"Nei, du er en lykkelig mann. Du har alt du kan ønske deg." (...) "Kanskje er det fordi jeg er glad for det jeg har og ikke sørger over det jeg ikke har", sa Levin og tenkte på Kitty.
Men nå skal alt gå i et nytt spor. Det er bare tøv at livet, fortiden ikke tillater det. Man må kjempe for å leve bedre, langt bedre...
All mangfoldighet, all ynde og all skjønnhet i livet bygges opp av lys og skygge.
Det er alltid så sørgelig når jeg klapper sammen boka, ferdig lest, og så er jeg igjen alene. Det er som å skulle miste gode venner. Kanskje det er derfor jeg stadig leser flere av Murakamis bøker? For å følge hans karakterer, hovedpersoner, som er de samme gode vennene, men i en annen støpeform. Da er jeg nok evig solgt til hans underfundige verden.
Derridas problematisering er like mistenksom og nitidig som en aktors forhør av et vitne i en drapssak.
(fra etterordet av Espen Hammer)
Hehe. Vet hvordan det er. Fant en hel eske med tannpirkere kilt inn mellom sidene i en av bøkene mine en gang (man tager hva man haver). God lesning!
Haha! Hadde glemt hvor kløktig (og fornøyelig lesning) "livet i skogene" er. Tror nok jeg må lese den på nytt. Takk for påminnelse!
Denne boken fant jeg i et lite antikvariat mellom hundrevis av bøker i alle varianter. Det var vel et rent slumpetreff at jeg trakk fram akkurat denne boken, men magefølelsen (som jeg alltid legger min lit til i slike situasjoner) tilsa at det var den jeg skulle kjøpe. Det viste seg å være en god avgjørelse.
Boken omhandler filosofen, matematikeren, astronomen, og ikke minst familiefaren, Galileo Galilei. Gjennom vitenskapsmannens utrolige, strabasiøse liv maler forfatteren et levende bilde av en ekstraordinær mann og hans samtid, på godt og vondt. Et kjernepunkt i (og et grunnlag for) boken er de hundre bevarte og rørende brevene fra hans datter, Maria Celeste.
"Galileos datter" er en svært interessant og informativ bok, samtidig som den er engasjerende, til tider sjokkerende, og ikke minst: dypt rørende.
Det er alt jeg noensinne har drømt om, Mr. Bones. Å gjøre verden til et bedre sted. Å sjenke litt skjønnhet til sjelens triste, kjedsommelige avkroker. Man kan gjøre det med en brødrister, man kan gjøre det med et dikt, man kan gjøre det med å rekke ut en hånd til en fremmed. Det spiller ingen rolle hvilken form det tar. Det å etterlate seg en verden som er litt bedre enn da man fant den. Det er det beste et menneske kan utrette.
Hundens begjærlighet etter lukter virket grenseløs, og straks han hadde funnet en duft som interesserte ham, presset han snuten over den med slik besluttsomhet, en slik helhjertet entusiasme, at alt annet i verden opphørte å eksistere. Neseborene hans ble forvandlet til sugerør som snuste i seg dufter, på samme måte som en støvsuger trekker til seg biter av knust glass, og av og til - faktisk ganske ofte - undret Willy seg over at Mr.Bones' kraftfulle og innbitte snutearbeid ikke fikk fortauet til å revne.
Bak alle de utsøkte ting som eksisterte, lå det noe tragisk. Verdener måtte vri seg i veer for at selv den usleste blomst skulle folde seg ut...
Det er helt trygt :-) Kos deg med boka!
Det er vel utenkelig at noen ikke har lest boken før. Ja, ja, jeg ville spart forordet til slutt i alle fall.
Sukk... Kom til skade av å lese forordet av Jan Kjærstad (før jeg begynte på selve boka) der han røper hele slutten! Hva er det slags?!
It was hard to say when exactly winter arrived. The decline was gradual, like that of a person into old age, inconspicuous from day to day until the season became an established relentless reality.
Hvis hvert øyeblikk var en organisme, all tings begynnelse og slutt - kunne man drepe den da?
Først når jeg rører ved deg som en skygge tror du på munnen min,
den klyver rundt med sendrektige sinn- rikheter der oppe i tidshoffene,
du nærmer deg hærskaren av annenhåndsrealiserende engler,
stillhetsraseriet bestjerner.
Det er meningsløst å være pen når ingen legger merke til det.
Livet er kort, altfor kort til at man kan lese intetsigende prosa. Hun smilte ut i luften, tydelig fornøyd med det hun nettopp hadde sagt.
Normalt ville dette vært nok til å hensette meg i en paralysert tilstand, men hendelsene de siste timene måtte ha herdet meg eller gjort meg sjelelig nummen, jeg registrerte dette innbruddet, denne invasjonen av mitt privatliv, på en kald og mekanisk måte, slik en seismograf registrerer størrelsen på et jordskjelv uten å ta stilling til hva skjelvet måtte ha forårsaket av materielle, fysiske eller psykologiske skader.