Dean Koontz er i skrivende stund 75 år og holder seg godt Skråstilt tekstpå mange måter. The Other Emily ble utgitt i mars i år.
Har sett at denne har fått en god del delte meninger. Skjønner hvorfor noen ikke liker den. For noen er den kanskje for treg og kjedelig, og kanskje også typisk. Men hvis man setter pris på saktegående mysterie som bygger opp til en viss suspense, er dette en god bok. Koontz er god på å skape en stille mystikk, på en lavmælt måte, som sakte, men sikkert bygger seg opp til noe unikt. Han trenger lesere som er litt tålmodige. De som ikke krever at det skal skje noe hele tiden. På den måten blir man også godt kjent med karakterene. Det er det jeg liker med bøkene til Koontz. Man må være litt tålmodig. På den måten skaper han mer atmosfære, synes jeg. Man blir godt kjent med karakterene og omgivelsene deres.
Å leve i uvisshet må være grusomt
The Other Emily er om skyldfølelse, tapt kjærlighet og ønsketenkning. Forfatter David Thorne mistet sin elskede for mange år siden. Hun ble aldri funnet, men han regner med at hun var et av ofrene til Ronny Lee Jessup. En seriemorder som skal ha vært aktiv den tiden da hun forsvant. Han besøker Jessup i fengselet, i håp om å få svar, om Jessup husker Emily, men til Davids store fortvilelse, leker Jessup med ham. Han gir bare fårete svar og virker ikke å ta noe alvorlig. På en av sine faste spisesteder, blir David overrasket over å se en kvinne som er omtrent prikk lik Emily. Ikke bare måten hun ser ut på, men også bevegelser og måten hun er på. I en samtale finner han ut at hun heter Maddison. David har en detektivkamerat og setter ham på saken om å finne mer ut om bakgrunnene hennes. Er hun Maddison, eller kan det være Emily? Vil David noen gang komme videre, eller kommer han alltid til å være besatt på å treffe Emily igjen?
Som sagt er ikke dette en troverdig bok, men Koontz har en egen evne til å få urealistske ting til å virke troverdig. Han spiller på følelser og gjør karakterene svært menneskelige. Som nevnt har denne boka en viss treghet i seg. I hvert fall de 60 første sidene, men det er vel verdt å komme seg gjennom det. Boka går ikke fortere, men historien blir mer interessant og engasjerende. Det blir mer mystikk.
En stillferdig bok av Koontz
Dette er på en måte ingen spenningsbok som Koontz vanligvis er kjent for. Bøkene hans er ofte lavmælte, men The Other Emily er mer lavmælt enn de andre bøkene hans. En god psykologisk thriller med et snev av mystikk for tålmodige lesere. Kanskje med noe overnaturlige greier. Hvem vet? Har ikke tenkt å avsløre det.
Fra min blogg: I Bokhylla
Å være barnevakt høres kanskje enkelt ut, men er det egentlig det?
Uskyldige barn?
Det synes nok ikke Barbara som er offer i boka. Hun er tyve år og får oppgave å sitte barnevakt for en gutt og en jente og holde huset i orde mens foreldrene deres er borte noen dager av ukjent grunn. I begynnelsen er hun barnevakt sammen med foreldrene, men så blir hun overlatt alt ansvaret for seg selv. I begynnelsen er barna greie. Men en dag våkner hun av at hun er fastbundet til senga uten mulighet til å rømme. Ikke nok med det. Barn fra nærområdet som barna hun passer leker fast med, kommer bort en tur de også. Til sammen er de fem, og de kaller seg Freedom Five.
Mens Barbara er fastbundet, bytter de på å gjøre oppgaver. De vasker hus og ordner mat slik at ingen utenfor skal fatte mistanke om at noe ikke er som det skal være når det gjelder huset til familien Adams. De mater henne og tar henne med til badet. Lager en liste over hva som er viktig å huske på i en ellers vanlig hverdag. Det verste med boka er at barna vet at det de gjør er galt, men likevel velger de å holde Barbara fanget. Barna som bor der vet hvilken dag foreldrene deres kommer hjem. De er noe bekymret for hva som skal skje da hvis de blir avslørt for hva de har gjort, men samtidig ikke. Barbara er fastbundet i en seng og av og til i en stol, for at hun skal få blodomløpet i gang, må hun ikke være i bare en stilling som fange. Jo lenger hun er fastbundet, blir noen i gruppa fristet til å dra leken litt lenger, og se hva de kan gjøre med henne. Det trenger ikke å nevnes her, da noen av situasjonene er provoserende, noe som boka er meningen å være. Man vil jo heller ikke avsløre noe.
Boka kan kanskje minne noe om historien til Sylvia Likens som også blir torturert av andre barn, men boka og den historien har ikke noe med hverandre å gjøre. Det er i hvert fall ikke bekreftet. The Girl Next Door av Jack Ketchum er derimot inspirert av Sylvia Likens historien. Boka hans er ikke faktabasert, men heller løselig inspirert av historien.
Creepy barn på mange måter
I bøker er man vant til voksne som gjør kriminelle ting, men sjeldent om barn. Men det finnes mange kriminelle barn fra virkeligheten som har blitt svært kjent, og det er creepy når barn tester grenser i så ung alder. I boka er, noen små og noen større, bevisste på at det de gjør er galt, men likevel fortsetter de denne "leken" og en av dem hevder at "alle" i Freedom Five har vært gjennom denne leken selv, men er det egentlig sant? Og hva skjer når foreldrene kommer tilbake? Vil de løslate Barbara i god tid før de kommer hjem uten at hun sier noe om det, eller kommer alt til å bli avslørt? Boka har mange uhyggelige aspekter som man blir svært nysgjerrig på, derfor blir boka også veldig intens. Det er en kort bok på bare 277, men den har mye innhold og en god del psykologi. Så det er ikke en typisk horror om det overnaturlige denne gang, men om hva noen mennesker er i stand til å gjøre.
Let's Go Play at the Adams' er ingen bok å kose seg med, men en bok som gir en god skildring på både håp og håpløshet. Man prøver å håpe sammen med Barbara om at hun blir satt fri, men samtidig føler man den håpløsheten hun føler. Selv om de er bare barn og hun eldre og større enn de andre, er hun likevel maktesløs. Synes Johnson lager gode perspektiv fra begge sider, fra Barbara og barnas perspektiv.
Hva som skjer med Barbara og ungene skal jeg selvfølgelig ikke si. Men hvis du har tenkt å lese denne, vær forberedt at denne boka er svært mørk, utfordrende og alt annet enn oppløftende. Ikke alle liker å lese denne type bøker, men synes også det er viktig å lese bøker som provoserer.
Jeg fikk mulighet til å lese denne boka takket være Paperbacks from Hell og Grady Hendrix. Sammen med en annen fyr, har Grady Hendrix laget et prosjekt å utgi horrorbøker som ikke lenger er i trykk, få se dagens lys og skaffe disse gamle bøkene flere nye lesere. Synes det er et fint prosjekt, for har ofte likt gammeldags horror bedre enn dagens horrorbøker. Grady Hendrix er selv horrorforfatter. Har ikke lest noe av ham ennå for bøkene hans har ikke fristet så voldsomt, men en dag skal jeg likevel sjekke ut forfatterskapet hans også, for jeg respekterer dette prosjektet han har satt i gang.
Fra min blogg: I Bokhylla
Tittelen Satisfaction er inspirert av låta med nesten samme navn av Rolling Stones: (I Can't Get No) Satisfaction, siden låta nevnes en del ganger i ulike sammenheng i romanen.
Satisfaction er nok ikke en bok jeg vanligvis ville ha valgt hvis jeg skulle ha valgt en roman. Men fordelen med å være bokblogger, er at man får mulighet til å lese bøker man ikke alltid ville ha valgt fra øverste hylle. Noen ganger overrasker man seg selv å like bøker man kanskje ikke trodde man ville like på forhånd.
Dette er en sånn type bok. Det er ikke noe av det beste jeg har lest, og det er heller ikke en bok som setter dype spor, men den vekker en slags nysgjerrighet som gjør at man leser videre.
Tre menn med forskjellige problemer
Den er om tre ulike menn. Mennene heter Wilhelm, Lukas og Christian. Vi følger dem fra 1960 - tallet og noen år inn i 2000-tallet. Det skiftes ofte perspektiv, noe jeg foretrekker i en roman for det gjør handlingen mer ekte. De har forskjellige bakgrunn, men bakgrunnen deres er ikke så ulike som man skulle tro, for det de alle tre har til felles er et anstrengt forhold til fedrene deres. På hvilken måte vil jeg ikke nevne her, da det kan være avslørende. Man får et godt innblikk i disse hovedkarakterene som gutter og senere som menn. De møter vanskelige valg og utfordringer i løpet av livet. De har egne måter å takle ting på. Snakker menn om følelser, eller bygger de mur rundt seg selv og svelger nøkkelen? Kommuniserer de i det hele tatt? Er det bare kvinner som snakker sammen om alt og ingenting? Boka er et interessant tema om mennenes perspektiv og deres oppvekst. Hvordan de blir den de er. Er det mulig å beholde vennskap i voksen alder, eller blir det for famlende?
Noe tungtrødd, men stort sett interessant
Det er relativt en kort bok på under 300 sider og virker lettlest, men opplevde i enkelte deler av boka at handlingen sto noe stille og ble litt gjentagende. Man måtte slite seg videre til man kom til enklere lesepunkt. Ikke alt i boka engasjerte. Selv fortrakk jeg å lese om mennene i ung alder istedet som voksne. De hadde noen spennende partier som voksne også, men kjente motivasjonen dalte mer enn da man leste om karakterene som unge. Syntes at problemene deres og familierlasjonene var mer fascinerende.
Satisfaction er kanskje ikke en bok for alle. Det er en fin og realisisk roman om menn i vanskelige stunder som oppstår i livet. Men den vil kanskje engasjere mannlige lesere menn enda mer, og muligens skape en diskusjon sammen om boka. En god bok med gode karakterbeskrivelser og hendelser, men temaet ble kanskje noe ensformig i lengden for min del. Til tross for det, er boka absolutt verdt å lese.
Fra min blogg: I Bokhylla
Det er alltid moro å lese bøker av debutanter. Det er ekstra spennende, for man vet aldri hva man får.
Lang lang rekke er en krimbok som ble publisert i fjor og den er selvpublisert. Noe som er modig. Man må ha stor dose selvtillit og lidenskap for å gjennomføre noe slikt, og det er beundringsverdig. Det ser kanskje lett ut å gi ut en bok, men tviler på at det er det, og derfor er det kjekt med selvpublisering. Hvis det er noe man virkelig brenner for.
Innestengt sinne som må ut
Handlingen i denne krimboka er om hevn og den er noe sadistisk for å advare om det, hvis noen ikke er fan av det. Men absolutt en bok for de som tåler det. Selv har jeg ikke noe i mot det. Utfordrende bøker er bare et pluss. Lang lang rekke er om Carl Fredrik som er tørst etter hevn etter å ha vært en insatt i mange år. Han ønsker å ta hevn over nettverket som har tatt fra ham hans elskede for godt. Han har sin egen måte å finne dem og operere på, og det viser seg at nettverket han ønsker å ta hevn på, er større enn han kanksje først trodde. Han er heller ikke alene om å ta hevn på de samme folka. Hvem og hvorfor, og vil deres vei møtes? Blir det muligens et lite samarbeid?
Begynnelsen for min del var noe treg og utfordrende. Det tok litt tid å komme seg inn i det, og leve seg inn i handlingen, for var usikker på om det var en bok for meg. Men lesingen og handlingen gikk lettere jo mer jeg leste, og etter hvert gikk lesingen av seg selv. Kapitlene er korte, det er ofte skifiting av perspektiv som jeg liker, og handlingen inneholder også en god del reising. Spesielt godt likte jeg delen om Danmark. Da begynte handlingen virkelig å ta seg opp og man får et annet innblikk i karakterene. De blir mer levende.
Fleksible karakterer
Boka tar også opp en del aktuelle temaer som maktkamp, klasseskille og og en hel del annet, men det kan ikke nevnes da noe av handlingen kan bli avslørt. Man blir godt kjent med de fleste karaktererne på godt og vondt, men synes ikke alle relasjonene er like troverdige. Noen blir godt kjent litt vel fort. Men likte godt at karakterene ikke befant seg på samme sted hele tiden. Det gjorde handlingen mer realistisk. Fikk også sansen for aggresjonen til Carl Fredrik han følte de gangene han virkelig fikk velte seg inn i rollen sin.
Ble ikke helt forelsket i Lang lang rekke. Likte voldeligheten og hungeren etter hevn, men som nevnt slet jeg litt i begynnelsen med å holde på interessen og vil påpeke at slutten kanskje var noe svak og hastverkaktig? Men bortsett fra det, er det en stødig og godt levert krimroman på første forsøk!
Fra min blogg: I Bokhylla
Richard Osman var kanskje ikke et kjent navn tidligere hvis man ikke har sett på BBC. Men vi som har sett på BBC og Pointless,vet godt hvem han er. Det er et quizshow hvor han gir ut poeng til deltagerne og litt sarkasme i samme slengen. Han har ikke uhøflig form for sarakasme, men heller smart sarkasme. Han han sin sjarm.
Nybegynnerflaks?
Han har også klart noe kanskje mange drømmer om. Å skrive en debutbok som får mye oppmerksomhet og noen som kjøper filmrettighetene til den, og ikke av hvem som helst, men av Steven Spielberg. Det skjedde med Torsdagsmordklubben, hvis ryktene er sanne, og det hjelper kanskje å være kjent fra før av? Hvem vet? Uansett så fortjener han det siden han virker å være en artig og jordnær fyr.
Torsdagsmordklubben er første bok i en serie. Tror det er planlagt at det skal være fire bøker i serien, men er ikke helt sikker, og dette ga mersmak. Selve saken er ikke så veldig spennende, men karakterene er det, og liker vittigheten. Har alltid likt britisk humor bedre enn norsk humor. Britisk humor er mer rett på sak og norsk humor er noe barnslig?
I denne boka møter man pensjonister med ulike yrkesbakgrunn, som møtes hver torsdag for å drøfte uløste mordmysterier. En fin måte å være sosial på og true crime er jo i vinden for tiden, og har vært det lenge. Det er noe de fleste er interesserte i. Det er jo spennende, så skjønner dem godt, og det er også viktig for å eldre mennesker å være sosiale. Man blir jo ikke sosial på samme måte som før når man er i vanlig arbeidsliv. De befinner seg i landsbyen Kent, England, som er et rolig sted. Men det blir ikke like rolig særlig lenge da et mord skjer i nærmområdet, og man får en følelse av at disse pensjonistene ikke klarer å holde seg unna drapsmysteriet ...
Koselig hverdagskrim
Torsdagsmordklubben er merket som roman, men synes heller det er krim, selv om det ikke er en typisk, ren krim. Hvis man ser etter en hardbarket og rå krimbok, er nok ikke dette den rette boka å velge. Dette er en karakterdrevet krimbok med fokus på det hverdagslige og relasjoner. Stemningen og settingen kan minne noe om Tv-serien Midsomer Murders, som jeg jeg så på helt til de byttet hovedperson, og da ble det ikke helt det samme. Men likte Tv-serien godt inntil det skjedde. Boka har litt av samme stemningen som da Tv-serien var på topp. Noen ganger trenger man hverdagslig krim, og synes Osman beskriver hverdagslig krim på en ypperlig måte. Det trenger ikke å skje noe hele tiden, og noen ganger er karakterer mer interessante å lese om enn selve krimsaken, og han balanserer krimsaken(e) og karakterene på en god måte.
Dette er en bok på 430 sider og det er noen partier som ikke er like interessante å lese om, og ikke alt i boka engasjerer, men det meste. Selv om noen deler i boka er noe tungt å komme seg gjennom, vil man likevel vite hva som skjer videre. Det er en bok man må være noe tålmodig med, og det er verdt det, for likte det meste av boka, bortsett fra slutten som var som forventet og ikke helt det store. Likevel har jeg lyst til å lese resten av serien. Hadde heller ikke hatt noe i mot å være medlem av denne klubben!
Fra min blogg: I Bokhylla
Dette var barneboka for våren jeg hadde aller mest lyst til å lese, men det endte opp i skuffelse. Hadde heller ingen forventninger, så det var heller ikke det som ødela for meg. Det manglet bare den store mystikken som coveret byr på.
Er klassekamerater det samme som venner?
Slottet er om klassekamerater som blir holdt utenfor. Tommy har bursdag og det skal virkelig feires. Faren hans er eier av Slottet som er et luksushotell. Det kan leies til bursdag og andre anledninger. Tommy har invitert alle i klassen til grilling og bading, bortsett fra Tor og hans to venner. De får se hva de går glipp av på Internett. Klassen har en nettside hvor de kan dele ting med hverandre. Som hevn sniker de seg inn på området om natta, for å ta en dukkert, filme det og dele det på klassens internettside for å ta igjen. Men det er dumt, for samme natt skal det ha vært kunsttyver på samme eiendom som dem. Mens Tor filmer vennene hans som bader, får han øye på ei jente gjennom et vindu. Hvem er hun? Er hun et spøkelse? Er det en jente som holder til der eller gjemmer seg? Av en eller annen grunn klarer ikke Tor å slutte og tenke på jenta. Han bestemmer seg for å undersøke hvem hun er, og sniker seg ut en natt alene ...
Dette er en kort bok på bare 152 sidrer. Den er lettlest og den beskriver fint om vennskap og det å holde sammen. Forfatteren beskriver også godt hvordan Tor føler seg hjemme med foreldre som plutselig har blitt kranglete i det siste. Hjemmetilværelsen er ikke lenger det samme som før. Han er en ung fyr som har mange tunge bør. Samtidig blir han og hans nærmeste venner holdt utenfor de andre klassekameratene, noe som er ufjortjent. Men det er vel en del av oppveksten for alle. Noen er de populære, noen blir holdt utenfor, og andre har ingen tilhørighet og havner mellom grupperingene. Lirhus beskriver relasjonene veldig realistisk.
Siden boka er så kort, er det begrenset hvor godt man blir kjent med karakterene. Man blir så vidt kjent med hovedpersonene, men ikke karaktere som har en litt mindre rolle. Man kommer ikke helt under huden. Man vet hvem man skal heie på og ikke, men samtidig får man ikke helt connection med alle, bare noen få.
Mysteriet blir dessverre fraværende
Grunnen til at boka ikke falt helt i smak, var ikke på grunn av at målgruppen boka var beregnet for unge lesere. Jeg bryr meg ikke noe om målgrupper når det gjelder bøker. Det ble for mange gjentagelser og overforklaringer, og synes ikke det var nødvendig med alle disse overforklaringene for målgruppa boka er beregnet for, heller. Det dreper mye av mystikken som kunne ha vært der, derfor blir også stemningen noe dalende.
Spesielt en ting var noe småirriterende og det er noe Tor blir øyevitne til, og den scenen blir gjentatt veldig ofte underveis. Hvilken scene det var kan jeg ikke nevne siden det avslører en del av handlingen, og man vil ikke avsløre noe. Så språket kunne ha vært bedre. Selv om jeg ikke ble noen fan av boka, vil helt sikkert andre like den. Det var bare ikke en bok for meg denne gang.
Fra min blogg: I Bokhylla
Det er ikke ofte jeg leser romaner, men det hender seg. Jeg avskyr ikke sjangeren. Det er bare at det tar lang tid før man kommer over de virkelige gode romanene.
Når man blir en mindre i familien
Lyst mørke er ikke en av de gode romanene, men den er stødig og tar for seg et alvorlig og aktuelt tema. Nemlig om barn som mister en foreldrer på grunn av alorlig sykdom. Vi blir kjent med tolvåringen i boka som mister sin pappa. Faren dør bare 34 år gammel. Sammen med søsteren Siri og deres mor, har de alle vært vitne til hvordan han svekkes i sykdomsprosessen. Etter hans død må de venne seg til livet uten ham. De takler sorgen på deres egen måte og tolvåringens mor foreslår å gå til psykolog hvor de kan snakke om sorgen, og eventuelt få tips til hvordan de skal takle det sammen. Men vil hovedkarakteren gå med på det? Hovedhandlingen foregår i 1986, men man hopper litt tilbake i tid når man får vite om farens tidligere jobber, og diverse minner om ham.
Boka er på 300 sider. Den føles større ut enn det den er. Kapitlene er veldig korte og lettleste. Har man vært et 80-talls barn selv, er det mye å kjenne seg igjen i, både når det gjelder musikk, filmer, videosjappe og diverse andre ting. Forfatteren er god på å beskrive ting sett fra en tolvårings perspektiv, både når det gjelder sorg og det å prøve og fungere igjen i vanlig hverdag. Ut i fra bokomslaget kan det virke som om dette er en ungdomsroman, men det er en roman for voksne. Man får lære om familien, deres familiebånd og utfordringen deres gjennom tolvåringens øyne. Man kan nesten føle tungsinnet og håpløsheten. Vil de fungere på egenhånd og sammen noen gang igjen uten at tomrommet føles altfor stort? Blir det virkelig lettere med tiden?
Ikke så veldig glad i fortellerstemmen
Har sett at mange har likt Lyst mørke veldig godt. Noe som er forståelig. Jeg likte den jeg også, men kanskje ikke så godt som en del andre. Fotballdelen i boka interesserte meg ikke. Fotball på film og i bøker har aldri engasjert. Synes også at jeg kanskje likte handlingen bedre enn fortellerstemmen, for underveis i boka blir fortellerstemmen noe tung og monoton. Man faller litt av innimellom.
Men for all del. Selv om ikke alle partiene var treffende eller like engajserende å lese om, var dette en fin og realistisk roman som er verdt å få med seg.
Fra min blogg: I Bokhylla
Påstanden i tittelen setter virkelig tonen for denne diktsamlingen. Her møter vi en sint, deprimert ung kvinne. Vi følger henne fra barndom til ungdom. Det er banning, det er bastante påstander, depressiv og aggressiv stemning, men det er likevel humoristisk. Det er korte dikt med overraskende vendinger og sammenstillinger. Noen av diktene har en ironisk og sarkastisk tone, og flere av dem er så morsomme at man må le.
Det siste diktet har en lettere stemning, kanskje det går bedre med dikt-jeget? Da går hun glad og nypult hjemover, og observerer at månen ligner guds avklipte tånegl.
Dette er dikt for unge kvinner som også har følt seg utenfor, kjent på meningsløsheten, og samtidig vil banne og rette fingeren til alt som er drit.
Om du har hacka
webkameraet mitt
sei det som det er:
verkar eg ok?
I ein leiligheit, i ein by møter me Kjersti, som altså ikkje er forfattaren Kjersti. Det handlar om det å sjå og bli sett. Både av seg sjølv, og av omverda. Det er eit tydeleg sakn etter ein person, kanskje ein tidlegare kjærast.
Boka kjennest som ein heilheitleg historie, sjølv om kvart dikt står godt åleine. Det er korte utforskande dikt med snert. Det er sårbart og nært. Med ord som HDTV, 3D-briller, pikslar, webcamera, formatering, kyborg og overvaking kan me få kjensla av framandgjering. Stemninga er litt trist, men det er så originalt, friskt, ungt og sjarmerande at det er lett å bli fascinert av denne diktsamlinga.
Om hva det vil si å være et menneske
sier Per Olov Enquist at det er retten
til å lengte etter å opphøre
jeg har aldri følt meg
mer menneskeliggjort
Diktjeget har mistet samboeren i selvmord. Hvordan lever man videre etter noe sånt?
Dette er sterke, triste dikt. Forfatteren setter ord på stemninger, tanker og opplevelser det er vanskelig for vanlige dødelige å beskrive. Og hun gjør det ved hjelp av sitater av- og henvisninger til andre forfattere, musikere og kjente personer. Dette er med på å utvide leseropplevelsen.
Mange av oss har kjent på tap, savn, håpløshet og andre vanskelige følelser, og det kan kjennes godt når noen makter å fange dette i presise formuleringer. Man kan også lese dette som en slags fortelling, en kvinne som strever etter samboerens selvmord. Fanget i minner, vanskelige motstridende følelser og livet som må gå videre. Hvis man makter å være i denne stemningen og gå inn i det vanskelige kan man få en mektig leseropplevelse. Men det er ikke for sarte sjeler.
En god stund siden jeg leste denne og ser Under samme sol har fått noen høye terningkast, men selv kom jeg meg ikke inn i fanklubben.
Innimellom alt det mørke man leser, trenger man av og til noen romaner. Romaner kan være ganske mørke de også. Denne er slett ikke lystbetont. Den tar for seg alvorlige temaer og et komplisert mor og datter forhold.
Mye under overflaten hos de fleste karakterene
Som nevnt er denne romanen om et anstrengt mor og datter forhold. Sånn har April hele tiden følt det. Hun er datteren til Rebecca, som nærmest bryr seg mer om jobben enn datteren, men stemmer det, egentlig? Hun jobber i FN. Denne gang prøver hun å påvirke en oberst i Kongo til å ta et bedre valg, men vil hun lykkes? April er journalist og er i ferd med å miste jobben. Den verdensberømte forfatteren, Alvaro Aingeru er sky, og selv om han fyller snart seksti år, har han ikke stilt opp til et eneste intervju. Han sliter med skrivesperre og tror kanskje den eneste måten å løse det på, er å møte noen fra fortiden, nemlig Rebecca. Men hvorfor? Aiengeru er Aprils favorittforfatter. Hun bruker ofte hans forfatterskap som hjelp i hverdagen. Hun søker tillatelse av arbeidsgiver og kanskje forfatter, men hvorfor skulle hun klare det hvis ingen andre før henne, har klart det? Mens Aingeru har skrivesperre, sliter han med fortiden. Hans kjære søster, som han var fortrolig med, døde. Hun døde i en ulykke, og han gir seg selv fremdeles skylden for det. Vil han noen gang komme seg videre og skrive igjen, og har disse tre karakterene noe til felles?
Ikke alle aspektene i romanen engasjerer
Jeg syntes ikke hele romanen var dårlig eller uengasjerende, men tror jeg ville ha likt den bedre uten Rebecca og April, men da hadde vel poenget med boka ha vært borte. Jeg likte best å lese om forfatteren. Både om hans nåtid og fortid. Synes alltid det er noe mystisk med forfattere. Det er spennende å se filmer med forfattere i hovedrollen. Det samme i bøker.
Mange av delene i boka som skulle være overraskende, ble for min del for åpenbare. Det er nok bare jeg som har sett for mange såpeserier både for ungdom og voksne, og da blir man god til å gjette hva som kommer til å skje videre. Synes heller ikke det er galt å se såpeserier. Det er noe jeg har gjort ofte.
Det jeg likte minst med Under samme sol var Aprils syn på forholdet til moren og deres forsøk i å prate om det. Det blir noe gjentagende og monotont over det. Man blir lei. Istedet for spenning, ble det noe masete og man føler ikke helt symapti for noen av dem dem, for man blir ikke godt nok kjent med alle karakterene.
Under samme sol kunne ha vært en god roman, og er det for noen, men det var ikke helt min type bok. Den engasjerte ikke helt.
Fra min blogg: I Bokhylla
Stephen King er 73 år, men ligger ikke på latsiden. Han er omtrent like produktiv som før. I mars kom han ut med Later, og han kommer med enda en bok i august.
Later tilhører serien Hard Case Crime. Det er ingen kronologisk krimserie. Det er krimbøker som består av forskjellige forfattere og hensikten med disse utgivelsene, er at kaperne prøver å gjenskape krimsjangeren som den var rundt 1940 og 50-tallet. Den harde og brutale stilen. King har bidratt med to bøker i denne "serien" tidligere og det er The Colorado Kid og Joyland. Har ikke lest The Colorado Kid, men Joyland. Fikk ikke helt sansen for Joyland. King har skrevet bedre. Det beviser han med Later.
En gave eller en forbannelse?
Tittelen er kanskje noe uvanlig, men den har en viss betydning og King leker seg litt med ordet underveis i boka. Han har ikke mistet humoren med årene. Mange vil nok forbinde denne boka med The Sixth Sense, siden hovedpersonen er om en gutt som kan se og kommunisere med de døde. King nevner til og med filmen i boka, men siden han er kreativ, så er filmen og boka temmelig ulike. Jamie er 22 år da han forteller om hendelser fra da han var yngre, om oppveksten. Han vokste opp sammen med moren sin som er litteraturagent, og i noen år var hun sammen med politikvinnen Liz Dutton.
På grunn av noen dårlige avgjørelser innen den økonomiske verdenen, sliter Jamies mor med penger og for å få verden til å gå rundt, men de klarer seg. Moren til Jamie liker ikke helt tanken på at han kan se og kommunisere med de døde, og han lover henne å ikke fortelle om det til andre. Moren hans forteller det delvis til Liz, som ikke virker å tro 100 % på det. Men en dag tar hun ham med på politioppdrag. En bombemann er død, og det går et rykte om at han har gjemt unna en siste bombe, som kan være hvor som helst. Hun vil berge liv og hun tar ham med i håp at han får kontakt med denne bombemannen. I følge Jamie, blir spøkelsene svakere med tiden og forsvinner helt omtrent en uke etter deres død. Men med bombemannen virker det å være annerledes. Han blir sterkere med tiden og han virker å vite hvor Jamie befinner seg, og forfølger ham. Blir Jamie kvitt dette spøkelset? Ting blir ikke bedre da Liz uventet dukker opp og vil ha ham med et sted, men hvor? Moren hans blir neppe glad hvis hun finner det ut, siden det er slutt med henne og Liz.
En liten bok med mange aspekter
Dette kan virke som hele boka siden det er en tynn flis på 264 sider, men boka har flere aspekter og flere i persongalleriet enn det jeg nevner. Boka kan være noe tørr i begynnelsen. Grunnen for min del er at Jamie snakker/forteller direkte til leseren, og det er en skrivestil jeg ikke har helt sansen for, så derfor tok det litt tid å venne seg til det, men det blir lettere etter hvert. King beviser nok en gang hvor god han erpå å beskrive barn og oppvekst på en troverdig måte uten å overdrive. Likte også forholdet mellom mor og sønn, som er både varmt, tillitsfullt og har en morsom og alvorlig tone seg i mellom.
Det var ikke akkurat bokcoveret jeg gikk etter denne gang. Det er malt av Paul Mann som også malte coveret til The Colorado Kid og Joyland. Det er fint og sprekt, men synes ikke det passer helt til et bokcover. Selv om jeg ikke er noen fan av bokcoveret, er jeg likevel glad for at jeg ga boka en sjanse. Dette er en spennende og morsom krim blandet med litt horrorelementer.
Er spent på hva mer Mr. King har å by på
Fra min blogg: I Bokhylla
C-kjendisene Will og Jules skal gifte seg. Han har et eget Tv-program som heter Surive the Night, og Jules har et livsstilmagasin som heter The Download. De er unge, velstående og meget forelsket. Litt raske med å gifte seg etter å ha kjent hverandre i kort tid, men hva gjør vel det?
Rask tiltrekning
De er pene, unge mennesker og de får ofte slik de vil ha det, med sin sjarm og karisma. Begge vet de er pene og sammen slående. De skal ha bryllupet på en irsk øy. Aoife eier en borg som hun og mannen har gjort om til et slags overnattingssted, og i tillegg har de satt opp et enormt partytelt.
Aoife sin jobb som bryllupsplanlegger er å lage et uforgemmelig bryllup med stil, og ha gjestene i sin hule hånd uten å være synlig. Bruden Jules er svært perfeksjonist av seg, og ingenting kan gå galt.
De viktigste gjestene får overnatte på øya, mens de andre må overnatte på hotell på fastlandet. Det er et stort bryllup med familie, venner og kolleger. Boka skifter ofte perspektiv med forskjellig navn som tittel i neste hvert kapittel. Handlingen skifter også tidsperspektiv når det gjelder før feiringen, under feiringen og ettertid. Det går litt frem og tilbake. Man blir også tatt med lang tilbake i tid da Will og kameratene hans gikk på en privatskole som var ganske streng og tøff, hvor faren til Will var rektor. Med de yngste lekte de ofte Survival, og noe skal ha gått galt. Får vi vite hva det er, og klarer den samme guttegjengen å oppføre seg i bryllupet nå som de er voksne menn? Det er flere som har hemmeligheter. Jules har fått en anonym lapp i postkassen en tid før bryllupet hvor hun blir advart mot å gifte seg med Will av ulike årsaker. Vil det gi henne kalde føtter?
Sterke personligheter på et sted
Gjestelisten består av sterke personligheter, mennesker som aldri blir ferdig med skoletiden, litt bitterhet og drama, og et lite snev av sjalusi. På den irske øya er det en sammenblanding av alt. Det er ikke bare været og strømbrudd som er de største utfordringene. Under feiringen blir de avrutt av et redselsskrik. Noen påstår at de har et sett et lik. Hvem er liket? Er noen blitt myrdet, og hvem er i så fall morderen?
Oftest foretrekker jeg hardbarket krim og thrillere, men en gang i blant er det interessant og koselig med lukket rom og isolert mordgåte. Gjestelisten er hverken avansert eller minnerik. Det er heller en bok hvis man vil ha lett underholdning der og da uten å forvente så mye mer.
Ikke mange karakterer å like
Mange av karakterene likte jeg ikke, noe som kanskje var meningen også. De fleste virket enten snobbete eller nærmest uhøflige, og det ble litt vel mye drama. Dette er en type bok man glemmer tid å sted på grunn av alt det kaoset som skjer, og man blir litt nysgjerrig på hvordan alt ender, til tross for at det er også veldig åpenbart. Det blir en slags guilty pleasure lesestund.
Det som ødela mest for min del var språket. Likte ikke helt tonefallet som ble litt for chick-lit aktig. Litt for mye overdrivelse også der det ikke er helt nødvendig. Men man blir underholdt. Er klar over at dette er et isolert sted mysterie, men likevel ble det for mange tilfeldigheter samlet på et sted. Tilfeldigheter som heller ikke var sjokkerende eller avslørende.
Innenfor forsiden står det smakebit av anemeldelse av New York Times Book Review. Noe som var litt unødvendig siden det inneholder tips til ledetråd, noe som ikke er nødevenidg i en bokanmeldelse. Boka er også en del av Reese Wihterspoons bokblubb, som er mest kjent som skuespiller. Har lest noen av bøkene fra hennes bokblubb som har vært tilfeldig, men tror ikke vi har helt lik lesesmak.
Dette var en underholdende og lettlest psykologisk thriller, hvor jeg likte det store persongalleriet med ofte skifting av perspektiv underveis, og jeg likte også settingen hvor handlingen skjedde. Likte også å lese om hvilke utfordringer et slikt sted kunne by på. Noe Foley gjorde veldig realistisk.
Selv om dette var en noe tynn og likevel en underholdende psykologisk thriller, er jeg fremdeles interessert i å lese Jaktselskapet av Lucy Foley, men da tror jeg at vil lese den på originalspråket, heller.
Fra min blogg: I Bokhylla
Når det gjelder bøkene til ekteparet Lars Kepler, har jeg vært litt av og på. Det vil si på godt norsk; jeg har ikke lest alle.
Det er ikke alle bøkene av Kepler som har fristet. Har ikke lest noe av dem siden Stalker, og denne virket veldig fristende. Det virker som om Kepler har tatt en mørkere vending, noe jeg liker. Selv om jeg ikke har lest alle bøkene, vet jeg at Erik Maria Bark, er en karakter som var med i første bok: Hypnotisøren, og ble spilt av Mikael Persbrandt i filmatiseringen. Heldigvis fikk han en litt større rolle enn jeg hadde håpet på i Speilmannen.
Speilmannen er bok nummer åtte i Joona Linna serien. Selv om jeg har gått glipp av noen bøker etter Stalker, som var min siste Kepler bok jeg leste, fikk jeg med meg sammenhengen i det store og det hele. Syns ikke det er så nøye med krimserier. Det er en ny sak i hver bok, og det er alltid en tråd gjennom bøkene i det som skjer i privatlivet hos etterforskere. Så synes ikke at jeg har gått glipp av noe viktig.
Spennende etterforskningsprosess og sak
Denne gang dreier det som en gammel kidnappingssak som tar en veldig mørk vending. Unge Jenny Lind blir kidnappet på vei hjem fra skolen av en trailersjåfør. Fem år senere blir hun funnet på en lekeplass. Hun er blitt drept på en brutal måte. Etter videre undersøkelse, aner Joona Linna et mønster, og tror de har med en seriemorder å gjøre, eller i hvert fall en som er på vei til å bli en seriemorder. I Speilmannen følger man forskjellige karakterer og deres hverdagslige liv på godt og vondt, blant annet vår Joona Linna. Han får kjennskap til et vitne som skal ha sett noe som kan hjelpe dempå vei i saken, men problemet er at noe hindrer ham til å åpne seg. Joona Linna blir fristet til å kontakte hypnotisør, Erik Maria Bark.
Bøkene jeg har lest av Kepler tidligere har vært mørke de også, men synes de tar en mørkere vending med denne, og jeg sier ikke nei til det. Fikk litt Jeepers Creepers vibber av å lese denne. Handlingen i denne boka og filmen har ikke noe med hverandre å gjøre, men traileren og enkelte småting fikk meg til å tenke på den filmen.
Underholdende avslutning
Store deler av boka var spennende og det var lett å la seg bli revet med, men når man har lest en del krim, blir noe lett å gjette seg frem til, også i Speilmannen, så man ble hverken sjokkert eller overrasket. Men det gjorde heller ikke noe siden store deler av boka er veldig stødig og jevn. Fikk heller ikke helt sansen for slutten, da den ble noe Sylvester Stallone aktig og kanskje litt for humoristisk, selv om det ikke er meningen. Men for all del, Speilmannen ga meg mersmak, og synes også det var fint gjort av Kepler å hedre kvinner som dessverre er blitt utsatt for vold. Det er det som er kjernen med denne boka.
Fra min blogg: I Bokhylla
Hvordan henger ensomhet og politikk sammen? Det kan du lese om i denne dagsaktuelle, overbevisende og urovekkende boken av Noreena Hertz.
Hun kommer inn på årsaker og konsekvenser av ensomhet, både på individ -og samfunnsnivå. Arbeidsforhold, byplanlegging, mobilbruk, roboter er noen av temaene som blir drøftet. Her belyses utfordringene, samtidig som vi får eksempler på positiv utvikling, og forslag til tiltak for å skape fellesskapsfølelse og solidaritet. Slik blir det heldigvis litt oppløftende lesing også.
Dette er en påminnelse om viktigheten av å være der for hverandre, dyrke frem vennlighet og omtanke, senke tempoet og praktisere felleskap på en inkluderende måte. En viktig bok for alle.
Gjør gjerne det. Det gleder meg. Han har sine oppturer og nedturer med sine bøker, Koontz også. Men han har mange godbiter, så her har du mye å glede deg til. =) Håper du finner noe du liker i forfatterskapet hans.
Ved siden av Stephen King, har jeg også lest en god del av Dean Koontz oppgjennom årene. Av media før i tiden ble Stephen King kalt storebror av horror og Dean Koontz lillebror. Selv om King alltid blir min favoritt, synes jeg ikke Koontz er så verst. Han har skrevet noen perler han også, og mange av bøkene hans er avhengighetsskapende. Har ikke likt alle bøkene av ham, heller, men mange.
Devoted er en av dem. Fikk litt den samme vibben som fra de gamle og gode bøkene hans, de mystiske og de stemningsfulle variantene som man blir oppslukt av. Det er også morsomt å se godt voksne forfattere, som er svært produktive, fremdeles klarer å engasjere og skape glede for gamle og nye lesere.
Sorg og egen kommunikasjonsevne
Den er om en gutt som bor sammen med moren sin. De bærer på en sorg sammen. Hun har mistet ektemannen sin og han faren sin for noen år siden. De prater ikke for sønnen har autisme, og i sine elleve år har han ikke sagt et eneste ord, men de har sin egen måte å kommunisere på. De befinner seg i fare da da en mann fra hennes fortid oppsøker henne igjen. Milevis unna blir man kjent med en hund. Det er en golden retriever som heter Kipp. Han har en telepatisk evne, og hunder med en slik evne kaller de seg mellom the Wire. For første gang er det et menneske som havner gjennom den telepatiske linjen og Kipp er den eneste hunden som kan høre/merke ham. Selv om Woody bor langt unna, føler Kipp at Woody trenger ham, selv om de ikke har noe med hverandre å gjøre. Siden eieren hans døde nettopp av kreft, føler Kipp en trang til å reise for å hjelpe denne gutten, men kommer han tidsnok? Mye annet skjer også i bakgrunnen i boka, for dette er en bok med mange aspekter og et stort persongalleri. Likte at det ofte skiftet perspektiv og kampen mot det onde.
Baksideteksten virket kanskje noe barnslig, men det var ikke innholdet, som både var dyster, ondskapsfull og også litt humoristisk. Det var morsomt å lese deler av boka fra et hundeperspektiv. Det er ingen hemmelighet at Dean Koontz og hans kone er glad i hunder, spesielt golden retriever rasen. De bestemte seg for å ikke få barn, siden faren hans hadde en diagnose og siden Dean ikke fikk den selv, var han redd for at et av barna hans kanskje ville få den. Diagnosen fikk faren hans nesten til å drepe Dean. Derfor lever Dean Koontz og hans kone med hunder istedet for barn. Derfor dukker det ofte opp en golden retriever, eller flere i bøkene hans.
En god blanding av horror og science fiction
Selv om hunder ofte er brukt i bøkene hans, klarer han likevel å fornye seg og skape spenning. Til tross for min skeptisisme i begynnelsen av boka, var det ingen grunn til det. Boka bød på mye action, den var til tider ondskapsfull og man sitter der og frykter det verste. Det var nesten som å være med i boka. Likte også blandingen av både horror og science fiction. Science fiction er en sjanger jeg har holdt meg unna for det har ikke interessert meg, men liker noe av det i sammenheng med horror. Så syntes han hadde en fin balanse av disse sjangrene.
Intensity er fremdeles min favoritt av Koontz, som latterlig nok levde opp til tittelen. Devoted har sine mangler, men er en fullverdig horror i moderne tid. Det er en av hans bedre når det gjelder nyere utgivelser. Jeg har fremdeles troen på Koontz.
Fra min blogg: I Bokhylla
Thale hater Skymdal. Hun skriver til og med en liste over alt hun hater med det stedet, og det er ikke lite.
Hun lengter etter å komme seg vekk derfra, for hun er lei av alt det fæle som har skjedd der. På skolen er det ikke bedre da Irja er konstant ute etter og hun har vendt Thales venner mot henne. Nå har hun bare en venn igjen. Hjemme har hun moren sin og storesøster, Trine. Faren deres er død.
Marerittbygda vekkes til live igjen
Skymdal er fremdeles sterkt preget over ting som hendte for ikke lenge siden. Noe som ikke kan røpes hvis noen har tenkt å lese den flørste boka: Ingen sover trygt i natt. Hendelsene har gjort bygda kjent, og et par fra Oslo har kommet for å gi Skymdal et friskt pust, men det faller ikke i god jord hos alle innbyggerne.
Det viser seg at Skymdal ikke får være i fred nå heller. Håndballjentene får anonyme trusler, og noen unge mennesker blir utsatt for traumatiske hendelser. De ser/opplever noe som gjør til at de blir innelukket og tause, nesten som om de ikke tør å si hva som har hendt. Hva er det som skjer egentlig?
Selv om jeg er langt unna denne målgruppen serien er rettet mot, vet ikke om det er trilogi eller planlagt serie, men uansett så koste jeg meg med denne boka. Ingen slipper unna byr på mange mysterier, beskriver en alder som er lett å kjenne seg igjen i, og boka har også en dysterhet i seg. Det er godt å se at det fortsatt skrives grøssere for barn også.
En grøsserbok om mot
Boka er på bare 169 sider, så man rekker ikke å bli så godt kjent med alle, men man får visse inntrykk av de fleste. Bygda lever med en spennende og gyselig sak, og tar for seg blant annet mobbing som alltid er et viktig tema. Ingen slipper unna er kanskje en smule forutsigbar og overdreven grøsser for oss voksne, men syntes ikke det gjorde noe. For selv om jeg er for gammel til å lese denne, likte jeg den bedre enn forventet. En fin grøsserbok om å stå opp for seg selv uansett hvor mørkt ting ser ut.
Vil gjerne lese Ingen sover trygt i natt og Ingen andre enn oss, også.
Fra min blogg: I Bokhylla