En riktig sjarmerende rømme hjemmefra-historie me den svært menneskelig, liten hund i hovedrollen. Morsomme bifigurer og befriende fri for moral. :-)

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Har nå endelig lest denne - den var langdryg ja. Kan tenke meg det ikke er en roman som faller i smak hos menn. Kom seg litt mot slutten, synes jeg. Mer om lesingen av denne i Reading Randi

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Å angre på en drøm er det mest nedbrytende man kan drive med.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Og Ingrid kjente denne kraften som bare en fugl kan forstå der den sitter på et høydedrag med utslåtte vinger og kan la vinden gjøre resten.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

[...]hun vil ta øya med seg ut i verden og fylle den med alt den mangler[...]

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Maria heiste seg opp på albuene og sa at unger ikke er noe man har, men noe man får, de er gaver.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Veldig enig! Troverdig, superspennende og spesielt dette med det moralske trekker opp. Jeg merka jeg fikk en tendens til å holde med begge parter, for ja, vi er for frihet, men akkurat her, i akkurat denne situasjonen, kan det da ikke funke? Eller...? Godt å få utfordra egne prinsipper innimellom. :-)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

En gjest skaper savn.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

[...] Flaskepost er mystiske formidlere av savn, håp og ulevde liv[...]

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Ingrid fryser, helt inn i margen, det gjør hun alltid når hun står her og ser faren forsvinne. Det er årets andre dag, den tristeste av alle trehundreogfemogseksti, og den avsluttes med synet av den sveivende akterlanterna som fortaper seg innover i den brølende natta som en glo opp gjennom et piperør.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Vet hvordan du har det. Man blir så knyttet til bøkene at jeg bare må eie dem og jeg er til og med glad i bøkene jeg ikke liker:) En bok er en bok:)Også er bøker så fine å se på. Balsam for sjelen. Kan bare gløtte på dem etter å ha hatt en dårlig dag og føle seg litt bedre etterpå:) Så jeg har ikke hjerte til å kvitte meg med noen. Ikke før bøkene overtar leiligheten, da:)

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Man frykter alltid det verste når barn forsvinner.

Barn kommer og går på barnehagen i Longyearbyen. De ansatte der er vant til at barna blir borte en liten stund, og vet de alltid kommer tilbake. Men de ansattte blir nervøse da den ene ikke dukker opp igjen etter å ha vært ute. Barnehageungen Ella er og blir forsvunnet. Sysselmannen Knut Fjeld blir satt på saken. Dette blir en kamp mot klokken. For folk på Svalbard må alltid slåss mot mørket og kulda. Men vil de finne jentungen før det er for sent?

Dette er den første krimboka jeg leser fra Svalbard og jeg synes det var meget interessant og fengslende å lese fra et helt annet miljø enn det jeg er vant til. Gammel gruvedrift ble jeg også veldig nysgjerrig på. Trange og mørke tunneler. Meget spennende å lese om selv om jeg ikke misunner gruvearbeidere. Har vært inne i en gruve selv uten å få angst. Syns det er fascinerende å se på innsiden av fjellet. Så jeg lider ikke av klaustrofobi. Og selv om jeg ikke lider av klaustrofobi syns jeg at Monica Kristensen beskrev det på en ypperlig og troverdig måte. Det var som å kjenne litt på spenningen noen av disse karakterene følte angående nettopp det. Det var heller ingen problem å føle kulden som Longyearbyen-innbyggerne må være vant til. Den evige kulden og mørkheten var nesten til å ta og føle på.

Selve plottet, kidnappingen, vekte ikke den store leseiveren for min del, men det gjorde mye annet. For det er andre elementer som dukker opp etter hvert. Alt fra spionasje, smugling, utroskap og mer. Det var flere historier som flettet seg inn i hverandre. Boka ble fortalt fra flere vinklinger/perspektiver. Det gjorde alt mer levende og interessant. Det er også veldig sjeldent at jeg bryr meg mer om karakterene i bøkene enn selve historien. For denne leseren bruker det som regel å være omvendt. At jeg er mer interessert i historien, selve drivet enn karakterene som er involverte. Men her syns jeg persongalleriet var såpass forskjellige og veldig menneskelige på hver sin måte at jeg ble knyttet til dem. Så det var ikke selve krimsaken som var spennende, men samspillet blandt persongalleriet.

Monica Kristensen er ikke bare en meget kjent polfarer/polarforsker, men hun er også krimforfatter. En kvinne med mange talenter. Å satse på å skrive krimbøker var slett ikke et dumt valg og jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere bøker av henne senere. Her er det snakk om realistisk krim og det setter denne leseren pris på.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Ja, det er ingen herlig tanke på den slangen som skal bli trødd inni meg. Det virker så grotesk. Håper de finner resultat og at ikke alt virker forgjeves:)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Ingen problem. Jeg er fryktelig treg til å svare selv ganske ofte, så det gjør ikke noe:)
Kanskje jeg skal bestille meg Mørke dager av Bauer da. Jeg liker krim med fart i best, men rolig krim er heller ikke å forakte så lenge historien fenger. Så ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese den.

Skal til nevrologen først. Er fortsatt på venteliste hos gastroskopi og øre-nese hals liste. Helt sykt at jeg skal til tre speisalister, men, må man så må man. Føler jeg ikke har så mye valg siden jeg strever sånn med formen, Men det er gastroskopi jeg gruer meg mest til. Det er ikke fristende å få et kamera i magen i det hele tatt:)

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Hehe, ja:)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg vil gjerne eie bøkene mine for jeg har alltid ønsket meg mitt eget bibliotek, min egen samling og gi fra seg bøkene/gi tilbake bøker gjør altfor vondt. Dessuten kan jeg se på dem, bla i dem og beundre dem så mye jeg bare vil:)

Godt sagt! (10) Varsle Svar

Det har vært altfor mye sol her i Trøndelag. Det har vært sol og veldig varmt helt fram til i dag, og nå håper jeg at det forblir sånn for jeg er så lei av sommer og sol. Jeg er ikke noen sommermenneske. Det er fremdeles oppholds, men ikke varmt nok til å sitte ute så nå håper jeg at det holder seg sånn, gjerne med litt vind og regn så blir det perfekt. For høsten er min favorittårstid. Det er den vakreste årstiden og jeg liker regn og vind. Og tidlig mørkekvelder som kommer tilbake. Herlig!

Har fått lest litt denne uka også. Leste ferdig Hulder av Tonje Tornes og Kullunge av Monica Kristensen (sistnevnte var meget spennende og det var interessant å lese krim fra Svalbard. Anbefales!)

Og i helga skal jeg lese videre i Velocity av Dean Koontz som jeg har såvidt begynt på, og fortsette med Odinsbarn av Siri Pettersen og Min Kamp 1 av K.O. Knausgård. Så her er det litt forskjellig kan man si. Både thriller, fantasy og roman. Så jeg blir opptatt denne helga også:)

God helg!:)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Om seksuell forvirring, AIDs-epidemien og samfunnets forhold til homofili

Det har gått atskillige år siden sist jeg leste en John Irving-roman, og jeg må faktisk tilbake til slutten av 1990-tallet da jeg leste "Enke for et år" forrige gang dette skjedde. "Garps bok", "Hotell New Hampshire", "Siderhusreglene" og "En bønn for Owen Meany" - med førstnevnte som den aller, aller beste - står for meg som noe av det beste som finnes innenfor litteraturen. Siden dette har det gått litt opp og ned med John Irving, har jeg fått med meg, og helt greie bøker av den tykkelsen han normalt pleier å skrive (500 sider +++) frister vanligvis heller lite, for å si det sånn. Etter å ha lest - eller rettere sagt hørt - John Irvings siste roman, er det mulig jeg må revudere dette og begynne å grave frem tidligere bøker av ham som jeg ikke har fått med meg i årenes løp.

John Irving (f. 1942) har i årene fra 1968 utgitt 18 bøker. Hans definitive gjennombrudd kom med romanen "Garps bok" i 1978 - en bok jeg ble introdusert for i 1980/81 og fikk i gave av en medelev på skolen jeg gikk på. Jeg glemmer aldri denne boka! Kanskje var det første gang jeg opplevde å lese en bok som fikk meg til å le og grine ... samtidig ...

I romanen "I en og samme person" møter vi jeg-personen William Marshall Dean - kalt Billy blant venner. Han er nå i 70-årene og ser tilbake på sin ungdomstid på 1950-tallet i den lille byen First Sister i Vermont, hvor han gikk på en gutteskole. Veldig tidlig kommer det frem at Billy er seksuelt forvirret, for han forelsker seg både i gutter og jenter. Det er nesten det verste - at han kan komme til å svikte alle han blir glad i og ikke en gang er tro mot det kjønnet - gutter eller jenter - som han til en hver tid forelsker seg i. Han er nemlig bifil, skal det vise seg etter hvert.

På skolens bibliotek treffer han Miss Frost, en lærerinne som hjelper ham med å finne litteratur om å forelske seg i feil person. Og så ender han opp med å forelske seg også i henne, en kvinne som er nokså grovt bygd, men som har de vidunderligste små puppene Billy noen gang har sett. Miss Frost skal etter hvert vise seg å ha mange hemmeligheter, og det er kanskje ikke tilfeldig at Billy forelsker seg i nettopp henne? I tillegg forelsker han seg i morens nye kjæreste. Billys far forsvant for mange år siden - en nokså typisk detalj i det irvingske univers.

Vi følger Billy og vennene hans gjennom de neste tiårene, og plutselig handler boka - i tillegg til en hel del om sex mellom menn, transer, menn og kvinner osv. - om AIDS-emidemien. Om alle som ble syke, som døde - og hvor det å være homofil nesten var ensbetydende med dødsdom i enkelte miljøer. Og hvor mye skjult homofili kom frem når diagnosen var et faktum ... Sjokket i omgivelsene - "var han også homofil/bifil?" osv. Sånn sett kan man si at John Irving har gitt epidemien et menneskelig ansikt og beskrevet i detalj hvordan dette virket inn på de som ble berørt. Og han skriver om forskjellen på å være aktiv og passiv homofil, og at de få som visste å beskytte seg, klarte seg - mot alle odds. Ingen - heller ikke jeg - sitter uberørt tilbake etter en slik lesning! Dessuten husker jeg AIDS-emidemien så godt, all angsten - også blant heterofile - og frykten for at kyss kunne smitte. Ja, til og med håndtrykk og klemmer ... Det visste man jo ikke ... Og jeg gjenopplevde en begravelse jeg selv deltok i på begynnelsen av 1990-tallet, hvor avdøde var homofil og døde av denne grusomme sykdommen ...

John Iriving skriver så lett og ledig at jeg i perioder måtte stille meg spørsmålet om dette er stor litteratur eller noe nesten hvem som helst kunne ha skrevet. Her er det lite motstand i teksten, og noen ganger følte jeg at jeg kunne gjette hva som kom til å skje. Men når jeg var som mest "ovenpå", kom den ene overraskelsen etter den andre, og ting ble ikke helt slik jeg hadde sett det for meg. Jeg likte at han her opererer med en jeg-person, for det var interessant å bli fullstendig oppslukt i Billys univers, å se alt fra hans perspektiv. Forfatteren har åpenbart hatt store ambisjoner med denne romanen, og jeg er ikke helt sikker på at han innfrir sånn rent litterært. Uansett har det blitt en sterk historie om hvordan det var å være homofil, bifil og transseksuell i en periode der åpenhet og aksept av det å være annerledes absolutt var på gli´og hvor AIDS-epidemien truet med å ødelegge alt ... Jeg likte Ole Christian Gullvågs opplesning, fordi hans stemme - litt snublende noen ganger og altså ikke perfekt - ga Billy akkurat den identiteten han fortjente. Her blir det terningkast fem! Og det beste av alt: jeg fikk lyst til å lese mer av John Irving!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Skal lese ferdig De usynlige av Roy Jacobsen. Etter det blir det bøker av Randi Landmark jeg skal lese. Jeg leser en triologi og er på andre bok.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Filharmonisk utroskap

Ketil Bjørnstad (f. 1952) har en formidabel produksjon av bøker (hele 41 stk.) og LP´er/CD´er (56 stk.) bak seg, og jeg er en stor beundrer både av hans forfatterskap og hans komponist- og musikerkarriere, skjønt jeg har størst forstand på forfatterskapet hans.

Temaet utroskap er berørt i flere av Ketil Bjørnstads bøker, men det er først i "Ensomheten" at dette er så til de grader rendyrket som tematikk gjennom en hel roman.

Oscar Enger - bassist i Oslo Filharmonien - er notorisk utro, og selv ikke det forhold at han gifter seg med Mildred, en kvinne han elsker, forhindrer ham i å være utro få uker etter bryllupet. Stadig på jakt etter nye erobringer - stadig med kyniske kalkulasjoner i bakhodet hver gang han står overfor en ny kvinne. En jakt som handler om å styre unna dem som kan bli for krevende, og for all del ikke involvere seg i noen som kan finne på å komme på konsertene hans og sånn sett komme ham for tett innpå livet. Kvinner som jobber i servicebransjen er perfekte, vant som de er med å stå til tjeneste - jurister ikke siden de er mer tilbøyelig til å kreve noe mer av ham. Til slutt er han så dristig at han i praksis nesten ber om å bli avslørt av sin kone. Og avslørt blir han! Men mens hans kone tror at utroskapen har hatt et nokså begrenset omfang, vet Oscar at det dreier seg om 30-40-50 ulike kvinner i årenes løp ... Han er blitt en horebukk som ikke er verdt noe mer enn de to plastposene han får med seg ut av deres felles bo, for å sitere forfatteren på noe han uttalte i et intervju i Nitimen tidligere i år. Etter hvert finner Oscar seg en kul leilighet på Tjuvholmen, men dette viser seg å være helt feil for ham. Parallelt følger vi sønnen hans som plutselig bestemmer seg for å hoppe av videregående for å satse på musikken ... Og før Oscar går på autopilot og setter alle kluter inn for å få sønnen "på rett spor", må han gå noen runder med seg selv ...

Susanne Hvasser er fiolinist i samme orkester som Oscar Enger. Også hun har et nokså havarert liv bak seg - som den andre kvinnen, elskerinnen til Holger. Det som var ment å skulle bli en overgang - mens hun ventet på at Holger skulle forlate sin kone - ble etter hvert selve livet for henne. Et kjærlighetsforhold som er dømt til å holdes skjult i år etter år, og som aldri får blomstre fritt, som aldri får frisk luft ... Egentlig holder hun det ikke ut, men så holder hun heller ikke ut tanken på at hun skal miste ham. Ensomheten døyves med katten Misan, substituttet for et annet liv, substituttet for barna hun aldri fikk ...

Oscar og Susanne har det til felles at ingen av dem lever det livet de egentlig ville ha levd. Løgnen har etter hvert blitt en så stor del av dem at de ikke vet hvor den begynner og hvor den slutter. Og midt oppi deres levde liv - i løgnen - vokser det frem en ensomhet ikke bare i forhold til omgivelsene, men også i forhold til dem selv, fordi de aldri kan vise noen hvem de egentlig er. I den konteksten blir selve avsløringen, det som gjør at alt tar en slutt, det de ikke fikk til å gjøre selv, kanskje en stor lettelse og en mulighet til å starte på nytt og leve et sannere liv? Og mens vi følger Oscar og Susanne etter hvert deres brudd - han med sin kone, hun med elskeren - og får innblikk i hatet fra hhv. ekskona og elskerens kone - ligger det i kortene at livet har noe mer i vente for disse to skibbrudne ...

Jeg har lest de aller fleste av Ketil Bjørnstads bøker i løpet av de siste 30 årene, og har sånn sett nokså inngående kjennskap til hans forfatterskap. Jeg har mine helt klare favoritter blant bøkene hans (Alvestad-triologien og Villa Europa - bare for å nevne noen), og opp i denne klubben seiler nå " Ensomheten", som en roman som virkelig berører med sin tidsaktualitet. Få norske forfattere er i stand til å beskrive menns følelsesliv så nyansert som Ketil Bjørnstad.

Det er skrevet et lass av bøker om utroskap, men denne boka er annerledes. Temaet er svært alvorlig og veldig aktuelt for vårt samfunns verdier, der det meste er sentrert rundt individet og dets behov. Like fullt - noen av beskrivelsene - særlig kynismen hos Oscar og noen av kompisene hans som også er like notorisk utro som ham - fremkalte likevel litt humring, kanskje fordi kynismen settes så til de grader på spissen. Her slipper både Oscar og Susanne til med hver sine stemmer - dog uten å være jeg-personer - og det forhold at de omtales i tredjeperson entall gjorde at jeg som leser fikk den nødvendige distansen til dem begge. Dermed unngår forfatteren det selvrettferdige, samtidig som vi slipper å ta stilling til det moralske ved hovedpersonenes handlinger. Forfatteren utforsker utroskapens mange fascetter, og gir aldri svar på de store spørsmålene: er noen rett og slett bare helt uforbedrelig utro eller handler det om at de ikke har møtt den rette?

Noe som alltid krydrer Bjørnstads romaner er alle preferansene til musikken - først og fremst den klassiske musikken. Hans musikerbakgrunn fornekter seg heller ikke her. Opp gjennom årene har jeg endt opp med å skaffe meg det meste av den musikken han skriver om - i tillegg til det han selv har utgitt - men i "Ensomheten" er han stort sett innom klassikere han har omtalt tidligere. Musikk som det i alle fall for meg er enkelt å relatere meg til ...

Oppleserne Øystein Røger og Andrea Bræin Hovig ga stemmer til hhv. Oscar Enger og Susanne Hvasser, og dette fungerte svært godt! Skjønt her ville man aldri hatt problemer med å følge med på hvem det enkelte kapittelet handlet om. Romanen er godt skrevet, tematikken er interessant og persongalleriet er troverdig og nyansert. En av Ketil Bjørnstads beste romaner, synes jeg! Her blir det terningkast fem - et sterkt et!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Sist sett

Kirsten LundCathrine ØHarald KDolly DuckLene AndresenCamillaingar hAnneWangHilde H HelsethAvaAmanda ATone Maria JonassenPer LundMads Leonard HolvikLars MæhlumMorten JensenHilde Merete GjessingCathrine PedersenBeathe SolbergritaolineCecilieAstrid Terese Bjorland SkjeggerudElisabeth SveeHelena EHarald AndersenIngeborgBjørg L.Cecilie EllefsenChristofferBjørn SturødBenteEgil StangelandEster SStig TSiv ÅrdalReidun SvensliLeseaaseLinda RastenElin FjellheimIngvild S