensikt eller to, og at det er en greie man ikke skal stole på. Det gjør boka enda mer spesiell, og man skjønner på en måte at ting vil gå galt. Handlingen er spesiell, persongalleriet likeså, og man vet aldri om man vil få en god slutt eller ikke. Mystikken varer og man blir stadig mer nysgjerrig. Man vil alltid håpe på det beste, men er det bare bortkastet? Lesingen går av seg selv fordi man blir så full av spørsmål som man gjerne vil ha svar på, og samtidig er dette en spesiell bok fordi innholdet er om en kultur man ikke er helt vant til. En blandig av new age og sekt. Ikke noen vanlig daglidags hverdagsliv for å si det sånn. Så litt ekstra spesielt å lese om et persongalleri som er satt i en helt annen livsstil en det man er vant til.

Der regnet faller er en spennende og en litt annerledes spenningsbok der man bør være forberedt på å bli satt litt på prøve. Forfatteren skal ha skryt for troverdige karakterer og dialoger. Ellers savner man det lille ekstra, hva det enn måtte være. Savnet mer intensitet og flere undertoner for å bygge opp mystikken enda mer. Uansett, en god bok som tvinger leseren til å lese videre selv om boka er litt ubehagelig. Men liker bøker som er en dose mørke og som utfordrer.

En ungdomsroman om å hige etter aksept og finne seg selv.

Røtter er viktig
Fine (Josefine) bor sammen med sin mor i en leilighet og hun vet ikke særlig mye om faren. Den store hobbyen hennes er klesdesign og hun blir alltid inspirert til å lage en egen klesdesign av gamle fotografier. På skolen er hun den kreative og ikke den altfor populære. Og hun er fascinert over skolens mest populære gutt, Tinos. Ved en tilfeldighet begynner de å henge sammen på fritiden og da er han skikkelig grei, men på skolen er han en ordentlig drittsekk mot henne. Hvorfor er han sånn? Samtidig lengter Fine etter å dra til et sted hvor hun ofte var i barndommen, og skape sterkere røtter, og bli bedre kjent med seg selv.

Kjærlighet kan være så mangt, men hvorfor la seg tråkke på av den grunn?
Utgangspunktet i denne ungdomsromanen er om å finne seg selv, være tilpasningsdyktig og finne glede i kreativitet. Å stå for det man gjør, og Fine er en slik person. Hun vet hva hun vil, og står på for å oppnå det hun ønsker. Men hun er ikke like tilpasningsdyktig i sosiale settinger. Hun blir venn med denne Tinos som ofte dukker opp hjemme hos henne, men på skolen er han som forandret og er bare kjip. Til tross for at Fine er en sterk peson som vet hva hun vil, lar hun dette skje om og om igjen. Hun lar seg bli tråkket på av Tinos og sier ikke og gjør ikke noe med det. Det passer ikke til karakteren hun beskrives som ellers. Det er sterke og troverdige karakterer, men man blir ikke alltid like klok på handlingene deres. Man undres på hvorfor noen lar seg tråkke på så mange ganger, og at Fine ikke finner seg andre venner eller folk hun kan stole på og trives med istedet for å henge med folk som gjør henne enda mer usikker. Hvorfor følge strømmen når hun er god i så mye?

På tide å bryte formelen
Er det en ting jeg er lei av når det gjelder ungdomslitteratur, enten det er romaner eller fantasy, så er jeg innmari lei av å lese om jenter som har det skikkelig tøft og vanskelig i livet, som føler at de ikke passer inn, og plutselig dukker det opp en gutt som forandrer tilværelsen deres totalt og de blir forelsket hverandre i løpet av et øyeblikk. Er ikke det konseptet oppbrukt, så vet ikke jeg. Det er på tide at en eller annen forfatter bryter den formelen og gir oss noe nyttt. Det trengs.

Du er her er en fin og småsjarmerende roman. Dessverre er dette ikke en bok som setter noen spor etter seg. Den blir fort glemt og det er heller ingen bok som gir noen stor inntrykk. Har lest mange andre lignende bøker før og det er et savn å lese ungdomsbøker som skiller seg ut for nå er de så altfor like, og det blir lett kjedelig.

Hvor i all verden var det jeg kom over denne boka? Lurer på om det ikke var i Elin aka Bokelskerinnens oversikt over ny utenlandsk litteratur i Bok og samfunn? Hvis ikke får jeg skylde på Goodreads. Hvorom allting er. Lisa Schroeder har gitt ut en rekke bøker for barn og ungdom inklusive I Heart You, You Haunt Me og The Bridge from Me to You. All we have is now er hennes syvende ungdomsbok.

All we have is now er en apokalyptisk dystopi. Handlinga finner sted i Portland, Oregon i døgnet før Nord-Amerika treffes av en asteroide. Myndighetene regner med at skadevirkningene vil være enorme i området rundt nedslagsfeltet, kanskje vil kollisjonen til og med påvirke resten av verden. For de få som ikke har forlatt området betyr det slutten, og vi følger Emerson og vennen Vince, to unge uteliggere, gjennom deres siste døgn…

Til tross for de dystre fremtidsutsiktene er ikke All we have is now noen pessimistisk roman. Boka åpner med at Emerson og Vince planlegger selvmord – hoppe fra brua. Imidlertid ombestemmer de seg da det blir klart at det er noen foran dem i køa, Carl. Carl har brukt de siste timene på å hjelpe alle han har møtt på sin vei. Han oppfyller et siste ønske for Emerson og Vince og ber dem om å gjøre som ham, hjelpe dem de møter på sin vei, eller «pay it forward» som det heter på dårlig norsk. Det gjør de. Dermed blir det siste timene deres full av gledelige øyeblikk, selv om de selvsagt også har sine tunge stunder…

All we have is now er på ingen måte stor litteratur, men det er heller ikke de fleste andre ungdomsromanene inne sjangeren. Denne boka skiller seg likevel litt ut fra de andre i og med at den handler om døgnet før katastrofen, ikke om selve katastrofen eller om samfunnet slik det ser ut mange år etter. All we have is now er ingen dramatisk, handlingsstyrt roman. Historien flyter stille avsted uten at den blir kjedelig av den grunn. Slutten er helt klart for lettvint, men samlet sett er er inntrykket godt. All we have is now er en litt over gjennomsnittlig leseropplevelse. Ei god ungdomsbok som anbefales for dystopielskere!

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Det begynner å bli lenge siden sist jeg hadde Agatha Christie-dilla, så lenge at jeg nesten ikke husker hvilke bøker jeg leste, derfor tenkte jeg at det var på tide med ei ny. Dilla altså. Som starthjelp kjøpte jeg noen lydbøker, deriblant Doktoren mister en pasient – en Poirot-roman. I denne boka har Poirot trukket seg tilbake og slått seg ned på bygda for å dyrke gresskar. Makkeren Hastings har dratt til Sør-Amerika for å gifte seg.

Fru Ferrars har begått selvmord med en overdose veronal, og ikke lenge etter blir Roger Ackroyd myrdet på godset sitt Fernly Park i King’s Abbot, akkurat i det han er på tur til å finne ut hvem som presset Fru Ferrars for penger. Alle på godset til Ackroyd blir naturligvis mistenkte, og beleilig nok forsvinner den som kanskje hadde størst grunn til å ta livet av ham, nemlig stesønnen Ralph. Poirot får saken. Han finner en ny makker i doktor Sheppard, som i denne boka har fått kaptein Hastings funksjon som hjelper.

Doktoren mister en pasient er skrevet i første person og det er doktoren som fungerer som forteller. Han skriver historien ned underveis, og fordi han er godt kjent i miljøet, får han med seg det meste av det som skjer. Tonen i notatene hans er tidvis ganske giftig. Spesielt får søstera hans, den lokale snushanen, gjennomgå, men også bildet av Poirot er ganske morsomt. Ja, det er i det store og hele mye humor i denne boka, som også tegner et fantastisk bilde av livet på det gudsforlatte lille stedet. Jeg skal ikke si så mye mer om Doktoren mister en pasient, enn at jeg ble veldig positivt overrasket over kvaliteten. Sist jeg leste et utvalg av Christies romaner, la jeg merke til at det er store kvalitetsforskjeller mellom bøkene hennes. At dette er en av de absolutt beste jeg har lest, er jeg imidlertid overhodet ikke i tvil om. Boka ble kåret til den femte beste kriminalromanen noensinne av Crime Writer’s Assosiation i 1990, og det er nok heller ikke uten grunn at den er den eneste av Agatha Christies romaner som har fått plass på lista 1001 bøker du bør lese før du dør. Det synes jeg forresten absolutt at du skal gjøre. Lese den før du dør, altså. Du finner den i fulltekst i bokhylla.no. Der kan du lese den helt gratis så lenge du befinner deg på en norsk ip-adresse.

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Jack London (1876-1916), amerikansk forfatter, var uhyre produktiv og skrev til sammen over 50 bøker, inkludert en rekke romaner, noveller og artikler. Mest kjent er han kanskje for Når villdyret våkner fra 1903. Du kan lese mer om Jack London her og her

Hunden Buck blir stjålet fra familien sin i California og solgt som trekkhund til Alaska – lovløshetens land. Livet som trekkhund er hardt, her er det den sterkestes rett som gjelder, men Buck trives etter hvert i det barske miljøet og blir tilslutt en både kjent og fryktet hund. Buck skifter eier flere ganger, og ender til slutt hos en hundeelsker som vet å sette pris på ham. Buck forguder sin nye eier, men noe i villmarka kaller på ham, og villdyret i ham vekkes…

Jeg hadde vel strengt tatt ikke regnet med at jeg skulle like denne boka. Jeg leste den utelukkende fordi lydfila lå klar på iPoden min, og gjett om jeg ble positivt overrasket! Boka startet riktignok litt tregt, men etter hvert som handlinga skred fremover, ble jeg sugd inn i historien. Jeg levde meg til slutt skikkelig inn i livet til Buck i villmarka, og jeg heiet på ham hele veien til mål. Man trenger faktisk ikke å være hundeelsker for å like denne boka, det holder at man liker en god historie. Når villdyret våkner står på lista «1001 bøker du bør lese før du dør», og der hører den helt klart hjemme. Dette er så absolutt ei bok du bør lese før du dør. Ja, du trenger ikke engang kjøpe den eller låne den på biblioteket. Du kan til lese den gratis i bokhylla.no akkurat når det måtte passe deg.

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

André Bjerkes kriminalromaner De dødes tjern og Døde menn går i land er blant mine favoritter, så jeg tenkte at jeg skulle lese resten av romanene hans også. Jeg startet med Enhjørningen fra 1963. Den er ikke utgitt under pseudonymet Bernard Borge. Nei, her har Bjerke valgt å signere med sitt eget navn. Enhjørningen er i motsetningen til de fire Bernard Borge-romanene ikke noen kriminalroman selv om et par av fortellingene i boka faktisk har et kriminalteknisk poeng. Enhjørningen tilhører heller sjangeren «fantastisk litteratur»; den er satt sammen av fire veldig forskjellige spøkelseshistorier og er en studie i parapsykologi. Boka er filmatisert og filmversjonen fra 1964 bærer tittelen Klokker i måneskinn.

Fire bekjente spiller bridge sammen: en dikter, en psykiater, en journalist og en direktør. Hver av dem forteller en historie hvor de mener at det har skjedd noe overnaturlig, men psykiateren har en naturlig forklaring på alle historiene. Psykiateren er den siste som skal fortelle, men han har ingen historie. Dermed utfordrer dikteren ham til et eksperiment…

I Enhjørningen viser André Bjerke at han kan alle knepene som skal til for å skrive en fullkommen fantastisk fortelling. Bridgelaget er her rammen rundt fortellingene, og gjestene forteller hver sin historie sett fra et førstepersonsperspektiv, slik leseren kan tro og tvile med fortelleren. I tillegg har vi denne psykiateren som har en naturlig forklaring på alle historiene. Forklaringene hans er imidlertid akkurat såpass lite troverdige at vi ikke helt vet om vi kan tro på dem heller. Så kommer slutten, som er helt fantastisk, og som løfter Enhjørningen opp til det ypperste innen fantastisk litteratur. Ja, slutten er prikken over i-en og gjør Enhjørningen til en av de flotteste fantastiske fortellingene jeg noensinne har lest, og jeg har lest mange…

Pst! Favorittfortellinga mi i denne boka var foruten psykiaterens fortelling som han ikke forteller, «Lek med gammel svartebok».

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Hva var det egentlig jeg leste nå? Det var et spørsmål jeg stadig stilte meg mens jeg leste denne boka, og så måtte jeg lese avsnittet på nytt. Som dette: «Ved armhulen hennes var det satt inn en stikkontakt i huden, som trynet på en gris» (s. 49). Leste jeg rett? Grunnen til at jeg stilte meg dette spørsmålet, er at vi ikke tilbys noen forklaring. Verken her eller senere. Så da er det kanskje ikke så rart at jeg ble sittende som et stort spørsmålstegn etter å ha avsluttet boka. Hva var det egentlig jeg leste nå?

Christian Kracht (f. 1966) er sveitsisk forfatter og journalist. Han debuterte i 1995 med romanen Faserland, og i september 2001 kom 1979, som ga ham internasjonal anerkjennelse. Jeg blir her i solskinn og i skygge fra 2008 er Krachts tredje roman og hans andre på norsk, boka ble nylig utgitt på Pelikanen forlag. Hans fjerde roman Imperium (2012) kom ut på Pelikanen i fjor.

Jeg blir her i solskinn og i skygge er en kontrafaktisk fortelling som skildrer en alternativ, dystopisk virkelighet. Verden slik vi kjenner den, eksisterer ikke. Lenin reiste aldri tilbake til Russland i 1917, men ble i Sveits hvor han bygget opp en sveitsisk sovjetrepublikk, SSR. Sveits har i omlag hundre år kriget mot det fascistiske Tyskland og England, og hele Nord-Europa er et eneste stort katastrofeområde. Russland har blitt utslettet i en katastrofe og eksisterer ikke lenger, og i Amerika raser borgerkrigen. Når boka åpner har sveitserne nylig gjenerobret Ny-Bern fra fascistene, og bokens jeg-person, en afrikansk offiser, setter avgårde etter en polsk jøde, en avhopper som har rømt inn i Alpene, i Reduiten som de store tunellene i Alpene kalles i boka. Hovedpersonen finner polakken i dypet av Alpene, og det markerer begynnelsen av slutten på det sveitsiske imperiet, som inkluderer store deler av det østlige Afrika som blant annet forsyner Sveits med soldater til krigen mot fascistene.

Jeg blir her i solskinn og i skygge er en av de merkeligste fortellingene jeg noensinne har lest, og sånn sett kan jeg forstå at forfatteren sammenliknes med Borges, som var en skikkelig original forteller. Boka sammenliknes forresten gjerne med Joseph Conrads Mørkets hjerte som handler om en hvit manns reise inn i hjertet av Afrika, men i denne boka er det en afrikaner som reiser gjennom et hvitt vinterlandskap inn i hjertet av Europa – Alpene. Jeg blir her i solskinn og i skygge er nok mer merkelig enn den er foruroligende fordi fiksjonsuniverset er så ulik vår virkelighet, selv om enkelte punkter kanskje kan tolkes som en kritikk av den vestlige verden. En av grunnene til at boka synes så merkelig er at teksten er så åpen, men denne åpenheten gjør samtidig boka til en tekst som tåler flere lesninger hvor hver ny lesning vil avdekke nye momenter, og det er neppe noen ulempe. Det mest dekkende adjektivet på denne boka er nok fascinerende. Anbefales!!

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Graeme C. Simsion er født på New Zealand, men bor i dag i Australia. Han har tidligere jobbet som IT-konsulent, har skrevet to bøker om datamodellering, senere diverse manus og noveller, og debuterte som romanforfatter i 2012 med Prosjekt Rosie, som nylig kom ut på norsk på Aschehoug. Simsion har selv skrevet manuset til filmen, som Sony har kjøpt rettighetene til.

Hovedpersonen i Prosjekt Rosie er den eksentriske Don Tillman, professor i genetikk på universitetet i Melbourne. Etter beskrivelsene av Tillman å dømme kan det synes som om han har aspergers syndrom, selv om forfatteren har vært svært nøye med ikke å sette diagnose på ham for å unngå å sette ham i bås. Hvorom allting er, Tillman er uhyre intelligent, han organiserer dagen sin etter skjemaer, trives ikke så godt i sosiale sammenhenger, lar seg styre av fornuften og har tidvis problemer med å sette seg inn i egne og andres følelser. Don nærmer seg 40. Han er ennå singel og begynner å savne en kjæreste, og som den pragmatikeren han er, finner han ut at han kan lage et spørreskjema til det han kaller «koneprosjektet» sitt, så slipper han å kaste bort masse unødig tid på stevnemøter med uegnede kandidater. Han legger skjemaet høyt, får eliminert vekk stort sett alle, men så møter han Rosie, en helt klar strykkandidat…

Prosjekt Rosie er en koselig, romantisk komedie som jeg med glede anbefaler videre. Jeg skal ikke påstå at dette er stor litteratur, men kvaliteten er høy innen sin sjanger. Personskildringene er svært gode, særlig beskrivelsene av hovedpersonen Don Tillman og bestevennen hans, Gene. Man kan ikke annet enn å bli glad i disse menneskene. Humoren i boka er lun og varm, og man kan kanskje sammenlikne den hjertegode fremstillinga av Don med Ingvar Ambjørnsens fremstilling av Elling, selv om det helt opplagt er store forskjeller mellom de to karakterene. Jeg skal ikke si så mye mer om Prosjekt Rosie enn at den er riktig så fornøyelig, den blir aldri kjedelig selv om man snart skjønner hvordan det hele vil gå. Ei riktig god bok. Anbefales!

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Selma Lønning Aarø (f. 1972) debuterte som forfatter i 1995 med Den endelige historien, siden har hun gitt ut en rekke bøker for barn, ungdom og voksne. Romanen Vill ni åka mera? (2003) regnes som hennes gjennombrudd som forfatter. Selma Lømming Aarø kommer fra Stord i Hordaland, men bor i dag i Oslo.

Hovedpersonen i Jeg kommer snart er Julie, som er gift, trebarnsmor og forfatter. Julie har alltid faket orgasme, men plutselig en dag orker hun ikke mer og bestemmer seg for å gjøre noe med problemet. Hun kjøper en vibrator med orgasmegaranti, låser seg inne på rommet sitt og setter i gang med å trene. Men oppgaven er ikke så enkel som først antatt. Stadig er det noe som avbryter henne: enten forstyrres hun av sitt eget tankespinn, eller av au pairen, mannen og barna, som alle lurer på om hun ikke kommer snart…

Jeg kommer snart er en svart komedie og en satire over det masete sex- og kroppsfokuset i mediene og i samfunnet ellers. Boka er innimellom hysterisk morsom, innimellom vanvittig flau, så her vil nok noen hver oppleve å få hakeslepp. Boka har flere likhetstrekk med Erlend Loes Vareopptelling selv om temaene i bøkene ikke er sammenliknbare. Hovedpersonene i begge bøkene er nokså vemmelige, begge harselerer de over svakheter i samfunnet vårt, humoren er den samme og pussig nok har begge bøkene fått endel kritikk for å være overflatiske, grunne og mangle mening. Denne kritikken synes jeg er uberettiget. Det er ikke en satirikers oppgave å løse problemene i samfunnet, men å avdekke dem. Dessuten hadde det vært fryktelig kjedelig å følge Julie til psykolog, og man trenger vel egentlig heller ikke å være psykolog for å skjønne hvorfor Julie ikke får det til. Og selv om Jeg kommer snart ikke har alle svarene, så skal du uansett leite lenge etter mer fornøyelig lesestoff. Kjempebra bok! Anbefales varmt.

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Det er ikke ofte jeg blir vilt begeistret for bøker, men det ble jeg av denne. Ingebjørg Berg Holm har med Stjerner over, mørke under skrevet en usedvanlig sterk debutroman som fort kan finne på å stikke av med kriminalromanenes hederspris – Rivertonprisen, Den gylne revolver. Boka er faktisk så stemningsfull og velkomponert at jeg snart kom til å tenke på Vidar Sundstøls Drømmenes land, som så vidt jeg kan huske flere steder ble kalt «litterær krim», en betegnelse som gjerne brukes om kriminalromaner med høy litterær kvalitet. Selv synes jeg ikke noe om den betegnelsen, og vil heller beskrive Stjerner over, mørke under som ei stillferdig, men bunnsolid fortelling, kjemisk fri for stereotyper.

Handlinga i Stjerner over, mørke under er lagt til Hurumlandet i hamskifteperioden, nærmere bestemt til i 1875. En mann blir funnet myrdet i skogen. Bakhodet er knust. Liket er pent dandert og den naturlige konklusjonen blir at han er lagt der av noen som er glad i ham. Lensmannen får snart identifisert mannen som Lars Holte – broren til Ole, bonden på Holte. Lars forlot Holte ti år tidligere og reiste til Canada. Nå har han altså kommet hjem igjen, bare for å bli myrdet i skogen. Men hvorfor forlot Lars kona på Holte og hvem ønsket ham død?

Lensmannen på Hurumlandet og bokas hovedperson er den taktfulle og sympatiske juristen Thomas Tinnvik, som egentlig er overkvalifisert for stillingen sin. Thomas er i likhet med majoriteten av krimhelter utstyrt med en svakhet, han får angst av blod, og denne blodangsten er en av grunnene til at han velger å bli lensmann i stedet for dommer. Som dommer ville han vært tvunget til indirekte å spille andre menneskers blod.

Fortellinga er skrevet i førsteperson og formet som et langt brev fra Thomas til broren Tobias, men synsvinkelen skifter undertiden til Lars’ kone, bror og sønn. Her er imidlertid fortellerstemmen autoral, men fordi fortelleren ser gjennom personenes øyne, kommer leseren inn i tankene til disse også. Til å begynne med var det litt vanskelig å skille personene og fortellerstemmene fra hverandre, men etter hvert som jeg ble vant til fortellerstilen, gikk det greit.

Handlinga i boka er lagt til overgangen mellom det gamle jordbrukssamfunnet og det moderne, og overtro kontra fornuft blir et sentralt motiv. Folketro og myter er sømløst integrert i historien, og det mytiske får til slutt en naturlig forklaring med Thomas, som er representant for den nye tiden. Andre viktige motiver i boka er skyld, soning og tilgivelse, og dette er også temaet i Thomas’ brev til broren.

Bokas styrke ligger etter min mening i tidskoloritten og i personskildringene. Særlig likte jeg beskrivelsen av hovedpersonen og det lille kvekersamfunnet på Holte gård. Stjerner over, mørke under er ikke en actionpreget roman, og det psykologiske perspektivet, hvorfor, er sammen med spørsmålet om hvorvidt saken kan knyttes til mytene rundt Ole Holtes sønn Jørgen, langt viktigere enn hvem som har gjort det. Løsninga kommer derfor ikke som noen overraskelse, men boka er ikke mindre fengslende av den grunn. Stjerner over, mørke under er en forførende kriminalroman. Anbefales varmt!

Litt om forfatteren: Ingebjørg Berg Holm (f. 1980) er utdannet interiørarkitekt og bor i Bergen med mann og to barn. Stjerner over, mørke under er hennes første roman.

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Ottos mor er alkoholiker. Hun har nok med seg selv og har ikke overskudd til å ta seg av sønnen sin. Otto må derfor klare seg selv. Stadig får han beskjed av mora om ikke å finne på noe tull. Det er viktig at barnevernet holdes på avstand. Otto gjør så godt han kan, men i skogen møter han tryllemannen som lærer ham tryllekunster og forer ham med sjokolade. Tryllemannen ser ham, og selv om Otto vet at han bør holde seg unna, klarer han ikke la være å oppsøke ham…

Dette var hard kost! I begynnelsen hadde jeg riktignok litt problemer med å tro på fremstillingen av forholdet mellom mor og sønn. Ei mor kan umulig være så selvsentrert og fraværende som mora til Otto? Etter å ha tenkt meg litt om, kom jeg imidlertid frem til at alkohol og rus sikkert altfor ofte fører til denne typen omsorgssvikt. Enda mer skremmende synes jeg likevel det er at de barna som utsettes for omssorgsvikt av foreldrene, skal utsettes for nye overgrep av andre voksne som plukker dem ut nettopp fordi de er så sårbare. Det blir en slags ond sirkel.

Tryllemannen er ikke ei bok jeg vil anbefale for hvem som helst. Til det er historien for opprørende. Boka er imidlertid veldig god og historien er viktig, med jevne mellomrom trenger vi å minnes på at overgrep faktisk skjer. Tryllemannen anbefales for voksne som jobber med barn og for ungdom i skolesammenheng, hvor man i etterkant av lesingen diskuterer eller skriver om boka. Yngre barn bør lese Tryllemannen sammen med voksne for å bearbeide inntrykkene underveis.

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Jeg gikk inn i denne historien med ei forventning om å møte en religiøs fanatiker og et tyrannisk familieoverhode, og det gjorde jeg for så vidt også. Jeg ble imidlertid helt tatt på senga av overgrepsscenene. Både fordi de dukket opp så uventet og fordi dette er noe av det mest frastøtende jeg noen sinne har lest. Jeg ble så kvalm at jeg vurderte å legge boka fra meg. I ettertid er jeg selvfølgelig glad for at jeg fullførte. Prestens hus er nemlig ikke bare opprørende, den også veldig god.

Presten fyller 70 år og Torils mor og søster forventer at Toril skal komme i farens gebursdag. Men Toril nekter. Hun har brutt med familien og ingenting kan få henne til å endre mening. Mora og søstera kan ikke skjønne at Toril kan være så egoistisk. Hun må tenke på fasaden. På hvordan andre vil oppfatte fraværet hennes…

Boka er delt i tre deler og vi kommer tett innpå alle de tre hovedpersonene. I del en får vi Torils opplevelse av oppveksten i den lille prestefamilien, i del to søsteras, i del tre moras historie. Selv om vi ser saken fra tre sider, er dette egentlig ikke ei fortelling om hvem som har rett på sannheten. Boka er heller en studie i reaksjoner på seksuelle overgrep og traumer. Har man styrke til å se, bryte ut og gå videre, eller velger man å bli og se en annen vei?

Når enkelte av scenene virker så frastøtende, skyldes det den nøkterne, men presise fremstillinga fra tredjepersonfortelleren, heller enn en overflod av detaljer.

Prestens hus er ei vond, men viktig bok. Anbefales varmt!

Litt om forfatteren: Bente Bratlund (f. 1952) debuterte i 1977 med diktsamlinga Lukkeleg båt. Etter dette har hun utgitt en rekke barne- og ungdomsbøker, diktsamlinger og romaner.

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Station eleven snublet jeg over på Goodreads i fjor under avstemningen av årets beste roman. På det tidspunktet holdt jeg på å lese meg gjennom et utvalg dystopiske romaner i forbindelse med et prosjekt på jobben. Jeg ble helt hektet på sjangeren og kastet meg naturlig nok over Station eleven, som for øvrig var nominert til National Book Award. Du kan lese mer om forfatteren, kanadiske Emily St. John Mandel, her

Station eleven åpner med en scene fra et teater i Toronto. Under ei oppsetting av Shakespeares King Lear faller hovedrolleinnhaveren, Arthur, om på scenen. En publikummer, Jeaven, styrter til for å hjelpe, men Arthurs liv lar seg ikke redde. Gjennom resten av romanen følger vi mennesker i fjern og nær tilknytning til Arthur, også Jeaven, som tidligere har jobbet som journalist og papparazifotograf og som har levd godt på bilder av Arthur.

Kort tid i forveien bryter det ut en influensaepidemi i Georgia. Viruset sprer seg som en pest rundt i verden, det har allerede nådd Toronto, og innen to uker er nesten alle de ansatte på teateret døde. Viruset likner ikke noe man har sett tidligere, og snart er 99 prosent av jordas befolkning utradert. Alt kollapser og verden er plutselig ikke så veldig annerledes enn på 1500-tallet.

Handlinga i Station eleven følger to tidslinjer: Arthur og menneskene som krysser hans vei i årene før epidemien, og et omreisende teaterensemble tjue år etter. I år tjue er grensene opphevet og de overlevende i Nord-Amerika bor spredt omkring på små, isolerte stasjoner eller tettsteder. En av bokas hovedpersoner, Kirsten, reiser rundt med et teater. Som barn var Kirsten med på oppsettinga av King Lear, og hun husker Arthurs dødsfall som om det var i går. Hos Arthur fikk hun en tegneserieroman, Station eleven, hvis verden ikke er helt ulik hennes egen dystopiske virkelighet, selv om Station eleven ligger i verdensrommet. Tegneserien blir altså en slags miniatyrkopi av hovedfortellinga.

Etter hvert som handlinga i boka skrider fremover, møtes både de to tidslinjene og Arthurs venner og bekjente – de av dem som overlever vel å merke. Boka dveler egentlig ikke så mye ved selve apokalypsen, den handler heller om tap og savn. Det holder nemlig ikke bare å overleve som det så fint heter i Star Trek: «Survival is unsufficient». Station eleven er en mørk og vakker dystopisk fortelling og et friskt pust i en sjanger overrepresentert av diktaturer. Den er garantert zombiefri og en sikker vinner også for de av dere som normalt sett ikke leser denne typen litteratur

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Hurra! Jeg har funnet ei ny bok å elske og det glade budskap må selvfølgelig deles. Jeg har nylig lest Daniel Keyes Flowers for Algernon som av en eller annen mystisk grunn ikke er oversatt til norsk. Selv snublet jeg over boka på NPRs liste over tidenes hundre beste ungdomsbøker for et par år siden, og etter det har den stått på leselista mi. Flowers for Algernon er egentlig ingen ungdomsbok, den var opprinnelig tiltenkt et voksent publikum, ble først skrevet som kortroman i 1959, siden utvidet og utgitt som roman i 1966. Novellen vant Hugo-prisen i 1960, romanen Nebula-prisen sammen med Babel-17 i 1967. Flowers for Algernon oppnådde raskt klassikerstatus innen science fiction-sjangeren og boka ble filmatisert i 1968. Filmen bærer tittelen Charlie.

Hovedpersonen i Flowers for Algernon er Charlie. Charlie er tilbakestående, men har et sterkt ønske om å bli intelligent. Når muligheten for intelligensoperasjon dukker opp, er Charlie veldig oppsatt på å stille som forsøkskanin. At operasjonen tidligere bare er prøvd på dyr, plager ham ikke. Musa Algernon er den sist opererte. Operasjonen er vellykket og i begynnelsen av boka er Algernon smartere enn Charlie. Men det varer ikke lenge. Charlie går gjennom en rekke tester, godkjennes som forsøkskanin og snart er operasjonen et faktum.

Boka er utformet som dagboknotater, som utviklingsrapporter ført i Charlies penn. Charlie har imidlertid en IQ på 68 i begynnelsen av boka, så teksten er naturligvis full av skrivefeil:

March 15 – Im out of the hospitil but not back at werk yet. Nothing is
happining. I had lots of test and differint kinds of races with
Algernon. I hate that mouse. He always beets me… […] (s. 13).

Etter hvert som Charlies IQ øker, blir skrivefeilene færre. Men Charlie blir ikke lykkelig og får ikke alle de vennene han har regnet med å få når han blir «normal». Det han tvert imot oppdager, er at alle «vennene» som han trodde lo med ham, i virkeligheten lo av ham, og etter hvert som han blir smartere, skygger de banen. Snart har Charlie høyere IQ enn alle andre, og som geni blir han vel så isolert som han var som tilbakestående. Det hjelper ikke at minnene fra barndommen begynner å plage ham…

Jeg kunne sagt en hel masse om denne boka, men jeg overlater den til dere å lese. Flowers for Algernon er en science fiction-roman med dybde, den er intelligent og vakker og uten tvil en av de aller beste bøkene jeg har lest innen sjangeren. Den har en god del likhetstrekk med Michail Bulgakovs Hundehjertet, en annen udødelig klassiker, og jeg anbefaler herved begge bøkene på det varmeste.

Tidligere publisert i Karis bokprat

Jeg er ikke spesielt glad i zombier. Vemmeligere skapninger skal man leite lenge etter. Men når jeg likevel skulle prøve meg på zombie-sjangeren var Zombie Nation, et norsk alternativ, et naturlig valg. Zombie Nation er mitt første møte med Øystein Stene, som har hele fire romaner, en tegneserie, en rekke kortfilmer og en spillefilm på samvittigheten.

Hovedpersonen i Zombie Nation er Johannes van der Linden. Johannes våkner opp på zombiøya Labofnia i Nord-Atlanteren en dag i 1989. Lemmene er stive, koordinasjonsevnen dårlig. Hvor han kommer fra og hvordan han kom dit har han ingen formening om. Som en foreløpig løsning innkvarteres han hos en viss Pedro og settes til å arbeide i Labofnias byarkiv. Det passer han egentlig utmerket, for Johannes er en vitebegjærlig zombie. Ikke bare lurer han på hvem han er og hvor han kommer fra. Han lurer også på hvorfor han er så kald og følelsesløs. I byarkivet finner han en hel masse informasjon om Labofnia, og det blir snart klart at menneskene siden dag én har forsøkt å skjule øyas eksistens for menneskeheten…

Zombie Nation er memoarene til Johannes van der Linden, og historien er skrevet ned i etterpåklokskapens lys. Hvert kapittel innledes med generelle faktaopplysninger, og mens denne delen oppsummerer Labofnias og zombienes historie, forteller Johannes sin egen historie i memoarene sine. På denne måten får vi både det personlige og det historiske perspektivet. Det jeg likte best med boka er alle konspirasjonsteoriene og den sømløse måten zombiemytene er integrert i fortellingen på. I tillegg synes jeg at det var kjekt å se historien gjennom zombiens øyne. Det som er spesielt med Zombie Nation er at zombiene her er ofre. I denne boka har menneskene fått tildelt skurkerollen. Fremmedfrykt må kunne sies å være et sentralt motiv i denne boka, som for øvrig er mye bedre enn forventet. Noen lykkelig historie er det ikke, imidlertid er den forbausende fengende. Ja, Zombie Nation er zombieromanen for deg som hater zombier! Kanonbra bok! Anebefales varmt!

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Dette var en utrolig flott beskrivelse av det å utsettes for alvorlig sykdom i ung alder. Hovedpersonen blir hjertesyk samtidig som hun opplever sin første forelskelse. Ei rørende ungdomsbok som anbefales varmt. Et godt alternativ til John Greens Faen ta skjebnen.