Takk! ;-)
Ja. Det er en Gud , og han holder til himmelen, og han hører oss alle sammen. Det er bare det at her nede på jorden er vi litt usikre på hvordan vi skal tro på ham.
Hvis det er en ting jeg lærte av den tiden unge Rose tilbrakte oss, er det at vi alle snakker til den samme Gud. Det er ikke religionen som splitter menneskene. Det er godt og ondt her på jorden som splitter oss.
Vi er ikke eldre enn vi føler oss.
Det er menneskene selv som skaper forskjellene. Det betyr ikke at det ikke er den samme gud, alt sammen.
Med andre ord, jeg fortrenger det. Det er den holdningen jeg vanligvis inntar når livet går meg imot - jeg bare begraver hodet i sanden og venter på at stormen skal gå over. Av og til gjør den det. Men for det meste ender det bare med at jeg får sand i øynene.
Det vil være stunder da hun er klar som dagen. Da kommer hun til å huske alt, og hun vil være like mye til stede som du og jeg. Det er disse dagene du må gripe fatt i, for det er aldri noen garanti for at det vil komme flere av dem.
Tror det er denne påska jeg har lest aller mest i forhold til tidligere påsker. Hver påske leser jeg De dødes tjern av André Bjerke. Det gjorde jeg også i år. Det har jeg som tradisjon. Har lest den boka hver påske siden ungdomsskolen. Magisk!
Andre bøker jeg fikk lest i påska var Katakombens hemmelighet av Tom Egeland (tror 11 åringen din ville ha likt den også. Det er tross alt en ungdomsbok. Spenningsbok). Og jeg fikk også lest Loop av Koji Suzuki. Bøker som jeg ikke ble ferdig med i påska og som jeg leser fortsatt i er Svarte Mathilda II av Tor Arve Røssland, og Ved elven av John Hart som jeg kommer til å lese ut i en av de nærmeste dagene.
Så alt i alt var det produktiv lesing i påska selv om jeg ikke ble ferdig med alle bøkene:)
Men du vet aldri hva som kommer til å skje i morgen eller dagen etter der igjen. En dag, en uke, en måned kan forandre alt.
Cherie, jeg ser på at stjernene forsvinner, sa hun et øyeblikk. Hvorfor? spurte jeg. Fordi selv om du kan ikke se dem, er de der bestandig. [...] det er godt huske at du ikke alltid behøver å se noe for å vite at det er der.
Av og til er det bare ikke meningen at ting skal bli slik som vi tror.
Når den tyske advokaten og forfatteren Ferdinand von Schirach (f. 1964) kommer ut med ny bok, er dette en begivenhet jeg nødig vil gå glipp av. Tidligere har jeg lest novellesamlingene "Forbrytelser" (2009) og "Skyld" (2010), og herværende bok "Collini-saken" (2011) er hans tredje bok og første roman.
Innledningsvis i boka møter vi Collini som har drept indiustrimagnaten Hans Meyer på et luksushotell i Berlin. Alt tyder på at drapet er begått på bestialsk vis mot en forsvarsløs mann, og Collini tilstår det hele og nekter til alt overmål å forklare seg om motivet.
Caspar Leinen har nettopp etablert seg som selvstendig advokat og han er mer enn ivrig til å påta seg oppdraget da han blir oppringt fra straffedomstolen. Men det er før han vet hvem han skal forsvare ... For ikke å snakke om før han vet hvem som er drept. Hans Meyer er nemlig en gammel bekjent. Siden skal han gjøre det han kan for å komme løs fra oppdraget - inntil han møter den meget erfarne advokaten Mattinger, som er oppnevnt som bistandsadvokat for de pårørne av avdøde.
"Mattinger ristet på hodet. "Ja, og hva så? I neste sak minner drapet Dem om en såkalt tragisk opplevelse i Deres barndom. Og i den følgende må De hele tiden tenke på at De en gang har hatt en venninne som ble voldtatt. En annen gang liker De ikke oppsynet på klienten Deres eller De synes at narkotikaen han handlet med, er menneskehetens største onde. De vil være forsvarer, herr Leinen, altså må De også oppføre Dem som en forsvarer. De har påtatt Dem forsvaret av en mann. Vel, kanskje var det en feil. Men det var bare Deres egen feil. De er alt han har der inne. De må fortelle ham om Deres forhold til den døde og så spørre om han fremdeles vil at De skal forsvare ham. Hvis han vil det - og bare det kommer det an på - må De ta Dem av ham, anstrenge Dem og gjøre tingene Deres ordentlig. Dette er en drapssak, ikke et seminar på universitetet." (side 37)
Etter dette skjønner Leinen at han ikke har noe valg. Han er nødt til å stå ved sitt oppdrag - riktignok etter å ha spurt mannen han er satt til å forsvare, og som ikke egentlig ønsker noe forsvar, om han har noe i mot dette. Collini har intet å tape og heller ingen innsigelser.
Leinen innser at han kommer til å tape saken - inntil han faktisk begynner å legge sjelen sin i oppdraget som går ut på å forsvare noe de aller fleste anser som et rovmord uten noe forståelig motiv. Når gjerningsmannen selv ikke vil bidra til sakens opplysning, må han gjøre det selv. Og den som leter, finner. Og det han finner er så oppsiktsvekkende at ingenting blir det samme etterpå ...
Nok en gang har jeg kommet over en velskrevet og poengtert bok av Ferdinand von Schirach, som holdt meg i åndeløs spenning helt til det siste. Uten å røpe for mye av handlingen er konteksten ytterst interessant, nemlig om hvordan den tyske stat omdefinerte alvorlige spørsmål om skyld og straff via en lovendring, noe som gjorde at krigsforbrytelser med ett var foreldet i 1968 - det året da tysk ungdom for alvor begynte å interessere seg for fedrenes synder fra andre verdenskrig. Igjen handler det om at ingenting er slik det tilsynelatende kan se ut som. Bokas tema fikk som følge at det kort tid etter utgivelsen ble nedsatt en komité med oppdrag å granske nazifortiden i justisdepartementet. Jeg gir terningkast fem!
Da er denne "ferdig-gått" - spennende og velskrevet - man kan jo faktisk si den har moralske aspekter også. Men slutten - hvordan det går videre, kan man bare fantasere om: Kanskje burde det komme en oppfølger?
Det er takket være et genialt markedsføringstriks i 1923. Vestlandets leirgjøk: Hvorfor Norge har påskekrimtradisjon
Når jeg besøker Mamie, får jeg alltid lyst til å gråte, for selv om hjemmet hun bor på, er muntert og vennlig, er det grusomt å se hvordan hun forsvinner. Det er som å stå på dekket av en båt og se at noen blir trukket under av bølgene, samtidig som man vet at det ikke finnes noen livbøye å kaste ut til vedkommende.
Livet forandrer deg, selv om du ikke er klar over det når det skjer, og det viser seg at du ikke kan ta tilbake de årene som har gått.
Og jeg tror at hver gang et menneske blir såret, legger det seg et nytt lag rundt hjertet til vedkommende- skjønner du? som et skjold eller slikt. [...] Jeg mener bare at jeg tror at jo flere lag det er rundt hjertet ditt, desto vanskeligere er det å gjenkjenne et menneske som du virkelig kunne forelske deg i, sier han langsomt.
Synes del en ble litt langsom til å være thriller, men du store som det tok seg opp! :-)
Cormac McCarthy (f. 1933) er en forfatter jeg har lest alt for lite av, tross gode intensjoner om dette. Dette er nemlig mannen bak "Veien" - den eneste boka jeg så langt hadde lest av ham - senere filmatisert som "The Road". Det er også han som står bak romanen "No country for old men", som også er filmatisert. For øvrig en film som for alvor fikk mine øyne opp for den spanske skuespilleren Javier Bardem. Kanskje er det vissheten om all den brutale volden i bøkene hans som holder meg tilbake ... Det som imidlertid kan være greit å merke seg er at denne forfatteren regnes blant de helt store, nettopp på grunn av de litterære kvalitetene i bøkene hans.
I alle fall - da jeg kom over denne boka, som forfatteren debuterte med i 1965 og som først nå foreligger i oversatt utgave til norsk, og i tillegg falt pladask for bildet på smussomslaget (for slik er det noen ganger), ja, så måtte jeg bare ha den. Og for at den ikke skulle lide den samme skjebnen som så mange av McCarthys øvrige bøker som har havnet i min boksamling (uleste, uleste og atter uleste), så begynte jeg like godt på den med en gang. Bare for å ha sagt det med en eneste gang, så tror jeg ikke at dette er den beste boka han har skrevet. For selv om boka er både vakkert og nærmest "forblommende" skrevet, slet jeg med å få tak i hva den egentlig handlet om. Jeg angrer likevel ikke på at jeg ga meg i kast med den, fordi den for meg kan fungere som en fin inngangsport til alt det andre forfatteren har skrevet, og som allerede står i bokhylla.
Vi befinner oss i Tennessee i 1930-årene, og smugleren Marion Sylder er på vei inn til det nokså gudsforlatte stedet Knoxville, et sted de fleste ville gitt alt for å slippe unna. Uten å være klar over det, tar han livet av Kenneth Rattner (ikke mors beste barn, han heller), faren til 14 åringen John Wesley, som vi senere skal bli bedre kjent med. Dvs. at han tar livet av fyren, er han smertelig klar over - bare ikke hvems far han er.
"Gjennom vinduspusserens mødige glidning over frontruten og vannet som ble sluset vekk så Sylder regnet danse i lysskinnet og sprette på den sorte veibanen. Bak ham lød sirenen igjen, sterkere nå, mer insisterende. Jeg har aldri prøvd det i regnvær, tenkte han. Gasspedalen ble klemt hardt under foten hans og han så speedometernålen strebe mot nitti før han slapp opp mot neste sving. Må gjøre det før bakkene opp mot fjellet, sa han til seg selv, ellers sitter jeg i saksa." (side 85)
Det meste av det som skjer i boka, blir bare antydet, og litt for ofte måtte jeg lese store deler av boka om igjen for å være sikker på at jeg hadde fått med meg alle detaljene. Det skjer en del brå skifter i handlingen underveis, og man aner uhyggen bak det tilsynelatende grå og hverdagslige på stedet. Som liket som dukker opp i en brønn ... og som stinker mer og mer etter som tiden går. Og bakom alt sitter det en gamling og betrakter alt, mens foreldreløse John Wesley forsøker å finne nytt fotfeste ...
Det jeg i grunnen fikk ut av denne romanen var flotte skildringer av natur og dyreliv. Det er til gjengjeld så utsøkt vakkert og levende beskrevet at jeg ikke har problemer med å skjønne hvorfor Cormac McCarthy har blitt en så stor forfatter som han tross alt er. For boka er full av nærmest magiske skildringer av dyr og natur, som her på side 195:
"På Tiptons åker satt fire kråker i et sort gresshoppetre på rad og rekke langs de nakne grenene, med hodet lavt mellom vingebladene kartla de den sølvgrå ødemarken, det tause regnet over landskapet. De så katten komme over jordet i langsomme byks, en urytmisk dans der hun hoppet sikksakk for å holde seg til de få tørre flekkene. Kraene deres i ettermiddagsstillheten hadde en dyster melankoli over seg, sørgmodige som godstogfløyter. De lettet fra treet og defilerte lavt over hodet på henne med et stup og utfall. Katten spant lavt rundt på bakpotene og slo mot dem. Slik jaget de henne ut av åkeren, og hun stoppet opp for hvert angrep for å forsvare seg med fekting i dragsuget av passasjene deres, slet hardt for å beholde verdigheten mens fuglene flatet ut, kretset og kom mot henne på ny i ondskapsfullt lune. De etterlot henne ved bekkebredden og dro tilbake, slo seg ned med flappende vinger på grenene i gresshoppetreet. Hun satte blikket sitt i dem, de gule øynene smale av forakt, før hun satte kursen nedstrøms og fulgte den flomstore bekken til broen ..."
Alt i alt en fin leseopplevelse med sterke litterære kvalitetere, synes jeg. Det som imidlertid trekker ned helhetsinntrykket er at det er virkelig vanskelig å få tak i det som skjer underveis. Samtidig er jeg glad for at jeg likevel kom over boka og lot meg friste, fordi den kommer til å ha som effekt at min terskel for å lese andre bøker av McCarthy nå er betydelig mindre. Jeg kommer nemlig uhyre sjelden over forfattere som til de grader behersker beskrivelsens kunst slik som ham. Her tror jeg det uansett må bli terningkast fem - et svakt et. Igjen er det de litterære kvalitetene som er avgjørende, og som hever denne boka over bestselgergenren, der de gode bøkene stort sett havner i terningkast fire-kategorien hos meg. Helt til slutt: her må oversetteren - Knut Ofstad - få sin del av æren for et godt stykke håndtverk!
Det finnest tilgivels for alt, Mest alt, la lun langsomt til.