Gleder meg til denne. Har den i lesebunken og jeg liker grøssende bøker, og bøker med overnaturlige elementer i:)

Av og til er det delvis som å lese om seg selv ...

Hovedpersonen er fra Oslos østkant. Han har aldri vært populær, han og broren er totalt forskjellige og hovedpersonen føler ingen særlig tilhørighet noe sted. Vi blir kjent med hovedpersonen fra han er smågutt til voksen alder. Men etter hvert kommer han inn i den rette vennegjengen da de kommer over et band som en av fedrene deres presenterer for dem og livet blir aldri det samme. Gjennom musikken fra bandet Jokke & Valentinerne, blir denne guttegjengen sammensveiset for livet og de deler hverandres oppturer og nedturer. Vi følger hovedpersonens glød til bandets musikk, vennskapet til de få vennene han har, mobbingen fra andre, militærtiden og hans sjenanse til kvinner.

Etter russetiden vet han ikke hva han skal gjøre med livet sitt. Alt er helt rotløs. Han er skuffet over seg selv og føler han skuffer sine nærmeste. Dagene bare flyter forbi, og siden han er så interessert i favorittbandet sitt, begynner han selv å skrive for å få tiden til å gå. Det blir hans terapi mens han prøver å "snekre" sammen livet/fremtiden. Vil han noen gang finne fotfeste i livet eller kommer det bare til å fare forbi? Boka er løselig basert på forfatterens eget liv/scener og hvordan livet var på Oslos østkant på 80/90 - tallet. Debutant Yngve Kveine skriver med sylskarpt språk.

Har alltid vært skeptisk til debutanter. Aner ikke hvorfor. Jeg er ikke redd for å lese noe av forfattere jeg ikke har hørt om før og nye forfattere, men er vel skeptisk av gammel vane. Men som leser liker jeg å utvide horisonten, og jeg angrer ikke. Selv om jeg aldri hadde noen forhold til bandet Jokke & Valentinerne selv, var dette en underholdende og vemodig bok å lese. Jeg var veldig ung da bandet var populært (jeg er 83-modell), men kjenner til musikken og husker noen biter av den gjennom min bror som hørte en del på dem. Ellers har jeg ingen forhold til bandet. Jeg liker litt hardere og mørkere variant (black metal osv ... det er mer min gate), men selv om jeg ikke hadde eller hatt spesielt forhold til Jokke & Valentinerne, var boka vel verdt å lese på mange måter.

Det var mange måter å kjenne seg igjen i bokas innhold. Jeg levde ikke et liv på fylla og var ikke i samme miljø som hovedpersonen, men likevel kjente jeg meg selv i hovedpersonen på så mange andre måter. Han opplever motgang etter motgang, og den ene skuffelsen etter den andre, håpløsheten og tomheten. Hvordan komme seg videre i livet når man ikke har konkrete planer. Akkurat sånn har jeg det selv. Har vært sykmeldt over i ett år nå og føler at hele livet har gått rett i dass, møtet med kjedsommelige dager er en real tålmodighetstest og føler at hele fremtiden allerede er over og forbi. Føler meg like ødelagt som hovedpersonen i boka, og følte at jeg leste boka på riktig tidspunkt. Godt å lese om andre som strever også for nå til dags skal alle være så flinke til alt, være så positive og lykkelige at det er til å bli kvalm av, så det var godt å lese om livets mørke sider og om personer som sliter også, til tross for at det er oppdiktede personer det er snakk om, i alle fall de fleste.

Lyden av asfalt er en hard og brutal oppvekstroman om livets positive og negative sider. Og det var mye å kjenne seg selv igjen i selv om man ikke er fra samme miljø, og man trenger ikke å være fan av Jokke & Valentinerne for å like boka, og det er jeg et levende bevis på!

Er nok bra grøss for de unge ja og jeg har lest alle bøkene i Grusom - serien som har kommet ut så langt og mine favoritter hittil er En smak av zommer og Rom 33:)

Det er ikke lett å gjøre noe originalt ut av pottetreningsgenren, men noen klarer jammen det og. Denne lille boka er velsignet voksenfri og viser at med en skikkelig god venn, finnes det løsninger selv på doskrekk.

Ååååå! Dette er jo bare helt nydelig! Etter å ha fått "løsningen" på siste side, er det bare å begynne å lese forfra igjen. Med større forståelse, men like mye undring. Vakkert, er det. På alle plan og sett og vis!

Det skal en jo ikke se bort fra. ;-) Men jeg får samme følelse av Rendells siste som av "oppdaterte" Frøken Detektiv-bøker, det blir ikke samtidsmiljø av å slenge inn en mobiltelefon eller to...

Jeg likte den ganske godt, særlig at forfatteren veksler mellom fortid og nåtid i begynnelsen. Da ligger uhyggen under hele veien mens vi leser om en uskyldig tur. Og liker monstervarianten. Så bra grøss for de unge, ja.

Kan man overleve selve katastrofen?

Hun har mistet resten av familien. Tenåringsjenta Hedvig har mistet sine nærmeste i en forferdelig febersykdom som herjer verden rundt. Det ligger lik overalt. Ikke bare i huset hennes, men også ute i gatene og hvor hun enn ser. Folk er døde og hun er fremdeles i live. Hun er ikke blitt tatt av febersykdommen som har tatt livet av de andre. Betyr det at hun er den eneste overlevende i verden, eller kommer hun til å finne andre som fortsatt er i live? Sjansene er små, men hun kan ikke bli værende hjemme. Hun begir seg ut i håp om å finne et livstegn, men er det for mye å håpe på i en slik situasjon? Og vil hun i det hele tatt overleve på egenhånd med tanke på hennes unge alder?

Svenske Sofia Nordin har skrevet begynnelsen av en dystopisk trilogi, og den dystopiske sjangeren har virkelig vokst de siste årene. Selv har jeg ikke blitt helt fan av sjangeren, selv om jeg prøver. Jeg har lest en del dystopiske bøker de siste årene, som blant annet The Hunger Games som jeg ikke ble noen fan av og andre tilsvarende bøker, men de få bøkene jeg virkelig har likt er den klassiske Fluenes Herre av William Golding og jeg hadde også sansen for Veien av Cormac McCarthy. Og som "alle" vet handler dystopiske bøker om mennesker som blir satt på prøve, må finne overlevelsesinstinktene sine og et eget/nytt samfunn blir dannet.

Har sansen for konseptet i denne sjangeren, men dessverre blir de fleste bøkene i den dystopiske sjangeren litt for tamme. Savner noe mer sjokkerende og noe mer brutalt. Det savnet jeg i denne boka: Ett sekund om gangen. Syns boka blir litt treg og for stillegående til tross for at det er den første boka i en trilogi. Følte heller ikke jeg ble godt nok kjent med hovedpersonen og brydde meg egentlig ikke hva som ville skje med henne eller om hun ville finne noen andre overlevende. Hun hadde for lite personlighet og var ikke interessant nok til å få meg til å bry meg om henne eller omgivelsene hennes. Og elementene som blir brukt i denne boka for denne dystopiske sjangeren, blir litt for standardaktig. Det kommer ingen nye elementer og jeg savnet noe mer originalt. Dette virket bare som nok en overlevelseshistorie vi har lest så mange ganger før og innholdet minte meg også på boka The Road (Veien) for yngre lesere i grunn.

Dette ble en kort bokanmeldelse i forhold til andre bokanmeldelser jeg skriver fordi det er relativt en tynn bok som bare består av 215 sider, og jeg vil jo ikke røpe noe for noen som ikke har lest boka ennå, men som har tenkt å lese den. Vil ikke ødelegge innholdet for andre lesere ved å røpe noe som helst. Så da skriver jeg en kort og tynn bokanmeldelse heller.

Ett sekund om gangen er starten på en svensk dystopisk trilogi om febersykdom som tar livet av folk. Det er et enkelt, men kanskje ikke så originalt konsept, og passer nok for nybegynnere og yngre lesere, som målgruppen boka er basert på enn oss som er eldre og har lest en del av sjangeren fra før, blir vel dette mye av det samme vi har lest tidligere når det gjelder denne sjangen. Lettlest leseopplevelse, men dessverre ikke noe mer enn det.

Kan man elske noen før man har møtt den utkårede?

Ethan er en enstøing som elsker å lese og har bare en bestekompis. Han mistet moren sin i en bilulykke og faren hans er en levende død. Faren hans har stengt seg inne på sitt kontor for å skrive en ny bok, og har på en måte meldt seg ut av familien. Men Ethan er ikke alene. Han har tross Amma som fungerer som familiens overhode som egentlig er en ansatt hushjelp. Hun tar av seg matlagingen, vasking av hus og sørger for at tenåringen Ethan våkner tidsnok til å komme seg avgårde til skolen.

Som sagt er tenåringen Ethan en fyr med få venner, og han leser mye. Han bor i en liten småby som heter Gatlin. Et sted hvor ingenting skjer og alle kjenner alle. Ingen dør av spenning der med andre ord. Men en morgen våkner Ethan midt i en drøm og våkner opp av en mystisk og fremmed sang på ipoden som han sverger på at han ikke har lagt inn selv. Noen dager senere kommer det en ny innbygger. Nemlig den mørkehårede jenta Lena som skal bo hos sin sære onkel som er beryktet for småbyen som nesten aldri viser seg i dagslys og holder til hjemme hos seg selv. Hun begynner på skolen til Ethan og gjett hva? Nettopp! De blir forelsket. Og ikke nok med det! De kan lese hverandres tanker, overføre samtaler gjennom tanker (telepati) og på flere andre måter viser det seg at Lena slett ikke er en vanlig jente. Ethan oppdager mange nye sider av henne, både fine og noen skremmende, og han er allerede fortapt i henne. Men er følelsene for hverandre sterke nok til å vare med tanke på at de har en fortid sammen som hører langt, langt tilbake i en fjern tid?

I flere år har jeg vært nysgjerrig på denne boka/serien. Dette er den første boka i Caster Chronicles - serien. Og endelig fikk jeg sansen etter mye nøling. Har alltid vært skeptisk til bøker og bokserier som får mye skryt for opptil flere ganger har det hendt seg at jeg har lest mange bøker som har fått mye skryt, men som ikke har falt helt i smak. Angående denne boka sitter jeg igjen med litt blandede følelser. På en måte så liker jeg den og på en annen måte gjør jeg ikke det. Føler meg ganske splittet.

Atmosfæren i boka var spesiell. Jeg likte den. Jeg likte at settingen fant sted i Gatlin, et oppdikted sted som man blir nysgjerrig på, hvor det er sumper og stedet er fylt av historiske hendelser. Man får nesten lyst til å dra dit selv om stedet ikke eksisterer, men man får nesten lyst til å dra til et sted som ligner. Ellers ble jeg egentlig skuffa over handlingen for den virker som mange andre urban fantasy bøker der ute. Fremmede personer (en gutt og en jente), møter tilfeldig hverandre, oppdager at den ene (av og til begge) har overnaturlige krefter og de prøver å finne ut om de passer hverandre i alt dette rotet. Med andre ord; ikke noe nytt der i gården. Og det jeg ikke er fan av i denne sjangeren er "øyeblikkelig kjærlighet". Det hender i nesten alle urban fantasy bøkene, i hvert fall de jeg har lest hittil og det er en formel jeg er temmelig lei av. Det er på tide med en ny oppskrift i denne sjangeren. Men må si jeg likte sarkasmen i boka, og noen scener var spennende og selv om tykke bøker (mursteiner) ikke skremmer meg, opplevde jeg denne som litt langtekkelig, i hvert fall i enkelte partier. Av og til tok det lang tid før det skjedde noe og ofte følte jeg at samtalene mellom Ethan og Lena ble gjentatt litt vel mange ganger. Litt for ofte. Det skjedde ikke mye nytt. Det var lite fremgang i det meste.

Beautiful Creatures var en bok fylt av herlig setting, inneholdt noen få herlige karakterer, men dessverre ble jeg ikke helt bergtatt som så mange andre lesere og jeg er høyst usikker på om jeg vil fortsette med serien. Savnet litt nye elementer med tanke på denne sjangeren og mer fart. Innholdet ble litt for langdrygt og gjentagende. Ønsket meg mer mystikk og litt mer undertoner for jeg må innrømme at jeg slet litt med å holde på interessen underveis. Jeg er glad for å ha lest boka, men skulle ønske jeg fikk et større inntrykk, men forventningene ble dessverre for store og da blir man lett skuffa. Boka er som kjent filmatisert. Om jeg skal se filmen eller ikke gjenstår å se.

Et essay om identitet

Amin Maalouf (f. 1949) har utgitt en hel del bøker, som alle har det til felles at de omhandler viktige spørsmål i livet; om å leve i eksil/være den som dro fra familie og venner, om å ha flere kulturelle bein å stå på, om opplevelsen av å være noe splittet fordi man står med et bein i hver leir osv. Jeg er på ingen måte noen stor Amin Maalouf-kjenner, siden jeg kun har rukket å lese fire bøker av ham så langt i mitt liv. Samtlige leste bøker er omtalt her på bloggen min. Selv om Amin Maalouf er en mesterlig forteller, noe som ikke minst kommer svært tydelig frem i hans romaner "Leo Afrikaneren" og "De forvillede", må jeg likevel innrømme at det er essayisten Maalouf jeg fremfor alt beundrer høyest. Hans bok "Verden i ubalanse" hører til noe av det beste jeg har lest.

I boka "Identitet som dreper" som utkom så tidlig som 1998 - en ambisiøs og kanskje litt skremmende tittel - starter forfatteren med å forsøke å definere hvem han er. Han er født i Libanon, oppdratt i den kristne tro, behersker arabisk, bor i Frankrike og skriver på fransk - og hvis han i tillegg trekker inn noen slektninger her og der med litt andre preferanser, så har han riktig mange elementer i sin person som danner mennesket Amin Maalouf. Han mener at man ikke kan være halvt det ene eller det andre. Derimot er man alt - alt på en gang.

"Jeg har ikke flere identiteter, jeg har en eneste, og den består av alle de elementene som har formet den, ifølge en helt spesiell "dosering" som aldri er den samme fra person til person.

Iblant, når jeg har avsluttet en uhyre detaljert beskrivelse av nøyaktige hvilke grunner jeg har for å gjøre krav på alle mine tilhørigheter, hender det at en eller annen kommer bort til meg, legger hånden på skulderen min og mumler: "Det var riktig av Dem å uttale dem slik De gjorde. Men hva er det De føler, i dypet av Dem selv?" (side 7-8)

Dette spørsmålet avslører ifølge forfatteren et svært utbredt menneskesyn som er farlig. For det indikerer at det er en kjerne i alle mennesker som er uforanderlig, og som ikke påvirkes av noe annet som siden skjer i vedkommendes liv. Det er dette som f.eks. skaper frykt kanskje spesielt for muslimer - at det skal bli "for mange av dem", og at enhver muslims drøm er å innføre sharia-lovgivning i det landet de har valgt å bosette seg i. Når slike holdninger får rotfeste, blir det vanskelig å oppdage hvert unike menneske, som er seg selv - på godt og vondt.

Det er nærliggende å trekke inn hetsen vi har opplevd mot Faden, den unge kvinnen som førte an da tusenvis av muslimer valgte å demonstrere i Oslo sentrum for en drøy uke siden (i slutten av august 2014). For ikke å snakke om Hadia Tajik tidligere denne siste uka (i begynnelsen av september 2014) ... Til og med norske skeptikere har gått ut mot begge disse kvinnene og hevdet at egentlig - i dypet av seg selv - så ønsker de sharia-lovgivning i Norge. Fordi man åpenbart tror at alle muslimer er bundet sammen i en slags hemmelig orden og egentlig ønsker å overta landet vårt. Dessuten har man satt likhetstegn mellom en bitte liten del av deres identitet, blåst den opp til det ugjenkjennelige og definert dette som sannheten om hele personen. Som om vedkommende ikke hadde evne til selvstendig tenkning selv. Det er til å få grøsninger av!

Samtidig som en kompleks identitet kan gjøre at man får mange bein å stå på, kan den også forsnevre synet på mennesket man har foran seg. Det viktigste et samfunn kan legge opp til er at man får lov til å være alt man er - uten å måtte velge. Dersom man tvinges til å velge, fordi dette er den eneste måten man kan bevare sin egenart på, kan det bli farlig. For fundamentalistiske islamister har religionen blitt den eneste tilhørigheten man har valgt, og i verste fall kan dette skape terrorisme og mordere, mener Maalouf.

Om det å være kristen og araber skriver Maalouf på side 19:

"Men det må også sies at det både være arabisk og kristen er en svært spesiell situasjon. Man tilhører en absolutt minoritet og det er det ikke alltid lett å leve opp til. Man blir dypt og varig merket av det, og for min del vil jeg ikke benekte at det har vært avgjørende for de fleste av de valg jeg har måttet treffe i mitt liv; også det å skrive denne boken.

Hvis jeg således betrakter hver av disse delene av min identitet separat, føler jeg nærhet til godt og vel halvdelen av alle mennesker, enten gjennom språk eller religion. Hvis jeg derimot ser de samme to kriteriene under ett, står jeg overfor det som er min særegenhet.

Jeg kunne betrakte alle tilhørigheter på samme måte: det faktum at jeg er fransk er noe jeg deler med rundt seksti millioner andre personer, det at jeg er libanesisk deler jeg med åtte til ti millioner, hvis jeg regner med diasporaen. Men hvor mange andre enn jeg er både franske og libanesiske? Aller høyst et par tusen.

Hver av mine tilhørigheter forbinder meg med et stort antall mennesker. På den annen side: jo flere tilhørigheter jeg ramser opp, jo mer spesifikk blir min identitet."

Identitet redusert til kun én tilhørighet er det som i følge Maalouf får mennesker til å innta en partisk, sekterisk, intolerant, herskesyk og iblant susisidal holdning, som i verste fall kan forandre dem til mordere og morderes medløpere. Et forvrengt verdensbilde følger som regel med. Man er kun opptatt av sin ene tilhørighet og evner ikke å sette seg inn i hvordan "de andre" har det.

Hva er det som gjør at Vesten under kristendommens dominans har vist seg å være så fornyende rent samfunnsmessig, mens landene som er dominert av islam har vist den motsatte utviklingen? Man kan vel ikke akkurat si at kristendommen tradisjonelt har vært en tolerant religion, jf. inkvisisjonen, tvangskristning, kolonialisering av den tredje verden etc. Sånn sett kan man faktisk hevde at moderniseringen har skjedd på tross av kristendommen, fordi kirken har strittet imot nær sagt et hvert fremskritt, men har måttet gi seg til slutt. Mens islam tradisjonelt sett har vært en svært fredelig religion, og hvor både kristne, jøder og muslimer har levd i fredelig sameksistens i århundrer mange steder i verden. Mens det altså i dag er motsatt ... Hvorfor? Kan det være at trusselen fra Vesten eller all den amerikaniseringen vi står overfor, gjør at store folkegrupper finner én felles identitet - som muslimer? Slik at det blir et "vi" og "dem", og at "de andre" oppleves som truende for deres eksistens og derfor må motvirkes?

"Jeg slutter meg altså ikke til den gjengse oppfatningen som er så utbredt i Vesten, og som av bekvemmelighet anser den muslimske religion som kilden til alt det vonde man lider i de samfunn som bekjenner seg til den. Som jeg tidligere har hevdet, tror jeg heller ikke vi helt kan skille mellom en trosretning og skjebnen til dens tilhengere. Men det forekommer meg at religionenes innvirkning på menneskene altfor ofte overdrives, mens vi derimot overser menneskenes innvirkning på religionen." (side 55)

Det er enkelt å tolke sin religion i toleransens og åpenhetens ånd når det går godt i samfunnet, mens det motsatte blir tilfelle når det går litt dårligere. Antakelig tilspisses dette ved at Vesten har hatt tilgang til mye mer velstand enn hva den muslimske verden tradisjonelt har hatt.

"Når jeg snakker om samfunnets innvirkning på religionen, tenker jeg for eksempel på at når den tredje verdens muslimer går så voldsomt løs på Vesten, så er det ikke bare fordi de er muslimer og Vesten er kristent, men også fordi de er fattige, undertrykte og forhånede, mens Vesten er rikt og mektig. Jeg sa "også", men mente egentlig "fremfor alt". For når jeg ser på dagens militante muslimske bevegelser, er det lett å fornemme påvirkningen fra sekstiårenes fokusering på den tredje verden, både i retorikk og resonnement. Men jeg leter forgjeves etter en bakgrunn i islamsk historie. Disse bevegelsene er ikke produkter av islams historie, men av vår egen tid, med dens spenninger, forvrengninger, skikker og skuffelser." (side 58)

Maalouf trekker også frem menneskenes hang til å skylde på andre. De forskjellige folkegruppene har drevet med dette i all tid. Ekstremisme er et veldig nytt fenomen, og det er i første rekke nasjonene - ikke religionen - som har regjert i de muslimske Middelhavsområdene (side 71).

Idet boka nærmer seg slutten kommer Amin Maalouf inn på hva som skal til for å skape et sunt samfunn hvor det er plass til alle. Det handler om å anerkjenne flere tilhørigheter innenfor et nasjonalt kollektiv - både språklige, religiøse, regionale m.m. - fordi dette kan bidra til avspenning og et sunnere forhold mellom de ulike befolkningsgruppene. Det skal imidlertid lite til før tiltak kan få den motsatte effekten, nemlig at man lager ghettoer for enkeltgrupper, ikke integrering slik meningen var. Dessuten må man for all del unngå systemer som oppfattes diskriminerende, fordi man da bare erstatter en urett med en annen. Dette kan igjen føre til ytterligere splittelse.

"Hvis vi vil redusere ulikheter og spenninger som skyldes rasemessige, etniske eller religiøse forskjeller, finnes det bare én fornuftig og hederlig vei, nemlig å virke for at hver borger skal behandles som en hel borger, uavhengig av hvilke tilhørigheter han måtte ha. Det er klart at slike vyer ikke kan bli til virkelighet over natten, men det er ingen grunn til fortsatt å gå i motsatt retning." (side 127)

Mens jeg leste Maaloufs bok måtte jeg hele tiden minne meg om at boka ble skrevet i 1998 - lenge før 11/9, lenge før valget av den fargede presidenten Omaba, før internett virkelig tok av, før den arabiske våren ... Mitt inntrykk er at han - når han skuer fremover - nesten er profetisk. Vi har fått mer terrorisme, men USA har fått sin fargede president! Tittelen - Identitet som dreper - har dessuten fått en "dypere" mening ... Ikke til å undres over at Amin Maalouf i de senere år har vært en yndet foredragsholder om identitet - basert på sitt essay "Identitet som dreper".

Jeg ønsker sterkt og inderlig at flere skal få øynene opp for denne boka, som fremdeles er lett tilgjengelig og inneholder en rekke almenngyldige synspunkter. Boka burde være pensum for alle som skal bekle offentlige stillinger - og kanskje for politikere spesielt! Jf. den fordummede debatten som har funnet sted rundt Hadia Tajik og Faden i de siste par ukene. Amin Maalouf er ikke bare en meget klok mann, men han har i aller høyeste grad brukt sin helt spesielle bakgrunn til å berike verden med sine bøker!

"Identitet som dreper" er en tankevekkende, lærerik bok som man bør lese langsomt, for å klare å fordøye det han kommer med underveis. Og dersom vi tror at det er religionene som har ansvar for de verste katastrofer som har rammet menneskeheten spesielt i det 20. århundre, så tar vi altså feil. Det beste med hele boka er at forfatteren aldri velger side eller legger skylden på noen av partene. Og jeg får ikke inntrykk av at det er fordi han av prinsipp vil unngå å velge side. Derimot viser han hvordan det ene påvirker det andre, slik at det i dag er umulig å si hva som kom først - høna eller egget ... Den eneste farbare vei er anerkjennelse av ulikheter for å oppnå tillit og respekt på tvers av etnisitet, religion, nasjonalitet, språk etc. Når tillit og respekt er på plass, kan man også snakke sammen på et høyere nivå og være i posisjon til å kritisere det hos hverandre som er mindre bra, uten å bli oppfattet som nedlatende eller respektløs.

Jeg avslutter denne omtalen med et sitat fra side 48 i boka:

"Da må jeg imidlertid minne dem om at de verste katastrofer det tjuende århundre har sett, som despotisme, forfølgelse og tilintetgjørelse av all menneskelig frihet og verdighet, ikke kan tilskrives religiøs fanatisme, men tvert imot en fanatisme som enten angrep religionen, som marxismen, eller vendte den ryggen. som nazismen og en del andre nasjonalistiske doktriner. Det er riktig at det etter 1970-årene ser ut til at religiøs fanatisme virkelig har tatt en dobbel munnfull for å ta igjen de andres forsprang, men den har ennå langt igjen.

Det tjuende århundre har lært oss at ingen enkelt lære per definisjon er frigjørende. Alle kan skli ut, alle kan være fordervet, alle har blod på hendene, såvel kommunismen, liberalismen, nasjonalismen, alle verdensreligionene, eller sågar sekularismen. Ingen har monopol på fanastisme, ei heller på humanisme."

Måtte forlaget sørge for at Maaloufs sakprosabok "Korstogene sett fra arabernes side" igjen ble tilgjengelig for det lesende publikum!

Knivskarp novellesamling sydende av samfunnskritikk

Chimamanda Ngozi Adichie (f. 1977) har tre romaner bak seg - "Dyprød hibiskus" (2003), "En halvgul sol" (2006) og "Americanah" (2013). Novellesamlingen "Kvelningsfornemmelser" kom i 2009, og inneholder en samling noveller publisert så langt tilbake i tid som 1995 (Granta 95).

Det noe spesielle med Adichie, i tillegg til at hun skriver fantastiske bøker, er at hun er vokst opp i Nigeria, men har vekslet mellom å bo i USA og i hjemlandet sitt. Denne flerkulturelle bakgrunnen hennes er et gjennomgangstema i flertallet av novellene i "Kvelningsfornemmelser", og i hennes siste roman "Americanah" er den et helt sentralt tema. Adichie vet av den grunn mye om hva det vil si å være farget afrikaner i USA, hun har kjent på hverdagsrasismen som er gjemt bak den politisk korrekte USA-kulturen, og hun presenterer i sine noveller også noen baksider ved sin egen kultur. Noe jeg synes er ekstra flott ved hennes forfatterskap, er at hun gjennom å gi en del skjebner et ansikt, synliggjør det flertydige i den afrikanske kulturarven hun bærer med seg fra Nigeria, slik at en del stereotype oppfatninger og fordommer brytes ned.

"Kvelningsfornemmelser" inneholder elleve noveller, alle med kvinnelige hovedpersoner i sentrum. Etter å ha lest hele novellesamlingen sitter jeg igjen med et inntrykk av at forfatteren på et vis har ønsket å dekke alle situasjoner som nigerianske/afrikanske kvinner kan tenkes å komme opp i.

I novellen "Jumping Monkey Hill" møter vi forfatteren Ujunwa som er så heldig å ha blitt invitert til African Writers´ Workshop, og som ser frem til å bli inspirert mens hun er der. Her møter hun Edward Campbell, som ender opp med å behandle henne på en seksuelt trakasserende måte. Parallelt skriver Ujunwa om en kvinne - Chioma - som befinner seg i en tilsvarende situasjon, og som opplever det nærmest umulig å få jobb dersom hun ikke klarer å finne seg i at arbeidsgiveren samtidig får benytte seg av henne, klå på henne ...

"Hun skulle ikke ha ledd da Edward sa: "Jeg vil heller at du skal legge deg ned for meg." Det hadde ikke vært morsomt. Det hadde ikke vært morsomt i det hele tatt. Hun hadde hatet det, hatet fliret hans og glimtet av grønnlige tenner og hvordan han alltid så på brystet hennes istedetfor ansiktet, hvordan han for over henne med blikket, og likevel hadde hun tvunget seg til å le som en sinnssyk hyene. Hun satt der med det halvtomme vinglasset og sa: "Edward ser ustanselig på kroppen min." Kenyaneren og den hvite sørafrikaneren og zimbabweren stirret på henne. Ujunwa gjentok: "Edward ser ustanselig på kroppen min." Kenyaneren sa at det hadde vært tydelig fra første dag at mannen kom til å bestige det flate vaskebrettet av en kone og ønske at det var Ujunwa; zimbabweren sa at Edward ustanselig kastet lystne blikk på Ujunwa; den hvite sørafrikaneren sa at Edward aldri ville se slik på en hvit kvinne, for det han følte for Ujunwa, var begjær uten respekt.

"Dere har merket det alle sammen?" spurte Ujunwa. "Dere har merket det alle sammen?" Hun følte seg underlig sveket ..." (side 111)

I novellen "Ekteskapsarrangørene" møter vi Chinaza som nettopp har kommet til USA sammen med mannen hun har giftet seg med. Ekteskapet er - slik novellens tittel indikerer - arrangert, og de kjenner ikke hverandre. Selv om Chinaza burde være lykkelig over at hennes nye mann er lege og gode greier, skal det snart vise seg at dette ikke er tilstrekkelig for at hun skal bli lykkelig. Ikke bare har mannen hennes skjult at prisen han har betalt for å få opphold i USA har vært å inngå et fiktivt ekteskap med en amerikansk kvinne - ja, det viser seg endog at han ikke har rukket å skille seg ordentlig fra denne kvinnen - i tillegg får Chinanza følelsen av at hun kunne vært hvem som helst. Alt mannen hennes har ønsket seg er en "nigeriansk kone" ... Etter ankomsten i USA går han umiddelbart i gang med amerikanisere henne - som om ingenting ved henne egentlig holder mål, som om ektemannen tror at han kan tømme alt hun består av ut med vaskevannet, og fylle henne opp med egenskaper han ønsker i henne. Selv navnet sitt får hun ikke beholde. Drømmer brister, og det åpner seg en avgrunn under føttene hennes ...

I en av novellene følger vi en ung gutt som får litt feil venner, og som blir tatt, og som endres for alltid. I en annen novelle får vi innblikk i en kvinnes skjebne - en kvinne som vinner i green card-lotteriet, og hvis slektninger forventer at hun umiddelbart etter ankomst kommer til å bli rik og kan sende dem alt de ønsker seg. Mens hun så vidt klarer husleien og knapt har penger til mat. Det blir naturlig nok umulig å skrive hjem.

Flertallet av novellene i samlingen holder en svært høy kvalitet, tett oppunder det beste som finnes innenfor novellekunst. Et par av novellene haltet imidlertid noe, uten at de på noen måte skjemmet helheten. Det som for øvrig skiller Adichies noveller fra noe av det jeg oppfatter som mer middelmådige innenfor novelle-genren, er at samtlige noveller handler om eksistensielle spørsmål, viktige spørsmål, helt avgjørende spørsmål. Alle historiene berører og er smertefulle å lese, uten at hun spekulerer i dette eller gjør historiene til tåreperser. Til det er stilen for nøktern og ren. Dette sammen med at hun gjennom novellene belyser ulike sider ved det afrikanske samfunnet, gjør det ekstra spennende å følge denne forfatteren. Hun skriver så godt, så poengtert - og jeg liker måten hun avslutter novellene på. Vi får ikke vite alt, noe henger i løse luften, men vi får noe mer å tenke på. Og nettopp dette gjør at historiene fortsetter å leve i en etter at man er ferdig med å lese. Dessuten er alle kvinneskikkelsene beskrevet som sterke, og dermed bryter hun ned ikke rent få fordommer vi alle har - enten vi liker å innrømme det eller ei. En sterk novellesamling er dette - med knivskarp samfunnskritikk mellom linjene! Les og lær, er min anbefaling!

Den best bevarte hemmeligheten blant årets oversatte bøker?

Da tilfeldighetene ville at mine øyne skulle falle på akkurat denne boka mens jeg var inne på Norli i Oslo tidligere i år, ante jeg virkelig ikke hvilken skatt jeg tok ut av hyllene. Boka må være en av de best bevarte hemmelighetene blant oversatte norske utgivelser i år.

Muriel Spark (f. 1918 d. 2006) har i følge Wikipedia utgitt et helt lass med bøker. Hun debuterte i 1950, og "Frøken Jean Brodies beste alder" (eller "The Prime of Miss Jean Brodie" som den heter på originalspråket) utkom i 1961. Så vidt jeg har klart å finne ut er dette den eneste boka som foreløpig er oversatt til norsk. Dersom forfatterens øvrige bøker er like lekne som denne lille skatten av en bok, så er jo forlaget nødt til å sørge for å gjøre flere av bøkene hennes tilgjengelig for norske lesere! For stikkordet - hvis jeg bare skulle velge ett for denne romanen - er nettopp leken! Her må forfatteren ha hatt det riktig morsomt, der hun har lekt med mange tråder i hendelsesforløpet, før hun har gjort romanen til det den er blitt til.

Denne romanen er for øvrig Muriel Sparks mest kjente roman, og den er på flere lister over de 100 beste engelskspråklige romanene. På bokas smussomslag kan jeg dessuten lese at romanen ble filmatisert i 1969 med Maggie Smith i rollen som Jean Brodie. Forfatteren har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap, og hun er dessuten blitt kåret til æresdoktor ved en rekke universiteter, blant annet i London, Edinburgh og Oxford.

I den norske utgaven er det et forord av Vigdis Hjorth, som jeg har lyst til å sitere fra:

"Det er en del man ikke skjønner før man er i sin beste alder, for eksempel at barneskolelærernes betydning er undervurdert. De formative år er ikke mellom tolv og tjue, som noen tror, men de mellom ti og tretten. Det har Muriel Spark for ikke å snakke om lærerinnen Jean Brodie forstått. Så den innflytelsen sistnevnte har på sine elever, blir skjebnesvanger for dem på ulikt vis, men ikke verre enn at man under lesingen av Frøken Jean Brodies beste alder skulle ønske at man selv hadde opplevd en slik lærerinne i sin skoletid, og man spekulerer i hvordan ens liv da ville sett ut." (side 5)

"Grovt sagt går frøken Brodies pedagogikk ut på at kunst og religion kommer først, så filosofi og til sist vitenskap. "Slik er rekkefølgen på livets store spørsmål, ordnet etter betydning." Ellers bedyrer hun at hun ikke vil dytte noe inn i sine, bare hale det som er i dem, opp, men etter hvert som handlingen skrider fram, forstår leseren at frøken Brodie trenger sine elever, får like mye som hun gir, er avhengig av og nyter sin makt over dem og slipper dem ikke, for de er hennes kall, så den trekker ut, frøken Brodies beste alder, som de unge elever skal få høste fruktene av og bære med seg all sin tid. Det gjør de, på ulikt vis, som sagt, men til og med piken hun behandler dårligst, tenker senere på sin tid under frøken Brodie som den lykkeligste i sitt liv, der de satt og lyttet til alle historiene og synspunktene som ikke hadde noe med den vanlige virkeligheten å gjøre." (side 6-7)

Handlingen i boka finner sted på en pikeskole i Edinburgh på 1930-tallet. Vi befinner oss altså i mellomkrigstiden, hvor nazismen har sin fremmasj i Tyskland, mens fascismen vokser frem blant annet i Italia.

En lærer som ikke er interessert i det som de fleste oppfatter som kjernen i pedagogikken på grunnskolenivå, nemlig at elevene skal lære å regne og skrive og kjenne landets historie, men som i stedet forer dem med alskens romantiske idéer og atpåtil er svak for menn i uniformer - i særdeleshet Mussolinis fascistiske soldater - får før eller siden problemer med resten av lærerstaben på skolen. Og problemer får frøken Brodie etter hvert, men det er da den ufattelige lojaliteten hun har bygget opp overfor sine elever kommer inn. De unge elevene beskytter henne, for makan til lærer skal man lete lenge etter! Og dermed kan ingen ta frøken Brodie. De får ingenting på henne siden elevene beskytter henne 100 %. Frøken Brodie er og blir deres heltinne med stor H!

Den engere krets av sterkt "innvidde" elever i frøken Brodies klasse - fem i alt, har alle sine særpreg. Rose Stanley blir etter hvert berømt for sex (men ikke slik man umiddelbart tenker), og resten av gjengen består av Eunice Gardiner, Jenny Gray, Monica Douglas og Sandy Stranger. Frøken Brodie forteller sine elever om sine kjærlighetshistorier og innerste hemmeligheter, og slik prøver hun å lære dem om de viktige tingene i livet, de som virkelig betyr noe. Vi følger jentene over noen år - helt fra de er 10 til de er i ferd med å gå inn i de voksnes rekker, og i et tilbakeblikk sett fra fortellerens ståsted, får vi også vite hvordan det går med dem mange år senere. Som et hvilket som helst idol, som blir dyrket uforbeholdent fra første stund, kan det imidlertid bare gå en vei etter hvert som jentene blir eldre og evner å tenke mer selvstendig.

"Frøken Brodie diskuterte aldri sine private anliggender med sine kolleger, bare med dem av sine tidligere elever som hun hadde oppdratt som sine fortrolige. Det var også tidligere gjort forsøk på å få henne fjernet fra Blaine, men forsøkene var blitt forpurret." (side 15)

"Frøken Jean Brodie" er en fantastisk herlig roman av det sjeldne slaget! Jeg humret og lo mens jeg leste, og mange av scenene i boka er som hentet ut fra en satire. For nettopp satirisk og hylende morsomt blir det underveis - på en intelligent måte! Jentene får oppfylt den største drømmen jenter i tenårene har: nemlig å bli tatt på alvor av en voksenperson. At den godeste frøken Brodie trår over en del grenser - profesjonelle så vel som etiske - i rollen som deres lærer ... akkurat det evner de ikke å se enda. Det å være en heldig utvalgt - crème de la crème - overskygger alt! Slik kan frøken Brodie manipulere og styre dem nesten akkurat dit hun ønsker. Som hun sier: "Gi meg en pike i mottakelig alder, og hun er min for alltid." Riktig ille blir det når hun forsøker å overføre sin egen fascinasjon for fascismen over på jentene ... Helt til hun til slutt faller for eget grep ...

Det beste med boka er - i tillegg til en morsom, original og fremfor alt fascinerende historie - at den er så elegant skrevet. Selv fant jeg den tilbakeskuende fortellerstemmen fornøyelig, den som med det overordnede blikket ser mer enn hva enkeltpersonene er i stand til der og da. Noen ganger ble dette kanskje litt vel belærende, men aller mest var det et artig fortellergrep.

Jeg må også innrømme at jeg opplevde det ekstra morsomt at handlingen i boka er lagt til Edinburgh, fordi jeg har et forhold til byen - selv om jeg ikke kjenner den inngående utover gamlebyen.

Dette er en bok jeg anbefaler på det varmeste!

Helt til slutt: "Frøken Jean Brodies beste alder" er for øvrig en 1001-bok. Jeg siterer fra 1001-boka:

"Historien strekker seg over en rekke tidsrammer og synsvinkler, særlig i de retroskepktive vurderingene som er strødd utover i romanen, fra forskjellige medlemmer av Brodie-gjengen. Slik antydes den endelige beretningen om en inspirerende, men farlig lærers beskjedne vekst og stygge fall: tittelens Jean Brodie. Frøken Brodie underviser sine protesjeer med en begrensende, men inspirerende strenghet som grenser til kriminell propaganda for et autoritært styresett - hun former dem som sine fascisti. Romanen utnytter de underlige, sadomasochistiske fantasiene om pedagogiske svermerier og seksuelle klasseromsspenninger. Den arbeider seg gjennom denne "oppdragelsen"s merkelig ineffektive følger for Brodie-gjengen, dystert sett gjennom eleven Sandy Strangers øyne. Romanen bruker satirisk komedie som politisk diagnose, og den setter undervisningen og historiefortellingens moral i skjærende relieff. Det er en fryd." (side 556 i utgaven fra 2007)

Er veldig enig med deg. Den var altfor oppskrytt på mange måter og den var ikke så original i det hele tatt.

Er det bra å rippe opp i fortiden eller er det best å la det være?

College professor Jake Fisher møtte sin livs kjærlihghet, Natalie, da han selv var student. Han møtte henne i Vermont og han kom aldri over henne. I voksen alder blir han invitert i bryllupet hennes og med et knust hjerte ser han henne bli gift med en annen mann. Etter bryllupet får han muntlig beskjed av henne om at han aldri får ta kontakt med henne på noen som helst måte uten å forklare hvorfor. Motvillig går han med på det til sin store fortvilelse. Han elsker Natalie fortsatt, men det er ikke noe han kan gjøre med det. Årene går, og nøyaktig seks år senere etter at han så sin elskede gifte seg med en annen, får han vite gjennom pc'n at Todd, som hans elskede Natalie giftet seg med, er død. Er det rett av ham å kontakte sin ekskjæreste for å kondolere eller er det best å holde seg unna? Han bestemmer seg for å dra til Vermont hvor de forelsket seg og prøve å finne henne, men under jakten på henne skjer det rare ting. Nåtidens bilde av ekskjæresten avdøde ektemann, virker noe annerledes på bildet enn den mannen hun giftet seg med for seks år siden. Er det samme mann eller er det noe som skurrer? Og hvorfor virker det som om ingen vil hjelpe eller la ham finne sin ekskjæreste igjen? Hva er det egentlig som foregår? Desto mer farer han havner i, jo mer innstilt er han på å finne sin Natalie om han så må bøte med sitt eget liv. Dette er starten på en hektisk og gåtefull historie ...

Dette er en thriller hvor mye på en gang skjer og det har jeg sansen for. Her er det lite av dødpunkter og hovedpersonen Jake Fisher, roter seg opp i det ene problemet etter det andre og man lurer på om han vil klare seg helskinnet gjennom denne situasjoen han har invitert seg selv inn i. Og det er umulig å la være å fundere på hva man selv ville ha gjort. Får man noen gang så sterke følelser for noen at man ikke klarer å glemme den personen og risikere livet på å finne ut hva som har skjedd eller muligens skrape i hemmeligheter når det gjelder den personen som skal være ens livs kjærlighet? Eller er det bare i bøker slike ting skjer? Og Harlan Coben er kjent for å spille på karakterenes følelser og hvor langt de er villige til å gå for å beskytte eller finne noen som betyr noe for dem. I Cobens bøker er det også mye fart, sidene vender nesten hele tiden av seg selv og man blir bare nysgjerrig på om man har rett eller ikke hvordan det hele vil ende. Forfatteren kan det med å få med seg leseren fra start til slutt uten å miste interessen for handlingen selv om noe kan bli forutsigbart, men det er tilgivelig.

Stephen King er min store forfatterhelt, men Harlan Coben er også en av mine favoritter. Han skriver med stor innlevelse, det er driv i handlingen, karakterene hans er høyst levende og man må bare vite hva som skjer videre. Men Coben skriver ved hjelp av en formel han har funnet og når man har lest en del bøker av ham tidligere, så vet man på en måte hva man får og det gjør det lett å se hvordan det blir. Jeg likte konseptet, karakterene, men det ble for lett å gjette seg frem til hva som kom mot slutten. Jeg er fornøyd når jeg får rett, selvfølgelig, men jeg savnet den store og gigantiske avslutningen. Avslutningen ble for forutsigbart. Jeg savnet å bli overrasket. Få den store twisten på hele greia, men det ble det ikke noe av, ikke for min del og da blir man litt småskuffet selv om mye annet i boka er så bra. Det er vanskelig å bli fornøyd med slutten, men det har hendt før og jeg venter hele tiden på å bli overrasket, men det er ikke bestandig det skjer, dessverre, og det skjedde ikke denne gangen heller. Men selv om jeg ikke fikk den gigantiske avslutningen så angret jeg ikke for å ha lest boka for boka ga mye spenning underveis selv om jeg visste hvordan det hele ville ende. Leseopplevelsen opplevdes langt i fra bortkastet. Boka hadde mange spenningskurver, og det var vanskelig å legge den fra seg, men likevel savnet jeg den store overraskelsen som aldri kom. Det var det eneste som ødela litt. Men man kan ikke alltid få det man vil ha ...

Seks år er en bok med vanvittig mye fart, består av levende karakterer og som vanlig oser Coben av sarkasme, noe jeg liker. Dette er langt i fra en tørr thriller, men heller en underholdende og vemodig thriller som manglet det lille ekstra. Selv om den ikke nådde helt opp til forventningene var den vel verdt å lese.

Ja, da er oppfølgeren kommet. Innsirkling III. Har ikke lest den enda, men anskaffet den - og mye trer klarere frem for meg etter kveldens Litterære Salong

Fint, liker gamlemetoden best:) Takk for omtale og hjelp:)

Tar den nettsiden faktura eller må man betale med kort? Foretrekker nettsider hvor man kan bestille faktura. Jeg er litt gammeldags sådan hehe:) Men vil jo lese boka:)