Med et kritisk blikk mot journaliststanden

Finn Sjue (f. 1943) er utdannet psykolog, men har stort sett jobbet som politiker og journalist i det meste av sitt yrkesaktive liv. Han var i sin tid sentral innenfor AKP-ml-bevegelsen og var i en lang periode redaktør av Klassekampen, kan jeg lese på Wikipedia. Han har en rekke sakprosabøker bak seg, og "Journalistikkens uutholdelige letthet", som utkom i høst, er foreløpig hans siste bok. Tittelen henspeiler til Milan Kunderas berømte roman "Tilværelsens uutholdelige letthet". En knakende god tittel for øvrig!

Jeg ble oppmerksom på denne boka da jeg leste kronikken "Hovmod knekker journalistikken" i Aftenposten den 1. november 2013. Her hevder forfatteren at dårlig økonomi og moralsk forfall i mediene fører til overfladisk og fordummende journalistikk som burde bekymre oss alle. Noen av tegnene han mener å se, er elendig kildekritikk, smått som blir gjort til enormt, manipulasjon for å få en god story til å passe, PR-triks forkledd som journalistikk, det at alle løper i flokk (kalt "drevet"), aversjon mot å dementere og beklage feil, alle de store sakene som aldri blir tatt opp, klipp- og lim-"journalistikk" osv. For ikke å glemme en sterkt utbredelse av frykt-journalistikk ...

Nevnte kronikk gjorde at jeg ble nysgjerrig på boka, og den er nå lest med stor interesse! Nedenfor vil jeg gjengi noe av essensen - dvs. det jeg oppfatter som viktig i Finn Sjues bok - stort sett under de samme kapittelovskriftene som forfatteren selv benytter.

Mer fra min omtale i bloggen min (fordi det ikke er plass her).

Jeg er klar over at mye av det som fremgår av Finn Sjues essay oppfattes som kontroversielt i det journalistiske miljøet i Norge, og at enkelte også har protestert mot en del av påstandene han har kommet med. Hvorfor føler jeg likevel at hovedessensen i essayet er så gjenkjennelig? Jeg tror dette skyldes at Sjue setter fingeren på mange realiteter og sannheter, selv om det ikke skal underslås at han setter en del problemstillinger på spissen. Det å sette ting på spissen er imidlertid ofte kjernen i mye av den journalistikken vi møter daglig i mediene, og er det noen som faktisk burde takle nettopp dét, så er det journalistene, tenker jeg.

Dette essayet burde være pensum for alle som tar mål av seg å skulle jobbe med seriøs journalistikk! Bakgrunnen er at Sjue her tar opp mange etiske problemstillinger som det er viktig å ha et bevisst forhold til når man tross alt skal forvalte ikke rent lite makt over enkeltskjebner. Selv har jeg mange ganger med forskrekkelse vært vitne til jaget - eller "drevet" - etter enkeltpersoner (som regel politikere, forretningsfolk og andre med mye makt og/eller penger), som liksom ingen ende vil ta før vedkommende legger seg flat og tar sin hatt og går. Og det på tross av at det som ligger i bunnen er - for å være helt ærlig - en liten filleting som er blåst ut utover alle dimensjoner. Så er det innimellom likevel slik at man kan se at pressen ikke alltid lykkes - som med saken med Jonas Gahr Støre i sin tid og den herværende regjerings ene statsråd som nekter å oppgi kundelisten fra forrige jobb. Kanskje man lærte noe av Tønne-saken likevel? At nok er nok på et eller annet tidspunkt?

Selv finner jeg mye av journalistikken som presenteres for oss lesere og seere nokså intetsigende og uinteressant. Det er svært sjelden at nyhetsbildet handler om forhold jeg oppfatter som vesentlig, og resten er gjerne så overfladisk at jeg sitter tilbake mer forvirret enn opplyst. Her synes jeg for øvrig at de sosiale mediene har sin funksjon - som twitter, der man som leser/bruker av systemet kan sortere ut det man er interessert i, og la resten ligge. Så slipper man å bruke for mye tid på sorteringsprosessen selv. De store overskriftene får man med seg okke som. Langt på vei holder dette lenge, fordi det som kommer etter overskriftene mange ganger fremstår som en tynn suppe kokt på en spiker. For øvrig vil jeg understreke at det finnes unntak - som Morgenbladet, Klassekampen og ja: VG og Aftenposten! Og så finnes det selvsagt mange flotte lokalaviser rundt omkring i vårt langstrakte land! Jeg tror nøkkelen til suksess er en god redaksjonell kontroll og en sterk bevissthet rundt sentrale etiske spørsmål - at man ikke skal selge aviser nær sagt for en hver pris, eller lar seg forføre av klikk-hysteriet. For ikke å si klipp-og-lim-hysteriet ...

Alt i alt må jeg si at Finn Sjues "Journalistikkens uutholdelige letthet" er et meget interessant essay som jeg anbefaler varmt!

Så fint - håper du får/fikk en god leseopplevelse, selv om boka er trist.

Ingen årsak:) Og i år har jeg vært flinkere til å lese dokumentariske bøker. Syns det er litt spennende:)

Bøker, artikler og diskusjoner - ja, det har vært skrevet og sagt enormt mye om denne tragedien. Og hver gang det kommer nye beretninger, tenker mange med meg:"Enda en bok?" "Trenger vi det?"
Slik tenkte jeg om denne også, men måtte jo lese den - Jeg har prøvd å få med meg det meste - og ventet ikke stort annet enn en repetisjon da jeg valgte å lese "En av oss". Men jeg ble positivt overrasket. Den var velskrevet og utleverende, samtidig som den balanserte fint med en vekslende fokusering på gjerningsmannen, på en del utvalgte ofre og ikke minst på gjerningsmannens mor, Wenche Behring Breivik.
Åsne Seierstad veksler elegant mellom fokuseringen på hovedsakelig tre parter, og det uten at boken mister helheten - det hele balanserer uten særlig skjevt tyngdepunkt - selv om det nærmest er tre - fire "tragedier" det dreier seg om: Tragedien for Norge, for en hel rekke ungdommer og deres pårørende, en gjerningsmanns mor, og gjerningsmannen selv er jo en stor tragedie med sin oppvekst og utvikling - alle disse tragediene blir godt belyst i Seierstads bok.
Boken til Marit Christensen som utkom omtrent samtidig fokuserer også på "Moren", og denne har jeg liggende klar - det skal bli spennende å sammenligne fremstillingene disse to forfatterne gjør av omtrent samme fokuspunkt. Jeg har av media og intervjuer forstått at Seierstad makter å holde en mer profesjonell holdning og avstand til stoffet og "moren", enn det Marit C gjør i sin bok.
……… Boken til Åsne Seierstad engasjerte kanskje også meg litt ekstra på grunn av sine solide litterære kvaliteter - som roman fungerer den også - med respekt for sakprosa genren synes jeg ikke dette blir negativt her, det gjør stoffet mer engasjerende å lese - og det forsterker følelsene man måtte ha i relasjon til hovedpersoner og hendelser.

Mer utførlig omtale kan leses i Reading Randi

Fargerik barne-bok om Norrøn mytologi dette, er det flere som har lest den og lurer på om den kan virke litt skremmende på 6-7 åringer? Ganske frodige "person" illustrasjoner også. Jeg har gitt den en liten omtale i Reading Randi

Her blir vi dratt rett inn i fantasiens verden, og føler at vi tar del i en spennende reise - som angivelig Vilhelm Wegener, forfatterens grandonkel har vært på. Dette gjør det kanskje enda mer realistisk i barns fantasifulle verden.
I bokens perm på første side finner vi både passet til grandonkelen og et notis fra en dansk avis om han.
Og så er det bare å sette i gang å utforske grandonkelens reise i dette idérike "leksikonet" om Norrøn mytologi.
Man får ganske visst godt innblikk i både guder, æser, valkyrier, bosted, smykker våpen, meritter og mye annet.
Skriften er stort sett tydelig for barn, men spennende er det med de små "lappene" på flere av sidene - små notiser skrevet med gammeldags, "mystisk" håndskrift - her vil nok barn som leser selv søke hjelp hos en voksen for å "tyde" innholdet - men det gjør det vel kanskje enda mer spennende, at ikke alt er så enkelt leselig sånn umiddelbart.
Denne fantasifullt illustrerte boken vil nok inspirere barn til å lese mer om norrøn mytologi etter hvert - og det finnes jo utallige utgivelser av mer nøkterne og "vitenskaplige" bøker om emnet.

Mer om denne i Reading Randi

Om kjærligheten, Hellas og den vanskelige far-sønn-relasjonen

Om forfatteren:

Rene tilfeldigheter har ført til at jeg snublet over denne romanen tidligere i høst. Faktisk var det min beslutning om å lese flest mulig norske bøker før nyttår som gjorde at jeg hadde radaren ute for den i det hele tatt (jf. bokbloggprisen).

Odd Klippenvåg (f. 1951) var for meg en fullstendig ukjent forfatter da jeg kom over romanen "Et personlig anliggende". Derfor var min forundring stor da jeg på bokas smussomslag kunne lese at dette er hans 19. bok og at han hovedsaklig skriver romaner og noveller. Hvorfor har jeg ikke hørt noe om ham tidligere, tenkte jeg?

Forfatteren kommer opprinnelig fra Lofoten, men flyttet til Oslo i 1970, kan jeg lese på Wikipedia. Han er utdannet cand.philol. og etter å ha jobbet som lærer i noen år, ble han forfatter på heltid i 1996. Han hadde da skrevet bøker i nesten 20 år allerede.

Jeg har ikke funnet en eneste bokanmeldelse av "Et personlig anliggende" på nettet. Det er i det hele tatt veldig lite å finne om forfatteren og hans bøker - kanskje med unntak av noe om hans roman "Tingenes tilstand" som utkom i 2008, og som har høstet en del anerkjennelse ("suveren komposisjon", uttaler Anne Cathrine Straume i sin bokanmeldelse datert 03.11.2008). På smussomslaget til "Et personlig anliggende" er Hilde Stubhaug fra Morgenbladet sitert med følgende: "Odd Klippenvåg skriver med intensitet og humor om kroppslig forfall og skrantende kjærlighet."

Noe jeg har fanget opp er at tematikken i en del av Klibbenvågs bøker er homofile forhold. Kan det være så "enkelt" som at dette er grunnen til at bøkene hans ikke når bredere ut, og dermed ikke får den oppmerksomhet jeg er veldig sikker på at de fortjener? Dette er nemlig en forfatter som behersker skrivekunsten til fingerspissene!

Om handlingen i boka:

Alexander Aas er en kunstmaler med et vanskelig forhold til sin far. Dels skyldes dette en nokså omflakkende barndom der det aldri ble anledning til å slå skikkelige røtter noe sted, og dels skyldes det at faren aldri har vært særlig interessert i å bli kjent med sin egen sønn. Selv ikke da Alex kom ut av skapet og betrodde faren at han var homofil, førte det til at de kom hverandre nærmere. Faren reagerte knapt i det hele tatt. I dag har faren slått seg ned i Spania, og kontakten mellom ham og Alex skjer pr. brev gjennom boka.

"I et forsøk på å skyve vekk minnene om det som har skjedd siden sist han var her, går han raskt mot døren og ned trappen. Da han et øyeblikk blir stående og vurdere om han skal gjøre som han først har ment, legge seg på sengen og vente, eller kanskje heller kle på seg og gå ut for å stelle i hagen, hører han lyden av en bil. Dino! tenker han og styrter mot vinduet. Men det er bare en rusten pickup som langsomt kjører opp smuget med en kasse vannmeloner på lasteplanet. Han ser at herr Smirneos, den gamle, forfinede mannen, sitter på verandaen sin og kikker over på ham, dermed trekker han for vindusskoddene enda han vet han ikke bør gjøre det for luftingens skyld, og så skynder han seg gjennom stuen mot soverommet. Uten flere overveielser kaster han seg på sengen. Han husker det siste fornedrende møtet med svogeren i Oslo før han dro, med Victor, og at Julia, den yngste søsteren, ikke hadde vært hjemme da han kom brasende inn, uanmeldt fordi han hadde tenkt at han ikke hadde noen andre å overnatte hos. Men her, tenker han og lar blikket gli gjennom rommet, her skal alt bli bra." (side 8-9)

I bokas åpningsscene har Alex vendt tilbake til familiens sommerhus som ligger like utenfor Kalámata, Peloponnes. Her venter vennen og elskeren Dino Longos. Alex og Dino har vært elskere i noen år. Avstanden mellom Alex, som store deler av året har befunnet seg i Norge, og Dino, som bor i Athen, har aldri vært til hinder for at forholdet gjenopptas hver gang de treffes nettopp her. Skjønt de har aldri rukket å ta hverandre for gitt, og kanskje er dette noe av grunnen til at forholdet dem i mellom fremdeles er like sterkt ... ? Denne gangen er en hel del likevel annerledes, blant annet fordi Hellas som nasjon befinner seg på randen av stupet rent økonomisk. Tavernaene er ikke så fulle som de pleier, arbeidsledigheten brer om seg og engstelsen for privatøkonomien preger folkene som lever her. Også Dino, som er arkitekt, er redd for jobben sin.

Parallelt med det som foregår mellom Alex og Dino i Hellas, får vi utover i boka vite hva som skjedde forut for Alex´avreise fra Norge. En periode leide han et hus i Lofoten, der han søkte tilbake til røttene sine og for å få inspirasjon til å male. Noen dramatiske hendelser førte til at han etter hvert flyktet hals over hode fra stedet ... Hvorfor skal vi tidsnok få vite.

Da Dino reiser tilbake til Athen etter noen dager, preges Alex av en indre rastløshet som nesten tar knekken på all konsentrasjon. Og tankene rundt om han kan stole på Dino kverner rundt i hodet hans. Dette slipper ikke taket før det er hans tur til å besøke Dino i Athen. For øvrig et besøk som skal bli nokså skremmende på flere enn én måte - blant annet på grunn av alle urolighetene og opptøyene blant arbeidsledige i storbyen. Hvilken sjanse har dette forholdet når det kommer til stykket? Og hva var det i sin tid med faren hans og onkel Yannis? Yannis som han alltid har hørt døde av kreft, men som mest sannsynlig døde av noe helt annet ...

Min oppfatning av boka:

Det er alltid interessant å komme over en ny forfatter som virkelig kan skrive! På forhånd var jeg ikke klar over at dette var en roman om et homofilt forhold, og kanskje var det like greit. Selv om forholdet mellom Alex og Dino er helt sentralt i romanen, et kjærlighetsforhold som for øvrig er nydelig beskrevet, vil jeg understreke at boka handler om en hel del mer enn dette. Bakteppet i romanen er et Hellas i økonomisk krise, hva dette gjør med menneskene som lever i denne virkeligheten og hvordan dette arter seg for dem som kommer utenfra. Dessuten graver forfatteren i et vanskelig far-sønn-forhold, som skal vise seg å handle om så mye mer enn det vi tenker oss til å begynne med. Ellers inneholder kjærlighetshistorien ingredienser som har det meste til felles med heterofile forhold; hva mener den andre om forholdet?, hva vil han/hun?, hvor mye skal jeg våge å gi av meg selv på dette stadiet i forholdet?, vil forholdet tåle at jeg forteller "alt" allerede nå, eller bør jeg vente litt til? osv. Stemningene som beskrives, varmen og den brennende sola, havet og badetemperaturene, tavernalivet, de greske matrettene - alt vekker en masse minner om mange deilige somre i Hellas - også på Peloponnes - for undertegnede!

Dette er en kompleks roman som er nydelig skrevet, og som absolutt gir meg mersmak med tanke på å lese flere bøker av Odd Klippenvåg! Aller mest fascinert ble jeg nok av å følge utviklingen i forholdet mellom Alex og Dino, som forfatteren skriver med så stor inderlighet og innlevelse.

Jeg anbefaler boka varmt!

Dønn utroverdig med karakterer som nok heller burde vært plassert på sekstitallet om dialogen skulle nærme seg å fungere. Men veldig sjarmerende og med god krimintrige, så jeg kosa meg, jeg. Ungdomsbok? Jeg tillater meg å tvile...

Glad i Fables, kanskje enda mer glad i de frittstående oppfølgerne. Dette er et spion-/actioneventyr av ypperste merke med Fables-karakterer i tillegg. What's not to like? :-)

Glimrende som lydbok! Igjen imponert over karakterskildringene. Ikke et langdrygt øyeblikk.

Filmen om Anne Lister går i reprise på NRK1 om en time. Den er god

Tenk deg om før du blir medlem av noe. Er det det rette for deg?

Har selv vært litt fascinert over scientologien og var spent på å lese mer om det. Jeg er ikke så fascinert over scientologien at jeg vil gjerne være medlem der selv, men har bare hørt så mye rart om den "sekten" gjennom media, spesielt etter at de høyt profilerte Tom Cruise og John Travolta ble medlemmer der. Den kirken/sekten har opptil flere kjendiser som medlemmer og vanlige mennesker, men det er nok de to jeg forbinder mest med scientologien.

Geir Isene ble kjent da han valgte å avslutte sitt medlemskap i scientologien. Det vakte mye oppsikt. Han var ikke medlem der i bare noen få år, men hele 25 år! Han var høyt respektert av andre medlemmer og hadde også klart alle OT - nivåene (hele 8 nivåer).

I boka skriver han ikke bare om scientologien, men også om barndommen. Han var en skarp gutt som lært mye ganske fort, men sosialt sett så strevde han. Men da han meldte seg inn i kirken hvor det ble gjort noen såkalte øvelser/selvutviklings-kurs, forsvant sjenansen hans og han fikk mer og mer selvtillit gjennom disse øvelsene han gjorde da han meldte seg inn i scientologien i slutten av tenårene sammen med en kompis. Hans oppglødenhet for scientologien og alt han lærte der førte til at han sluttet på videregående og ville vie all sin tid for scientologien.

Gjennom sitt medlemskap oppdager Geir Isene scientologiens både lyse og mørke sider. De lyse sidene var at han fikk masse selvtillit da han trengte det som mest, han ble mer sosial, og følte at han mestret ting enda bedre. Men scientologien hadde også sine mørke og negative sider. Gjennom årene oppfattet han også mistanke om medlemmer/sjefer som var maktsyke, griske og diverse ting som gjorde ham usikker på om han ville fortsette å være medlem eller ikke.

I de forskjellige kapitlene skriver han om tiden før han ble medlem, tiden som medlem, da han var usikker og etter tiden da han sluttet å være scientolog. Dette er ingen anmeldelse om selve scientologien fra min side, om hva som rystet meg og ikke. Det er ikke så interessant og jeg føler ikke at jeg kan godt nok om scientologien til å skrive skikkelig analyse om det, og det er alltid litt vanskelig å anmelde selvbiografier/dokumentarer, for å være helt ærlig. Men jeg ville lese og få et dypere inntrykk av sekten og det syns jeg at jeg fikk uten at jeg vil røpe for mye.

For min del ble ikke Nittenåttifire noen sjokkopplevelse eller en oppvekker av noe slag selv om jeg ikke visste særlig mye om sekten på forhånd, men til tross for det var det likevel småspennende å få et innblikk i denne forskrudde sekten skrevet av et eks - medlem som var modig nok til å trekke seg med tanke på alle årene han var medlem. Ingen tvil om at denne mannen har guts.

Jeg leser i en annen bok av en amerikansk forfatter om en svært høy vampyr :-) og han er 6 feet, altså ca. 182 cm. Noenlunde normal høyde i Norge, men i USA er kanskje det veldig høyt?

Enda en bok som kaster mer lys over tragedien. Et solid arbeid av Åsne Seierstad dette. Interessant at hun har greid å skrive denne sakprosaboken som en roman. Har gitt en
omtale i Reading Randi

Rørende og gjenkjennelig

"Mors gaver" er Cecilie Engers (f. 1963) sjette roman (og syvende bok dersom man tar med barneboka "Kjell Aksel - en snauklippet historie fra 1999), i følge Wikipedia (skjønt jeg savner "Kammerpiken" som utkom i 2012 i Wikipedias oversikt). Selv har jeg bare lest "Himmelstormeren" om Ellisif Wessel, rebellen og overklassekvinnen som engasjerte seg i kvinnekamp blant samer og kvener i Finmark i første halvdel av det 20. århundre. En engasjerende og interessant bok, for øvrig! "Kammerpiken" endte jeg derimot opp med å avbryte etter å ha erkjent at dronning Mauds kjoler - eller kjoler over hode - kanskje ikke er det som interesserer meg mest her i verden.

Da Cecilie Engers mor fikk Alzheimer og endte opp på Bråset bo- og omsorgshjem i Røyken (nabokommunen til morens hjemkommune Asker), måtte hun og familien etter hvert avvikle barndomshjemmet på Høn. I tillegg til at det var sårt å se moren forsvinne inn i glemselen, ble dette for forfatteren en reise tilbake i tid, til barndommen og den gangen moren var et rivjern med sine meningers mot - politisk radikal, med sterke nei-til-EU-meninger og en kvinne som ikke gikk av veien for å skrive protestinnlegg i lokalavisen når hun følte for dét.

"Nå husker ikke mor Høn lenger, og jeg snakker aldri om huset når jeg er på besøk, for å skåne henne. Hver gang vi går rundt omsorgssenteret, som det så hensynsfullt kalles, og kommer til inngangen, stanser hun og sier: Skal vi inn her? Her har jeg aldri vært før. Så tar hun meg under armen og sier: Skal vi se hva som venter oss på innsiden?

Tenker hun ikke på noe annet enn det hun ser, lukter, hører? Finnes ikke huset lenger? Ville hun sett på den blå døren nå, på frosten på bakken og rimet på innsiden av vinduene, og ikke ant at store deler av livet hennes har vært innenfor disse veggene. Med heftige diskusjoner, kjærlighet, fortvilelse, hennes voldsomme engasjement?

Av og til er jeg også borte for henne. Som datter kommer og går jeg i bevisstheten hennes. Oftere og oftere er jeg et hvilket som helst menneske." (side 13)

Her treffer forfatteren en sår nerve for alle de som har opplevd at foreldrene har forsvunnet inn i glemselen, hva enten man snakker om Alzheimer spesielt eller demens generelt. Skjønt man ved Alzheimer i alle fall glimtvis kan oppleve autentisk kontakt, slik den en gang var ...

Cecilie Enger kommer i forbindelse med ryddingen i morens hus over en skrivebok, der moren har skrevet opp absolutt alle presanger som har vært gitt og mottatt til jul gjennom alle år. Mens hun sitter og blar i denne, oppdager hun at disse i utgangspunktet så uskyldige notatene ikke bare er historien om familien Enger, men også sier noe om den utviklingen Norge som nasjon har gjennomgått fra slutten av 1950-tallet og frem til i dag. For gavene sier noe om hvordan det sto til i det som etter hvert ble velstands-Norge - mens vi var på vei dit. Gjennom de magre 1960-årene der det meste var hjemmelaget, med dog preget av optimisme, og 1970-tallet der velstanden for folk flest begynte å befeste seg for alvor, inntil den sprang ut i full blomst på 1980-tallet. Og for meg som er omtrent like gammel som forfatteren, blir dette også en reise gjennom minner fra egen oppvekst og levde liv. Akkurat dette - gjenkjennelsen - er nok nøkkelen til suksessen Cecilie Enger opplever med denne boka, som flere steder betegnes som hennes definitive gjennombrudd.

Morens gavelister får forfatteren til å huske mange enkeltepisoder og familiemedlemmer fra egen oppvekst, det være seg en tante med tunge depresjoner til familiemedlemmer som hun har blitt fortalt opplevde å få hele sin oppsparte formue revet bort i forbindelse med børskrakket i 1929 ... Hun trekker frem enkeltepisoder og samtaler som har gjort et dypt inntrykk på henne - noe er til å smile av, noe gjør en trist ...

"Mor rakner, litt etter litt, og nå har hun mistet forståelsen av hva en gave er. Hun som alltid satte frem de styggeste bilder på peishyllen og la de mest usmakelige puter i sofaen, når giverne av disse tingene var på besøk. Ga jeg henne et smykke, brukte hun det alltid når vi var sammen. Og da Ola, som seksåring, kjøpte en stor, rød plastring til henne, gikk hun med den hver gang han traff henne." (side 81)

Og jeg som fremdeles husker hvordan det var å gå på skole på lørdager, og som dessuten husker hvor befriende det var da lørdagsfri ble innført, måtte virkelig smile når forfatterens mor på side 140 i boka beskrives som en iherdig motstander av lørdagsfri skole. For hvordan skulle det gå med alle barna? Hvor skulle de gjøre av seg på lørdager? Bare drive formålsløs rundt uten å ha noe sted å gå? Hvorpå faren, som moren senere skilte seg fra, utbrøt "Kan de ikke bare være hjemme, som andre folk?" For ikke å snakke om morens indignasjon da hun fikk "Anna i ødemarka" i julepresang fra sine foreldre. Trodde de kanskje ikke at hun var mer intellektuell enn som så, og så fnøs hun av denne ukeblad-romanen ... Og jeg fikk samtidig flashback til et minne om den samme boka hjemme hos oss en jul, bare at der var den faktisk til glede, som all annen dokumentarlitteratur som handlet om mennesker som hadde hatt det vanskelig og som klarte seg på tross av dette. "Dankert-Anna" føyde seg pent inn i denne rekken, selv om man neppe kunne snakke om stor litteratur. Og når hun skriver om moren som gråter seg gjennom filmen "Broene i Madison County" med Meryl Streep og Clint Eastwood i hovedrollen, tenkte jeg: "Gi meg navnet på den - mann som kvinne - som ikke har tørket en eneste tåre under denne filmen?"

"Alle vet at det skal skje en dag. Det er naturlig å oppleve foreldrenes bortgang. Men når det skjer, så er det likevel ikke som man har forberedt seg på. Det er en tom sorg, det er å kjenne seg som en etterlatt barn, selv om jeg er voksen. Det er vemod over tapt tid, anger over det so er sagt og det som ikke er sagt, og takknemlighet over alt som har vært fint." (side 256)

Hun får sagt det, Cecilie Enger! Hun skriver om sin mor, men klarer samtidig å få det til å bli så allmenngyldig - som om vi alle er i samme båt og i bunn og grunn opplever det samme, men med noen ulike detaljer her og der. Hun treffer dermed en streng av gjenkjennelse hos de fleste av oss, og med en rørende og naivistisk humor og glede gjør hun samtidig det hele litt ufarlig. Hun bekrefter også myten om at "det er noe i de fleste familier", men måten hun pakker det hele ut på, er så fylt av respekt at jeg aldri tenkte på det som pinlige avsløringer av hennes families indre liv. Og mens vi er inne på dette med julegaver - jeg tipper at denne boka kommer til å ligge under særdeles mange juletrær i år. Og så håper jeg at alle som stifter bekjentskap med Cecilie Enger for første gang gjennom denne boka, også tar seg bryet med å lese "Himmelstormeren"! Det fortjener både boka og leserne!

Cecilie Enger skriver så lett og ledig, samtidig som hun med få, presise ord klarer å fange inn mennesker, stemninger og tidskoloritt. En fornøyelse fra ende til annen! Ikke til å undres over at hun er blitt belønnet med Bokhandlerprisen 2013!

Du store, denne var dum! En spesialenhet i FBI snakker med spøkelser for å løse kriminalgåter. Og sørstatsspøkelsene fra borgerkrigen er veldig nøye med å understreke at de nå forstår at slaveri var feil og har null problem med å diskutere "psykologiske aspekter" og andre uttrykk som slett ikke var påtenkt på deres tid... Personene er så like at jeg aldri helt skjønte hvem som var morderen, bare at det ikke kunne være noen som den eiegode, tøffe og vakre arvingen til plantasjen liker. Hun er ufeilbarlig. Ja ja. Men lydfila kosta meg 30,-, var godt lest og det var noen bestialske drap med, så jeg har ikke kasta bort annet enn litt tid. ;-)