Bokelskere.no

Å være forelsket uten å vite det. Da har man krefter til å gå lange omveier.

[...] Julen er ikke den var, men samtidig er den det, for hver jul er et gjenferd som går igjen år etter år, sprer de samme duftene, synger de samme sangene og bringer min barndom tilbake, som om den aldri var forbi, noe den selvfølgelig ikke er heller , så lenge jeg bærer den i meg, og det gjør jeg til den dagen dør, eller til min døyand dag som min mor ville sagt, og som hun sier fremdeles når jeg tenker på det.

Helt siden Trygve døde for seks måneder siden, tror jeg alle rundt oss har gruet seg til jul, til at alt som er jul bare er jul hvis det ikke mangler noen. Og jeg tror de andre i bygda gruer seg til å tenke på oss, til å synes synd på oss, til å møte oss på butikken, i kirken, på veien og vite at det er jul for oss også.

Jeg så helt tydelig hvordan vi kom til å krabbe langsom rundt treet, og lese til/fra - kortene, og forestille oss hva som var inni det myke, det harde, de små gavene, de større. Vi kom til å gli rundt treet som ringene rundt den melankolske planeten Saturn. Bildene av hva denne dagens kulle være, var så klare. Røde gavebånd, snipp og snapp i Donalds juletre, kald ribbe og varm fløtesaus, ligge mett på teppet under bordet, amndariner. Hender rundt treet, julestjernen som var viklet skjevt rundt toppen. Ennå, mens jeg lå i den smale sengen i mørket, hadde juleaften alle disse levende bildene i seg. Gavene var ikke noe jeg tenkte tilbake på som et barndomsminne, de var tydelige fordi de ennå var uåpnet, ikke forstummet, kastet, glemt, gitt bort. Tingene var ikke fortid.

Så mye det ordet - å gi - rommer. Vi sier seg å gi hen. Å overgi seg. Å være hengiven. Å gi seg. Eller været som gi seg: vinden og regnet. Og kunsten: man gir seg en konsert. Eller en mor som gir bryst, eller en mistenkt som gir en forklaring, og tenåringen gir faen. Eller smerten som gir seg. Mennesket som gir opp. Gir slipp. Gi opp? oppgi. Hva betyr det ? Ånden oppgis til gud?. Inntekten oppgis til skatteetaten. Mor, som gir gaver.

Jeg savner ham, sa mor. Det skjønner jeg godt, sa jeg. Det tror jeg ikke, sa hun. Jeg tror ikke du forstå hvordan jeg savner ham. Nei, kanskje du har rett. Men jeg forstår du savner ham. Jeg savner ham også, på min måte.

Men hvis jeg skulle se tilbake på livet og peke ut et lykkelig øyeblikk, så ville jeg samtidig vite at det hadde blitt der i fortiden. At det aldri inntraff igjen, med samme styrke. Og det er jo vondt.

Det er ingen som vet at de er opplever det lykkeligste øyeblikket i livet sitt, når de opplever det. Noen mennesker sier, når de er veldig begeistret, at de akkurat har opplevd sitt livs lykkeligste øyeblikk, men innerst inne tror alle at det øyeblikket ikke har kommet ennå. De tror at de i fremtiden kommer til å oppleve noe enda finere og lykkeligere. For det ville jo vært grusomt, hvis du som er ung, visste at ingenting noen gang ble finere siden.

På 1965 - listen står navnet til menneske som i dag har vært døde i mange år. Som ble født på slutten av 1800 tallet og var voksne i mellomkrigstiden. Som for meg bare hadde merkelapper av typen som har vært gullgraver i Amerika, var doktor på Rjukan, bodde på gården til broren sin, alltid vært streng eller ugift. Slike setninger som de voksne hadde uttalt i forbifarten, men som forplantet seg i meg som hele mennesket.

På kassetten spør jeg: Hvordan kom du over det Farmor? Det er taust en stund, før Farmor kremter og sier ganske nøkternt: Jeg kom aldri over det. Det har levd ved siden av meg hver dag. Hele livet. Jeg hadde jo faren din , Finn, og siden kom Kirsten. Jeg har hatt det så godt og vært så heldig. Men sorgen over Elin ble aldri borte, kan du skjønne. Skjønte jeg det , den gangen? Jeg tror det. For etter intervjuet fikk mine barndomsminner en annen farge. Jeg visste at sorgen over Elin hadde vært ved siden av henne hele tiden.

De var bestandig langt der framme i horisonten, og vi skvulpet i bølgene av deres opplevelser, av historien om dem. Gjenstandene vi fikk av dem og etter dem, var fortellinger i seg selv, og historiene knyttet til disse to menneskene nekter å sleppe taket i meg.

Hvordan beskriver jeg savn? Savnet av Høn som svirrer av stemmer, marianøklebånd i en timepokal på bordet i den turkise spisestuen, sykler i oppkjørslen, mor som sukker fordi solne faller så vakkert over gulvet. En tid jeg selv, i går, bar ut gjennom den blå døren.

Jeg savner ikke tiden med treski, jeg savner heller ikke tunge skistøvler heller. Hvorfor blir jeg likevel så fylt av savn? Fordi det handlet om fravær? om alt jeg har glemt? Savn har kanskje ikke bare med minner å gjøre, de som dukker frem i ny og ne, ved synet av en gjenstand, en film, eller lyden av en sang, en lukt.

Jeg har aldri kjent den så tydelig før, den karakteristiske og gjenkjennelige lukten. Sterkest i vindfanget. Jeg vet at om noen få sekunder vil den forsvinne, bli diffus, viskes ut idet jeg tar av meg støvlettene, bli borte idet jeg går inn i gangen og henger fra meg jakken på hengeren under hattehyllen. Men nå, mens jeg lukker døren bak meg, forsøker jeg å fange den. Ikke en lukt. Ikke skittent, søtt, våte klær, grønnsåpe eller ferske brød, men den tydelige lukten av barndom som man alldri tenker over når man kommer hjem fra skolen, hjem fra fest, hjem fra pokerspill på et loft, hjem fra det første kysset bak garasjene, hjem fra redselen for å gå alene, hjem til frykten for alle skal ha reist og etterlatt meg i et tomt hus. Det er en gjenkjennelig lukt, som kanskje virker ekstra sterk nå, fordi jeg snart aldri skal kjenne den mer.

Ingen av oss tre søsken har råd til eller ønske om å overta. Høn er nedslitt etter flere års glemsomhet og vil kreve mye oppussing. Dessuten bor vi andre steder, i egne hus og leiligheter, og har barn som verken vil eller kan flytte. Men at fremmede skal overta? Åpne den blå døren uten den ringeste kjennskap til Nolde? Uten å vite om den hemmelige klubben som hadde møter i kottet på mitt rom, der inngangen er usynlig bak en tapetsert dør. Uten å forstå de mørke flekkene på gulvet kommer fra hunden vår, Pontus, som på sine gamle dager fikk slag og trodde skyvedøren var et tre å tisse på.
På den annen side; Kan det ikke være fint å tenke at en ung, ny familie skal bo her? At nye barn skal bygge hytter i trærne, ha sine egne, hemmelige klubber? En gang for et liv siden, flyttet mine foreldre inn og var unge og ukjente med andres minner innenfor de samme veggene.

Politikken er av natur ikke et kirugisk blad, det er vanskelig å drive presisjonspolitikk. Politikkens instrumenter er butte, og det kan være svært krevende å få til de endringene man ønsker å oppnå. Det er rett og slett vanskelig å lage en politikk som treffer hver og en som trenger det, med de virkemidlene som egner seg best. Det betyr imidlertid ikke at vi skal gi opp å forsøke.

Ansvar er rett og slett urettferdig. Du må ta utgangspunkt i det livet du har og kan ikke velge noe bort. Ansvaret hviler på oss alle, men ikke med samme vanskelighetsgrad.