Bokelskere.no

Nei, dette er ikke en barnebok om å lære seg alfabetet, men dette er en roman for ungdom om det å miste en av sine nærmeste og hvordan enkelte takler sorg.

Tenåringsjenta Sun eller Solveig som hun egentlig heter, får en dag den triste og uforståelige beskjeden om at faren hennes nettopp døde i en arbeidsulykke. Han falt ned fra en kran. Sammen med hennes bestemor prøver de to å fatte det, og fungere i den nye og ukjente tilværelsen. Moren til Sun (Solveig) bor i utlandet og de har liten kontakt.

I begravelsen dukker det opp en ukjent gutt som spiller fiolin til ære for Suns far, og ved flere tilfeldigheter senere har de en tendens til å møte på hverandre, og det oppstår et spesielt bånd mellom dem. De møtes oftere, Solveig prøver å håndtere sorgen og de nye følelsene hun har fått.

Ungdomsbøker har som regel en bestemt formel å følge, da mener jeg dagens ungdomsromaner. En jente går gjennom en tøff tid, og har det ikke bra og det dukker opp en kjekk fyr som gjør tilværelsen til denne jenta lettere. Det er for typisk. Denne sjangeren trenger noe nytt, noe som kan bryte denne formelen. Skjønner at det er interessant for ungdom å lese om kjærlighet og følelser, men det er på tide med en annen vri.

Det mest oppsiktsvekkende og som heller ikke er overraskende med denne boka er hvordan folk håndterer sorg, for det er så forskjellig. Det er ingen fasitsvar på det. Noen reagerer med en gang og vet omtrent ikke hvor de skal gjøre av seg, mens andre fortrenger alt sammen og fortsetter med livets rutiner fortest mulig. For Solveig sin del vet hun ikke helt hvordan hun skal reagere, og blir på en måte monoton.

Likte også godt Solveigs forhold til faren hennes. De har et tett forhold og samtidig lar han Solveig være så selvstendig som hun ønsker å være. Han ga henne frie tøyler mens han var i live.

Ord på S er en fin og ikke minst vemodig ungdomsbok om det å miste en av de nærmeste og forholdet til den nye tilværelsen i livet som er så forandret og ukjent. I fremtiden håper jeg på lignende ungdomsbøker uten denne berømte kjærlighetsdelen og at noen skaper en ny formel. Romaner for ungdom har en tendens til å bli altfor like og det er på tide at noen skiller seg ut.

Jeg kan fint stå over denne jula. Jeg har blitt mindre fan av den i de senere årene:) Det aller verste er å finne julegaver til de som har absolutt alt, og jeg synes å gi gavekort er bare kjedelig. Så håper jeg kommer på noe:)

Høstens første snøfall kom her torsdag kveld, men heldigvis er det ikke mye snø som har lagt seg og håper den ikke varer lenge.

I natt leste jeg ferdig Kledd naken av Agnes Lovise Matre, og jeg begynte så vidt på Fjellets skygge av Gregory David Roberts som er oppfølgeren av Shantaram. Og jeg skal lese videre i Den største straffen av Robert Wilson.

Blir det tid til overs skal jeg begynne på Min søsters grav av Robert Dugoni.

God helg:)

Takk og det var godt å høre. Nå ble jeg lettet:)

Ja, å være syk så lenge er alt annet enn gøy og når man har brukt opp både tålmodigheten og autopiloten så aner jeg ikke hva det er som driver meg lenger. Jeg lever vel kun på trass:)

Det er som sagt lett for de som er uforstående og ikke har noe med helsevesenet å gjøre, å si at det er bare å gjøre sånn og sånn og sånn, men det er ikke slik det funker for ventelister er det overalt, og siden det jeg strever med er sammensatt og kompleks som de sier, så må man bare regne med at det tar tid. Det er ikke mye man kan gjøre selv enn å møte opp der man har avtaler men de fleste avtaler hos undersøkelser og spesialister er som regel på 3 - 4 mnd så da skjer det ikke over natten. Så det er ikke noe annet å gjøre enn å holde ut mens man er under utredning og det er utrolig hva man blir vant til.

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å eksplodere både i resepsjoner og overalt, men jeg trøster meg selv med å tenke at det fører ikke til noen ting så jeg lar være. Det gjør ikke saken bedre. Så å være pasient er ikke annet enn tålmodighet og mye venting, og det vet man ikke før man er i samme situasjon selv.

Takk for at du ikke er sur på meg og for omtanken. Ha en fin lørdag:)

Større underholdningsverdi enn kvalitet ...

Varme strøk forbindes med hygge, avslapning og bare et sted å være for å komme seg unna stress og mas. Noen er glad i varmere strøk og andre ikke. Noen er der bare på ferie, mens andre flytter dit. Men er feriesteder like hyggelig og trygt som det ser ut som?

En kvinne blir tilfeldigvis funnet død på klippene som er rett nedenfor den norske sjømannskriken, og åstedet er noe spesielt. Det virker som om morderen etterlot liket på en planlagt og rituell måte. Det sprer frykt i Gran Canaria for enn så lenge er det ingen mistenkte. En svensk journalist som driver en skandinavisk avis gir politiet en hjelpende hånd, og en norsk politimann, Kristian Wede blir også satt på saken.

Oppbrukt konsept
Jeg har lest en bok av Mari Jungstedt før for mange år siden og den boka het; Den du ikke ser. Den boka ble jeg ikke helt begeistret for fordi det var en helt vanlig krimbok som ikke skiller seg fra de andre, på lik måte som med denne boka. Forfatterparet Mari Jungstedt og Ruben Eliassen (han har jeg ikke lest noe av før) har prøvd å skape en uhyggelig krimbok med spenning uten helt å lykkes. Dette er en krimbok man har lest i mange forskjellige variasjoner fra før, så her bringes det intet nytt. Spenningen er heller ikke helt til å ta og føle på, men litt driv er det. Noen av karakterene er troverdige, men stort sett blir de fleste apatiske. Man får ikke et helt klart og tydelig visjon av dem for de kommer ikke tydelig nok frem. Det blir da lett for å ikke bry seg om hva som skjer med de fleste av karakterene. Det forfatterparet gjør best med skrivingen er stedsbeskrivelsene som er troverdige og lett å se for seg.

Ellers er dette veldig til standardkrim som intet bringer noe nytt. Å lese om journalister som prøver å løse en mordsak har man lest før, og rituelle drap, så ingen av de delene førte til noe nytt i denne sjangeren.

En mørkere himmel er ingen nyskapende krimbok og heller ikke lesestoff med dyp innhold, men dette er en god bok som ren lettbeint underholdning hvis man vil ha noe uavansert og avslappende lesing, bare ikke forvent noe stort.

Jeg beklager hvis jeg har virket streng i svarene mine, men jeg er en ærlig sjel:) Men vil bare at du skal vite at alt er bra mellom oss og jeg setter pris på omtanken:)

Det er sånn helsevesenet er samme om man er i Trondheim, Bergen eller Oslo, eller bor på småsteder. Jeg sliter med symptomer som ikke kan fanges på skjerm, og det kan være mange årsaker til at jeg sliter med svimmelhet, kvalme og dårlig energi. Det er litt vanskeligere å finne årsak til enn vanlige plager. Og tro meg, fastlegen og spesialister som jeg har vært hos og skal til gjør så godt de kan. Så de skal ikke klages på. Så vil ikke høre noe negativt om det. Når man er pasient må man regne med at ting tar tid. Men de gjør så godt de kan for å prøve å finne årsak, men som sagt, ting skjer ikke over natten og det må man bare akseptere.

Selvhjelpbøker/selvutviklingsbøker er det jeg leser minst av, og det er på grunn av mange årsaker.

Såkalte «selvhjelpsbøker/selvutviklingsbøker» er noe jeg virkelig ikke kan fordra og leser aller minst av. Jeg leser det kun hvis det er et tema som virker inreressant, men om jeg tror virkelig det hjelper å lese selvhjelpsbøker? Null komma niks. Jeg leser disse bøkene av og til kun for moro skyld. Ikke noe mer enn det.

Maktspill er å få folk til å bli enige med deg, og få dem til å være på ditt lag. Dere er enige om noe og du klarer lett å overtale denne personen selv når dere er uenige i ett eller annet.

Boka er delt opp i forskjellige kategorier: 16 teknikker for å få dem til å tro på deg, 16 strategier for å få dem til å høre bare på deg, 20 måter å få dem til å elske deg på og 12 metoder for å flytte på dem som står i veien.

Jeg husker forfatteren best som programleder der han før i tiden hadde et tv-program da han stoppet folk på gata for å overbevise dem om det ene og det andre. Jeg husker at han en gang stoppet opp i en gate og så opp på himmelen og det uten grunn. Noen spaserte rett forbi mens andre så på himmelen sammen med ham uten å vite hva det var han så på. Poenget med dette eksperimentet var at han skulle finne ut hvor påvirkelige folk var. Og det er det samme han prøver med denne boka.

Som sagt, jeg leser aldri selvhjelpsbøker/selvutviklingsbøker i håp om å forandre noe med meg selv eller å bli bedre med noe, men leser noen hvis de er interessante og underholdende. Det kommer an på temaet, og jeg leser det aldri for at jeg tror at det er troverdig eller noe – langt der ifra. Men det er heller ikke en sjanger jeg leser mest av for å understreke det. Det er heller det jeg leser minst av. Noen bøker leser man for underholdningsskyld og ikke noe mer enn det. Og dette er en slik bok.

Forfatteren prøver å skrive med sjarm og humor, men strever veldig med overbevisning og troverdighet, noe som også sikkert er meningen. Dette er en sarkastisk bok om hvordan du skal få folk på ditt lag og like deg. Vinne dem over med sjarm og karisma. Men om denne boka virker på alle eller noen i det hele tatt; neppe. Boka blir heller fort tørt og overflatisk.

Henrik Fexeus skriver om maktspill med en dose humor, uten å lykkes. Eksemplene på å utføre diverse «maktspill» er dårlige og urealistiske, og med humoren attpåtil prøver han for hardt. Det blir etter hvert trøttende lesing i lengden. Man lurer etter hvert på om dette egentlig er satire eller det bare er svært dårlig humor.

Ja, det er utelukket at det ikke er noe farlig eller livstruende, men ikke funnet nok til å finne ut hvorfor jeg har det sånn som jeg har det. Bare noen svake teorier og en del symptomer.
Men svimmelhet, kvalme og dårlig energi er ikke lett å finne ut som med andre symptomer og sykdommer, så da tar det vel ekstra tid og det er bra at de tester det ene og det andre, men det er bare synd at det er så mye venting. Men sånn er det å være pasient og det verste er at man er fanget i både livet og i seg selv. Men, men, ting skjer jo ikke over natten. Å søke jobb i en slik tilstand er i hvert fall ikke noe vits i når jeg strever med den minste ting pga svimmelheten. Da blir jeg bare til irritasjon. Men savner virkelig arbeidsliv. Det får jeg bare se langt etter foreløpig, dessverre...

Prøver å lese mest mulig av dagen selv når formen er så som så, selv også når lesing kan bli litt monotont i lengden. Det er ikke stort annet jeg får til å gjøre, bortsett fra småsysler, men det er ikke all verdens. Man må bare akseptere at sånn er det selv om det er den vanskeligste delen:)

Jeg får ikke lite hjelp, snarere det motsatte. Jeg har jo blitt sendt til forskjellige undersøkelser og flere undersøkelser venter. Men utredninger, når man skal teste et eller annet, er det noe som heter ventelister og det tror jeg eksisterer overalt i landet. Når man er paisent må man være tålmodig og regne med på venting, og man må regne med at man ikke får svar med en gang. Det er bare sånn det er... Men takk for omtanken:) Når man er pasient får man ikke svar over natta. Det er ikke sånn det funker. Noen får diagnose/svar med en gang, andre ikke. Det er realiteten.

I desember så har jeg hatt det sånn i tre år og ikke blitt noe klokere. De har funnet en del symptomer og slike ting, men jeg får ikke noen konkrete svar på hvorfor det er sånn. Så det er noe dritt:) Har ikke fått noen diagnose og nå har jeg kommet til et punkt der jeg er villig til å ta imot hvilken som helst diagnose bare for å få et navn på det for man blir jo lei:)

Prøver å lese hver dag, men skulle ønske jeg hadde evnen til å lese en bok pr. dag, det hadde vært noe, men det kan jeg bare drømme om. Leser to - tre bøker i uka så prøver å holde det litt jevnt selv om formen lever sitt eget liv:)

Det er i orden, og jeg vet hvordan det er. Jeg prøver å oppdatere bloggen jevnlig, men hadde jeg vært helt frisk ville jeg ha oppdatert mye oftere enn det jeg gjør nå, men som vanlig er det hodet som vil mer enn kroppen. Kroppen henger så vidt med og utredningen er ennå ikke over i og med at det er stadig ventelister. Men heldigvis har jeg bloggen å være opptatt med til tross for at jeg skulle ønske jeg kunne oppdatere den oftere,men tre-fire innlegg i uken må jo være bra. Og jeg prøver å lese hver dag også selv når det er dager jeg ikke er i form til det, men har jo så mange bøker som venter.

God helg:)

Fredagen den 13. har jeg året rundt, så merker ingen forskjell:)

Jeg er snart ferdig med Barneloven av Ian McEwan, og En liste for livet av Lori Nelson Spielman. Når jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Kledd naken av Agnes Matre. Så det blir variert lesestoff denne helga også:)

God helg!

Forsvinningssaker og krim fra virkeligheten er en sjanger jeg leste mye av før i tiden og som jeg vil lese oftere igjen etter denne boka.

Denne forsvinningssaken skjedde i 1979. Da var jeg ennå ikke født. Og å lese og se dokumentarer om forsvinningssaker er alltid interessant og noen forsvinninger er mer kjente enn andre. Og hvordan er det i det hele tatt mulig å bare forsvinne?

Frivillig forsvinning eller kidnapping?
I en buss i Sørkedalen ligger det igjen en bag med pass og diverse andre eiendeler i. Den tilhører en sørkoreansk utvekslingsstudent. Han var egentlig utveklinsstudent i Nederland, men var på en liten reise i Skandinavia. Har han forlatt bagen med vilje eller har noe alvorlig skjedd? Hvorfor får akkurat denne forsvinningssaken så mye oppmerksomhet?

Ofte kan slike dokumentarbøker fort bli tørt, men ikke i dette tilfellet. Innholdet holdt på interessen hele veien og innholdet tar mange vendinger. Rart hvor spennende det kan være med en bag, men sånn er det. For det spennende med forsvinningssaken er alltid gnagingen om personen forsvant frivillig eller var han kidnappet? Ser mange tv-programmer om forsvinning der mange gamle saker ikke er blitt løst. Det er spennende til tross for at det er jo trist at folk forsvinner av en eller annen grunn for man vet ikke alltid om det var et valg eller tvang bak forsvinningen.

Interessant med historie
I boka er det også en god del bakgrunnshistorie om Nord- og Sør – Korea, som også var en spennende del å lese om hvor så forskjellige de to landene var. Hvordan ting var etter koreakrigen som var i begynnelsen av 50 – tallet. Vi får ikke bare vite nåtiden av forsvinningssaken, men litt bakgrunnshistorie også med tanke på at studenten som forsvant var sørkoreaner.

Forfatter Sun Heidi Sæbø jobber i Dagbladet. Selv foretrekker jeg VG når jeg skal lese nyheter for jeg opplever ofte at Dagbladet skriver veldig tørt og monotont, men det var det ikke i dette tilfellet. Flyten var lett og tonen holdt hele tiden på interessen. Man ville hele tiden vite hva som hadde hendt med denne studenten og hvorfor. Og kommer vi i det hele tatt i bunns med denne saken? Mange spennende elementer og perspektiv på saken oppstår underveis. Forsvinningssaken er gåtefull og dypere enn det man først tror.

Kims lek (En diktator, et splittet land og en forsvinningssak i Sørkedalen) er en interessant bok som prøver å sette ting i perspektiv og vi får mye historie på veien. Selv om saken var ukjent for min del, var den vel verdt å få med seg.

Man kan finne mye mellom linjene, men denne boka har hverken undertoner, spenning eller interessante karakterer. En bok man hverken får følelser av eller blir engasjert i ...

Tynt innhold
Dette er en roman som nesten ikke har noen særlig til handling, derfor blir beskrivelsen av boka meget kort. Henrik og Lotte er voksne mennesker som har klart seg veldig bra i livet. De har en liten datter sammen, og venter et barn til, men graviditeten lover ikke bra. Hun må til Brasil for å få rett oppfølging for komplikasjonene som har oppstått for at Lotte skal bli frisk og at alt skal gå bra. Hennes partner Henrik er for tiden i London gjennom jobben. Underveis blir de satt på prøve fra forskjellige kanter og prøver å håndtere det på hver deres måte.

Slitsom lesing
Ingenting er verre for en leser enn å tvinge seg gjennom en bok man helst vil bare bli ferdig med og som bare drøyer og drøyer. Boka var ikke en gang tykk, men likevel føltes det ut som en evighet før jeg ble ferdig, og jeg avbryter aldri en bok samme hvor traurig den er. Jeg er litt sær sådan, men jeg er en person som liker å fullføre ting. Jeg vil ikke gjøre ting halvhjertet.

Karakterer er viktig i uansett hvilken bok fordi det er de som bærer en historie og lager historie, men karakterene i denne boka klarer dessverre ingen av delene. Det er ingen liv i dem. For meg virker de som pappfigurer som drukner i historien som består av ingenting. Og når man sliter med både historien og karakterene, da er det ikke gøy å lese og man blir nødt til å tvanglese akkurat som da man leste pensum før i tiden. Alle har vel opplevd å lese om et tema i et fag man ikke er interessert i for å lese seg opp til prøve/eksamen og man må lese det fordi man har ikke noe valg, og må på en eller annen måte komme seg gjennom det. Slik føltes det å lese denne boka til tross for at det ikke var tvang, men som sagt jeg avbryter ikke bøker.

Dette er en av de tørreste bøkene jeg har lest i år. Boka jeg slet nesten like mye med tidligere i år på grunn av lite handling og nesten ikke noe avsnitt, er I fjor var en lang natt av Joakim Kjørsvik, og den måtte jeg nesten slite meg gjennom på samme måte som denne. Det var også en bok uten noe særlig handling og man måtte bare «plage» seg gjennom den. Det er heldigvis ikke ofte man støter på slike bøker, men man må regne med at det hender seg. Det er ikke mulig å like alt man leser, spesielt ikke jeg som har blitt en kresen leser etter alle disse årene. Sånn er det når man leser mye.

En bok med karakterer som ikke engasjerer og en handling uten driv er så og si drepende lesing når man ikke får noen av delene. Litt spesielt at to hovedroller blir nærmest som statister. Hvordan er det mulig?

Dette blir nok den korteste og dårligste anmeldelsen jeg har skrevet på lenge. En anmeldelse som består av ingenting. Men sånn blir det når en bok man har lest rett og slett ikke består av noe som helst. Kanskje andre vil like Det som ikke vokser, er døende, bedre? Hvem vet? Dette var i alle fall ikke en bok for meg siden den hadde lite av stort sett alt. Så tilgi meg for denne vage og korte anmeldelsen. Men det måtte bare bli sånn.

Oktober er brystkreftmåned og november er prostata - og testikkelkreft måned. Lurer på hvem som har bestemt hvilken måned som setter fokus på de sykdommene. Men uansett, begge er måneder og sykdommer som er viktig å sette fokus på.

På tirsdag ble jeg ferdig med Evna av Siri Pettersen. Og jeg leser fremdeles i Miss Peregrine's Home for Peculiar Children, og jeg har begynt på Edgewise av Graham Masterton (selv om Halloween er over leser jeg ekstra mørk litteratur rundt Halloween og i tiden etterpå siden det er for tiden mørketid:)

Og blir det tid til overs skal jeg begynne på Om høsten av Karl Ove Knaugsgård. Jeg digget Min kamp bøkene hans så håper han har litt av den samme tonen i denne boka.

Ser du leser true crime bøker. Leste mye av det før men det er dog lenge siden og en sjanger jeg har lyst til å lese av igjen. Som deg er jeg fascinert av seriemordere og tragiske mordsaker. Grusomme greier, men det er spennende å lese om:)

God helg:)

Synd at boka ble for forutsigbar etter en skikkelig pangstart ...

30 år gammel forsvinningssak
Max Fjellanger har i de siste årene bodd i USA, og han drar tilbake til Telemark for å delta i en venns begravelse. Han er privatetterforsker, og han skal nå ta farvel med en gammel venn fra fortiden. Etter hvert finner han ut at vennens dødsfall er mistenkelig og han setter i gang sin egen etterforsking tilfeldigvis sammen med bibliotekaren, Tirill Vesterli. Med hverandres kunnskap tvinnes de i et samarbeid og samtidig må Max slite med sine indre demoner. Det var en grunn til at han forlot Norge, i håp om å glemme. Etter hvert som de forsker på saken, tar det stadig mørkere vending. Hva har kameratens død med en stavkirke, folketro og et gammel sagn med hverandre å gjøre og har de noe med hverandre å gjøre i det hele tatt? Max blir møtt av tung taushet fra hjembygda. Vil noen fortelle noe eller er de for redde?

Mange hadde lest denne boka før meg og rost den opp i skyene. Det gjør meg ekstra skeptisk til bøker som får mye skryt, for som regel når jeg har lest en bok som er hauset opp så har jeg ikke samme syn på saken. Det er sjeldent jeg liker bøker som andre liker og omvendt. Til tross for at jeg ikke ble like overrasket og begeistret som andre, så var dette god underholdning. Djevelens giftering består av sagn, overtro og mystikk, elementer som jeg har sansen for og en del undertoner som bygger opp historien, men dessverre blir det for lite av det i lengden. Det er heller ikke noe nytt å bruke en etterforsker som sliter med sine indre demoner, men denne karen var dog ikke alkoholisert, noe som manglet. Fleste etterforskere i bøker generelt har en god dose indre demoner å håndtere og hiver inn en mengde alkohol for å glemme. Så det er litt uvant å lese om en etterforsker som er nykter. Max minner meg litt om etterforskeren til Karin Fossums bøker, Konrad Sejer. En person som er varm, realistisk og tålmodig.

Ikke alle karakterene passer inn
Til tross for at boka inneholder både mystikk og sagn, var det noe som manglet. Personlig savnet jeg mer driv og overraskende vendinger. Det gikk noe tregt i enkelte partier og mye var altfor forutsigbart. Savnet også mer liv og bekjentskap med noen av karakterene som hadde lett for å havne i bakgrunnen. Skulle ønske at noen av dem kom tydeligere frem. Noen av dem ble nærmest som skygger. Selv om Max er en utadvendt fyr som har lett for å prate med folk, så føltes samarbeidet med bibliotekaren på en måte litt malplassert. Hverken personligheten hennes eller kunnskapen hennes er ikke nok til at samarbeidet deres blir troverdig. Det hele blir vel tilfeldig og de passer ikke helt sammen som team. Forskjeller kan styrkes som et team, men ikke i dette tilfellet.

Bokas styrke
Bokas høydepunkt er begynnelsen, og jeg skulle ønske fortsettelsen beholdt den samme tonen utover innholdet. Samme mystikken og den intense oppbygningen, men istedet dalte det ned og ting ble rolig, litt vel rolig. Skulle ønske forfatteren beholdt den samme gåtefulle undertonen hele veien. Men som leser kan man jo ikke få alt. Savnet også å få vite enda mer om sagnet som ble nevnt. Vet at sagn ikke nødvendigvis er sant, men det er et spennende tema; folketro og sagn. Spesielt elsker jeg japansk folketro og sagn fordi de er skikkelig ekle og mørke, og skulle ønske også at vårt land hadde like spennende sagn. Jeg skulle ønske at sagnet i boka fikk større rom for å bygge opp enda mer uhygge. Fikk også sansen for hvordan forfatteren beskrev den norske skog i begynnelsen. Det var nesten som å være der selv. Skulle bare ønske at resten av boka var like levende.

God underholdning
Djevelens giftering er ingen minnerik bok som setter sine spor, men gir god underholdning der og da. Forfatteren er dyktig til å beskrive sted og omgivelser. Skulle bare ønske at persongalleriet var sterkere. Levende og intens begynnelse, og mystikken burde få større plass.

En høyst aktuell bok i disse tider.

Millioner av flyktninger rømmer fra krig og elendighet for tiden i håp om et bedre liv. Romanen Ubuntu er ikke direkte om flyktninger, men det er en bok om hvordan det er å leve midt i en krig, hvordan det er å være utsatt opp i det hele og hvordan overleve. Og er det i det hele mulig å flykte i fra det?

Romanen handler om Andreas som for mange år siden var i Sierra Leone og har nå plutselig lyst til å dra tilbake. Men hvordan skal han forklare det for sin kone? Hun vet litt om at han har vært der tidligere, likevel klarer han ikke fullt og helt forklare henne hvorfor det er så viktig for ham å reise dit akkurat nå. Andreas drar for å finne mennesker han en gang kjente, spesielt ei som gjorde sterkt inntrykk på ham på grunn av hennes styrke og overlevelsesevne. Dette er ingen typisk kjærlighetsbok, men om menneskelige relasjoner som gjør inntrykk på hverandre, og skaper bånd rundt harde omstendigheter.

På reise med selvransakelse
Denne boka setter flere ting i perspektiv. Vi bor i verdens rikeste land, men er det nok? Hva om man er misfornøyd med sin egen kultur og gjerne vil oppleve noe annet, og kanskje man faller for det bedre enn hverdagen man har hjemme? Og hvorfor blir noen folk dratt mot noe, blant annet til et sted de er fascinert over? Forfatter Jan Sæterli har selv vært i Sierra Leone flere ganger, og gjennom besøkene har han skapt bånd til både stedet, kulturen, stedets historie og folkene. Det har hjulpet ham å gi et realistisk bilde av både stedet og borgerkrigen gjennom hovedrollen, Andreas øyne som returnerer til et sted hvor han var bistandsarbeider for mange år siden. Ikke mye er forandret og folk lever i frykt for kidnapping, voldtekt og vold. Andreas er også vitne til stor fattigdom og mennesker som er på desperat leting etter mat. Underveis finner han personer som vil hjelpe ham å finne hans bekjente, men vil han finne dem og vil han se Zainab noen gang igjen? Kapitlene veksler mellom Andreas som bistandsarbeider på 90-tallet, nåtidens Andreas og Zainabs historie fra slutten av 90 - tallet.

Det er tydelig at forfatteren kjenner Sierra Leone godt. Han beskriver det detaljrikt og det er lett å se for seg både stedet, menneskene og elendigheten som de er omringet av. Det er også interessant og trist å prøve og sette seg selv i en slik håpløs situasjon fordi det er vanskelig å forestille seg. Men dessverre er det millioner av mennesker som befinner seg i krig og nød, som gjør alt de kan for å overleve, som også beskrives realistisk i boka. Personlighetene til karakterene beskrives godt. Dialogene er troverdige og det er lett å kjenne seg igjen i problematikken om hvor man egentlig hører hjemme. Noen drømmer om å være et annet sted, mens andre har det bra hvor de er. Noen er mer hjemmekjære enn andre og noen drømmer om et eventyr og vil utforske verden, eller bare være til hjelp. Mennesker er så forskjellige. Og lengselen etter å både finne seg selv, og tilhørighet er viktig for hovedpersonen Andreas, og det er egentlig det som er meningen med denne reisen. Det er vel slik med oss alle mennesker selv om vi ikke alltid er like bevisste over det uansett hvor vi er. Søken etter tilhørighet, gjøre det rette, og finne seg selv underveis. Det er det hele boka handler om.

Bestialske opprørere
I denne boka leser vi om RUF – opprørerne som herjer med Sierra Leones innbyggere på brutale måter. Her er det ingen nåde. De kapper av kroppsdeler kun for å få viljen sin og vise hjem som er «sjef». De har ingen form for sympati og nyter å se andre lide. Noe som er forferdelig å lese om selv om dette ikke er noe nytt. Til tross for sterkt tema, og provoserende handlinger, skulle jeg ønske at forfatteren påvirket i en enda større grad ved å få innholdet til å krype under huden på leseren og virkelig gjøre et inntrykk. Provosere enda litt mer med det bestialske for å sjokkere mens forfatteren var godt i gang. Han skulle ha utnyttet det mer selv om det er litt stygt å si. Men skal man skrive om krig og elendighet så skal man provosere og utfordre leserne slik at det setter sine spor. Det var et savn. En bok om krig skal gjerne hjemsøke, og det lenge etterpå.

Forståelse og medmenneskelighet
I dagens nyheter ser vi bilder og klipp av flyktninger i alle aldre som rømmer fra sitt hjemland i håp om å få et bedre liv og trygghet. Finne et sted hvor de kan slå seg ned og leve et normalt og stabilt liv. Derfor er det viktig å få med seg denne boka for å få et større perspektiv på hva disse flyktningene går gjennom. Til tross for at krig og flyktninger ikke er noe nytt, og at det er enda større pågang nå, så blir man enda mer forståelsesfull på det som foregår når det gjelder ofrene, og man blir mer medmenneskelig av det. Selv om jeg skulle ønske at Ubuntu provoserte meg enda mer, spilte mer på følelser og at boka satte enda større spor enn det den gjorde, er dette en god og aktuell bok å få med seg.

Har sett den har fått mange delte meninger så vi får se om jeg liker den eller ikke:) Jeg er jo en veldig kresen leser, men har hørt at boka/serien er meget spesiell:)

Jeg elsker Halloween og bryr meg ikke noe om hva folk mener om det. Det er tross alt en frivillig greie så skjønner ikke vitsen med å ha den samme debatten om Halloween år etter år. Det blir for dumt.

Tidligere denne uka leste jeg After Midnight av Richard Laymon (han er en b-versjon av Stephen King. Det er grøss med mørk humor og må leses med åpent sinn).

Og jeg har kommet godt i gang med De dødes avtrykk av Lena Ranehag (kjent fra Ånedens Makt som jeg har sett hver episode av), og Evna som er siste bok i Ravneringene av Siri Pettersen.

Håper jeg rekker å begynne på Miss Pergerine's Home For Peculiar Children av Ransom Riggs før helga er omme.

Og Happy Halloween for oss som liker den tradisjonen:)