Ikke alle har innklemte dager. Jeg fikk dessverre ikke det. Men det hindrer meg ikke fra å lese likevel:)
Natt til fredag ble jeg ferdig med The fault in our stars av John Green. Bra bok, men ble ikke så overbegeistret som mange andre, dessverre.
Har kommet midtveis i bok to i Matched - trilogien: Flukten av Ally Condie. Den er så som så. Ikke helt det store, men greit nok tidsfordriv.
Og skal til å begynne på Mørke rom av Gillian Flynn. Så håper jeg rekker å lese litt denne helga også selv om jeg skal på to års dag på lørdag. Grøss og gru. Jeg har aldri likt bursdagsfeiringer:)
God helg!:)

Hvem sier at livet er en dans på roser?

Hazel er en 16 år gammel jente med kreftdiagnose. Hun isolerer seg ofte inne på rommet, noe som gjør foreldrene hennes meget bekymret og melder henne på en support - gruppe for ungdom som deler hennes tilværelse; ungdom med kreft. Hazel har ikke lyst, men skjønner hun ikke har noe valg. Å bli medlem av den samtale gruppen viser seg å ikke være så dumt likevel. For der møter hun en fyr som tar henne med storm og forandrer tilværelsen hennes fullstendig.

Dette skal vissnok være en romansensasjon for ungdom nå for tiden, men også voksne har blitt bergtatte. En roman som har rørt hjertene til folk verden over. Det er sjelden jeg leser romaner som berører folk og enda sjeldnere leser jeg bøker som inneholder kreft. Hvorfor, det vet jeg ikke. Jeg har ikke noe i mot å lese slike bøker. Det har bare ikke vært naturlig eller hvordan jeg skal forklare det. Grunnen til at jeg valgte å lese The fault in our stars er at jeg har nesten ikke hørt om andre bøker det siste året av folk på youtube og bokbloggere. Jeg måtte selv lese og finne ut av hva som er så spesielt med denne boka.

Boka fikk meg ikke til å gråte. Hvis jeg tenker meg om er det ikke en eneste bok som har fått meg til det selv om jeg har lest en del triste og vemodige bøker oppgjennom årene. Men jeg blir bare aldri berørt på den måten. Misforstå meg ikke. Denne boka er fin og tankevekkende på mange måter, men den fikk bare ikke frem en eneste tåre hos meg selv om jeg likte hovedkarakterene godt og ville bare deres beste. Det som irriterte meg litt gjennom boka var måten Hazel og Augustus snakket med hverandre på. Det blir litt veslevoksent og påtatt til 16-17 åringer til å være. Dialogene føltes ikke helt naturlige ut for meg. Jeg tror på at selv de unge snakker om dype ting, slik som Hazel og Augustus gjør, men det var måten de ordla seg på som irriterte meg litt. Jeg tror på at de er såpass glade i hverandre at de stiller opp for hverandre uansett og det skjønner jeg. Som sagt, ikke alle dialogene mellom de to var helt troverdige. Men det er min mening om den saken.

The Fault in Our Stars er en fin, trist og tankevekkende roman både for ungdom og voksne. Om det å være ung og ikke få ta en del valg selv som kanskje mange av oss tar for gitt. Selv om dette er en sterk og seriøs bok om et alvorlig tema, nådde den dessverre ikke helt hos meg. Men jeg er likevel glad for å ha lest den.

Satser på å kose meg med Wodehouse og Bulgakov denne helgen. Prøver meg på The Heart of a Dog og Uncle Dynamite.

Får meg til å tenke på noe som sønnen min sa til meg da han var 4 år og skulle legge seg:" Husk det mamma at det viktigste er selve livet!"

Når en fantastisk god bok kan være som bli stupforelska<3

Oh yeah! Action, merkelige monstre, skumle fiender og teit humor. My kind of thing. :-)

Spennende om en hjernesvulsts inntog i et ekteskap

Jeg har lenge gått og ventet på danske Christian Jungersens (f. 1962) neste bok. "Unntaket" - hans forrige bok som utkom i Norge i 2007 - er nemlig noe av det mest spennende jeg har lest innenfor en genre som jeg er litt usikker på om skal karakteriseres som krim eller skjønnlitteratur. Boka har nemlig både sterke skjønnlitterære trekk og krimgenrens umiskjennelige "drive", der man som leser bare må lese videre i et forrykende tempo. Da jeg fikk tilbud om leseeksemplar av "Du forsvinner" fra Aschehoug for sånn ca. en ukes tid siden, takket jeg derfor begjærlig ja!

En familie på tre er på ferie på Mallorca da det plutselig åpenbarer seg at noe er i ferd med å skje med Frederik, familiefaren. En skrekkslagen familie er vitne til hvordan han tråkker gassen i bånn og er helt uimottakelig for deres og andres redsel. Det hviner i dekkene, han nyter åpenbart farten og selv ikke konas skrik får ham til å stanse. Til slutt er det et nesten-uhell som får ham tilbake til virkeligheten, og han stanser bilen. Det hele ender med at Frederik blir innlagt på sykehus og får konstatert at han har en hjernesvulst. Denne trykker på frontallappen og kommer til å gjøre at empatien forsvinner gradvis mens han og familien venter på at hevelsen i hjernen skal gå ned og han kan opereres ...

Frederik er rektor på en privatskole, mens kona Mia er lærer. I tilbakeblikk får vi vite hva som gjorde at Mia falt for den karismatiske Frederik, mannen som sjarmerte alt og alle. Dessverre også en del kvinner som har tatt oppmerksomheten hans bort fra Mia i mange år, for å si det pent ... Mannen hennes er rett og slett notorisk utro. Dvs. har vært, fordi Frederik for to-tre år siden gradvis begynte å endre personlighet når Mia tenker etter. Han begynte å tilbringe mer tid hjemme, og omsider fikk Mia sin etterlengtede rolle som hovedperson i ektemannens liv. I et retrospektiv perspektiv innser hun nå at det er den syke Frederik som kom tilbake til henne, mens den friske Frederik ikke hegnet om familielivets gleder. Dette gjør henne meget ambivalent i forhold til Frederiks sykdom, mens hun hele tiden grubler over hva som er hva.

Snart skal Mia imidlertid få langt verre bekymringer å bruke tankene sine på. For mens Frederiks personlighet endrer seg til det verre, uten at han har noen som helst innsikt i sin egen sykdom, dukker det opp en intrikat sak. Frederik har nemlig satt skolens økonomi på hodet, og den som skal ha skrevet under sammen med ham på pantsettelses- og lånepapirene er angivelig Mia selv ... Det begynner å bli av stor viktighet for Mia å skjønne hva som foregår, og mens spenningen bygger seg opp mellom ektefellene, leser hun alt hun kommer over av artikler om frontallapp-skader ... Hvilket liv er det hun har foran seg? Og hvordan skal hun takle sønnens avvisning av henne og forkjærlighet for faren, noe som gir henne følelsen av at det er hun som er den gale og ikke mannen hennes? I hvor stor grad styrer hjernen hvem vi er?

"På hjerneskadet.dk skrev en av de andre brukerne at det er hardere for kvinner enn for menn når ektefellene deres får en skade i frontallappene. Hun hadde til og med møtt menn som trivdes med en frontallappskadd kone: Riktignok kan hun ikke fortolke følelsesinntrykk lenger, men endelig har hun sluttet å mase på ham når han roter, hun har helt glemt at hun er bitter på ham fra gamle dager, og at hun ikke klarer å være i hus med svigerinnen sin og moren hans. På noen områder - spesielt i senga - opplever han henne som mer løssluppen og lettere å være sammen med.

Kvinnene mister så mye mer. Først og fremst må de leve med ensomheten: Livet deres blir så tomt når de ikke lenger kan snakke om følelsene sine, når mennene blir enda mer unyanserte enn de var fra før.

Likevel er der som regel kvinnene som blir hos de syke mennene og lever resten av livet som sykepleiere på døgnvakt, og mennene som stikker av med en frisk kvinne." (side 376)

Gjennom boka får vi et sterkt inntrykk av hvordan det er å leve med et menneske med en hjerneskade. Er det mulig å fortsette å elske et menneske som endrer sin personlighet fullstendig pga. forhold utenfor ektefellenes kontroll? Hvor mye av vår personlighet er vår egen, og hvor mye styres av kroppens biologi? Og når familien konfronteres med underslaget Frederik har gjort, oppstår dessuten spørsmålet om han er strafferettslig tilregnelig, og om det i det hele tatt er mulig å bevise når han sluttet å være seg selv, slik han en gang var. Hvor går grensen mellom det friske og tilregnelige, og det syke og utilregnelige?

I "Du forsvinner" befester Christian Jungersen seg som en forfatter som graver seg inn i menneskesinnets dypeste irrganger - fortrinnsvis innenfor paranoiaens verden og det syke sinn ... Jeg lærte mye om frontallappskader og skjønner at forfatteren må ha satt seg grundig inn i de medisinske aspektene ved slike skader. Likevel må jeg medgi at jeg ble litt skuffet over boka. Den begynte så utrolig bra, og Jungersen skriver svært godt. Etter hvert fremsto imidlertid både Mia og Frederik som svært stereotype mennesker med få nyanser i sine personligheter. Jeg skjønner at Frederik var som han var, men Mia irriterte meg grundig underveis. Var det nødvendig å fremstille hennes så til de grader grunn? Enkelte av scenene i boka fikk et komikkens skjær over seg, og jeg visste ikke helt om jeg skulle le eller gråte. Samtidig vil jeg si at boka er ulidelig spennende og jeg leste de siste tre hundre sidene i løpet av en ettermiddag og kveld, ute av stand til å legge den fra meg. Bokas tematikk er bemerkelsesverdig, og dette sammen med spenningen gjør at jeg uten videre kan anbefale den sterkt - selv om jeg altså ender med å gi den terningkast fire. I boka er det dessuten inntatt både bilder og tekster relatert til handlingen, noe som ga den en nokså original vri.

Nummer 1 er da mer normalt?

Auauau. Lindell burde ha gjort mer research her...

Hadde en god del brevenner i min ungdom, både norske og utenlandske. Noen hørte jeg ikke fra på flere år før de fant meg på facebook. Litt morsomt:)