Bokelskere.no

Et enkelt 1001-kryss for de av dere som er hektet på lista «1001 bøker du må lese før du dør». Eichendorffs En døgenikt er en utypisk, nærmest munter romantisk fortelling, som også inneholder mange av de typiske motivene for den romantiske tradisjonen: adelsfrøkner, gotiske slott, dobbeltgjengere og usannsynlige sammentreff. En herlig reise gjennom Østerrike, til Italia og tilbake igjen.

Jeg var litt skeptisk til denne boka fordi jeg ikke likte en annen utgivelse av samme forfatter – Gangster-bestemor. Jeg kan likevel ikke si annet enn at jeg ble veldig positivt overrasket. Boken handler om Dennis, som savner mora si og som bor sammen med den strenge, konservative faren sin. Og da hjelper det ikke at han i motsetning til gutter flest er interessert i moter og kjoler. Gutten i kjolen leste jeg høyt for barna mine. De likte den veldig godt.

Lars har Downs-syndrom og Amanda i klassen hans skal være fadder for ham. Det er hun ikke spesielt glad for. Hun har nok med seg selv, og som fadder for Lars tenker hun at hun sikkert kommer til å bli klassens neste mobbeoffer. Men veien fra offer til mobber er ikke lang, særlig ikke når man er så usikker på seg selv som Amanda. En viktig roman om å stå imot presset, om mobbing og inkludering, og om hvor herlig det egentlig er at vi alle er så forskjellige.

Dette er en klar favoritt. En hjerteskjærende fortelling om sorg etter et brutalt drap. Det er offeret selv, ungjenta Susie Salmon som forteller. Fra himmelen sin forsøker hun å forstå hva som skjedde, samtidig som hun er et taust vitne til familien og vennenes sorgprosess. En aldeles nydelig roman som jeg leste fordi den står på BBCs ikke lenger helt ferske topp 100-liste. Den norske tittelen er Alle mine kjære.

Avslappende og koselig med romanserier av og til.

Mamma abonnerer på Hjemmet og av og til sender de med i bladet en gratis bokutgave når en ny romanserie kommer ut, og de bøkene får jeg av henne for jeg leser slike bokserier også.

Spennende tid å lese om
Bente Pedersen er en forfatter som jeg ikke har lest noe av tidligere, og at hun hadde skrevet en bokserie fra 20-tallet (eller tiden som nærmer seg 20-tallet), var det som fanget oppmerksomheten min. Det er en tid jeg har lest altfor lite om, selv om jeg synes at det virker som det var en veldig spennende tid. En bok jeg har lest tidligere hvor handlingen er lagt til 20-tallet er The Diviners av Libba Bray.

Første bok i Aurora serien heter Grossererens datter hvor vi møter hovedpersonen som har samme navn som seriens tittel, nettopp Aurora. Hun er i tenårene og er ikke en typisk jente. Hun er på mange måter en guttejente som liker action, og hun går ofte bak foreldrenes rygg og lyver om ting hun har gjort. Hun henger ofte med gutter og har ingen jentevenner. Hun kan også være rappkjefta, noe faren hennes synes er morsomt, men som moren hennes skulle ønske hun kunne forandre på. En dag ser Aurora et arrangert slåsskamp mellom to gutter i byen og blir uforventet raskt betatt av den ene. Etter hvert blir hun kjent med fremmede følelser. Ting blir ikke lettere da spanskesyken treffer Tromsø og Auroras mor blir syk.

Sporty personlighet
Det som var morsomt å lese i denne boka var Auroras personlighet. Hun er ikke som de andre jentene fra den tiden da de helst skulle være meget prektige og alltid vise den beste utgaven av seg selv. Istedet virker det som om hun er seg selv i enhver situasjon og bryr seg ikke så mye om hva andre tenker. Liker spesielt godt forholdet hun har til faren hvor begge er ordentlige spøkefugler. Hun var den mest befriende delen å lese om, mens handlingen i seg selv var noe traurig og typisk for denne sjangeren. Jeg liker å lese denne sjangeren til tross for at jeg ikke er fan av damelitteratur, men dette er ikke ren damelitteratur. At denne sjangeren også kalles kiosklitteratur gjør meg heller ikke noe for det er ikke noe galt i hva man leser, bare man leser noe, og kanskje samtidig synes at det er interessant. Det er det viktigste.

Jeg synes det er koselig med slike serier for det er ikke bare småspennende og avslappende, men man får også litt historiske fakta som er fint å få med seg. Jeg har ikke lest mange romanserier, men fra 2009 - 2015 leste jeg hele Fossefall serien av Jorunn Johansen som besto av 55 bøker. Jeg skrev også om alle Fossefall bøkene, og husker jeg var veldig hekta på den serien. Så denne første boka i Aurora serien kunne dessverre ikke måle seg med den samme type avhengighetsskap, men det gjorde ikke noe.

Grossererens datter var en fin introduksjon til en ny serie, men for min del så fenget den meg ikke så mye som jeg hadde håpet. Jeg er høyst usikker på om jeg er nysgjerrig nok til å lese resten av serien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Etter jeg hadde lest The sun is also a star bare måtte jeg lese denne. Forfatteren skuffet ikke! Her er det både interessante karakterer, romantikk, humor og en spennende historie. Maddy har en sykdom som gjør at hun er allergisk mot nesten alt. Derfor har hun ikke vært ute av huset på årevis. Hun går på skole via internett, og har ellers bare kontakt med moren og sykepleieren. Men så flytter det inn en kjekk gutt i nabohuset.. Etter litt spionering, og beskjeder via vinduet begynner de å skrive eposter med hverandre. Og kanskje hun kan overtale sykepleieren til et lite besøk? Kjempespennende! Veldig spesielt konsept for en bok, men det gjør også at det er en bok jeg vil huske! Maddy er en kjempefascinerende person. Siden hun har et så lite sosialt nettverk leser hun enorme mengder bøker. Det er mange henvisninger til ulike bøker, så hvis man vil bli værende i Maddys verden en stund til kan man fortsette med å lese bøkene hun liker.

Natasha og familien hennes er ulovlige innvandrere i New York fra Jamaica. De har bodd i New York siden hun var 8 år, så det føles som hennes hjemland. Men nå har de blitt oppdaget og må reise tilbake. Natasha er på vei til imigrasjonskontoret for å gjøre et siste forsøk på å endre avgjørelsen når hun tilfeldigvis treffer Daniel.

Daniels foreldre kom fra Korea og har høye ambisjoner for sønnene sine. Hva Daniel selv ønsker er ikke relevant. De mener at han vil få et godt liv om han blir lege. Dagen han tilfeldigvis treffer Natasha skal han på et intervju for å komme inn på universitetet.

Alle hendelser og avgjørelser får innvikring på fremtiden. I denne boken hopper vi frem og tilbake mellom Natasha og Daniel, men også inn i hodene til foreldrene deres, i advokaten Natasha snakker med, i drosjesjåføren som nesten kjører på Natasha, osv. Det er utrolig spennende å få så mange ulike synsvinkler, og man ser hvordan mennesker påvirker hverandre, noen ganger uten å ane det selv. Utrolig spennende og inspirerende bok! Jeg ble fullstendig oppslukt!

Meg og Oscar er bestevenner og bor så nær hverandre at de kan sitte i hvert sitt vindu og prate sammen. Oscars hobby er å lage eplekake. Og de er så gode at de nesten er magiske. Det virker som de løser ett hvert problem som oppstår. Meg og familien reiser til Australia for et år, og det flytter en ny familie inn i huset deres mens de er borte. Det er en jente der som blir venn med Oscar. Men hun oppfører seg ganske spesielt. For den voksne leseren skinner det gjennom at hun manipulerer og rett og slett mobber på en veldig utspekulert måte. Meg slutter å holde kontakten med Oscar. Plutselig forsvinner Oscar sporløst. Denne boken har en helt spesiell tone, og den blir værende i tankene lenge etter siste side er lest.

Audrey har måtte slutte på skolen og går til psykolog på grunn av sosial angst. Hun går med mørke solbriller fordi hun ikke vil se noen i øynene, og hun snakker ikke med noen andre enn familien sin. Det høres ut som en mørk bok, men den er faktisk veldig morsom og underholdene. Broren til Audrey er lidenskapelig opptatt av dataspill, og han har store ambisjoner om å vinne en dataspillkonkurranse med laget sitt. Moren har ikke noe forståelse for dataspill og mener at han må være avhengig. Hun kaster faktisk den bærbare datamaskinen hans ut av vinduet! Audrey kommer i kontakt med en av brorens venner. Først skiver de bare lapper frem og tilbake siden hun ikke klarer å snakke med noen andre enn familien, men etter hvert vokser ett vennskap frem. Kjempefin bok om livets opp -og nedturer.

Lilly har begynt på en ny skole for elever med gode prestasjoner og store ambisjoner. Hun har nemlig en drøm om å utdanne seg til advokat på et av de største universitetene i USA. På den gamle skolen fikk hun bare 5 og 6, så hun får et sjokk når hun får 4 på den nye skolen. Heldigvis blir hun venn med Thea som kan hjelpe henne å venne seg til den nye skolen. Hun er både flink, rik og vakker, og hun holder helt ville fester der champagnen flyter fritt. Lilly bruker all sin tid på lekser og fester. Men kanskje er ikke Thea så god inflytelse som Lilly tror...

Still going strong.

Jeg liker denne serien veldig godt, ikke bare fordi den er skrevet av min forfatterhelt, Stephen King. Det er jo noen bøker jeg ikke har likt av ham også, så jeg liker ikke alt han skriver, men det meste. Dette er den stødigste serien jeg har lest på mange år. Som regel bruker oppfølgere nummer to og tre å trekke ned en serie. Det er sjeldent at oppfølgere i det hele tatt holder seg så sterke, men det gjør de altså i The Dark Tower serien og godt er det.

Best på originalspråket
Likevel var det ikke meningen å bruke så lang tid på bok fire, Wizard and Glass. Det var 845 sider som jeg brukte nesten to måneder på å lese ut. Grunnen er at jeg leser litt tregere på engelsk. Jeg får ikke den samme flyten, men foretrekker å lese horror, og spesielt foretrekker jeg å lese King på engelsk fordi ingen klarer å kopierer hans særegne fortellermåte. Å lese oversettelser av ham blir nesten som å lese en bok skrevet av en helt annen forfatter. Fortellerstemmen blir ikke den samme for han har en helt særegen måte å formidle en historie på, og er samtidig veldig detaljrik. Når det blir oversatt føles det både fremmed og svært forenklet. Det blir bare ikke helt det samme. Han blekner i oversettelser, synes jeg.

Et fint avbrekk i serien
Men over til selve boka, Wizard and Glass. I Wizard and Glass følger man videre med Roland the Last Gunslinger og hans følgesvenner på denne uendelige og underlige reisen. Han er fremdeles på søken etter det mørke tårn. I denne boka, som også er den tykkeste boka i serien så langt, blir man noe bedre kjent med Roland. Han er en meget fåmælt person og veldig mystisk. Jeg liker at han er mystisk og at han holder seg i bakgrunnen, til tross for at han er hovedperson. Jeg liker at han ikke er en typisk "se på meg" hovedperson. Han er en rolig og fast karakter. Det er det jeg liker med ham. Denne gang åpner han seg litt mer enn det han har gjort tidligere om seg selv. Han forteller de andre noe om sin fortid, og han forteller da om en forelskelse og forbudt kjærlighet. Selv er jeg ikke så veldig glad i kjærlighetshistorier eller å lese romantikk generelt, men leser det av og til hvis jeg vil ha noe lett å lese. I og med at det ikke er mitt favorittema, så var det nesten litt befriende å få en slik historie i The Dark Tower serien likevel fordi man får et lite pusterom fra alt det surrealistiske som skjedde i bok to og tre. Jeg føler at Wizard and Glass er den første normale boka i serien siden første bok, The Gunslinger. Jeg likte at bok to; The Drawing of the Three og bok tre; The Waste Lands var surrealistiske og fullpakket av action, men det var også fint med et lite pusterom i Wizard and Glass. I bok fire får man også vite litt mer om hvorfor Roland er på søken ettter det mørke tårn. King skriver ofte om frykt og spenning som ikke er til å holde ut i hovedpersonenes liv, og han har også så vidt skrevet om kjærlighetsbånd via traumer, så det var morsomt at han skrev om en annen type kjærlighet denne gang enn det man er vant til i hans bøker.

Det eneste jeg vil trekke ned angående Wizard and Glass er at King kunne godt ha kuttet omtrent 300 sider for ikke alt var nødvendig å ha med, og som var bare med på å hale ut boka og ikke noe mer enn det. Det skaper noe dødpunkt. Han kunne godt ha kuttet ut 300 sider slik at noen episoder i handlingen ble mer effektivt istedet for å drøye ut noen hundre sider på "ingenting". Det er ikke alt i boka som er like viktig å ha med.

Denne anmeldelsen kan kanskje virke noe gåtefull, men det er også meningen. Dette er en bokserie man ikke bør lese om, men heller leses! For å lese om denne bokserien istedet for å lese den er absolutt ikke det samme og man går da virkelig glipp av noe. Så, hva venter du på?

Fra min blogg: I Bokhylla

Fint at du likte den så godt: Jeg liker den også svært godt og jeg leser De dødes tjern av samme forfatter hver påske, og har gjort det helt siden jeg gikk på ungdomsskolen:)

En bok med åtte spøkelseshistorier, men ikke en eneste av dem skremmer eller engasjerer.

Hva som er så fascinerende med horror har jeg ikke svaret på, men noe er det. Selv om det er min favorittsjanger både innen litteratur og film, så betyr det ikke at jeg liker alt fra den sjangeren. Jeg liker historier fra hjemsøkte hus og steder, og jeg er også svak for spøkelseshistorier/skrekkhistorier og vandrehistorier.

Omslaget er bedre enn selve innholdet
Med dette omslaget håpet jeg at boka ville inneholde historier som ville skremme meg og få meg til å gå til sengs med lysene på, men jeg er hverken mørkredd eller husredd, så det skal dessverre mye til for å skremme meg. Å bli skremt av og til er skikkelig gøy, en barnslig fryd når man føler at man kanskje må se en gang over skuldra. Men nå er det flere år siden jeg har blitt skremt av noe som helst, og det er et savn. Så jeg ble dessverre ikke skremt av denne boka heller. Jeg snarere kjedet jeg meg nesten i hjel av å lese den. Kanskje stygt å si. Det er uansett den nærmeste beskrivelsen jeg kan komme med. Boka var dørgende kjedelig, rett og slett.

Interessant konsept, men kjipt utført
Forfatteren av denne boka, Lecy McKenzie Pritchett er datter av en sigøyner. Hennes mor har reist mye og fått høre mye rart i sene kvelder rundt leirbålet. Noen av disse historiene har hun med årene delt med datteren, Lecy og som Lecy vil dele med oss lesere. Ingen dum idé i grunn, men dessverre er ikke alle gode historiefortellere. Måten forfatteren velger å skrive historiene på blir veldig flatt og tamt, og det føles mer oppramsende enn fortellende. Det blir ingen stemning ut av det. Nesten hver historie avsluttes også med en slags moralpreik, og det ødelegger i hvert fall skremselsfaktoren og alt som heter atmosfære. Skjønner at forfatteren vil bidra med noe godt ut av disse historiene, men føler ikke at det har noe for seg og det blir noe malplasert i en slik setting. Det får et anstrengt drag over seg og da blir ikke historiene like underholdende eller skremmende som man kanskje så for seg på forhånd. Det var noe skuffende.

Ghost Stories My MotherTold Me hadde et godt utgangspunkt og klarte ikke helt å innfri forventningene. Historiene var hverken skremmende eller påvirket på noen måte, og en ting til som også ødela en god del var alle korrekturfeilene. Jeg har skrevet mye feil oppgjennom årene jeg også, noen feil her og der som det kan skje med oss fleste, men her er det snakk om flust av feil. Jeg liker ikke å være streng på skrivefeil og prøver å overse det, men her var det for mange og jeg reagerer også med tanke på at dette er en nyversjon og det er fremdeles mange skrivefeil. Da er det vanskelig å ta en bok så høytidelig. Som sagt, det er ikke bare det som trekker ned for min del. Hovedgreia er at ikke alle er gode historiefortellere. Det har mye å si. En ting til jeg vil nevne til slutt er at man trenger ikke å skrive The End på slutten av hver novelle. Det er lett å skjønne når en novelle tar slutt så trenger ikke å gi oss det med teskje.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hva gjør man ikke for å redde sitt eget skinn?

Jeg har lest to bøker av Frobenius tidligere:
Jeg skal vise dere frykten leste jeg i 2009, og Mørke grener leste jeg i 2014. Jeg liker at han skriver mørk litteratur, på kanten til grøss, men denne novellesamlingen er ikke akkuat grøss. Det er mer snakk om mørk litteratur med psykologiske elementer. Av bøkene jeg har lest så langt av ham må jeg si at jeg liker Jeg skal vise dere frykten best fordi den var spennende og hadde ordentlig god driv, og håper han kommer tilbake på det nivået igjen fordi Alle mine demoner ble litt lunken i forhold til den.

Novellene er ikke mørke nok
Alle mine demoner har fått mye skryt, og det skjønner jeg godt. Det er gode noveller, men de var ikke så gufne og creepy som jeg hadde håpet de ville være. De har ikke nok undertoner og det er heller ikke nervepirrende lesing. Jeg er ikke glad i noveller generelt, men leser det av forfattere jeg liker og når det er fra horrorsjangeren. Da har jeg virkelig ikke noe i mot det. Som regel foretrekker jeg "hele" bøker. I og med at dette var en novellesamling, trakk det ikke ned av den grunn, men jeg forventet mer trøkk, litt i samme stil som i Jeg skal vise dere frykten, for den boka hadde atmosfære, en god historie og man leste i lange økter fordi det var en type bok der man måtte finne ut hva som ville skje. Jeg følte ikke den samme gnisten med Alle mine demoner. Jeg påstår ikke at boka er dårlig, tvert i mot. Den inneholder noen gode og tankefulle historier.

Harde bud
Det jeg la merke til er at novellene har noen faktorer til felles og det er blant annet å ta vare på fasaden og bevare sitt eget skinn til enhver pris. Man skal være bra i alt og ha rett i alt, og helst være best. Noen gjør hva som helst for å oppnå det, koste hva det koste vil.

Novellesamlingen Alle mine demoner har et godt utgangspunkt og leker med det mørke i menneskets natur. Selv om denne boka ikke nådde helt opp for min del, vil jeg gjerne lese mer av Frobenius og jeg håper han en dag kommer med en skikkelig horrorbok. Det hadde vært noe.

Fra min blogg: I Bokhylla

Asbjørn Rydland (f. 1976) debuterte i 2010 med fantasyromanen Drakeguten – første bok i en ungdomstrilogi som fortsetter i Med eld i hjartet og Mørkemanaren. Galderstjerna (2016) er første bok i en ny ungdomsserie – Vegandi. Boka er nominert til Uprisen.

I Galderstjerna møter vi Eirik som går på videregående. En dag han og mora kjører et flyttelass til det nye huset deres på landet, streifer bilen borti en rev. Reven blir ikke faretruende skadet, så de tar den med seg hjem. Dagen etter blir Eirik overfalt utenfor uthuset til reven. Han våkner på sykehuset og husker ikke hva som har skjedd. Særlig ikke hvorfor han har ei tatovering på brystkassa. Sporene fører til dataspillet Reborn, og før Eirik vet ordet av det er han fanget i spillet. På ordentlig:

Med fakkelen løfta snur eg meg vekk frå den vesle lysninga og går
forsiktig nedover stien. Det er vanskeleg å vera sikker i mørket og
det flakkande fakkellyset, men så vidt eg kan sjå, er terrenget heilt
likt det i spelet, noko som både kjennest betryggande og får meg til å
frika ut på ein gong. (58)

Galderstjerna er ei gamerbok og en fantasyroman. I det parallelle universet trekkes Eirik inn i en konflikt mellom Vegandi, veivisere fra vår verden, og gudene i et tredje univers. Plottet er godt uttenkt og portalene mellom verdenene nokså originale. Hovedpersonen er ingen superhelt, han er tvert imot nokså alminnelig. Av og til er han faktisk skikkelig klønete, og det kan man like. Det parallelle universet er en slags middelalder- og vikingeverden. Norrøn mytologi settes i boka i sammenheng med andre religioner, og striden mellom vår verden og gudenes er drivhjulet i fortellinga. Av og til blir Rydland for omstendelig som forteller og man faller ut. Slutten av historien er imidlertid både dramatisk og nervepirrende, og denne leseren har ingen problemer med å forstå hvorfor boka er nominert til Uprisen.

Galderstjerna er skrevet på nynorsk, men la ikke det stoppe deg. Språket er enkelt, boka lettlest og før du vet ordet av det har du lest den ut.

Først lagt ut på bloggen min

Dette er bøker vi leser om og om igjen :-)

I denne boken ble jeg så godt kjent med hovedpersonene at jeg følte de var mine venner. Forbered deg på å le og gråte, og kjenne på sinne og fortvilelse, samt et helt spekter av diverse ulike følelser. Det er også en god dose romantikk. Og den tar opp mental helse på en veldig troverdig måte. Det er rett og slett en helt fantastisk bok som bare må leses!

Theodore Finch er skolens freak. Han er høylytt, utadvendt, kreativ og interessert i alt. Han virker selvsikker, men han føler seg ikke forstått. Han liker ikke stempelet «freak». Han kommer ikke så godt overens med faren som har en ny familie etter skilsmissen. Moren virker ganske fraværende i oppdragelsen av sine tre barn. Finch har også ganske store humørsvingninger.

Violet er populær, vakker og flink på skolen. Men hun mistet søsteren sin i en bilulykke for 9 måneder siden, og etter det har livet stoppet opp. Hun har ikke kjørt bil eller sittet på med noen etter ulykken. Hun har droppet ut av aktiviteter, og gitt opp nettmagasinet hun laget sammen med søsteren. Hun teller ned dagene til hun er ferdig på skolen, men vet ikke hva hun vil gjøre etterpå.

Violet og Finch møtes på toppen av klokketårnet på skolen. Når de kommer ned tror alle at det er Violet som har reddet Finch, og det lar de dem tro.. Denne hendelsen fører til at Finch og Violet blir venner. Ganske motvillig fra Violets side i begynnelsen! Finch er ikke en lett person å forstå seg på. Finch blir forelsket i Violet og velger henne som partner på et prosjekt på skolen der de skal bli kjent i staten de bor i. På ekskursjonene de tar vokser vennskapet mellom dem fram. De snakker sammen om livet, om problemene, om familien, og de finner stor støtte i hverandre.

Rose er i krig med flettejentene i klassen. De fniser og hvisker og mobber de som ikke er i den kule kretsen. Rose har en kanin, og flettejentene mener at det er ondskapsfullt å ha kanin i fangenskap. Rose er en ganske selvsikker og selvstendig jente, og selv om flettejentene plager henne synes hun bare de er plagsomme, og hun gleder seg til 7.klasse er over så hun slipper å gå i samme klasse som dem. Rose liker godt å snakke med Nico når han er på besøk hos bestefaren. Bestefaren til Nico er naboen til Rose. Nico er et år eldre enn Rose, og flettejentene synes ikke det er greit at Rose snakker med han. De vil nok bli kjent med han selv...

Veldig fin historie med velkjent og viktig tematikk. Jeg liker at Rose er så sterk og modig. Et forbilde for leserne av boken. Vi blir kjent med familien til Rose, Nico og bestefaren, og vi møter et par lærere og flettejentene. Personene føles realistiske og situasjonene er godt og effektivt beskrevet. Jeg føler at teamet mobbing lett kan bli klisjépreget, men det ble det ikke her.

Majken er bestevenn med Tessan. Men plutselig vil Tessan heller snakke om gutter og klær og kjedelige ting med Belinda. Majken har aldri vært forelsket. Det kommer en ny gutt til skolen, og Majken møter han når hun skal på spilletime. Hun spiller fiolin, selv om det er veldig lite kult, men hun liker så godt spillelæreren at hun fortsetter å gå. Den nye gutten heter Ivan og spiller gitar (mye kulere). Majken og Ivan legger en plan for hvordan hun skal bli bestevenner med Tessan igjen.

Boken er morsom og lettlest og har et veldig muntlig preg. Den beskriver godt utfordringene til jenter i 7.klasse. Jeg likte boka skikkelig godt! Majken har masse kjappe replikker, og det er mange komiske situasjoner. Det er en fin balanse av alvor og humor.

Det er lett å bli glad i William som savner bestefaren sin, blir plaget på skolen, er kjempesmart, og som plutselig rives ut av hverdagen når han løser verdens vanskeligste kode! Når man leser Luridiumstyven trer man inn i et originalt og kreativt univers! En del av tematikken er fremtidens teknologi, og selvfølgelig kampen mellom det gode og det onde. Det er mekaniske planter, det er intelligent metall og det er roboter som skifter fasong. Veldig kreativt og gøy! Og det er både humor, fart og spenning. Boken er akkurat passe lang. Man blir lett dratt inn i boka, og handlingen og plottet blir raskt klart. Midt i blinken for 6.-7.klasse +