Alt jeg sier, er at det er ufølsomt å klistre dine gode gjerninger opp på en tavle. Det er noe positivt ved å gjøre det i stillhet, med verdighet. Hjelpsomhet er ikke bare å signere sjekker i alles påsyn.
Ernest Hemingway (f. 1899 - d. 1961) er ikke blant de forfattere som har størst produksjon av romaner o.l. bak seg, men han gjorde seg likevel så sterkt gjeldende som forfatter at han i 1954 mottok Nobels litteraturpris. Blant hans mest kjente verker er "Og solen går sin gang", "Den gamle mannen og havet", "Farvel til våpnene" og "Klokkene ringer for deg". Mindre kjent er "Edens have", etter min mening den vakreste av dem alle, selv om Hemingway aldri rakk å skrive den helt ferdig (den ble utgitt i 1986, mange år etter hans død).
Romanens tittel "Klokkene ringer for deg" har Hemingway hentet fra John Donnes berømte dikt "No Man is an Island". Begge "vers" i diktet avsluttes med følgende strofe:
"And therefore never send to know for whom the bell tolls; it tolls for thee."
Samtlige av Hemingways romantitler har for øvrig noe poetisk over seg, synes jeg. Dessuten har bøkene det til felles at de handler om krig - enten første verdenskrig, andre verdenskrig eller det som er midt i mellom. Og vi må dessuten anta at mye av det han skrev om er basert på selvopplevde erfaringer. Handlingen i "Farvel til våpnene" foregår i Italia, der Hemingway arbeidet for Røde Kors, og han kom dessuten i befatning med den spanske borgerkrigen i rollen som journalist, noe som åpenbart inspirerte ham til å skrive "Klokkene ringer for deg". I "Edens have" møter vi dessuten en forfatter på bryllupsreise, og det er nærliggende å tenke seg at også denne romanen handler om forfatteren selv.
Nettopp preget av øyevitnebeskrivelser i hans krigsromaner gjorde at bøkene hans hadde høy aktualitet da de utkom. Selv om det nettopp er en kjærlighetshistorie som står i fokus i "Klokkene ringer for deg", ville det være løgn å hevde at Hemingway romantiserer krig. Tvert i mot forteller han like frem om krigens mange uhyrligheter. Wikipedia inneholder en fyldig artikkel om forfatterens liv og meritter, som spesielt interesserte oppfordres til å lese.
Handlingen i "Klokkene ringer for deg" finner sted under den spanske borgerkrigen, og foregår over fire dager i 1937, høyt oppe i de iberiske fjellene. Hovedpersonen i boka er amrikaneren Robert Jordan, som kjemper i de internasjonale brigadene mot Franco og hans fascister. Han har fått i oppdrag å sprenge en strategisk viktig bru sammen med noen spanske opprørere. Her treffer han bl.a. Maria, Pilar og Pablo. Mens kvinnene tiltrekkes av Robert, møtes han med skepsis av mennene. De går rundt og skuler mot hverandre, og mistror hverandres hensikter.
Omtrent fra første stund oppstår det et kjærlighetsforhold mellom Robert og Maria. Maria som er traumatisert etter en grufull opplevelse, hvor vi aner at hun har blitt utsatt for gjengvoldtekt og deretter er blitt skamfert på håret, søker mot Robert, og gir seg hen til ham fra første stund. Siden hun føler seg både tilskitnet og full av skam over det som har skjedd, forventer hun ingenting av ham, mens han på sin side ikke bare lover henne kjærlighet, men også ekteskap. Det som videre utspiller seg mellom dem er blant de vakreste kjærlighetsskildringer i den klassiske litteraturen, hvor denne romanen utvilsomt hører hjemme. At han elsker henne av hele sitt hjerte skal det siden ikke herske noen tvil om, der han sørger for å få henne i sikkerhet, mens han på slutten av romanen ligger døende og i ensomhet etter å ha blitt utsatt for et svik fra Pablos side. Ingen happy ending her, nei.
Noe av det som gjør mest inntrykk på meg når jeg leser Hemingways romaner, er hans evne til å skildre stemninger og sinnstilstander uten de helt store faktene. Dette kan nok gjøre at enkelte vil oppleve vel mye stillstand og lite action i bøkene hans, men så har det vel heller aldri vært Hemingways prosjekt å skrive spenningsbøker. På grunn av hans første hånds kjennskap til krig og elendighet, var han i stand til å skrive om krigen slik den i realiteten var - og ikke slik som den livsløgnen soldater gjennom alle tider har blitt servert når de er i ferd med å gå ut i krigen - nemlig at det er noe heroisk over å ofre seg for fedrelandet. Krig er smerte, blod og lidelse - uansett hvilken side man står på. Å skildre krigens realiteter på den måten Hemingway gjorde, var nokså uvanlig på den tiden romanen utkom.
I "Klokkene ringer for deg" er dialogene sterkt tilstedeværende, og det er først og fremst mennene som er de mest taleføre slik Hemingway fremstiller det. At en mann som Robert Jordan ankommer en geriljatropp oppe i fjellene, mens krigen raser rundt dem, og samtidig får oppleve sin livs kjærlighet noen sinne - ja, det må være en hver manns våte macho-drøm å oppleve! Sånn sett kan man si at det hele har preg av noe litt urealistisk over seg, samtidig som man ikke skal underslå at det skjer noe med mennesker som lever på randen av tilværelsen og ikke aner om de kommer til å leve ut dagen. Tiden blir vesentlig, å leve intenst blir viktig, og da er det ikke plass til tradisjonelle moralkodekser som ellers holder samfunnet sammen. Dessuten er det ikke til å komme forbi at kjærligheten blir mye sterkere når ens elskede når som helst kan bli revet fra en - fra det ene øyeblikket til det andre.
Det som skurret mest for mitt vedkommende var nok det faktum at en gjengvoldtatt kvinne skulle være klar for et kjærlighetsforhold så raskt etter den nedrige behandlingen hun hadde fått ... nettopp av menn. Men dette hadde man nok ikke den samme innsikten i den gangen som nå ... Dette forhindrer likevel ikke at kjærlighetsforholdet oppleves meget vakkert, slik Hemingway beskriver det, og hvor nettopp krigen og omstendighetene rundt Robert og Maria gjør det hele så uendelig mye sterkere. En nydelig roman det virkelig er vel verdt å få med seg! Og som Finn Schau leser med stor innlevelse og varme!
Lydbokutgaven er basert på Paul René Gauguins oversettelse fra 1946 - en oversettelse Jonny Halberg i en artikkel i Dagbladet datert 26.02.2007 beskriver som utdatert, gammelmodig og upresist. Boka forelå i en nyoversettelse i 2007, og her er det Dag Heyerdahl Larsen som har oversatt boka som er utgitt av Gyldendal forlag. Halberg mener at Larsens oversettelse er en mer bokstavtro tolkning av Hemingways roman, og at den "får vandringene mellom en mer stilistisk skriftlig prosa til saftig, muntligpreget dialog og tankestoff til å sitte". Selv må jeg legge til at jeg ikke tenkte på språket som gammelmodig, mens jeg hørte på Finn Schaus opplesning.
"Klokkene ringer for deg" er filmatisert med Gary Cooper og Ingrid Bergman i hovedrollene som hhv. Robert Jordan og Maria.
Skrekkblandet fryd.
Aller først er jeg bare nødt til å informere at jeg har null kunnskap når det gjelder dikt. Jeg har selvfølgelig hatt diktanalyse på ungdomsskolen og videregående som alle andre og hadde litt om det det året jeg studerte allmenn litteraturvitenskap. Men dikt har aldri vært min sterkeste side og det er vel sjangeren jeg har lest minst av. I norsktimene på ungdomskolen/videregående grøsset jeg av to ting, og det var: diktanalyse og sidemål. Litt ironisk at jeg leser dikt helt frivillig nå, men som jeg har sagt tidligere er det viktig for meg å utvide horisonten som leser. Jeg vil ikke bare lese av samme sjanger hele tiden. Det går ikke i lengden. Noen utfordringer må man ha.
Det er også første gang jeg har notert underveis mens jeg leste en bok. Grunnen til at jeg ikke gjør det ellers til vanlig er at jeg vil at anmeldelsene mine skal være naturlig som mulig og skrivingen føles flytende. Men med tanke på at dette er en sjanger jeg er veldig uerfaren med, skrev jeg noen stikkord på en post - it lapp bare for å analysere litt på en annen måte i grove trekk. Det kommer ikke til å bli noen vane, men gjør det denne gang siden dikt er som sagt ikke min sterke side. Jeg har overhode ikke tenkt å analysere i hjel alle diktene eller hele samlingen, men heller prøve å fange opp stemningen diktene prøver å si og kanskje dele noen av budskapene. Så, for dere som tror og håper at dette blir en "skikkelig" diktanalyse, beklager å skuffe dere.
For å fange opp stemningen på min egen måte og dele noen av budskapene, vil jeg gjøre dette rundt ti dikt fra boka som ga meg mest inntrykk av en eller annen grunn. Jeg skal gjøre det i grove trekk, og skal prøve å gjøre det så lite rotete som mulig. De ti diktene som skilte seg mest ut for min del og som ga mest inntrykk av forskjellige grunner er disse: Mellom oss, Puste liv i meg, Marengshjertenetter, Skodderidder, Det innerste, Fire øyne, Langsom ferd mot dagslys, Nå drømmer jeg i søvne, Bokstøtten, og Tåkeøyne.
Disse diktene beskriver forskjellige følelser og stemninger som resten av boka: nærhet som likevel føles så fjernt og tomt som i diktet Mellom oss, en avstand som er til å ta og føle på selv om personer er nære hverandre. Boka tar også for seg nærhet og det å utfylle hverandre som i Puste liv i meg, hvordan å føle kulde, nærmest død som i diktet Marengshjertenetter, hvordan stenge verden ute og leve i kaoset i seg selv som i Skodderidde og Det innerste, det å se og bli sett som i Fire øyne, det å slite med såkalte indre demoner som i Langsom ferd mot dagslys, tanker og forvirringer som roter seg inn i hverandre som i Nå drømmer jeg i søvne, det å føle fortapelse og å bli forlatt som i Bokstøtten, og det å kjempe en kamp mot seg selv som i Tåkeøyne. Disse diktene er bare noen få av mange som beskriver forskjellige følelsesområder og opplevelser. "Stikkord" som jeg noterte underveis mens jeg leste og som jeg tror forfatteren prøver å bruke som forskjellige grunnlag gjennom diktene sine er; sette ord på følelser, dype tanker, våge å kjenne på følelser og kontraster. Dette er bare noe av det som beskriver diktsamlingen på en "helhetlig" måte. Jeg vet ikke om jeg er helt på bærtur, men det er i hvertfall grunnlaget som dukker opp i mange av diktene og som er viktige utgangspunkt i hele samlingen.
Marengshjerte er en nett liten samling med dikt skrevet av en debutant som lekte seg med ord og vers gjennom sosiale medier før prosjektet ble til bokform. Det er en artig og beundringserdig måte å dele sine dikt på. Selv om jeg ikke er en erfaren diktleser, fikk jeg heldigvis ikke angst av denne samlingen. Diktene er stort sett korte og rommer stort sett ikke mer enn en side, og andre består av mindre vers og noen består kun av ett vers. Det er et bevis på at få ord kan forklare og beskrive mye. Og det er også en fin veksling av svart skrift på hvitt med hvitt skrift på svart ark som bryter innimellom. En tankefull og stemningsfull diktsamling dette og hvem skulle tro jeg ville lese diktsamling helt frivillig? Og jeg er glad jeg tok sjansen.
Er du et hulemenneske?
I dag morges rett før klokka 05:30 ble jeg ferdig med Hulemannen. Jeg fikk ikke ett blund på øya i hele natt og tenkte å bruke tiden på noe fornuftig: nemlig å lese istedet for å prøve å sove. Det går jo ikke likevel, å bruke hele natta på å prøve å sove og jeg hadde ikke mange sider igjen. Jeg får ikke mer enn 1 -3 timer søvn pr. natt uansett, og 5-6 timer hvis jeg er heldig, men det er veldig sjeldent. Så i natt ble jeg liggende å lese til boka var ferdiglest.
Hulemannen har vært en av høstens bokutgivelser som jeg har vært spent på med tanke på at jeg likte hans to forrige bøker veldig godt; Vinterstengt og Jakthundene. Det var mitt første møte med Jørn Lier Horsts forfatterskap og de bøkene ga meg mersmak. Jørn Lier Horst skriver virkelighetsnært krim, og det er ikke så rart med tanke på at han har vært politietterforsker selv og har sagt opp jobben ... så vidt jeg vet? Så her er det snakk om krim med erfaring. Han skriver på en realistisk og troverdig måte. Det er i hvert fall sikkert.
I boka er det to parallele historier som etterforskes av hovedpersonene William Wisiting og datteren Line. Line er journalist og skriver for VG. William Wisting som jobber med en sak som egentlig er utenfor hans område, det gjelder en sak om en seriemorder og han og teamet hans må ha internasjonal hjelp fra FBI for å komme ordentlig i gang med en grusom sak. I mellomtiden skriver datteren hans Line et stort innlegg for VG om ensomhet etter at en mann er funnet død i samme gate hvor hun bor i sammen med faren sin. En mann med navnet Viggo Hansen blir funnet tilfeldigvis død i sitt eget hjem, i sin egen godstol foran tv-skjermen som fortsatt er på. Han blir ikke funnet før fire måneder etter at døden har inntruffet. Snakk om enosmhet! Og når det gjelder juletider ikke bare her i virkeligheten, men også i boka, syns Line det er ypperlig å skrive et viktig innlegg om ensomhet og skal bruke Viggo Hansen som et eksempel på det. Hvordan er det mulig å eksistere uten at noen bryr seg eller legger merke til en? Går det an å leve et liv uten familie og venner? Tydeligvis. Jeg som er sykemeldt for tiden vet hva ensomhet er, men samtidig vet jeg hvor godt ensomhet er også, av og til. Jeg har ingen venner fordi jeg er ingen typisk vennemenneske (og jeg teller heller ikke for facebook-venner som venner, men heller bekjente. Folk jeg møtte en gang før i tiden). Jeg blir fort lei av folk så det eneste de jeg har rundt meg er foreldre og søsken. Jeg kommer sikkert til å ende opp som Viggo Hansen. Kanskje nabobikkja finner meg hvis jeg er heldig og legger merke til at jeg er død når den tid kommer? Det kommer an på om nabobikkja fremdeles lever da. Ingen vet jo når man dør. Rart å tenke på, men ensomhet plager ikke meg. Det trenger ikke å være en negativ ting. Det er det jeg prøver å komme frem til. Jeg er ensom til og med når jeg er i en mengde av folk og sammen med mine nærmeste. Det spiller ingen rolle. Så det finnes mange former for ensomhet der ute.
Og da er det godt å ha bøker som underholdning. Det er bøker jeg har holdt meg opptatt med mens jeg har trødd hjemme i snart fem måneder nå mens jeg er sykemeldt. Det er bøkene som har hjulpet meg med å få tiden til å gå, selv om tiden går ekstra sakte når man trør hjemme. Og Hulemannen var jo som sagt en av høstens bokutgivelser jeg så frem til. Selv om begynnelsen av Hulemannen er litt treg og går litt rolig for seg etter min mening, tar det seg opp igjen med en voldsom kraft fra midten av boka og helt mot slutten. Selv om løsningene ikke kom som en stor overraskelse for meg siden jeg hadde mine mistanker, så var det likevel spennende å følge med utviklingen i disse sakene i boka til siste side.
Bare for å gjøre en ting klart: Begrepet Hulemannen er ikke en mann som bor i en hule bare så det er sagt:) Jeg velger å ta med et lite utrdrag som forklarer begrepet Hulemannen fint så slipper dere min klønete formulering.
*"En hulemann,?" gjentok Nils Hammer. "Hva betyr det? At han har gjemt seg i en hule et eller annet sted?"
"Vi kaller dem det, "forklarte Donald Baker. "Mennesker på flukt som til slutt finner et hult liv. De overtar identiteten og den anonyme tilværelsen til et menneske som ingen likevel vil savne. De fyller på en måte bare et tomrom og lever videre, like isolert og ensomt som det mennesket de har tatt plassen til."
"Hva skjer med det andre mennesket?" spurte Torunn Borg. "Det de erstatter?"
Donald Baker trakk på skuldrene, men de visste alle svaret.
Wisting lente seg tilbake i stolen. En hulemann, tenkte han. En som har krøpet inn i livet til et annet menneske. Det var det de lette etter. En demon som hadde tatt bolig i et annet menneskes liv*.
s. 131
Spennende og tankevekkende, ikke sant? Jeg ble fascinert over begrepet "Hulemannen" selv. Et spennende begrep å bruke i en krimbok i hvert fall. Og måten Jørn Lier Horst deler Wistisngs etterforskning og Lines sak, fletter han sammen til slutt på en elegant måte. Det blir litt "over the top", men det fungerer! Så nå er det bare å smøre seg med tålmodighet og vente på Jørn Lier Horsts nye krimbok, som forhåpentligvis kommer ut neste år? Han har sagt opp jobben som politietterforsker og jeg håper han ikke sier opp jobben som forfatter også!
Hulemannen var ikke like intens som Jakthundene som ble utgitt i fjor og som han vant Rivertonprisen for, men spenningsnivået var veldig nære til å være på samme nivå. Jørn Lier Horst er absolutt et navn å merke seg hvis du liker krim & spenning.
Ironi og saterie svever over Gert Nygårshaug nye underholdende bok "Pergament". Bare navnene i seg selv forteller at forfatteren har hatt sine morsomme stunder der han har kommet opp med navn som Stormyrstuggu og Krutthammer. Videre harselerer han med Dan Brown og hans bokunivers, som kryptologi, uleslige gamle skrifter og katolske geistlige på tynn is. Tiden spiller leserne et puss her og Nygaardshaug har prøvd å forklare dette og hvorfor han måtte skrive en ny Drum/Olsen krim i et etterord. Morsom og underholdende, men med tanke på de 10 forrige bøkene om Fredric Drum/ Skarphedin Olsen, synes jeg personlig han kunne funnet opp nye hovedpersoner i steden.
Tusen takk for støtte og at du ikke opplever meg som en plage eller at jeg syter:) Jeg vet godt ha du mener med å være døgnvill. Jeg vet heller ikke forskjell på natt eller dag lenger. Det spiller heller ingen rolle. Grunnen til at jeg går til arbeidspsykolog er at han skal vurdere om jeg trenger psykisk utredning for å finne ut om jeg har en psykisk diagnose eller ikke. Selv mener jeg at det er strengt tatt unødvendig, men samtidig skjønner jeg at det bare må gjøres hvis jeg skal få tillit til folka som skal bringe meg videre i arbeidslivet ellers kan jeg jo riskere å miste all støtte der også sikkert. Så jeg må bare gjennomføre en del ting som jeg absolutt ikke vil. Av og til må man gjøre ting her i livet som man ikke vil. Det er en del av livet.
Sarkasmen min tror jeg ingen kommer til å få vekk selv om den kan bli litt drøy, men den har alltid vært en del av meg og jeg gjør det ikke for å såre noen. Har alltid hatt en form for mørk humor. Jeg har en tendens til å se humor i mørke situasjoner. Det er vel min overlevelsesteknikk.
Vil bare ut i arbeidslivet igjen og da gjør jeg det jeg trengs av det som forventes av meg. Og håper at spesialister kan finne ut en måte på hvordan jeg kan holde svimmelheten og kvalmen i sjakk slik at jeg kan leve et så normalt liv som mulig for dette hjemmelivet er definitivt ikke noe for meg.
Jeg velger å være åpen med mine negative situasjoner for det er for mye lykke og fasade rundt omkring på facebook og overalt. Det blir så falskt. Det er som om det ikke skal være lov å være litt deppa også er det kjekt å bli kjent med folk på en annen måte også. Også her inne. Hva som foregår i deres liv ikke bare gjennom lesingen. Det syns jeg er interessant:)
Og tusen takk igjen for støtte. Det setter jeg pris på.
Jeg la merke til det utsagnet jeg også. Den var litt drøy og oppfattet det på samme måte som deg Vibeke. Det er ikke bare å ta seg sammen. Hadde det bare vært slik hadde jeg vært så heldig å være på jobb for flere måneder siden.
Takk for det, men vil bare rette på begynnelsen av innlegget ditt.
Jeg er ikke akkurat dømt til å mislykkes selv om jeg ikke vil gå til arbeidspsykolog. Selv om det har vært mot min vilje, så har jeg møtt opp og diskutert med arbeidspsykologen om ting han spør meg om. Så selv om jeg ikke har lyst til å være der, så er det et bevis på at jeg prøver å gjøre det beste ut av situasjonen likevel. Og det er vel positivt? Jeg vet folka vil bare mitt beste. Jeg skjønner det, men situasjonen virker så alvorlig når det dras inn arbeidspsykolog osv. Det blir litt drastisk, men hittil har jeg vært samarbeidsvillig og jeg skal møte opp de to tre gangene som er igjen av arbeidspsykologen for det er snakk om bare en kort periode for å oppklare ting.
Og takk for det. Vi får håpe at det vil gå bedre etter hvert. Så langt har jeg vært samarbeidsvillig og gjort mitt. Så jeg er i det minste på rett spor.
Hehe, ja det føltes ikke særlig frivillig og tenkte å kommentere det, men jeg har funnet ut at min arbeidsleder er ingen fan av motargumentasjoner;) Så jeg valgte å holde kjeft hihi..
Jepp, får vite om B12 mangel etter hvert oppi alt dette styret. Tok blodprøve på det for en tid tilbak og håper om det gir utslag. For sammen med svimmelhet og kvalme er energinivået på null.
Vi får begge klare å holde ut i situasjonen vi er i.
(Dette er en spoiler)
Jean-Paul Sartre (f. 1905 d. 1980) var en fransk forfatter, filosof og eksistensialist, som ble oppfattet som temmelig brysom av sin samtid, kan jeg lese i introduksjonen til hans novelle "Muren" i Bokklubbens "Karavane - mesternoveller i utvalg".
"Hans eksistensialisme var aldri bare tidløs kateter-filosofi. Gaten og kafeen, ikke auditoriet, ble dens arena, og det lå i kortene at den her og der fikk preg av mote og livsstil. Men ingenting må få overskygge det forhold at Jean-Paul Sartre i en drøy menneskealder var et intellektuelt og moralsk kraftsentrum ikke bare i fransk, men også europeisk åndsliv. Gjør man et unntak for poesien, kan det sies at han - tungtslående, med brilians - gjorde seg gjeldende i samtlige litterære genrer. Året etter Kvalmen (1938, den av Sartres romaner man ikke kommer utenom) forelå Muren, boken det er fristende å tilkjenne rang som den mest bemerkelsesverdige novellesamling skrevet av en fransk forfatter i det hundreåret den utkom. Som dramatiker (Fluene, For lukkede dører, Skitne hender, Fangene i Altona) ble han skjellsettende langt utenfor sitt hjemlands grenser. Hans ikke-skjønnlitterære forfatterskap (Situations I-VII; studier av Baudelaire, Genet og Flaubert; endringsboken Ordene) utgjør et livsverk i seg selv. Hvis man ikke kan betegne en nobelpris som uunngåelig, må prisen til Sartre (1964) kunne sies å være det, og like uunngåelig var - om man har in mente hans sans for konsekvens - hans nei takk til hederen." (side 415 i novellesamlingen Karavane)
Interesserte kan lese mer om forfatteren på Wikipedia. Ved første øyekast kan det se ut som om Sartres produksjon av romaner, dramaer, filosofisk litteratur og noveller ikke er stor - men det var før jeg skjønte at den norske siden ikke inneholder en fullstendig oversikt over alle hans verker. Det gjør derimot den engelske Wikipedia-siden om ham. Og det forhold at han nektet å ta i mot Nobels litteraturpris er kanskje det som hefter mest ved hans minne den dag i dag? I alle fall blant oss som ikke kjenner hans litterære verker altfor godt? Selv har jeg tidligere kun lest "Frihetens veier", som gjorde så pass dypt inntrykk på meg at jeg egentlig er litt forundret over at jeg aldri har fått somlet meg til å lese Kvalmen, hovedverket hans ...
I det følgende tar jeg kun for meg tittelnovellen Muren fra novellesamlingen Muren - som en av i alt fem noveller.
Jeg-personen i Muren er Pablo Ibbieta. Han er fengslet sammen med Juan Mirbal og Tom Steinbock. Egentlig har fangevokterne ønsket å få fatt i Ramon Gris, men Pablo Ibbieta har nektet å angi ham eller fortelle hvor han befinner seg - selv om dette betyr at han kan bli dømt i hans sted. De er alle deltakere i den spanske borgerkrigen, og vi aner at fiende nr. 1 er baskerne.
"Vi hadde hutret og frosset i et døgn. Vokterne halte fangene en etter en frem til det store bordet. Så spurte de fire fyrene om deres navn og stilling. Som regel spurte de ikke om annet. Noen ganger kom de med et annet spørsmål på slump: "Har du vært med på sabotasje mot ammunisjonsforsyningene?" eller: "Hvor var du om morgenen den niende, og hva gjorde du?" Men de hørte ikke etter på svarene, det så ikke slik ut iallefall. De bare tidde en stund og stirret rett frem for seg. Så begynte de å skrive. De spurte Tom om det var sant at han var medlem av den Internasjonale Brigade. Tom kunne ikke nekte, på grunn av de papirene de hadde funnet i jakken hans, Juan ble ikke spurt om noe. Men etter at han hadde sagt navnet sitt, ble de sittende lenge og skrive.
- Det er Joséa, broren min, som er anarkist, sa Juan. - Dere vet godt at han ikke er her lenger. Jeg står ikke i noe parti. Jeg har ikke drevet med politikk." (side 515)
Etterpå er guttene ikke sikre på om de har vært utsatt for et forhør eller om de har fått en dom. Det skal vise seg at de alle er dømt til døden, uten at det har vært noen formell rettergang.
Så er det bare å vente på at dommen skal fullbyrdes - mens de holder på å fryse seg ihjel på cellen de er stuet inn i. Sartre beskriver hvordan de gradvis mister kontrollen over kroppens funksjoner, hvordan kroppen ikke en gang enser at de fryser men begynner å svette hemningsløst ... Det lille de hadde av klær er stort sett tatt fra dem, og alt som kan beskytte dem mot kulden er tynne skjorter og bukser. De får seg ikke en gang til å sove, fordi dette vil innebære å forkorte livet unødig. De vil i alle fall være ved bevissthet den lille tiden de har igjen å leve ...
En belgisk lege blir sendt inn i cellen til dem. Han skal være dem til hjelp de siste tunge timene de har igjen å leve. Legen tilbyr dem sigaretter, men de avslår. Medlidenhet er det siste de ønsker seg. Av den grunn nekter Ibbieta å innrømme at han fryser. Og når det renner av kroppen hans, vet han ikke om det er svette eller urin. Han er for stolt til å kjenne etter.
"Vi så på ham alle tre fordi han var levende. Han reagerte som en levende, tenkte som en levende. Han frøs og hakket tenner her i kjelleren, som alle levende ville gjøre. Han hadde en villig og velnært kropp. Vi andre hadde liksom ikke føling med kroppen lenger - ikke som før iallefall. Jeg hadde lyst til å kjenne etter på buksen mellom bena, men jeg våget ikke. Jeg så på den belgiske legen som var solid plantet på begge bena, som var herre over kroppen sin og kunne tenke på i morgen. Vi satt der, vi tre, som blodløse skygger; vi stirret på ham og suget liv av ham som vampyrer." (side 523)
I begynnelsen tenker Ibbieta på kjæresten Concha, men etter hvert blir også hun likegyldig for ham. "Concha kom til å gråpte når hun fikk høre at jeg var død; i flere måneder bile hun ikke ha noen glede ved livet. Men det var nå likevel jeg som skulle dø" ... tenker Ibbieta der han ligger og venter på den nært forestående døden.
Så blir Tom og Juan hentet fra cellen for å bli henrettet, mens Ibbieta blir sittende alene igjen på cellen. Han er i villrede. Hvorfor tar de ikke ham med med det samme? Det ville han ha foretrukket. Men fangevokterne har ikke gitt opp tanken på å få ham til å røpe Ramon Gris skjulested ... Og da Ibbieta får høre at det gjelder hans liv eller Ramon Gris sitt liv, går det en faen i ham. Han sier at Ramon holder til på kirkegården, vel vitende om at dette er en ren løgn. Mens fangevokterne hans raser av gårde for å lete etter Ramon Gris, morer han seg kostelig. Han forventer seg en grusom straff når det går opp for fangevokterne at han har lurt dem, men opplever i stedet å få benådning for dødsstraffen ... Hvorfor skal han snart få vite ... Ramon Gris stakk nemlig av fra sitt skjulested for nettopp å gjemme seg på kirkegården av alle steder, og der var han da fangevokterne kom for å lete etter ham. Ramon ble skutt på stedet.
Med følgende ord avsluttes novellen:
"Alt gikk rundt for meg, og plutselig satt jeg på jorden. Jeg lo så jeg fikk tårer i øynene." (side 531)
Novellen anses som den mest innflytelsesrike for eksistensialsmen (dvs. at det fokuseres på individets eksistens).
Det mest bemerkelsesverdige med hele novellen er kanskje beskrivelsen av Ibbieta, som til å begynne med fremstår som et menneske med integritet, et helhetlig menneske med en retning i livet sitt. Etter hvert begynner det moralske forfallet, hvor sinnets forfall følger kroppens forfall. Han blir fremmedgjort i forhold til sin egen kropp, og parallelt fremmedgjøres han i forhold til sitt eget liv. Lengselen etter kjæresten, ja hele grunnen til at han befinner seg i fengsel, i Ramon Gris´sitt sted, forvitrer etter hvert, og slik går det til at han ikke kan annet enn å le da han skjønner at hans kjøpslåing med fangevokterne både for å vinne tid, men kanskje også for å demonstrere sin makt til å leke med dem, paradoksalt fører dem rett i armene på Ramon Gris ... Den siste skanse, den siste rest av mening med det hele forsvinner, og da er det bare kynisme og latter tilbake.
Noe annet som gjør inntrykk når man leser en novelle som Muren, er Sartres beskrivelse av stemninger og ikke minst desperasjonen hos guttene da det går opp for dem at de snart skal dø. De forherder seg mot det som skal skje og vil ikke for sitt bare liv innrømme den minste svakhet overfor den belgiske legen som entrer cellen etter hvert - selv ikke det åpenbare i dødsangsten de alle opplever og som får svetten til å sile. Hva er igjen når alt det menneskelige er tatt fra dem? Stolthet og forherdelse, kynsme og fremmedgjorthet? Det er da i det minste noe etter at de normale menneskelige følelsene har blitt dem fullstendig fremmed.
Det er mange lag i denne novellen, og jeg har garantert ikke oppdaget dem alle. Nettopp derfor vil jeg sette umåtelig stor pris på kommentarer fra andre som både har et forhold til Jean-Paul Sartre og hans litterærer verker, og kanskje i særdeleshet til novellen Muren! Eller kanskje du akkurat nå bestemmer deg for å lese novellen selv, for å kunne diskutere den med meg? Vær i så fall velkommen til å debattere den i kommentarfeltet!
Tusen takk og det setter jeg pris på å få høre:)
Jepp, helgafølelsen er totalt fraværende for min del. Men sånn er det når man ikke har struktur på dagene lenger ...
Jeg er ansatt hos en attføringsbedrift, og det er en plass som skal hjelpe meg i arbeidslivet. Vi får lov til å jobbe der mens vi søker arbeid, hvis du skjønner hva jeg mener og de har anbefalt å gå til arbeidspsykolog. Og de vet godt at jeg ikke vil, men jeg må. Har vært hos arbeidspsykolog to ganger og skal dit to-tre ganger til. De vet at jeg gjør det mot min vilje og samtidig skjønner jeg at jeg ikke kan si i mot arbeidslederen og veilederen min som har tilbudt meg dette. De vet at psykolog ikke er noe for meg, men føler heller ikke at de gir meg noen valg. Litt ironisk at de sier at det er frivillig, men at det er veldig viktig at jeg møter opp på de timene, så det føles ikke helt frivillig. Jeg vet de vil mitt beste, men samtidig er jeg lei av at de bestandig får viljen sin haha:) Jeg liker å være min egen "herre". Så jeg får bare prøve å overleve disse arbeidspsykolo timene. Det er for at jeg skal fungere best mulig i arbeidslivet og skal hjelpe bedriften med å hjelpe meg med å finne ut av arbeidslivet mitt i fremtiden, hva jeg vil gjøre osv og jeg er veldig usikker og kan ikke se fremtiden for meg. Så jeg vet innerst inne at jeg trenger all den hjelpen jeg kan få. Husker at arbeidspsykologen spurte meg hvordan jeg syntes det var å gå til han, han vet jeg ikke vil og klarte ikke å dy meg med å svare: Jeg overlevde:) Attføringsbedrifften jeg jobber hos og arbeiddspsykologen skal hjelpe meg med å få bedre selvtillit, få fjernet sarkasmen (har en sarkasme som kan være for drøy), ikke ha så tydelig kroppsspråk og så var det en ting til jeg måtte forandre på som jeg ikke husker hva det var. Så lykke til sier jeg bare:) Jeg vet jeg kan være litt vrien av og til, men mener ikke noe vondt med det. Det er bare sånn jeg er:)
Hverken jeg eller legen tror det er ME jeg har. Var hos nevrolog som mener at svimmelheten/nummenheten i armene/og av og til dårlig konsentrasjon skyldes nerver som er i klem i nakken. Har ganske anspent nakke, skuldre og rygg og har tatt både Mr av nakken og røntgen av overkroppen. Skal tilbake til nevrolog igjen neste uke så håer at jeg får litt mer konkrete svar. Er litt enig med ham at alt skyldes nakken. Nerver som er i klem. Det høres logisk ut med tanke på forskjellige måter jeg reagerer på svimmelheten på. Hvordan det utarter seg. Så tror ikke at det er ME. Har også tatt blodprøve angående B12 mangel som jeg venter svar på. Så håper på å bli litt klokere neste uke, men man vet jo aldri. Jeg får bare være tålmodig. Den lille tålmodigheten jeg har igjen:)
Var ikke meningen å syte så mye på en gang, men er bare lei av å være meg og være i den situasjonen jeg er i. Unner den ikke noen.
Lykke til videre med flyttingen og undersøkelsen av ME. Håper du også blir bedre etter hvert og finner ut hva som må gjøres.
Utrolig bra debut-roman var Det synger i gresset, den er en favoritt - likeså bøkene om Martha Quest.
Hennes bøker om Canopus satte standarden for Sci-fi for meg, og ingen andre bøker av den sjangeren har truffet meg helt på samme måten. Det femte barnet er også en stor favoritt.
Takk for det Hedvig.....diktsamlingen er verd å lese ja, det er dikt som virkelig taler til en i hverdagen....
Minst like god som vol. 1! :-)
Oi, det hørtes interessant ut - jeg har lest den oversatte dikt-samlingen, den er flott. Omtalte den kort:
Livet er den eneste måten
Å wow! To britiske jenter (en pilot, en agent) blir sittende fast i Farnkrike under andre verdenskrig. Den ene skriver deres historie mens hun sitter i tysk fangenskap. Jeg syntes det var flott. Gripende. Spennende. Så kommer jeg til del to hvor den andre kommer til orde, og jeg skjønner hva den første EGENTLIG fortalte. Da holder det ikke lenger å kalle det flott. Dette er så intelligent, innsiktsfullt og imponerende gjort at jeg bare har lyst til å gå i gang med boka en gang til. Med en gang! Og samtidig treffer historien på et dypt menneskelig plan. En gang til: wow!
Ikke alle horrorbøker er like skremmende ...
Hovedpersonen Kyle Freeman er en selvstendig filmskaper som sliter med stor gjeld. Men det viser seg at han har gullhår i ræva likevel da han en dag blir kontaktet av en produsent som vil ha ham til å lage en dokumentar og som vil gi ham et stort beløp hvis Kyle velger å gjennomføre det. Denne produsenten vil ha ham til å lage en dokumentar om en sekt som kalte seg the Temple of the Last Days som var ledet av Sister Katherine. Sekten holdt til i både England og Frankrike, men oppholdt seg i Arizona mot sektens slutt på midten av 70 - tallet. Sammen med en kamerat takker Kyle ja til å ta oppdraget. For sekten som eksisterte på den tiden virker for ham svært interssant med tanke på at det gikk rykte om at de hadde noen grusomme voldsepisoder, drap og eksperimenterte med mørke krefter. Kyle og kameraten filmer og intervjuer noen overlevende fra sekten og de oppdager på opptakene merkelige, uforklarlige ting. Det samme gjør de i Arizona på et av oppholdstedet til sekten. Når de drar fra de stedene, merker både Kyle og kameraten overnaturlige ting som forfølger dem. Er de modige nok til å gjennomføre denne dokumentaren?
På slutten av fjoråret leste jeg en annen bok av Adam Nevill som jeg likte veldig godt. Boka var The Ritual, og den ga meg mersmak på denne forfatteren. Jeg ville lese mer og Last days ble tilfeldig neste valget. Adam Nevill er såkalt det nye stjerneskuddet innen horror/skrekk-sjangeren og har blitt sammenlignet med min favorittforfatter, Stephen King. Det syns jeg er litt drøyt for ingen kan sammenlignes med Stephen King. Det er ikke mulig. Han har helt sin særegne måte å fortelle på som ingen kan kopiere eller overgå, bare så det er sagt!
Men nok om det ... og tilbake til innleggets innhold. Jeg ble som sagt begeistret for boka The Ritual som jeg leste i fjor. Den var velskrevet, fengende og spennende. Men med Last days opplevde jeg det som en kamp å bli ferdig med boka. Det er sjeldent jeg bruker så lang tid på å lese ferdig en bok. At jeg leste den på engelsk forsinket ikke prosessen fordi jeg er vant til å lese engelske bøker, men når handlingen ikke fenger, da går det trått. Og noen bøker trenger mer tid enn andre. Men for meg gikk det veldig trått og da blir det pinefullt å lese. Jeg er også den som ikke avbryter en bok. Jeg gjorde det litt før for mange år siden, men det gir meg bare dårlig samvittighet, så nå fullfører jeg alle bøker jeg starter på uansett hvordan prosessen går. Man kan jo ikke bare lese bra bøker hele tiden. Man må bli litt utfordret og føle litt motgang også, som leser. Det syns i alle fall jeg.
Kort fortalt: Last days var ingen skremmende leseopplevelse for min del. Jeg har lest en del bøker og sett lignene filmer før der man får servert det ene billige "skremmetrikset" etter det andre. Det blir for forutsigbart. Noen ekle partier var det, men ingen minnerike og ikke noe som ga meg gåsehud. Syns også at karakterene i boka var platte og kjedelige. Jeg brydde meg ærlig talt ikke om hva som ville skje med dem og det er et dårlig tegn ... Så Last days ble en skuffelse for meg med tanke på hvor godt jeg likte The Ritual. Om jeg kommer til å lese flere bøker av Adam Nevill er jeg temmelig usikker på. Vi får se ...
Helg igjen gitt.
Misunner alle som får helgefølelse. Selv har jeg vært hjemme i snart fem måneder nå og er dritlei. Jeg er så lei av å være lei og samtidig må jeg gå til arbeidspsykolog noen få ganger i tiden fremover. Grøss og gru. Jeg gjør det mot min vilje for føler at de ikke gir meg noen valg. Så jeg får bare prøve å holde ut. Å snakke om ting og drøfte med noen jeg ikke kjenner personlig er definitivt ikke noe for meg. Det blir for dumt. Men, men, jeg får bare holde ut på en eller annen måte.
Denne uka har jeg fått lest litt selv om jeg sliter litt med konsentrasjon jeg også.
Jeg har lest ut Drømmegjengeren av Samantha Shannon som er det nye stjerneskuddet innen dystopisk/science-fiction - sjangeren for ungdom. Boka hadde lovende konsept, men syns det ble for masete gjennomført. For mye informasjon og detaljer at det kveler handlingen. Så jeg ble rett og slett skuffet.
Og jeg er endelig ferdig med Last days av Adam Nevill som jeg har holdt på med i noen uker nå. Den gikk trått for boka ble ikke helt som ventet og det ble litt for standard horror for meg. Ikke de store overraskelsene, dessverre. Litt synd med tanke på at jeg likte boka The Ritual av samme forfatter bedre som jeg leste i fjor.
Og i helga blir det norsk lesestoff på meg av norske forfattere. Jeg skal fortsette med Knausgård som jeg er i humør i for tiden. Vi er like sære og humørsyke begge to har jeg funnet ut, så det skal bli godt å lese videre i Min kamp 3. Elsker Knausgårds ærlige og direkte skrivemåte.
Og jeg skal lese videre i Hulemannen av Jørn Lier Horst. Den har en lovende start og jeg er spent på fortsettelsen. Så det blir nok mye lesing på meg denne helga også jeg som er vant til å trø hjemme selv om jeg har fått nok av det for lenge siden...
Lykke til med flyttingen og gled deg når alt er på plass:)
God helg!:)