Bokelskere.no

Påsken er jo, på tradisjonelt vis, høytiden for krim - Så hvorfor ikke kaste seg på bølgen? Jeg har vært på biblioteket og sikret meg Sherlock Holmes samlede romaner og fortellinger. Nå gleder jeg meg skikkelig til påske! :)

God bok med tankevekkende tema, men synes boka blir litt uforløst. Det blir for mye Kristopher som kjører taxi og fryser og for lite om temaet folk som dør uten kjente og kjære i nærheten. Det kunne vært interessant om han hadde gått dypere inn i skjebnene bak. Men en veldig god ide altså!

Jeg må i utgangspunktet si meg enig i det «H» har skrevet under her. Dette ble også for meg en litt tung og langtekkelig bok. Det betyr imidlertid ikke at boken ikke er god. Tvert i mot. Med litt tålmodighet lar boken seg knekke og ut triller de vakreste perler.

Vi følger hovedpersonen Ricardo Reis som vender tilbake til Lisboa etter mange år i utlandet. Året er 1936 og Reis, som så mange andre, blir vitne til illevarslende endringer, ikke bare i Portugal, men i Europa generelt. Dette er en tid da Hitler, Franco, Mussolini og Salazar er i ferd med å bane seg veg til makten. Noe stort er i ferd med å skje, noe som vi i ettertid vet skal få skrekkinngytende konsekvenser for verdenssamfunnet.

Reis på sin side forblir en observatør, resignert, til tider apatisk – også i sitt eget liv. Gjennom hele fortellingen vekslet jeg stadig mellom sympati og avsmak for denne stillferdige og selvsentrerte hovedpersonen.

Mot slutten av boken blir det mer og mer tydelig for meg at dette en bok om avmakt. Denne avmakten viser seg på forskjellige måter i fortellingen – både fysisk, psykisk og sosiokulturelt. Et sentralt eksempel på dette er det som blir offer for Ricardo Reis kjærlighet/besettelse – den unge piken Marcenda og hennes lamme arm. Det «døde vedhenget» på en ellers ung og levende kropp blir et bilde på denne maktesløsheten og på et samfunn på vei mot en ugjenkallelig katastrofe. Igjen står mennesket med en paralyserende følelse av å være…ingen…

Jeg er glad at du fikk utbytte av boken, og jeg har stor respekt for forfatterens kjærlighet til byen, men jeg står fortsatt fast ved mitt. Det er det som er så fint med bøker - de treffer oss ulikt. Gleder meg grenseløst til å få se byen med egne øyne! :)

Huff og huff, dette var skuffende. Jeg har ikke lest noe av Alnæs før, og kjenner dermed ikke hans skrivestil. Det er tydelig at forfatteren sitter inne med mye kunnskap om byen og historien, men hvordan man formidler dette er jo en annen sak. Grunnen til at jeg leste boken var selvfølgelig fordi jeg ønsket å få et lite innblikk i Lisboa før jeg reiser dit selv.

Boken er lagt opp slik at forfatteren nærmest tar leseren med på sightseeing rundt om i byen. Dette synes jeg i og for seg er et fint grep, men Alnæs rykker fram og tilbake mellom steder, skjønnlitterære sitater og historiske tema slik at det tidvis er vanskelig å følge ham. Kronologien forsvinner, og overgangene hans er rett og slett for ujevne til at leseren får en behagelig reise. En annen ting er illustrasjonene som følger boken. Det er ingen av fotografiene som er daterte! Dette synes uprofesjonelt, og jeg står igjen med spørsmålet: er dette bildet av Lisboa tatt i 1973, 1987 eller 2000? Hvem vet?

Det er først halvveis i boken at Alnæs roer ned tempoet, pulsen går ned noen hakk, og jeg kommer inn i bokens rytme. Endelig kan jeg puste ut og nyte det Alnæs og Lisboa har å by på. Alt i alt har dette vært en lærerik tur, men dessverre for ujevn for meg. Jeg gir den en svak terningkast 3...

En liten, fornøyelig og lettlest bok som jeg kosa meg stort med hele tiden. Anbefales! Fikk også historiekunnskaper fra krigens dager som jeg ikke ante noe om, bra!

Alt for mange ord og alt for lang tid før hun kommer til poenget. Er dette ment å være morsomt? Det er jo bare dumt. Fløyelskapper? I dag? Fay Weldon (En hundjevels bekjennelse) har skrevet om temaet så mye bedre, for over 20 år siden. Stig Larssons det samme (Salanders hevn over advokaten)På side 426 hvor det er noenlunde spennende så avbrytes spenningen med en nitid beskrivelse av Cs velfylte bokhylle. Dårlig regi og noe som gjentas flere steder i boka!

Denne antologien inneholder:

Introduction by Ane Faugstad and Johannes Servan

Part I: Introduction to ecophenomenology

• Charles Brown: The unity of eco-phenomenology: A reply to Thomson
• David Abram: The invisibles
• Ted Toadvine: Ecophenomenology and the resistance of nature

Part II: Embodiment and gender

• Monika Langer: Sartre in the company of Merleau-Ponty, Foucault, and Düden
• Kirsti Kuosa: The embodied self and identity of three women living with multiple sclerosis
• Claus Halberg: The tangible invisible: Irigaray's phenomenological critique of Merleau-Ponty's notion of the flesh
• Joanna Handerek: On pain and fear. The concept of the body in Gernot Böhme's philosophy

Part III: Contemporary environmental philosophy

• Gunnar Skirbekk: Ethical gradualism, beyond anthropocentrism and biocentrism?
• Jørgen Pedersen: Habermas and environmental ethics
• Svenn Anders Noer Lie & Fern Wickson: The relational ontology of deep ecology: A dispositional alternative to intrinsic value?
• Jon Helén Pedersen: Løgstrup's philosophy as environmental philosophy
• Stig Ingebrigtsen & Ove Jakobsen: Circulation economics - an ecological image of Man based upon an organic worldview
• Linda McGuffe: Questions concerning technology and food Jan van Boeckel: A point of no return. Artistic transgression in the more-than-human world
• Morten Tønnessen: I, wolf. The ecology of existence

Haha! Ja, det er vel ikke alle av oss som er like bevandret i litteraturen dessverre, men jeg jobber med saken! :)

utrolig dårlig redigert bok, mye uinteressante opplysninger som burde være tatt ut, men leste den ferdig siden jeg har lest flere bøker av henne som har vært veldig interessante og opplysende om forhold i Kina i dag og tidligere tider, men dette var rett og slett kjedelig. Boka tok seg aldri opp.

Jeg har akkurat lest Anna Karenina i forbindelse med Riksteaterets nye oppsetning med samme navn (som for meg ble en diger skuffelse etter å ha lest boken, men det er en annen sak).

Det er nesten litt avskrekkende å skulle kommentere på et av verdenshistoriens store verker. For det er nettopp det Anna Karenina er - stor litteratur. Den som våger seg inn på denne mursteinen av en bok (eller to bøker i dette tilfellet) vil bli rikt belønnet. Dette er sosialrealisme på sitt beste. Hvordan Tolstoy har kunnet gå inn i og belyse de mange karakterenes indre (og ytre) liv, uavhengig av alder, kjønn og sosial status, er for meg ubegripelig. Veldig imponerende!

I tillegg til historien om Anna Karenina blir den parallelle fortellingen om godseieren Konstantin Dimitrij Levin for meg ekstra interessant. Her synes jeg å lese mange av de verdensanskuelser som Tolstoy selv slet med på slutten av i 1870-årene, og som senere kom ut i full blomst med bekjennelsesberetningen "Skriftemål" ("Ispoved").

De mange navnene, som til tider kan være forvirrende, er etter det jeg forstår ganske typisk for russisk litteratur fra denne tiden. Jeg ville nok foreslå å lese oversetterens etterord først om man ønsker å sette seg inn i konteksten. Ellers må man nok bare holde tungen rett i munnen mens man leser.

Dette er en bok for de med interesse for menneskesjelens dypeste avkroker, på godt og vondt, for de som liker fortellinger om gripende menneskesjebner, og ikke minst - for de som lar seg fascinere av grunnleggende eksistensiell filosofi.

Anbefales på det varmeste!