Bokelskere.no

Takk. Har magekatarr og har fått bekreftet at man kan bli veldig svimmel av det av legen. Men har hatt det slik i flere uker nå og er temmelig lei. Håper det ikke er virus på balansenerven eller krystallsyken. Hvis jeg må holde meg unna data, tv og bøker da sliter jeg. Da må jeg rømme til en eller annen hytte uten strøm eller noe:)

Hei. Var hos lege for ikke lenge siden. Ble syk 17 des og var innom legen 2 januar. Tenkte det måtte være noe annet enn influensa. Det viste seg å være magekatarr og det kan man være svimmel av. Men syns bare at jeg har vært svimmel veldig lenge og er ikke i stand til å gjøre noe særlig. Vært sykmeldt siden 2 januar og er veldig lei. Jaja, det skal vel ikke være lett å være menneske bestandig:)

Det er jeg som er syk og sykmeldt i disse dager. Lever som en 95 åring for tiden. Har vært sykmeldt i det siste på grunn av konstant svimmelhet. Skal endelig på MR førstkommende mandag. Så greit med foreldre nå siden jeg ikke klarer så mye selv nå. Det føles ut som om jeg er full hele tiden;) ikke bra. Skal helt sikkert ikke lese mye når man er svimmel, men jeg klarer ikke å leve uten bøker:) hvis noen har gode råd mot svimmelhet så tar jeg i mot det:) God lesehelg, alle sammen:)

Siden jeg er hjemme hos mor og far for tiden grunnet sykdom blir det litt andre bøker enn de som er oppført på bloggen. Leser for tiden Odd Thomas av Dean Koontz. Tenker jeg blir ferdig med den i dag. Har ikke mange sider igjen. Og er ikke sikker på hva jeg skal lese etterpå. Tar det som det kommer:)

Min første bok i år ble tilfeldigvis Sommerdøden av Mons Kallentoft. Litt ironisk at i boka ble det mye syt om hetebølge mens her i virkeligheten var det mellom - 10/12 grader. Jaja, litt kontraster må man jo ha i livet ...

Kortversjonen av min anmeldelse er: Kunne vært veldig bra hadde den ikke vært så fryktelig kjedelig.

Jeg er så enig så enig. En god stund siden jeg har lest den, men husker den fremdeles godt:)

Aldri forlat hovedstien. Aldri!

Fire menn i midten av 30 - årene, er i svenske skoger for å oppleve en annen kultur og litt spenning. Disse mennene møtes en gang i året for å finne på noe sammen, og denne gangen drar de til Sverige. De vil oppleve skandinavisk natur. Disse fire mennene er mildt sagt forskjellige. To av mennene har blitt tykke og late oppgjennom årene, og dermed bestemmer gjengen seg for å ta en såkalt snarvei. Det skulle de aldri ha gjort ...

På youtube får man alltids gode bokforslag av forskjellige bokfolk som deler videoer om deres nye bokinnkjøp/mottakelser og omtaler. På den måten ble jeg oppmerksom på The Ritual. Jeg har lest mye grøss gjennom årene og selv om jeg har lest mye grøss av forskjellige forfattere, hadde jeg aldri før hørt om Adam Nevill. Men det gjorde ikke noe. Jeg liker å lese noe av forfattere jeg aldri har hørt om og utvide horisonten som leser. Jeg vil ikke lese samme sjanger og bøker av samme forfatter hele tiden. Det blir kjedelig i lengden, derfor er det kjekt med litt variasjon.

Og jeg angrer ikke ett sekund på at jeg leste noe av denne forfatteren og nettopp denne boka. Jeg leste den ut på kort tid. Det er sjelden jeg leser grøssere som gjør meg stressa eller gir meg horrible anelser. Jeg har lest så mye grøss oppgjennom årene at jeg reagerer nesten ikke på noe, men følte at jeg virkelig ble dratt inn i denne historien på en eller annen måte. Nevill skriver på en fryktelig engasjerende måte at leseren lett blir dratt inn i karakterenes opplevelser. Man er på en måte med i historien selv. Jeg følte at jeg var i den skogen sammen med Luke og de andre. Jeg følte den samme frykten og sansene som de karene gjorde.

Personlig likte jeg første halvdel av boka bedre enn den siste. I den første halvdelen var atmosfæren mer intens. Jeg likte guttas observasjoner og beskrivelsen av skogen og guttas frykt var beskrivende god. Jeg følte frustrasjonen, desperasjonen og deres kamp mot å finne en vei ut av den skandinaviske skogen. I neste halvdel, uten å avsløre for mye føltes det litt som å lese en helt annen bok og den samme spenningen som den første halvdelen uteble litt. Men spenningen var høy nok til at jeg ville vite hvordan dette marerittet ville ende for disse gutta. Av de fire gutta som har forvillet seg i den mørke, døde skogen er definitivt Luke. Jeg kunne se meg selv litt i ham på en måte. En del skuffelser i livet. Innebygd sinne. Ville livet ha vært annerledes hvis man hadde tatt litt andre valg? Jeg likte ham veldig godt. Selv om han har sine skuffelser så prøver han bare å leve livet sitt på best mulig måte likevel. Samme hvordan det går.

The Ritual er en engasjerende, spennende og atmosfærisk grøsser som er lett å bli en del av. Nevill beskriver den dystre skogen og mennenes frustrasjon så godt at det føles ut som man er en del av den håpløsheten selv sammen med denne gjengen. Man vil bare ut av den skogen så fort som mulig, men fins det en vei ut eller er det bare endeløs med skog?

Så .... noen som vil dra på campingtur, eller?

Det er ikke bare, bare å være tenåring ...

Møt Charlie. Han er en fersk High School elev, som kan virke noe forvirrende og svært usikker til tross for at han er meget intelligent. Men det å være intelligent er ikke alltid nok. Sosialt sett strever han med å passe inn. Han er en fyr som ser på at andre lever livene sine, men selv vet han ikke hva han vil eller hvor han skal begynne. Det eneste han vet er at han er lei av å være på sidelinjnen, være et slags veggpryd. Han vil leve livet sitt han også, men han vet bare ikke hvordan. Det er ikke like greit å være sjenert og må anstrenge seg litt ekstra for å bli akseptert blant andre. Han får noen få venner og tar en dag av gangen. Men for det meste virker det som om han blir kastet inn i den ene kompliserte situasjonen etter den andre. Typisk High School.

Men han har da sine lyse sider, nemlig interessen for bøker. Han får bøker av en lærer som han ser opp til og blir knyttet til bøker som betyr mye for ham. De er hans virkelighetsflukt. Han er smart og denne læreren vil at Charlie skal vite det gjennom å skrive bedre bokrepotasjer. Mellom skolejobbingen tilbringer han tiden med de få vennene han har og skaper sosiale bånd med dem. Hjemme er det heller ikke så lett hvor han må "konkurrere" med storebroren sin som er en stor stjerne på College innen Amerikansk fotball genren. Charlie føler at han ikke har noe å konkurrere med. Ikke nok med det. Han har også sine bekymringer for søsteren som har en kjæreste som slår henne.

Som sagt det er ikke lett å være ung og Charlie er et godt eksempel på det. Hva gjør man i forskjellige situasjoner? Og hva må til for å passe inn i forskjellige miljø?

The perks of being a wallflower har nettopp blitt filmatisert og blant bokfolk på youtube har denne boka mildt sagt blitt hyllet. Jeg ble meget nysgjerrig og ville derfor lese boka selv, finne ut hvorfor denne boka er så populær og kanskje like den like godt som "alle" andre. Jeg begynte å lese den med store forventninger, noe som selvfølgelig er dumt for da kan man lett bli skuffet, og det ble jeg dessverre når det gjalt denne romanen.

Jeg liker vanlige romaner, oppvekstromaner osv Jeg leser ikke bare grøss og fantasy selv om det er det jeg leser mest av. Jeg er veldig altetende innen litteratur og liker å utvide horisonten. Nå var det lenge siden sist jeg leste en roman og følte at det var på tide.

Men det endte opp med at jeg ikke likte The perks of being a wallflower fullt så godt som jeg hadde håpet på. Starter alltid en bok med et åpent sinn, men det hjalp ikke. Jeg likte konseptet og noen av karakterene i boka, men jeg kunne bare ikke fordra Chobskys skrivestil. Tanken på at hele historien er skrevet i brevformat (jeg likte tanken på det) så syntes jeg bare at Chobskys skrivemåte var rett og slett irriterende. Det er vanskelig å forklare skrivemåten hans. Den er jo veldig enkel. Ikke noe galt med det. Men alt føltes på en måte så oppsummert, uekte og til tider masete. Følte heller ikke at jeg ble godt nok kjent med Charlie til å bry meg nok om ham. Ja, jeg kjener meg litt igjen i ham. Jeg var også utstøtt på skolen, var den som hadde det vanskelig for å tilpasse seg og bli kjent med andre. Grunnen var at jeg også var temmelig sjenert, men jeg var person som likte å være for meg selv i stedet for å være sammen med andre. Så jeg vet litt hvordan han har det i enkelte deler i boka, men likevel syns jeg at det var litt vanskelig å få tak i ham.

The perks of being a wallflower var en ok leseopplevelse, men ikke noe annet enn det for meg. Den vil helt sikkert treffe andre bedre på en eller annen måte.

Litt lei av evig mas om hvor varmt det er nesten gjennom hele boka, men har sansen for politietterforskeren Malin Fors. En tøff dame.

Jeg likte også nr. 1. Den var veldig spennende. Nr. 2 er litt langdrøy og kjedelig. Men Det kan selvsagt enda snu, for jeg er bare kommet til side 250. Tipper uansett at den er opptakten til en forrykende avslutning. Håper i alle fall det :)

Sliter litt med å komme igjennom denne boka... Den forrige var bra. Håper neste er bedre..

Jeg tror nok at jeg ga opp Lehtolainen etter Kobberhjertet. Men Jentene fra balletten skal jeg prøve meg på. Takk for tipset :)

Enig. Veldig kjedelig! Les den siste boka til Frode Granhus. Den var bra :)

Tenåringer med spesielle evner på vill flukt må jo bare være spennende, ikke sant?

For ikke lenge siden avsluttet jeg The Summoning, den første boka i Darkest Powers - triologien og kunne ikke vente med å lese fortsettelsen. Og jeg var så heldig å bli kontaktet av Silje som var så snill og sendte meg bok nummer to og tre i serien. Tusen takk! Det var veldig snilt av deg. Setter stor pris på det. Det skal du vite.

Oppfølgere er som kjent for å være litt skremmende, spesielt hvis første bok åpner en serie med et knallbrak. Det gjorde det med The Summoning. Det var noe forfriskende med konseptet innen ungdomsmålgruppen. Mye ungdomslitteratur er mye av det samme. En 16-17 årig jente finner ut at hun har spesielle evner, forelsker seg i en fyr som gjerne også har spesielle evner. Høres kjent ut, ikke sant? Dermed er det godt å lese litt ungdomslitteratur som skiller seg litt ut i mengden slik at det ikke føles ut som om man leser det samme hele tiden. Det blir jo temmelig kjedelig i lengden. Det blir det i hvert fall for meg. Jeg som leser trenger variasjon.

Selv om denne triologien også handler om en ungjente med helt spesielle evner, så klarer konseptet likevel å skille seg litt ut. Det er noe forfriskende med det som jeg ikke har tenkt å si så mye om i redsel for å avsløre for mye.

The Awakening er fortsettelsen om tenåringsjenta Kelley Armstrong som strever med å stole på folk rundt seg. Etter en grusom hendelse på skolen blir hun sendt til et hjem for trøblete tenåringer. Huset kalles for Lyle House og folka som styrer det huset kaller seg for Edison-gruppen. I slutten av forrige bok rømmer Chloe og noen av disse ungdommene huset. Hun har nettopp funnet ut at tanten hennes er innblandet i Edison - gruppen og føler at hun ikke kan stole på noen. Hvor skal hun og vennnene flykte for å komme i sikkerhet?

Som sagt likte jeg første bok i serien meget godt. Den ga meg et godt førsteinntrykk og jeg ville ha mersmak. Og dermed var forventingene til bok nummer to skyhøye, noe som kan være ødeleggende for en leser enkelte ganger, og det var det dessverre denne gangen. The Awakening er ikke en av de verste oppfølgerne jeg har lest, men heller ikke den verste. Det er bare det at den hadde ikke like mange spenningskurver som den første boka. Det var ikke i nærheten en gang. Det var mange dødpunkter. Tenåringer med spesielle evner på vill flukt må da være spennende lesestoff, og tenkte at jeg ville være med på en spennende reise. Men det endte opp med at jeg kjedet meg store deler av den reisen. Jeg hadde forventet meg noe mer, men jeg vet ikke helt hva. Selv om Chloe er en stor filmfan og beskriver alt som en film, så ble det likevel litt masete at hun sammenlignet stort sett alle hendelser som en film. Det ble på en måte litt oppbrukt og gjentagende i lengden til det kjedelige. Jeg vil bli kjent med Chloe på en annen måte enn bare den filmelskeren hun er. Komme litt mer i dybden og kanskje vite litt mer om bakgrunnen? Det samme gjelder vennene hennes. Savner å få bedre kjennskap til dem. Komme under huden på en eller annen måte.

Bortsett fra det er The Awakening en stabil oppfølger med noen høydepunkter som gjør til at jeg har lyst og kommer til å lese tredje og siste bok også. Må jo bare få med meg hvordan alt kommer til å ende. Sånn er det å være nysgjerrig.

Kan skryte på meg at der har jeg vært to ganger:) Meget vakker by, spesielt på kveldstid.

Hva gjør man når en gal morder er på flukt? Kan man da føle seg trygg?

Dette er er en bok som er litt vanskelig å forklare. For det første er den bisarr (tro meg, jeg er vant til bisarre bøker), men den var ikke bare bisarr, den var også temmelig sær ... Jeg vet på en måte ikke hvor eller hvordan jeg skal beskrive innholdet til tross for at jeg hittil har lest en del Laymon bøker. Men jeg skal prøve å forklare innholdet så enkelt som mulig uten å avsløre noe ...

En hodeløs kvinne blir funnet ved en sjø og to personer er vitne til en mann som stikker av fra åstedet. Hvem er mannen og hva vil han med kvinnens hode?

Mer vil jeg egentlig ikke røpe. Boka er jo så kort. Den er på bare 309 sider, og selv om boka besto av en del spennnende sider, må jeg dessverre si at dette ikke er en av Laymons beste. Han var ingen kvalitetsforfatter. Han var en B-versjon av Stephen King. King er på mange måter kvalitet, da snakker jeg om; skrivemåten, oppbygging av historier og originalitet. Mens Laymons bøker er som å se en underholdende skrekkfilm fra 80 - 90 tallet. Ikke noe galt i det. Jeg elsker skrekkfilmer fra 80 - 90 tallet. Også tiden før og etter. Når det gjelder bøkene av Laymon må man bare glemme hjernen og bare la seg rive med av underholdning istedet for fornuft. Man vet hva man får og uansett hvor usannsynlig det er, må vi bare på en eller annen måte akseptere det. Vi må bare tro det forfatteren skriver uansett hvor usannsynlig alt virker. Det er slik en bok som Among the missing er.

Det som var litt spesielt og artig var å finne navnet mitt. Jeg har aldri mitt liv møtt noen personlig som har samme navn som meg. Trodde Ina var et ganske vanlig navn, aldri møtt på en eneste navnesøster. Derfor var det litt overraskende at en av personene i boka hadde samme navn som meg. Første gangen jeg opplevde det i en bok var i Unni Lindells; Honningfellen for noen år siden.

Både i Honningfellen og Among the missing ble Ina beskrevet som en helt annen person enn meg, men morsomt å finne navnet sitt likevel. I Among the missing var det til og med et helt kapittel kalt Ina. Ikke verst det ...

Grunnen til at Among the missing ikke nådde helt til topps for meg var at mye manglet for min del. For det første ble jeg ikke så godt kjent med karakterene som jeg hadde ønsket. De fremsto for flate for meg og derfor brydde jeg meg ikke noe særlig om dem. Syns også at denne boka ble for tynn i forhold til andre bøker jeg har lest av Laymon. Da snakker jeg ikke om sidetall, men selve innholdet. Det var ikke mye som sjokkerte og jeg syntes mye av det som skjedde ble gjentatt flere ganger til det kjedelige.

Selv om Laymon på sin tid var en underholdende forfatter, foreslår jeg for nyebgynnere å lese en annen bok av ham. Husker at Blood Games var temmelig underholdende. I hvert fall en av de bøkene jeg husker aller best av ham.

Joda, er jo enig at ikke alle bøkene har holdt helt mål, men så er det jo en veldig lang serie også da. Men likevel syns jeg det er en koselig serie som jeg på en måte har blitt avhengig av siden jeg har vært fast leser av den de siste årene. Kommer til å savne Amalie og gjengen jeg:)

Litt vemodig å tenke på at denne bokserien snart tar slutt. Bare ti bøker igjen av denne serien og så er det slutt. Småtrist i grunn ...

Ja, jeg så den amerikanske versjonen The Ring jeg også for omtrent ti år siden på kino, og den skremte livskiten av meg også, faktisk, og den japanske originalen skremte meg enda mer!:)

Boka er en av de få bøkene jeg har lest som virkelig har gitt meg grøssninger. Har lest mange horrorbøker, men Ring er en av de få bøkene som har gitt meg gåsehud. Selv om jeg kjente til historien og plottet ganske godt, så var det temmelig spennende lese boka likevel. Og jeg er helt enig med deg at åpningen av boka er en av de beste åpningene jeg også har lest!

Jeg er spent på hva du syns om boka/triologien så håper du skriver en liten omtale her på bokelskere.no Det er spennende å vite hva andre mener om de samme bøkene jeg leser. Lese om man har samme synspunkt eller ikke.

Kos deg videre med lesingen, og takk for linken. Har aldri prøvd meg på manga. Har bare hørt mye om det, men skal ta meg en titt innom linken og se om jeg blir fristet. Ha en fin kveld!