Om et fandens kvinneliv

Herbjørg Wassmo (f. 1942) har på en måte vært der bestandig - helt fra hun for alvor slo gjennom med "Huset med den blinde glassveranda" i 1981, og frem til i dag. Hun er ikke blant våre mestproduserende forfattere siden hun "kun" har skrevet 12 romaner over en drøy 30 årsperiode, men det bør også nevnes at hun har utgitt tre diktsamlinger og noen skuespill i tillegg. Jeg har stort sett fulgt henne i alle år, selv om jeg må innrømme at jeg falt litt av etter romanen "Lykkens sønn" (1992), som jeg ikke oppfatter som hennes beste bok.

Med "Et glass melk takk" (2006) befestet Wassmo atter sin stilling som en forfatter jeg anser meg rimelig lojal i forhold til - i den forstand at jeg nå leser alt hun utgir. Og etter at den selvbiografiske romanen "Hundre år" utkom (og som jeg valgte å gi terningkast seks), ruver hun atter i teten blant mine mest skattede forfattere. Jeg har derfor ikke vært det minste i tvil om at "Disse øyeblikk" (2009) er en bok jeg var nødt til å få med meg.

"Disse øyeblikk" er i likhet med "Hundre år" selvbiografisk. Men der forfatteren i "Hundre år" har et bredere blikk på slektens kvinner, der er blikket i "Disse øyeblikk" stort sett rettet mot henne selv. Dette er en nådeløst ærlig bok man tidvis kan få pustebesvær av, og som oppleser Gjertrud Jynge leser så glitrende. Hun leser tidvis med en nokså besk og bitende stemme, på grensen mot det rasende, og det skulle da faktisk bare mangle! Forfatteren har vært sint mens hun skrev "Disse øyeblikk", og dette tvinger seg frem overalt i teksten. Hun er sint på omstendighetene, sint på seg selv, sint på sin første ektemann, sint på familien som ikke skjønte ... Og fremfor alt på sin far ...

Sånn sett er det alltid interessant å lese selvbiografiene til store anerkjente forfattere, fordi man da får svar på det skjellsettende spørsmålet alle lesere fra tid til annen stiller seg: hvor mye av det våre forfattere skriver om er fiksjon, og hvor mye er hentet fra deres egne levde liv? Her får vi svar (noen svar fikk vi dessuten også i "Hundre år"), og det er smertelig. Som at hun i Tora-bøkene har brukt egne erfaringer til å skrive incest ... Nå er hun så pass gammel, de hun kunne såre gjennom å være åpen er for lengst døde, og da er det greit ... I alle fall nesten ...

Noe av det mest spesielle med Herbjørg Wassmos selvutleverende selvbiografiske roman er at hun omtaler seg selv i tredje person entall. Hun er for så vidt ikke den første som gjør dette. Per Olov Enquist er blant dem som har gjort dette før - da han skrev om sitt eget liv i selvbiografien "Et annet liv". Kanskje er det enklere å rette et nådeløst blikk mot seg selv når man setter seg i betrakterens sted - ser seg selv utenfra og ikke innenfra? I alle fall fungerer teksten i Wassmos roman godt gjennom dette fortellergrepet, hvor hun omtaler seg selv som et navnløst "hun", og alle rundt seg som hhv. "mannen", "sønnen" osv. Og antakelig forskåner hun dem fra en direkte opplevd utlevering på denne måten.

I et intervju med Dagsavisen tidligere i høst ble hun stilt spørsmål ved om det er uproblematisk å skrive så tett på andres liv som det hun gjør i "Disse øyeblikk". Hun svarte da følgende:

"Nei. Å skrive en roman med biografisk tilsnitt skal ikke være uproblematisk. Det skal koste. Det skal svi. Men det er ikke den bokstavelige sannhet her. Det er ingen navn, ingen tidsangivelser. Jeg har tatt meg friheter, trykket sammen episoder, skilt andre episoder, flyttet på folk, skiftet yrke på dem - dette er min fiksjon om en hovedperson som jeg kjenner godt."

Wassmos første ekteskap var - slik jeg opplevde det gjennom lesing av boka - ikke spesielt lykkelig. Fra før av hadde hun en sønn født utenfor ekteskap, og vi aner at dette på den tiden må ha vært tøft for henne. Og at hun antakelig ikke følte at hun var i posisjon til å velge på øverste hylle da det handlet om å bli gift, men på en måte flyktet inn i ekteskapet og trodde at dette skulle bli en slags redning for henne og sønnen. Når de siden krangler, opplever hun at veggene kommer mot henne, bøyer seg over henne og gjør rommet trangere og vanskeligere å få puste i.

Det at Wassmo ønsket å skrive, noe som ofte kom i konflikt med de oppgavene ektemannen mente at hun skulle sette høyest, var noe hun opplevde som smertelig. Selv klarte hun ikke å la være å skrive. Ordene, trangen til å skrive - det var der hele tiden - og tvang seg frem i henne. Etter hvert hjalp ektemannen henne til å få ro rundt skrivingen, men da var det åpenbart at ekteskapet hadde fått noe inne i henne til å stivne helt, og hun klarte ikke å ta i mot det som måtte komme av omtanke og velment kjærlighet. De befant seg så til de grader på forskjellige planeter, og hadde ingen felles plattform i ekteskapet sitt. At hun tross omstendighetene klarte å skape stor litteratur, er det i grunnen bare å ta av seg hatten for! Så gikk også ekteskapet over styr til slutt, men kanskje ikke på den måten jeg hadde forventet. Jeg trodde jo hele tiden at "nå går hun" ...

I boka briljerer Herbjørg Wassmo med sin særegne fortellerkunst. Hun beskriver naturen på en måte som gjorde at jeg kjente fukten, kulden, vinden. Gjennom øyeblikksbeskrivelser ser vi inn i et levd liv med all den smerte og alle de gleder også forfatterens liv var fyllt med. Skjønt inntrykket av at barndommens sår hele tiden lå der i veien for det livet hun kanskje aller helst hadde ønsket å leve, er det som fester seg aller mest ...

Små og store hendelser beskrives, som møtet med Hamsuns enke. Dvs. navnet sies aldri her heller, men vi forstår det likevel. Møtet beskrives vart og respektfullt.

"Hun spør om han fortalte henne noe om det han skrev før det ble trykket. Etter hvert synes hun at den andre svarer henne innenfra. Stemmen er tydelig, akkurat som i virkeligheten. Den forteller om ensomhet, uten å si det direkte. Ikke klagende, mer som om hun leser opp fra en bok. Om å være annerledes i folks øyne fordi hun kommer fra en annen kant av landet. Om å leve med en mann som ingen forstår seg på. Være den som står mellom bygda og dikteren og må løse alle praktiske floker. Hvordan det er å komme tilbake til dette stedet, se dette huset som hun har bodd i og født barn i, og gården hun drev mye alene sammen med gårdsfolkene. Det er vemodig. Hun bruker det ordet, vemodig. Det gir henne blanke øyne. Ikke at hun er lei seg, det er vemodet som gjør det.

Hun skal for alltid huske dette vakre ordet. Vemod. Men hun tør ikke å spørre hvordan det var å være en berømt manns hustru. Han som siden kastet skam og elendighet over familien." (side 40 - jeg måtte bare skaffe meg papirutgaven av boka også, og leste litt parallelt underveis)

Herbjørg Wassmo bekrefter med sin bok myten om at virkelig gode forfattere helst bør ha lidd litt for å kunne skape stor litteratur. Hun befester dessuten sin stilling som en dronning blant de norske kvinnelige samtidsforfatterne våre. Denne forfatteren hvis sterkeste fortrinn er å beskrive kvinners liv og levned - på godt og vondt! Jeg håper at det vil komme enda flere bøker fra hennes hånd i årene fremover! For "Disse øyeblikk" gir jeg et sterkt terningkast fem! Helt på grensen mot en sekser ...

Jeg leste den første boka av Glenn Cooper og er litt nysgjerrig på de andre bøkene hans også. Er det lov å spørre om du syns bøkene hans blir bedre og bedre? Er litt nysgjerrig på å lese mer av ham.

Det er en liten forskjell der. Når jeg skriver om en bok her inne, så har ikke jeg noen som helst egeninteresse i den boken (så lenge jeg ikke selv har skrevet den, eller deltatt i utviklingen av boken). Med min egen blogg har jeg klart en egeninteresse i, og den reklamerer jeg for når jeg legger ut link til bloggens nettside.

Jeg vet ikke om de siste setningene dine ift "man" er ment å være et humoristisk spark eller noe annet, det er faren med nettet - man ser ikke ansiktet til den som skriver. Mine kommentarer er ikke ment personlig mot noen. Hvis det er en forhistorie her ift dette nettstedet, så kjenner ikke jeg til den da jeg ikke er så aktiv i diskusjoner her inne.

For å presisere så har jeg ingen problemer med at man linker til sin egen blogg, så lenge man også tilbyr bokelskere.no et stort eller lite utdrag av anmeldelsen. Det jeg kommenterer på er kun å legge inn en link i feltet for bokomtale og ikke noe annet.

Selv om man ikke har en fortjeneste i form av økte inntekter ved å linke til egen blogg, så blir det like fullt reklame. Reklamebegrepet er ikke avhengig av at man tjener økonomisk på å vise seg frem. Man legger jo ikke ut linken for å være snill mot bokelskere.no. Man legger ut link fordi man vil ha lesere til egen blogg, og dermed er det underforstått promotering av ens egen side. Jeg ville ikke lagt ut link under mine bokomtaler her inne hvis jeg ikke ønsket at folk skulle klikke inn på siden min.

Jepp, godt å ta seg pause fra pc/internett av og til. Har klart det helt fint før uten å freake ut. Jeg levde uten laptopen min i fjorten dager i fjor da den var på "sykehus", men savnet den ikke og berget meg bra uten. Godt å ta litt avstand også.

Jeg ble overrasket selv over å like Vinter i Maine. Men det var tydeligvis en sjanger som passet godt for meg og er en av deb este bøkene jeg har lest så langt i år. Anbefaler den gjerne!

Har vært døgnvill jeg også i flere år. Grunnen er at jeg sover veldig lite om natta. Og nå når jeg er sykmeldt så er jeg helt på bærtur:) Så det spiller egentlig ingen rolle hvilken dag det er:)

Hudløst om å være annerledes

Jonas Gardell (f. 1963) er både forfatter, komiker, dramatiker og æresdoktor i teologi, kan jeg lese på bokas smussomslag. På Wikipedia kan man dessuten lese at han har utgitt en hel haug med bøker før han i 2012 - 2013 har jobbet med og fått utgitt triologien "Tørk aldri tårer uten hansker". Første bok har tittelen "Kjærligheten", bok nr. 2 heter "Sykdommen" (er i salg på norsk i november 2013) og bok nr. 3 heter "Døden" (er i salg på norsk i februar 2014).

I "Kjærligheten" møter vi en døende mann som ligger på sykehus. Han er rammet av en kreftform - Kaposis sarkom - som fortrinnsvis rammer HIV-infiserte pasienter. Mannen har kun få dager igjen å leve, og han lider sterkt. En sykepleier bøyer seg over ham og tørker tårene hans, hvoretter hun straks blir irettesatt av en kollega som påpeker at dersom hun skal tørke tårer, må hun bruke hansker. Og dermed hensettes vi som lesere til tiden etter at AIDS-epidemien var et faktum, og hvor debattene raste rundt akkurat hvor smittsom denne sykdommen egentlig var ...

"Det som fortelles, skjer også i dag. Det skjer hele tiden. Men heller ikke det hører hjemme i denne beretningen, selv om den strekker seg helt inn i nåtid.
Det å fortelle er en slags plikt.
En måte å hedre på, sørge og minnes på.
Slå et slag for minnet. Mot glemselen." (side 8)

Forfatteren, som selv er homofil, har i triologien valgt å fortelle om sin egen ungdomstid i homsemiljøet i Stockholm, og bøkene har også blitt til film. Bøkene handler om den første tiden etter at homofili ble legalisert. I den tiden da det å være homofil var noe skamfullt, noe som måtte skjules for en hver pris, skjedde som regel den seksuelle debuten under svært uverdige forhold - f.eks. blant ukjente menn på sentralbanestasjonen i Stockholm. Det handlet om ubeskyttet sex, noe som også kan forklare det enorme omfanget av AIDS-epidemien da denne slo ned i homsemiljøet som en bombe på begynnelsen av 1980-tallet. Forfatteren mener selv at han har hatt utrolig flaks som har unngått smitte. Bøkene har han skrevet for å hedre sine døde venner (se intervju med ham i NRK 12.02.2013).

I boka møter vi i første rekke Benjamin, som er medlem av sekten Jehovas Vitner. Benjamin har gjennom hele oppveksten fulgt med foreldrene på deres dør-til-dør-runder, der de deler ut Vakttårnet og Våkn Opp! til hedninger de forsøker å verve til sekten. Dessuten møter vi Rasmus, som omsider kan legge småstedet Koppom bak seg, og reise inn til hovedstaden for å finne seg selv, leve ut sine hittil skjulte sider. Etter at Benjamin har banket på hos Paul, en homse av det virkelig frivole slaget, skal livet hans aldri mer blir det samme. For Paul skjønner intuitivt at Benjamin egentlig er homofil. Akkurat det er det kanskje bare Benjamin selv som ikke har forstått ...

Samtidig som "Kjærligheten" forteller historien om et knippe mennesker, handler den også om de homofiles situasjon mer generelt på den tiden da AIDS så vidt begynte å bli kjent. Og en ufattelig sårhet i det å være annerledes ...

"Jeg vil så gjerne i løpet av mitt liv få elske noen som elsker meg.
Dette ufattelige, bunnløse behovet for kjærlighet." (side 206)

Underveis utsettes homsemiljøene for razziaer der de samles, og deres behov for å danne foreninger eller steder de kan treffes, møtes med mistenksomhet. Som om det er sexorgier som er formålet med disse møtestedene ...

"For det er jo det som er så merkelig med foreninger for seksuelt avvikende: Man går jo ikke dit for å gjøre det avvikende, man går dit for å drikke kaffe, ta en øl, skravle, kanskje danse.
Man er der for å slippe å være avvikende for en stakket stund. Bak lukkede dører." (side 207)

Og så skammen for de første som ble rammet av HIV eller AIDS - fordi de jo på en måte var skyld i deg selv, men faktisk ikke visste om risikoen før det var for sent. Og om hvordan det da var å umulig å skjule hvordan det var fatt med en, fordi sykdommen - det faktum at man fikk den - jo avslørte alt ...

"Hvordan skulle de kunne vite, hvordan skulle de kunne ane at denne dødelige nye sykdommen som nå så ut til å ha nådd Sverige, men som bare rammer homofile, at akkurat denne sykdommen fullstendig skal forandre deres liv, også der i den lille verdenen, i Koppom, at sykdommen skal komme og feie med seg lykke, liv og fremtid - og deres engstelig oppstilte nissedekorasjoner vil ikke kunne verge dem mot noe som helst." (side 223)

"De der, de lever jo umoralsk, så hva venter de seg?" (side 224)

I romanen balanserer forfatteren hårfint mellom det dokumentariske og det skjønnlitterære, fordi iveren etter å fortelle hvordan det faktisk var på en like frem og dokumentarisk måte noen ganger tar over. Like fullt var jeg ikke i tvil om at det først og fremst var en roman jeg hadde foran meg. En roman med et helt klart nærmest "politisk" budskap, for å få oss lesere til å forstå, ta inn over oss og leve oss inn i hvordan det har vært å være homofil på 1970- og 1980-tallet - først etter liberaliseringen og den økende aksepten og åpenheten rundt det å være homofil, så i forbindelse med AIDS-epidemien som brakte tidligere fordømmende holdninger opp til overflaten igjen.

Boka er godt skrevet, og den gjorde et dypt inntrykk på meg. I enkelte sekvenser er den nærmest hudløs i sin beskrivelse av hovedpersonenes liv. I den forbindelse har jeg lyst til å trekke frem et sitat fra bokas smussomslag om hvorfor forfatteren i sin tid ble utnevnt til æresdoktor ved Lund universitet i 2007:

"I hele hans forfatterskap er det et fokus på marginaliserte mennesker, mennesker som står utenfor, og det er gjennomsyret av forsvar for menneskelig verdighet og menneskelige rettigheter. Få mennesker kan som ham samle folk på tvers av generasjonene og kombinere humor og alvor med en slik treffsikkerhet, noe som gjør ham til en viktig samfunnskommentator og kritiker."

Så langt blir det terningkast fem! Og det er helt klart at jeg skal lese fortsettelsen når disse bøkene kommer!

TV-serien kommer på NRK i november.

Kommer litt sent med inn i dette helge-innlegget, men bedre sent enn aldri. Har ikke så vært så mye på nettet denne helga for jeg har ikke orket. Godt å ta litt avstand også.

Tidligere denne uka ble jeg ferdig med Vinter i Maine av Gerard Donovan. Virkelig en herlig bok på mange måter. Håper den boka får et større publikum. Det fortjener den. Det er en blanding av villmarksroman og psykologisk thriller.

På fredag ble jeg ferdig med Mammas svik av Anne-Britt Harsem. En bok om Alvdal-saken som rystet landet i 2011. En vond bok å lese, men virkelig verdt å få med seg.

I helga har jeg tatt igjen en god del Knausgård lesing. Er snart ferdig med Min Kamp 2 og jeg får bare større sans for denne fyren. Fortellerstemmen hans er bare herlig. Blir nok ferdig med boka enten i natt eller i morgen. Vi får se.

Og jeg har så vidt begynt på The Replacement av Brenna Yovanoff. Fantasybok for ungdom med grøssende elementer i. Passer perfekt nå i høststemningen:) So nok en uke/helg med mye lesing og godt er det:)

Håper du ikke blir like døgnvill som meg:)

Ha en fin søndagskveld.

Noen dyreeiere er virkelig noe for seg selv.

Ofte dukker det opp saker om dyr som blir mishandlet på det groveste, dyr som blir dumpet av eierne sine fordi de skal på ferie eller dyr som blir skutt og drept uten grunn. Det er grusomt. Og det gjør denne leseren forbanna! Dyr fortjener å bli behandlet med respekt!

Denne boka er om en dyretragedie og hovedpersonens store tap. Julius Winsome er 51 år, ensom, bor i et hus langt inne i skogen og han er stor fan av Shakespeare. Huset ser nok mer ut som en hytte enn et hus, men det er hjemmekoselig og han er oppvokst med faren der. Han overtar huset når faren hans dør og han tilbringer dagene der til å fyre godt opp i ovnen, drikke masse te og lese bøker. Faren hans var en boksamler og veggene er dekket med den ene bokrekken etter den andre, så det er rikelig med lesestoff. Som selskap har han hunden Hobbes, som han betrakter som en kompis. En dag når Julius kaller på ham, dukker han ikke opp, noe som gjør ham urolig siden hunden alltid er i nærheten. Senere finner han hunden skutt og drept. Julius vet han bor i et populært jaktområde, men jegerne vet det er hus og folk der. Var skuddet tilfeldig eller var det av råskap? Julius bestemmer seg for å ta saken på egen hånd ...

Gerard Donovan var et ukjent forfatternavn for meg da jeg begynte på boka, men boka var kjent og den hadde jeg vært lenge nysgjerrig på. Plotet virket litt spesielt, men samtidig veldig spennende. Jeg har lest om Maine i bøker før. Min favorittforfatter Stephen King, nevner Maine i omtrent alle bøkene sine (kanskje ikke så rart siden han er derfra), og ekstra spennende er det å lese en annen forfatter som skriver om samme sted.

Denne leseren falt for boka av mange grunner. Den er velskrevet, lun, og har stor dose med atmosfære. Det er som å vær i nærheten av Julius og det er ikke vanskelig å forestille seg ham på mange måter. Denne leseren kjenner seg igjen i ham på flere måter. Ensomheten, lange kvelder med lesing og er glad i dyr. Måten kulden er besrkrevet på, når det knitrer i peisen og når snøen faller ned; alt dette er til å ta og føle på. Når Julius fryser, så fryser jeg. Når Julius sitter i sin faste stol foran peisen føler jeg den samme varmen og hører knitringen klart og tydelig. Det er som å være en del av romanen selv.

Vinter i Maine er en frydefull leseopplevelse om hevn for oss dyrevenner. Boka er drivende god, byr på spennende karakterer og den har et snev av psykologisk thriller i seg. Slike bøker vil jeg ha mer av!

Jeg har stor forståelse for ønsket om å legge bokomtaler her inne på nettstedet. Hvis "alle" bare skulle linket til bokomtaler utenfor nettstedet, eller gjort det samme i andre diskusjoner, så ville det ikke tilført nettstedet så mye av verdi. Et nettsted er avhengig av at folk diskuterer og legger igjen omtaler der, slik at stedet blir levende. Ikke bruker det som et linkebibliotek.

Jeg synes det er mest ok å legge inn hele eller store deler av omtalen på en bok her inne, de gangene jeg gjør det, også legger jeg ved en link nederst i innlegget hvor det står "Les hele omtalen her". Da har jeg tilført bokelskere.no en verdi, samtidig som nysgjerrige også kan besøke bloggen min.

Jeg har også vært på mange andre nettsteder, og felles for dem er at det blir oppfattet som spamming hvis man bare legger ut en link til en annen side og ikke noe mer, samt at det blir regnet som svært dårlig nettetikette. Alle nettsteder ønsker, som sagt, å ha en levende side, og det får man ikke om folk lenker til innhold utenfor siden.

Hva ville du ha gjort?

Billy Wiles er en vanlig mann. Han lever et rolig liv, er bartender og anser seg selv som et normalt menneske med et normalt liv. Men en dag blir livet hans snudd opp ned da han finner en papirlapp festet på fronruta til bilen hans. På papiret står det som følger: If you don't take this note to the police, I will kill a lovely blonde schoolteacher in Napa County. If you do take this note to the police, I will instead kill an elderly woman. You have six hours to decide.

Er dette en form for en makaber spøk eller er det alvorlig ment?

Hva søren gjør man i en slik situasjon? Bør man ta slike lapper alvorlig eller er det bare en jævlig dårlig spøk? Det er vanskelig å sette seg selv i en slik situasjon som Billy havner i. Denne leseren misunner i hvert fall ikke valget Billy må ta. Valget er jo helt håpløst. Og hvorfor er det akkurat Billy som får denne lappen? Blir han observert? Kan han stole på noen? Bør han gå til politiet? Kommer noen virkelig til å bli drept? Selvfølgelig dukker det opp mange spørsmål om man havner i en slik håpløs situasjon.

Plottet i seg selv er egentlig originalt og smågenialt, men samtidig også enkelt. En seriemorder velger et offer som skal hjelpe ham "å velge" hvem denne seriemorderen skal drepe. Det virker som en god thriller og det er det også. Det er en stund siden jeg har lest noe av Dean Koontz nå, og tenkte det var på tide igjen. Han er en støddig thrillerforfatter, selv om de fleste av bøkene hans var bedre før i tiden, (men alt var jo mye bedre før i tiden, eller)? Uansett, det jeg vil frem til er at selv om dette ikke er en av de beste bøkene av denne forfatteren, var det likevel en god thriller med mye fart i. Det er mye som skjer og man blir med på denne vanvittige reisen enten vi vil være med eller ikke. Og selv om det var mye fart, var det noe som manglet, men jeg vet ikke helt hva. Den var ikke så oppslukende og intens som jeg hadde håpet på før jeg startet på boka. Selv om det var mye fart og spenning i boka, savnet jeg det lille ekstra, hva det nå enn måtte være. Det har jeg ikke svaret på. Det er ikke noen avansert thriller, men en god thriller å "slappe av" med. Vet det ikke høres logisk ut i det hele tatt, men vet bare ikke hvordan jeg skal forklare det på en logisk måte. Savnet også litt mer dybde i karakterene. Savnet litt mer liv av dem og beskrivelser.

Grunnen til at dette ble en svært kort anmeldelse av Velocity er fordi jeg er redd for å røpe for mye. Det er et slikt konsept hvor man ikke kan skrive så mye om den uten å avsløre noe og jeg vil ikke ødelegge moroa for dere som har tenkt å lese boka. Alt i alt er Velocity en stødig thriller som fører deg på en underlig reise. Slutten føltes noe forhastet, men det er en "artig" bok der hvor man kan forestille seg hva man selv ville ha gjort i en slik håpløs situasjon. Ikke den beste av Dean Koontz, men heller ikke den verste!

Triggeradvarsel for noen ting i denne boka.

Eerie er det eneste jeg klarer å si om denne.