Det er ofte vanskelig å få stripeformatet til å funke i en bok. Denne stripa er elendig tegnet, har ikke morsomme poeng - men den var kanskje morsom når den kom ut. Nå er den bånn i bøtta - dopapir.

Skolemassakre kan skje overalt, når man minst venter det, også i litteraturens verden.

En High - School blir plutselig angrepet av tre personer som gjemmer seg bak hockeymasker med hver sin farge. De braser inn på skolen og skyter vilt rundt seg. Hva er det som skjer? Hvem er det og hvorfor gjør de dette? Har de en tilknytning til skolen i det hele tatt eller er det bare et tilfeldig angrep?

Samtidig er det politietterforsker Jacob Strikers første dag på jobb etter seks måneders fravær. Han har tatt seg fri fra jobb etter at han mistet kona si på et tragisk vis og må ta seg av tenåringsdatteren Courtney alene. De går som regel godt overens, men også de har sine feider. Første dagen hans på jobb blir mer dramatisk enn forventet og etter den grusomme tragedien på den lokale skolen må han finne ut hvem som står bak denne massakeren og finne ut hva som var motivet. Vil han finne ut hvem de skyldige er? Første dag på jobb blir på ingen måte rolig eller kjedelig.

Den kanadiske forfatteren Sean Slater og Jørn Lier Horst har noe til felles, de er begge politietterforskere i virkeligheten og forfattere, så her er det snakk om realistisk krim på høyt plan. The Survivor er Slaters debutroman og han har gitt ut flere bøker siden. Jeg fikk denne av forlaget hans for et par år siden da jeg drev en engelsk bokblogg samtidig med den norske. Etter hvert kuttet jeg ut den engelske bokbloggen fordi jeg fant ut at jeg har ikke krefter/energi til å drive to bokblogger og ville konsentrere meg om min norske bokblogg istedet.

Boka begynte veldig lovende og var stappet med action, men så begynte det å ta mange forskjellige vendinger at det til tider føltes ut som å lese flere historier blandet i en. At det kom inn mange sideveier og det føltes ut som om man leste til slutt en helt annen bok enn den man egentlig begynte på. Det ga en rar følelse egentlig. Jeg sier ikke at det ble til det verre, men savnet at hovedplottet i historien kunne ha blitt strammet mer opp istedet for å ta så mange unødvendige sidesprang eller hva jeg skal kalle det. Det gjorde til at tempoet i historien gikk litt tregere enn det jeg hadde håpet på.

The Survivor hadde en lovende start der sidene ble vendt i en fart, så ble det roligere og forskjellige intriger oppsto etter hvert mot en slutt som minner meg om en dårlig Hollywood-film. Savnet også litt sterkere karakteroppbygging. Savnet å komme mer i dybden på dem, ikke bare på overflaten. Alt i alt en grei krimbok, men ikke noe særlig minneverdig. Om jeg skal lese flere bøker av Sean Slater? Jeg har ikke bestemt meg ennå. Vi får se!

Humoristisk om å bli dumpet

Heidi Linde (f. 1973) debuterte med romanen "Under bordet" i 2002, men så vidt jeg har forstått var det først da hun utkom med "Nu, jävlar" i 2011 at hun for alvor slo gjennom og ble en forfatter mange har et forhold til. Jeg forsøkte meg i sin tid på denne boka, men den fenget ikke og jeg la den derfor raskt fra meg. I og med at jeg har hørt så mye bra om hennes siste bok "Agnes i senga", ønsket jeg å gi forfatteren en ny sjanse.

Agnes er 32 år og hun er blitt dumpet av kjæresten hun trodde hun skulle dele resten av sitt liv med. Hun bokstavelig talt drukner seg selv i selvmedlidenhet, og tilbringer - slik tittelen så talende hentyder - lange perioder i senga, sykmeldt fordi hun er ute av stand til å gå på jobb. Hvorfor? Jo, fordi hun griner absolutt hele tiden.

I bokas åpningsscene fantaserer hun om sin egen begravelse. En storslagen begivenhet der absolutt alle hun har kjent kommer til å dukke opp - også hennes eks-kjæreste, som angrer dypt over at han for sent forsto hvilket enestående menneske Agnes var ... sånn egentlig ...

I tilbakeblikk får vi vite hvordan hun og kjæresten møttes for første gang, om fine perioder de hadde sammen, men også om feider og krangler i fylla. Og om sjokket da han fortalte at han hadde truffet en annen ... Men mens hun er som lengst nede er det faktisk et håp om ly i tunnelen der fremme et sted!

"Agnes i senga" er en morsom og underholdende bok om kjærlighetssorg. Og fordi de fleste av oss har opplevd kjærlighetssorg en eller flere ganger i livet, er det masse gjenkjennelse i stoffet, selv om Agnes kanskje tar det hele litt lenger ut enn det som er vanlig, tror jeg. Antakelig ville jeg ha synes at boka var enda mer morsom dersom jeg hadde vært 15-20 år yngre fordi den da ville ha berørt meg mer. For øvrig vil jeg fremheve Tone Beate Mostraums morsomme opplesning, som tilførte historien en snert og en frekkhet som jeg antakelig ville ha gått glipp av dersom jeg hadde lest den selv. En perfekt sommerbok dersom man ønsker seg lett underholdning som ikke er altfor krevende. For ordens skyld legger jeg til at jeg ikke har altfor mye erfaring med chic lit-genren.

Her blir det terningkast fire!

Jeg er fullstendig klar over det:)

Det er ikke alle som reagerer på kaffe. Jeg gjør ikke det. Jeg blir ikke en gang mer våken av det.

Det varierer veldig. Når jeg er i storform og har litt ekstra tid så leser jeg 2-3 bøker i uka (da er jeg fornøyd), men alt varierer fra hvor tykke bøkene er og hvor tunge eller lette de er å komme inn i handlingen. Alt varierer stort sett etter humøret:)

Erotiske noveller for ungdom? Joda, det er erotikk i massevis her. At ungdom vil lese dem, er jeg ikke i tvil om, det er ikke så mye "lovlig" erotikk for aldersgruppa. Og det er så vidt gode noveller, selv om jeg synes det ikke alltid holder. Men jeg reagerer på to ting. 1: Hvorfor er sex mellom voksen mann og ung jente overgrep mens voksen kvinne og ung gutt bare er spennende? Det skurrer for meg. 2: Hvorfor må novellene være så like? Så lite spennende? Er det ikke rom for mer avansert handling og språk eller er det sammensetninga som gjør at det oppleves sånn? Alt i alt sånn passe fornøyd.

Pet Sematary (altså, Dyrekirkegården) av Stephen King fordi jeg liker atmosfæren så godt i den boka.

Få øynene opp for denne boka!

Jeg kommer aldri til å slutte å la meg overraske over at det kommer ut meget velskrevne og fantastiske bøker som forbigås i fullstendig stillhet. Ikke et ord å lese noe sted! Og jeg som i min naivitet liker å tro at gode bøker overlever alt ... Sånn er det dessverre ikke. Denne boka hadde jeg derfor aldri oppdaget dersom ikke Janicke bak bloggen Jeg leser hadde sendt meg en mail og oppfordret meg til å lese den. Fordi jeg har stor respekt for hennes anbefalinger og dessuten elsker biografiske romaner om kjente og interessante personer, var det ikke noe å nøle med. Et par-tre tastetrykk, og så var bestillingen av boka et faktum! Boka seilte umiddelbart forbi det meste som lå i lesekøen også. Og først som sist: en stor takk til Janicke som gjorde meg oppmerksom på denne perlen av en bok!

Forfatteren Anne Synnøve Simensen (f. 1968) debuterte med denne biografiske romanen om Bertha von Suttner i 2012. Hun er for øvrig ikke den første som skriver om denne kvinnen kan jeg lese på Wikipedia.

Bertha von Suttner (f. 1843 d. 1914), født grevinne Kinsky von Chinic und Tettau kan jeg lese på Wikipedia, var sekretær hos Alfred Nobel (f. 1833 d. 1896) i en uke i 1875. Et lite parentes i historien kanskje, men like fullt et møte som skulle få avgjørende betydning ikke bare for disse to, men for verdenshistorien som sådan. Takket være nitidig påvirkning fra Bertha von Suttner i årene som fulgte, skulle oppfinneren av dynamitten gjennom en testamentarisk gave innstifte en pris som vi i dag kjenner som Nobels fredspris. En pris han anså det viktig at nettopp Norge skulle dele ut - ikke fordi Norge ble ansett som spesielt betydningsfull på den tiden, men rett og slett det motsatte. Norges ubetydelighet i verdenspolitikken (underlagt som vi på den tiden var under Sverige) skulle sikre at de riktige hensynene bak valget av fredspriskandidater ble tatt.

"Kvinnen bak fredsprisen" handler i all hovedsak om Bertha von Suttner og hennes liv, herunder den korrespondansen hun førte med herr Nobel, som stort sett oppholdt seg i Frankrike på den tiden, inntil han på slutten av sitt liv flyttet til San Remo i Italia, hvor han døde i 1896. Bertha som i hele sitt liv hadde lidd under å tilhøre en ubemidlet del av sin adelsslekt, og derfor opplevde seg selv som uinteressant på ekteskapsmarkedet, skulle etter hvert bruke sitt liv til å sloss for fredssaken. Heldigvis fant hun kjærligheten til slutt, og det forhold at hun rømte av gårde for å gifte seg med Arthur von Suttner, var også årsaken til at hennes sekretær-engasjement hos Alfred Nobel var over etter kun en ukes tid. Paret betalte en høy pris for dette idet Arthurs foreldre slo hånden av sønnen pga. valg av kone, men de ble etter noen år tatt inn i varmen igjen - etter å ha oppholdt seg noen år i Russland.

Bertha von Suttner ble med årene forfatter, og mest kjent er hun for sin antikrigsroman "Ned med våpnene", som utkom i Østerrike i 1889 under tittelen "Die Waffen Nieder!" Mens all litteratur frem til da hadde glorifisert krigens edle hensikter og det heroiske i å ofre seg for fedrelandet sitt, fremstilte Bertha krigen i all sin elendighet. På den tiden var dette oppsiktsvekkende, noe man bare ikke gjorde. Like fullt ble boka meget populær, og den medvirket sterkt til fremvekst av mange fredsarbeidende komitéer i Europa. Suttner selv grunnla en fredsforening, og hun engasjerte seg sterkt og solid inn i fredskampen i en tid hvor kvinner ikke hadde så mye de skulle ha sagt i det offentlige, politiske liv. Dette kunne hun gjøre fordi mannen hennes - Arthur - støttet henne i tykt og tynt. Og kanskje viktigst av alt - brevvekslingen med Alfred Nobel, som var preget av Berthas engasjement for fredssaken, bidro til slutt til at en ikke ubetydelig del av hans formue gikk til fredssaken, uten livsarvinger som Nobel jo var. Det bør for ordens skyld nevnes at Bertha selv fikk fredsprisen i 1905 - som den første kvinnen.

"I motsetning til 1800-tallets kvinneideal, som ifølge den amerikanske historikeren Barbara Welter var "dydig, religiøs, moralsk, hengitt til sin ektemann og ubsudlet i sjel og sinn", handlet Bertha sjelden ut fra pliktfølelse eller et ønske om å tekkes andre. Hun var ikke den som listet seg på tå omkring i Harmanndorfs korridorer og snakket med dempet stemme. Tvert i mot, hun laget lyd der hun buste fram, snakket høyt og ofte og sang gjerne. Hun beveget seg fritt i de rommene hun befant seg i. Like fritt ytret hun seg på papiret. Bertha var ikke den som holdt igjen, men sa sin mening så det suste i avisenes spalter." (side 150).

I tillegg til å beskrive den usedvanlige kvinnen Bertha von Suttner, lar forfatteren oss også komme litt inn på Alfred Nobel og hans mildt sagt noe uheldige kjærlighetsliv som altså fratok ham muligheten til å få livsarvinger. Dessuten tegnes et bilde av en tid blant eliten i Europa for godt over 100 år siden, hvilket også er interessant og som viser hvilket enormt arbeid som ligger bak en bok som dette. Anne Synnøve Simensen skriver svært godt, og måten hun nærmer seg personene hun skriver om er preget av respekt, men også et forsøk på å bryte gjennom skallene deres. Var alt virkelig så rosenrødt som f.eks. Bertha fremstilte det i sine brev? Særlig når hun skrev brev fra Russland, der ekteparet levde nærmest fra hånd til munn, og det å skrive hva vi i dag ville kalle serieromaner for ganske enkelt å overleve, var en vesentlig del av deres hverdag ...

Jeg mener at denne boka fortjenere terningkast seks! Ved denne vurderingen har jeg lagt vekt på bokas språklige kvaliteter, den spennende måten historien er fortalt på, tidskoloritten som fremstår som svært autentisk og ikke minst at boka er den reneste pageturner for alle som er historisk interessert! Jeg sier som Janicke: Løp og kjøp! Denne boka fortjener nemlig å bli løftet frem og lest av riktig mange! Og der markedskreftene ikke stiller opp for en så solid bok som dette - der kan vi bloggere gjøre vårt for å kaste lys over bøker som fortjener det! Så begeistret ble jeg at jeg selvsagt har bestilt Suttners roman "Ned med våpnene" fra et antikvariat i dag!

"Det eneste som betyr noe, som virkelig gjør et menneske lykkelig, er kjærlighet. Bare kjærlighet alene."

Bertha von Suttner

Den er veldig bra:). Den tar opp ting du ikke tenker så mye over. Jeg leste den allerede før jul. Men har ikke orket å legge inn sitatene før no. Jeg har flere sitater igjen:).

Vet du, jeg LIKER det! Jeg liker at man kan komme unna med mord i bøker og at Nesbø viser potensielle svakheter ved f.eks politiet. Nettopp fordi det er en mulighet for at det kan forekomme! Nå sier jeg ikke at jeg synes det er ok at det forekommer i virkeligheten, men om man skal være så blåøyd at man ikke tror det kan forekomme og derfor holde seg unna bøker det skjer i vil man gå glipp av mye god litteratur samt muligens risikere kraftige virkelighetssjokk. Jeg liker også at ikke alle bøker ender likt; med at forbryteren får sin straff. Det gjør bøkene verdt å lese synes jeg. Og ja, bøkene til Nesbø er rå. Jeg liker det. Han tør å skrive tøft og hardt, han tør å sprenge grenser og han tør å si det andre ikke tør: virkeligheten kan til tider være jævlig. Så jo, han gjenspeiler virkeligheten, men på sin måte.