Takk for link. Blir så nostalgisk:)

Vi lærer noe hver dag:)

Nettopp lyttet ferdig Sandmannen, må innrømme at denne hadde for mye blod og vold for meg, den "verste" Lars Kepler har skrevet av de jeg har lest. Noe usannsynlig også...og vel mye "oppklaring" og "forklaring" på slutten - spennende var den nok, men jeg vurderer den til høyst terningkast 4. Er det flere som synes at denne var noe "overdrevet".

Herlig gjensyn med Lars Saabye Christensens univers!

Det er faktisk nokså få norske forfattere jeg har lest så mange bøker av som Lars Saabye Christensen. I grunnen tror jeg det kun er Knut Hamsun, Knut Faldbakken og Ketil Bjørnstad som rager over Saabye Christensen hva gjelder antall leste bøker for mitt vedkommende. I alle fall - når Lars Saabye Christensen kommer ut med nye bøker, sørger jeg alltid for å få tak i disse. Denne gangen har det riktignok av diverse årsaker tatt litt tid før jeg fikk lest boka. Nettopp derfor var det veldig beleilig å komme over lydbokutgaven sist jeg var innom biblioteket. Dermed var ikke veien lang til å få lest/hørt den!

"Sluk" består egentlig av tre deler; en om Chris Funders sommer på Frogner/Nesodden i 1969 (frem til side 206), en om Frank Farrelli - "mellommannen" - i Karmack (fra side 207 til 362) og til slutt en om Chris Funder som i mellomtiden har rukket å bli 60 år (fra side 363 til 414) - sistnevnte del i form av en eneste lang epilog som på forunderlig vis knytter del 1 og 2 sammen, skjønt trådene er meget løse og knapt merkbare, om man ikke er ekstra årvåken som leser.

Chris - eller Funder som han ble kalt - vokser opp på Frogner sammen med en arkitektfar og en hjemmeværende mor. I bokas åpningsscene skal han og faren bivåne rivingen av Philipsbygget, som hans far har vært med på å tegne (i 1958). Året er 1969, Funder er 15 år og selveste månelandingen som skjedde 20. juli, skal få sentral betydning for ham nettopp denne sommeren. Siden skal det meste av handlingen i boka foregå på Nesodden, med en fraværende far som blir igjen inne i byen etter å ha brukket beinet. Forholdet mellom Funder og moren er nesten klamt nært, og dette får Funder til å mene at moren i grunnen ikke skjønner noe som helst. Samtidig er han rørende ømhjertet når han beskriver morens enkle liv, og lurer på om hun ikke drømmer om noe større enn å gå rundt og smånynne til Ella Fitzgeralds "Blue skies" når hun tror at ingen hører på henne. Sånn sett blir dette også en bok om husmorens rolle på 1960-tallet, alt betraktet gjennom en 15 årings blikk.

En av tingene som Chris ikke slutter å forundre seg over, er morens stadige motstridende befalinger. Som at hun ikke ønsker at han skal ha for mye å gjøre med Iver Malt, sønnen av en tyskertøs, som det går rykter om fikk en sønn med en nazist under krigen og som sendte ham av gårde. Samtidig oppfordrer hun Chris til å ta seg litt ekstra av ham. Hva mener hun egentlig? Og Chris som selv sliter med en liten skavank - et bein som peker utover - har ikke akkurat flust med venner, men ønsker jo ikke akkurat å bli avspist med en venn ingen andre heller vil ha ... Via Iver Malt får han låne "Moby Dick", en bok han hele livet har en ambisjon om å få lest, men aldri klarer å forsere. I likhet med månediktet han ønsker å skrive, men som han aldri får til ... I likhet med Heidi som han ønsker å kysse, men aldri finner motet til å gjøre ...

Så skifter scenen og vi befinner oss plutselig i Karmack, en bitteliten ubetydelig by i USA. Frank Farinelli har i rollen som mellommann oppgaven med å komme med de dårlige nyhetene - altså en rolle som kan minne om prestens eller politiets når noen har forulykket. Men i stedet for å være en nøytral mellommann har Frank ofte en finger med i spillet, og det kan virke som om alt han tar i er forbundet med katastrofe. Folk dør nemlig som fluer rundt ham.

Så langt var det mye som tydet på to separate romaner i en og samme bok, inntil vi altså i epilogen atter møter Chris, nå en voksen og etablert forfatter som har fått et nervøst sammenbrudd etter at PC´en hans har kræsjet. Der lå nemlig utgaven av hans siste bok - og han har ikke sørget for backup ... En hver forfatters mørkeste mareritt, vil jeg anta.

Fordi det er forbundet med fare for å ødelegge spenningen for andre lesere av denne boka, stopper jeg her. Det jeg imidlertid kan si er at Saabye Christensen har klart det igjen: å skrive en fantastisk roman som ikke bare er vidunderlig skrevet, men som også inneholder en historie med umiskjennelige trekk fra hans tidligere romaner, samtidig som jeg knapt har lest maken. Hvordan han klarer å si de mest selvsagte ting, samtidig som han tryller dette om til stor litteratur, er for meg en gåte. Dette gjør han helt mesterlig!

Det er sagt om denne boka at den inneholder en hel del nokså klare selvbiografiske trekk - som at forfatteren selv var 15 år nettopp i 1969, som at også han hadde en arkitektfar, som at hans familie hadde tilhørighet på Frogner og oppholdt seg på Nesodden om somrene, som at forfatterens alterego i "Sluk" utga en diktsamling med tittelen "Kamelen i mitt hjerte" (utgitt i 1978). Men der stopper antakelig enhver likhet med forfatteren selv. Resten er ren fiksjon, noe han har understreket i intervju etter intervju.

Jeg har kommet til at boka fortjener et sterkt terningkast fem - helt på grensen til en seks´er. Det er bokas språklige kvaliteter, dybden i personskildringene og magien i historiene som har gjort at jeg har kommet til denne konklusjonen.

Hehe, morsomt, kreativt og avansert svar:)

Boka er en perle! Noe av det fineste jeg har lest om ekte kjærlighet. Kan anbefale den på det varmeste. En av mine favorittbøker! Svarer ikke på Grethet87 sine vegne, men kunne bare ikke dy meg siden du spurte!

Den gode historien!

Jeg har tidligere aldri lest noe av Joyce Carol Oates (f. 1938), men har etter hvert registrert at flere og flere av hennes bøker nå foreligger på norsk. Det er Pax forlag som står bak utgivelser som "Graverens datter", "Niagara", "Svart jente/hvit pike" og "Blond". Og flere kan det åpenbart bli, for på Wikipedia teller jeg 37 romaner og nesten like mange novellesamlinger. Og da har jeg ikke en gang tatt med romanene hun har skrevet under pseudonymene Rosamond Smith og Lauren Kelly, for ikke å snakke om alle kortromanene, dramaene, essayene, ungdoms- og barnebøkene, poesien ... Oates regnes blant de ledende amerikanske forfatterne og hun har dessuten vært nevnt i forbindelse med Nobels litteraturpris, kan jeg lese på Wikipedia.

Bare tykkelsen på romanen "Graverens datter" har lenge vært nok til at jeg har stått over, inntil en av boksirklene mine valgte ut nettopp denne boka for samlesning. Dermed var det ingen vei utenom. At det skulle bli et så lykkelig valg, var jeg av diverse årsaker ikke forberedt på. Endelig en forfatter som skriver den gode og fengende historien - en historie som har drevet meg som leser gjennom denne godt over 600 sider lange romanen nærmest på rekordtid. De siste 400 sidene leste jeg faktisk i løpet av et døgn!

Innledningsvis i boka introduseres vi for Rebecca Tignor, en ung og nygift kvinne som jobber som fabrikkarbeider i småbyen Chautauqua Falls i delstaten New York. På tross av at mannen hennes Nigel har lovet henne at hun skulle slippe å arbeide bare de ble gift, er hun nødt til det for i det hele tatt å ha penger til livets opphold. Nigel er knapt hjemme, ute i "forretninger" som han alltid er, uten at Rebecca vet når han kan finne på å dukke opp. Paret har en sønn, Nigel jr., som Rebecca har sett seg nødt til å plassere hos en kvinne mens hun er på jobb.

På fabrikken må hun og de andre jentene finne seg i tidvis nokså dårlig behandling fra arbeidslederne, som sikler etter ungjentene. Parallellene til Vicor Hugos "Les Miserables" og scenen med Fantine på fabrikken, kunne knapt vært tydeligere, selv om det er sånn ca. 100 år som skiller episodene i de ulike bøkene.

På vei hjem fra jobb en dag blir Rebecca nærmest forfulgt av en mann med panamahatt. Først blir hun redd, men mannen gir seg ikke. Da han omsider tar henne igjen, spør han om hun heter Hazel Jones. Hun ligner slik på en han har kjent som het Hazel Jones, og han opplyser at det venter en arv på henne dersom hun møter opp på en bestemt adresse ... Rebecca blir rasende og ønsker ikke å ha noe med mannen å gjøre. Siden skal imidlertid minnet om dette møtet holde henne oppe - så pass at hun velger å ta nettopp navnet Hazel Jones for en gang for alle å ta avstand fra sin fortid ...

Rebecca vokser opp i en søskenflokk på tre. Selv ble hun født i 1936, idet foreldrene ankom USA som jødiske flyktninger fra Tyskland. Som fattige immigranter stilte de nederst på rangstigen i det amerikanske samfunnet, og faren, som tidligere hadde arbeidet som lærer på et gymnas, måtte nøye seg med en jobb som kirkegårdsgraver. Rebecca og brødrenes oppvekst bærer preg av fattigdom, og den en gang så stolte faren går gradvis til grunne i alkoholen. Familien Schwart har for lengst lagt jødedommen bak seg, som om dette aldri har vært en del av deres liv. Som et slags gufs fra fortiden får vi høre om Rebeccas jødiske kusiner som ankommer fra Europa, men som USA ikke vil ta imot, og som derfor returneres til Tyskland og Hitlers konsentrasjonsleire ...

Det hele ender med forferdelse, der Rebeccas far tar livet av moren - etter at begge hennes brødre har flyktet hjemmefra for å unnslippe all julingen fra faren. Bare tilfeldigheter gjør at ikke også Rebecca ender med å bli drept.

Rebecca er dermed helt uten familie i en alder av 13 år. En eldre, barnløs lærerinne tar seg av henne. Hun har som mål å få Rebecca gjennom en hederlig skolegang. Slik skal det likevel ikke gå, og før Rebecca har avlagt avgangseksamen klarer hun å bli utvist og stikker av gårde uten å se seg tilbake.

Som ung løsarbeider uten papirer er Rebecca henvist til en tilværelse med svart arbeid, og det er i den forbindelse Nigel Tiger dukker opp. Han utnytter hennes uskyld og naivitet, og dette blir starten på et dysfunksjonelt forhold der Nigel oppfører seg som om han eier Rebecca med hud og hår og til og med kan bestemme over hennes tanker. Og Rebecca som ikke er vant til for mye kjærlighet, tar dette som et bevis for hans dypfølte kjærlighet. Hadde det ikke vært for hensynet til deres felles barn, noe som gjør at hun på et tidspunkt våkner opp, er det ikke godt å si hvordan det kunne ha gått. I alle fall klarer hun å flykte fra ham, og dermed begynner hun sitt nye liv som Hazel Jones - totalt uvitende om historien bak dette navnet ... Så spørs det om livet har mer å by en kvinne som alt for ung er totalt desillusjonert og uten drømmer for fremtiden, som bare er redd og som frykter at Nigel skal komme etter henne ...

Mer enn dette ønsker jeg ikke å røpe av handlingen. Selv om jeg bestemt mener at boka er minst 100 sider for tykk, og at Oates tidvis er i meste laget for ordrik, må jeg innrømme at jeg ble fullstendig grepet av historien. Og selv om mye av det som skjer er uendelig trist, opplevde jeg aldri at boka ble en tåreperse, der det benyttes klisjéer eller grep for å få meg som leser til å begynne å grine. Faktisk tror jeg at historien er temmelig realistisk for en kvinne som Rebecca Schwart, senere Rebecca Tiger og til slutt Hazel Jones og Hazel Gallagher. Troen på det gode og evnen til å lære av sine feil, kombinert med hennes kvinnelige ynde, reddet henne når alt så som mørkest ut. Og som jeg sa innledningsvis: endelig en forfatter med sans for den gode historien! Oates er helt klart en forfatter jeg kommer til å ha et nysgjerrig blikk på fremover! Så får det heller være at jeg ikke alltid følte at språkføringen var like litterær og stødig, og at fortellerstilen noen ganger føltes vel dramatisk. Det er mulig at noen sekvenser fungerer bedre på originalspråket, for alt jeg vet, uten at jeg har noe som helst grunnlag for å kritisere oversetterjobben, bare så det er sagt! Alt i alt en roman jeg mener fortjener terningkast fem, fordi romanen som sådan - helt til siste slutt - hele tiden tilfører historien nye og vitale sider ved Rebeccas liv. Slutten var faktisk ekstraordinært fiffig og satte historien i et større perspektiv! Det likte jeg svært godt!

Det er mer enn tragisk, og en av ulempene med dødsstraff er jo at en står i fare for å henrette uskyldige mennesker. Dødsstraff burde avskaffes, jeg synes ikke det hører hjemme i et sivilisert samfunn.

Leste denne boken for en del tid tilbake jeg også, og husker at den grep meg sterkt. Frister veldig å gjenlese den! Jeg har liggende John Grishams siste bok "Tilståelsen" som også handler om en uskyldig mann som venter på å bli henrettet. Den skyldige har fått hjernesvulst, og bestemmer seg for å tilstå. Problemet er hvordan overbevise advokater, dommere og politikere om at en uskyldig mann er i ferd med å bli henrettet. Litt usikker på om det er en sann historie, men gleder meg til å lese den uansett!

Jeg tror jeg vil anbefale Warm Bodies av Isaac Marion. En veldig annerledes zoombiebok som fikk meg til å le. Ellers finnes jo Artemis Fowl bøkene av Eion Colfer som er en blanding av spion/fantasy vil jeg si. Jeg leste også nylig en bok av Anthony Horowitz om den fjorten år gamle Sherlock Holmes. Masse spenning og tidskoloritt. Jeg tror den jeg leste het Black Ice, men det er en serie, så det er ikke sikkert at dette var den første. Alle disse er beregnet på ungdommer, så språket er ikke så veldig vanskelig.

Jeg vet ikke om det var en King episode, men jeg vet hvilken episode du mener. Det er så lenge siden jeg har sett x-files at jeg gjerne skulle ha hatt hele serien på dvd og hatt en maraton. Det ville ha vært magisk. Vet ikke om jeg har rett, men mener at King skrev også en episode som involverte en ond dukke? Jeg tror det. Huff, jeg har så lyst til å se hele serien igjen. Det er altfor lenge siden sist:)

Ingen årsak:)
Ja, jeg har sett King episoden i x-files. Har forresten sett alle x-files episodene. Jeg var storfan da serien gikk på tv og fulgte med selv om jeg ikke var gammel nok. Syns fremdeles det er den beste serien som er blitt laget:)

Det var bare noen tips da.
Du velger selv hva du vil lese. Stephen King er for meg min favorittforfatter. Syns han er rå. Og det er best å lese ham på engelsk enn norsk.
De dødes tjern syns av Bjerke syns jeg er Norges beste kriminalroman. Den er meget utspekulert og jeg liker atmosfæren i den veldig godt.
Og angående alder for bøker/lesere. Jeg er 30 og leser mange ungdomsbøker, men også bøker for voksne selvfølgelig. Så 13- 18 årsgruppen som du sier tilhører ikke jeg heller. Likevel likte jeg Killing Mr Griffin veldig godt. Den er mørk, underholdende og jeg liker godt måten Duncan beskriver karakterene sine på.

De dødes tjern av André Bjerke og Døde menn går i land av samme forfatter.

The shining og Misery (Kidnappet) av Stephen King
Killing Mr Griffin av Lois Duncan
Ring av Koji Suzuki
Og Before I go to sleep av SJ Watson (som jeg også nevnte i Gone girl omtalen)
Det er bøker jeg kan komme på i farta.

Ikke alle ekteskap er like gode ...

Nick og Amy har nettopp flyttet fra New York for å starte sitt nye liv. De har begge mistet jobbene deres, og Nick bestemmer seg for å starte en bar på nystedet. Han låner penger av Amy for å oppnå drømmen og kaller baren ironisk nok for The Bar. Selv er ikke Amy interessert i å ta en del av den jobben. Hun er utdannet psykolog og jobbet for et magasin hvor hun laget psykologiske tester som leserne kunne ta for moro skyld. Men etter å ha mistet jobben blir hun hjemmeværende selv om hun og Nick ikke har barn. Hun blir likevel sett på som en ideal kvinne etter Amazing Amy bøkene hun skrev da hun bodde i New York samtidig som hun skrev disse quizene i magasinet hun jobbet for.

En dag forsvinner hun fra hennes og Nicks sitt nye hjem, på selveste bryllupsdagen. De har vært gift i fem år og Nick blir mistenkt av politiet med en gang. De tror det verste har hendt Amy og som i fleste kriminelle saker, er politiet sikker på et det er ektefellen som står bak det hele. Er det virkelig sånn og hvorfor?

Gone girl, (norsk tittel: Flink pike) er blitt rost opp i skyene av kritikere og lesere. Selv liker jeg psykologiske thrillere meget godt og med en gang jeg hørte om denne boka begynte jeg å tenke på en bok jeg leste i fjor fra samme sjanger: Before I go to sleep av SJ Watson. Det er på sett og vis litt like bøker og samtidig ikke. Logisk forklart, ikke sant? Det jeg mener er at dette er en typisk katt og mus lek blant ektefeller og blir utfallet som vi egentlig tror?

Jeg liker slike bøker. Hvem er egentlig skurken og hva er motivet? Og forventningene blir veldig store om bøker det snakkes og skrives om. Er dette virkelig årets beste krim/psykologiske thriller? Fortjener boka all den oppmerksomheten den får? Er dette en bok som endelig inneholder et originalt plot som tar pusten fra leseren? Jeg blir alltid meget skeptisk til omdiskuterte bøker, men av og til blir jeg jo nysgjerrig, særlig når det gjelder bøker fra sjangre jeg leser ofte. Det er alltid også spennende å utforske forfattere man aldri har lest noe av tidligere. Man vet jo aldri. Kanskje får man en ny favorittforfatter, kanskje ikke ...

Selv ble jeg dessverre ikke imponert. Grunnen er vel at jeg har lest en del lignende bøker og sett lignende filmer. Jeg er ikke den som lar meg overraske over slutten av en bok/film så lett. Syns heller ikke at plottet var veldig interessant i seg selv. Heller ikke karakterene var fascinerende eller engasjerende nok til å virkelig bry meg om dem. Syns både Nick og Amy var temmelig sytete og pompøse på hver sin måte. Jeg fikk ikke den empatien jeg ønsket for noen av dem, så jeg brydde meg egentlig ikke hva som skjedde med dem for å være helt ærlig.

Gone girl er en oppskytt psykologisk thriller bestående av typisk katt og mus plott, med lite overraskelser og flate karakterer. Hva som er så spesielt med denne boka skjønner jeg dessverre ikke. Har lest bedre bøker innenfor denne sjangeren tidligere. Skuffende leseopplevelse.

Altså, jeg vet at det fins gratis ordbøker på nett. Og jeg er en stødig skriver ellers, men var bare fryktelig usikker på akkurat det ordet og ville ha litt meninger rundt det:)

Takker alle for svar:) Av og til er det greit å høre med andre hvis man blir litt usikker. Det er tross alt ingenting galt i det:)

Ja, jeg vet at det stammer fra gresk, men du skjønner vel hva jeg mente?

Jeg har skrevet om denne boka på bloggen min, og vedlegger en link.

Veldig fin bokomtale! Eg er einig i det du skriv. Solfuglen er ein gripande og medrivande roman. Ein sterk debut av Christie Watson. Ho har òg mottatt nokre prisar for boka. Ho viser at ho har god kjennskap til landsbyliv i Nigeria. Det var interessant å lese om ungjenta Blessing og om livet hennar saman med familien i den vesle landsbyen i Nigerdeltaet. Romanen inneheld dramatikk og tragediar, men òg mykje godhet, klokskap og kjærleik.
Boka er omsett til fleire språk. er også utgitt i Nigeria, der ho er godt mottatt.
Nå er forfattaren i gong med ny roman, Where Women are Kings. Eg gledar meg til den kjem.