Har ikke sjekka det ut. Men det blir enda billigere etter Mammut salget for da blir det halv pris av mammut pris:-)

"Sluk" er en sammensatt roman. Jeg har lyst til å gi terningkast 5, men så ble jeg noe usikker på siste del. Første del er en fantastisk fortelling, fortalt med humor, men med svært trist undertone. "Romanen" i del to er en snedig beretning, men slutten blir noe "over the edge". Siste del får jeg ikke helt tak i, men det ligger fremst i pannebrasken, men kommer ikke ut i fullverdig tanke. Hva er det Saabye Christensen vil fortelle? Jeg har det på tungen

Og jeg skal jobbe noen timer fremover, og har møter resten av dagen. Blir nok fort kveld før jeg får tatt enn titt også. Godt salget ikke åpner i morgen :D

Skuffende at den ikke automatisk er ute nå. Jeg gleder meg veldig til å se hva som er å finne der!

Hvis du er på Facebook, finnes det en egen gruppe for serieromaner: Seriebokgruppa der du kan få tips fra andre lesere. :D

Sterk debut om Gaza-konflikten

Gaza, eller mer dekkende Gazastripen, er et lite landområde som ligger inneklemt mellom Israel og Egypt, og med kystlinje mot Middelhavet. Landet er 360 kvadratkilometer stort (til sammenligning om lag 100 kvadratkilometer mindre enn Oslo), og har en befolkning på ca. 1,7 millioner (nesten tre ganger så mange som i Oslo). Den største byen er Gaza i nord, og den nest største er Rafah i sør.

Det er i all hovedsak palestinere som bor på Gazastripen, som i årene 1967 til 2005 var okkupert av Israel, selv om palestinerne hadde et slags selvstyre i årene etter 1994. I 2006 ble det gjennomført valg og Hamas gikk deretter av med valgseieren. Dette ble innledningen på en tid med mye voldeligheter, i første rekke internt mellom Hamas og Fatah, og etter hvert gjennom utallige rakettangrep mot Israel og vise versa. For mer informasjon og utdypende linker - se Wikipedia.

Konflikten mellom Israel og styresmaktene på Gazastripen er for de fleste (tror jeg) nokså uoversiktlig og kanskje også temmelig uforståelig, der det meste fremstår som en serie av voldeligheter som aldri ser ut til å ha noen ende, og hvor begge parter kontinuerlig skylder på hverandre. Og hvor det kan synes som om de fleste er for Gaza og mot Israel, uten egentlig å ha noen bedre begrunnelse enn at Israel som den største (og demokratiske) staten burde ta et større ansvar for Gazas humanitære situasjon og slutte å isolere menneskene som bor der ...

Journalisten Åshild Eidem har i boka "Spillet om Gaza" forsøkt å tegne et tydeligere bilde av hva som rent faktisk skjer i dette urolige området av Midt-Østen, uten å ta stilling til hvem som har skylden for hva. Og selv om jeg synes hun har lykkes svært godt med sitt bokprosjekt, er jeg etter å ha lest denne boka, enda mer usikker på hva jeg skal mene om konflikten. Den er nemlig så mangefascettert og forteller i grunnen lite om hva som kom først, hatet eller grunnlaget for hatet ...

Gjennom intervjuer av et lite knippe av palestinere - Abu Hamid, Abu Abdallah, Umm Nidal og Ebaa - belyser Eidem flere sider ved det palestinske samfunnet på Gazastripen, der styresmaktene har ett mål: å utslette staten Israel. Isolasjonen fra omverdenen, der selv ikke en kyststripe gir palestinerne tilgang til omverden, har imidlertid ikke gjort dem opprådd for løsninger. Ut fra Gazastripen går det nemlig et utall av underjordiske ganger inn i Egypt, slik at det meste av nødvendighetsartikler og luksusvarer kan skaffes. (Så hvorfor ikke også medisiner, tenkte jeg, mens jeg leste.) Tunnelbaronene har i årenes løp tjent seg søkkrike. Ja, så mye penger er det i denne vare-handelen at hver gang Israel og Hamas har inngått våpenhvile, er det handelsmenn som sørger for at det avfyres noen raketter mot Israel igjen. Dermed brytes våpenhvilen og den lukurative tunnelhandelen kan fortsette upåaktet hen. Eidem understreker at det ikke er Hamas som står bak disse rakettangrepene, men det er Hamas og Gazastripens befolkning som får unngjelde hver gang fredsavtalene brytes.

Maktbalansen mellom Israel og Hamas er svært skjev. I kamphandlingene mellom partene går det nesten alltid mangfoldige flere palestinske liv sammenlignet med på den andre siden. Utallige selvmordsbombeaksjoner har gjort at Israel overvåker Gazastripen ved hjelp av droner, dvs. ubemannede spionfly, og slik holder kontrollen over det meste av det som foregår i dette lille, isolerte landet. Under intervjuer med Umm Nidal, kvinnen som har avgitt flere sønner til kampen mot Israel og martyrdøden, fremkommer det at en mors største lykke er å føde sønner og kommende martyrer. I israelske fengsler sitter det mange palestinske fanger, og det største "scoopet" palestinerne kan oppnå er å kidnappe israelere for å bruke dem i forhandlinger eller utpressing overfor israelske myndigheter, slik at de kan få frigitt sine fengslede landsmenn. Dette var bakgrunnen for frigivelsen av Gilad Shalit, israeleren som hadde sittet i palestinsk fangenskap i over fire år. Over 1000 palestinere ble løslatt for at Israel skulle få ham utlevert i levende live.

"Israel hadde sterk tradisjon for å nekte å forhandle med fiendene sine, og for å gå langt - så langt at de risikerte mange flere liv enn dem de kjempet for å frigjøre. Prinsippet ble etablert i 1976, da tyske og palestinske militante kapret et fly og holdt over hundre passasjerer fanget på en flyplass i Uganda inntil israelske elitestyrker frigjorde dem seks dager senere. Aksjonen fikk navnet Entebbe-operasjonen, etter navnet på flyplassen, og begrepet er siden blitt et symbol på Israels harde linje i gissel- og fangesituasjoner." (side 101)

På side 144 skriver Eidem følgende om bl.a. om martyrdøden, Islamsk Jihad, Hamas og Det muslimske brorskap:

"Ideen om martyrdøden var fundamental i islamistbevegelser som Islamsk Jihad. Organisasjonen var opprinnelig en utbrytergruppe fra Det muslimske brorskap, og ble etablert i 1980, syv år før Hamas. En viktig bakgrunn for at islamistene skilte lag var Seksdagerskrigen med Israel i 1967, da palestinerne led sitt andre katastrofale nederlag på under 20 år. Det første var under krigen i 1948. Seksdagerskrigen kastet Brorskapet ut i en ideologisk krise, og kritiske røtter hevdet islamistbevegelsen måtte ta sin del av ansvaret for nederlaget. Da Den islamske revolusjon fant sted i Iran i 1979, fikk noen av de palestinske islamistene en rollemodell, De så på Ayatollah Khomeinis seier i Iran som beviset på at islam var løsningen og jihad veien." (side 144)

Hamas (akronym for Harakat al-Muqawamah al-Islamiyyah - arabisk for Islamsk Motstandsbevegelse), grunnlagt i 1987, er omstridt, men står f.eks. ikke på FNs liste over terroristorganisasjoner. Hamas anerkjenner ikke Israel og mener at frigjøring av Palestina gjennom militære aksjoner er den eneste løsningen.

"I følge stiftelsesdokumentet er bevegelsens slagord: "Allah er målet, Profeten er modellen, Koranen konstitusjonen.: Jihad er veien og døden for Allahs skyld er det høyeste av dens ønsker." (side 86)

På den andre siden står salafistene, som er en ortodoks fundamentalistisk bevegelse innenfor sunni-islam.

"Salafismen ankom Gaza på 70-tallet, og fikk fotfeste tiåret etter, da mange palestinere vendte hjem fra studier i Saudi-Arabia. Saudi-Arabia støttet palestinske salafister i et forsøk på å demme opp for erkerivalen Irans innflytelse, som særlig kom til uttrykk ved iransk-inspirerte Islamsk Jihad. Internt begynte Fatah på tilsvarende vis å støtte de palestinske salafistene - for å danne en motvekt til den islamitiske oposisjonen. Blant annet skal Fatah ha tildelt salfistene stillinger i PA-institusjoner for å bekjempe konkurransen fra Hamas." (side 180)

Gjennom et skjønnlitterært språk og tilhørende virkemidler tegner Åshild Eidem et bilde av en konflikt som har så mange sider at det nesten ikke er mulig å konkludere med at den ene eller andre siden har rett eller tar feil. Hver eneste handling - også dem det er mange grunner til å fordømme - drar nemlig med seg så mye forhistorie at det ikke er mulig å bedømme dem isolert sett. I bunnen av det hele hviler en beslutning truffet av FN i 1948 om å dele Palestina i to - en del til palestinerne og en del til jødene. En delingsplan palestinerne aldri har akseptert og siden har kjempet i mot ...

Åshild Eidems bok gjorde meg atskillig klokere enn jeg var fra før av, men også mer rådvill i forhold til hva jeg skal mene om denne konflikten. Dessuten gjorde den meg enda mer pessimistisk med tanke på en varig fredsløsning i dette området ... Det første var nok tilsiktet - det andre neppe ... Eidem skriver godt og levende, og jeg håper inderlig at hun kommer til å skrive flere bøker av denne typen! Jeg er impnert over hennes kunnskaper om konflikten, og det omfattende noteverket bak i boka viser at det ligger mye research bak den. Det har blitt en spennende bok som jeg ikke ser bort fra at jeg kommer til å lese om igjen. Alt i alt synes jeg boka fortjener terningkast fem.

Jeg stoler aldri på slike funksjoner.

Jeg har hatt influensa i helga. Så eg har lest Beatrice av Noelle Harrison når jeg har hatt ork:)

Det er en god bok - men jeg synes faktisk filmen viste enda sterkere en sår oppvekst. Så den nettopp på DVD - blogget litt om den

Er ikke sikker på om jeg synes troverdighet er det viktigste i disse bøkene... ;-)

Takk:) den er vel verdt å lese og gir et dypt inntrykk på hvordan det er mulig å leve uten å røpe hvem man egentlig er. Det er godt gjort.

Ja, denne er nesten den beste i Jarle Klepp-serien, synes jeg...med en Jarle mer moden enn i de andre bøkene. Har noen notater rundt denne i bloggen

Jeg har ikke lest hele boka. Jeg ga den opp først og fremst for det forkvakla synet på sex...

Er det mulig å leve uten å vise sin opprinnelige identitet?

"Maria Amelie" ble kjent gjennom tv-skjermen for noen år siden da hun ga ut denne boka: Ulovlig norsk. Ikke lenge etterpå ble hun arrestert etter å ha holdt et foredrag ved Nansensskolen.

Hun og familien flyktet fra Russland til Finland og deretter til Norge. I 2003 fikk de avslag om oppholdstillatelse, men likevel valgte de å bli ved å søke dekning. De fikk hjelp takket være noen få gode venner. Hun skulle aldri trives i Norge eller få et forhold til et land mer, men så feil kunne hun ta. Hun endte opp med å få mange venner, ble engasjert i mange ting, og jammen klarte hun ikke å skaffe seg en utdannelse også. Denne jenta har oppnådd mye mer enn meg.

Biografien hennes inneholder dagboknotater og tanker rundt tiden hun var papirløs i Norge, og hvor mye hun og familien hennes kjempet for å bli i landet, selv når alt virket nytteløs. Det stråler styrke gjennom skrivemåten til forfatteren om hvordan hun på best mulig måte prøvde å støtte foreldrene hennes gjennom en tung periode og samtidig ta vare på seg selv. Mest imponert er jeg hvor raskt og villig hun var til å lære norsk og samtidig ta mastergrad ved NTNU. Jeg gikk på NTNU jeg også, og prøvde det ene studiet etter det andre, uten å lykkes. Sannheten var vel at jeg var skikkelig skolelei.

Gjennom Ulovlig norsk klarer "Maria Amelie" å gjøre oss våkne. Oppdage på en eller annen måte at vi nordmenn ikke har det så verst likevel. Har vi en dårlig dag eller to så klarer vi å leve med det likevel. Vi må bare innse det vi har og være glade for det. Vi har oppholdstillatelse, vi trenger ikke å rømme fra noe, fleste av oss har økonomi slik at vi klarer oss, og vi må lære oss å sette pris på det vi har istedet for å hungre etter å oppnå ting som skal overgå oss selv.

"Maria Amelie" skriver imponerende godt, engasjerende og legger igjen det ene tankevekkende sitatet etter det andre. Vi blir godt kjent med henne gjennom gode og dårlige dager. Hun har en viljestyrke mange av oss misunner. Ulovlig norsk er en tøff og åpen bok om en modig jente som setter livet på spill for å gi oss et innblikk om hvordan det er å være papirløs og jeg beundrer henne for det. Det er ikke den beste biografien jeg har lest og heller ikke en som sitter dypt inn i sjela, men vel verdt å lese og få et perspektiv innenfor et alvorlig/aktuelt tema.

Jeg syns det er helg hele tiden, jeg. Tia går jo så fort. I helga skal jeg lese videre i Spiral av Koji Suzuki (oppfølgeren til Ring), og jeg har såvidt begynt på What the night knows av Dean Koontz som jeg har gledet meg lenge til. Skal bli godt å holde seg innendørs og kose seg med bøker siden det er -13 ute. God lesehelg!:)

Det har jeg ikke. Takk for tips. Det er notert:)

Jeg ser at jeg har glømt å nevne novellesamlinger og lyrikk. Har lest bare en novellesamling utenom de jeg har lest på skolen. Foreløpig har jeg ikke møtt på en novelle eller en novellesamling som har tatt meg med storm. Det har derimot noen dikt gjort<3. Jeg har jo planer å få lese mer av de lyrikerne. F.eks. Arnfinn Øverland, Olav H. Hauge, Inger Hagerup og Arild Nyquist. Har lest alle lyrikkene til Tarald Stein forresten.

Hihi, sånn er det med meg også. Har nesten lest alle spøkelsesbøker hittil. Har noen få norske igjen hittil vet jeg, men det er jaggu meg ikke mange. Og skulle du komme med noen gode forslag, norske eller utenlandske så bare kom med forslag. Jeg er fascinert når det gjelder spøkelser og overnaturlige hendelser:)

Hvem er vel redd for spøkelser?

Spøkelseshistorier har alltid vært noe som har fascinert meg i flere år. Så og si hele livet. Det er noe spennende med det som er vanskelig å forklare. Selv har jeg aldri opplevd noe overnaturlig, men vil gjerne havne i en slik situasjon og se hvordan det er. Oftere er det folk som står frem og påstår at det spøker i hjemmet deres eller de har opplevd rare ting som er vanskelig å forklare, bare se på programmet Åndenes Makt. Det virker ikke som om det norske folk er redde for å stå frem med slike historier lenger. Ofte føles det ut som om det bare jeg som ikke har opplevd noe uforklarlig og jeg som gjerne vil oppleve det, får det ikke, ironisk nok. Men likevel ser jeg på programmer, leser bøker og ser filmer som handler nettopp om spøkelser og overnaturlige ting som skjer som er vanskelig å sette ord på.

Kristin Amundsen & Ross Kolby har i denne boka samlet mange selvopplevde og fortalte historier fra hele Norge, men mest fra i og utenfor Oslo. Begge er guider gjennom nettsiden oslowalks.no hvor de tar med seg frivillige på en to timers vandring til kjente og hjemsøkte steder. Mange av disse historiene er samlet i nettopp denne boka. Hva som er sant eller ikke er vel opptil hver enkelt å bedømme.

Mange av historiene/sagnene hadde jeg hørt om fra før. Det gjorde til at mye av boka føltes som en slags oppramsing til det kjedelige, men det dukket opp noen ukjente historier som det var spennende å bli kjent med. Det er vel jeg som har lest mye om hjemsøkte steder i Norge generelt at mye blir repeterende for meg. Syns også det ble litt mye historie. Det hadde vært interessant om det hadde blitt lagt mer vekt på hva diverse påmeldte i vandringen følte på diverse steder de var på og ga mer detaljerte beskrivelser av det de observerte og opplevde.

Alt i alt er På spøkelsesvandring en småinteressant og koselig leseopplevelse som passer perfekt mens det ennå blir mørkt om kveldene.

Sjekk også ut oslowalks.no Meld deg på da vel ... hvis du tør!