Joda. Forsåvidt spennende, men de ulike delene av historien henger ikke godt nok sammen til at det blir så intenst som jeg ønsker meg.

Velfortjent Bragepris til Vinternoveller! Flott.

De utvalgte ungdommene fra Engelsfors som ble brakt sammen helt tilfeldig i første bok, Sirkelen, står nå mot sin livs viktige oppgave i denne tredje og siste boka i Engelsfors - trilogien, Nøkkelen. Men stoler de nok på hverandre til å klare det?

I fjor leste jeg Sirkelen og Ild av Mats Strandberg & Sara B. Elfgren, og nå har jeg med boka Nøkkelen endelig fått lest hele trilogien. Og hva syns jeg? Fikk trilogien en verdig avslutning eller forventet jeg noe mer? De tidligere bøkene Sirkelen og Ild likte jeg utrolig godt. Da var konseptet noe "nytt" spennende og hadde mye fart og magi. Det hadde også den siste boka som var en murstein på over 800 sider, men det jeg savnet aller mest var den magien og farten som de to tidligere bøkene hadde.

Det jeg irriterte meg aller mest med denne tredje og avsluttende boka er at kjærlighetspartiene tar altfor stor og unødvendig plass. Det gjentas til det kjedsommelige og oppleves mest som masete enn spennende og fascinerende. Skjønner jo at dette er ungdomsbok og da "må" man ha med litt kjærlighet og følelser. Skjønner det, men det trenger ikke å overdøve de andre partiene i boka, noe jeg opplevde at det gjorde. Det gjorde meg nesten forbanna og oppgitt til slutt. Jeg ville ha magi, mer overnaturlige elementer og enda mer spenning! Boka består jo en del av disse ingrediensene også, men ikke nok. Det ble mest "kliss" og følelser som måtte utforskes. Det ble jeg lei av å lese om i lengden. Når man leser en avsluttende bok i en trilogi så forventer man jo noe mer enn kjærlighetsdrama.

Jeg sier ikke at denne siste boka i trilogien er dårlig. Det er den ikke. Det skjedde noe nesten hele tiden og selv om det meste var forutsigbart ville jeg lese videre for å se om jeg virkelig hadde rett eller ikke, og jeg ville jo vite hvordan eller om disse utvalgte ungdommene ville klare å løse den umulige oppgaven de hadde fått fra folka som kaller seg for "Rådet". Oppgaven til de utvalgte er å redde verden fra å gå under, men går det virkelig an og det er alltid et spørsmål om tid. For det er alltid noe som skjer underveis og de utvalgte får med tiden vanskeligheter med å stole på hverandre. For nye mennesker dukker opp underveis og det er om å stole på de rette folkene. Det er det boka egentlig dreier seg om. Det å stole på seg selv og de rette folkene. Men er det av og til nok? I alle situasjoner? Det er det boka og hele trilogien egentlig handler om.

Nøkkelen var for meg en altfor forutsigbar avslutning, men likevel er jeg glad for å ha lest denne og de andre bøkene i trilogien. Jeg likte som sagt de to forrige bøkene hakket bedre enn denne siste, men selv om jeg ikke er helt fornøyd med avslutningen, har den heller ikke kunnet blitt avsluttet på en annen måte. Trilogien ble avsluttet på "rett" måte. Men savnet det store klimakset og spenningsnivået. Noen skikkelige overraskelser som aldri kom. Man forventer seg en god del overraskelser når en bok er på over 800 sider, men det var forfatterne altfor sparsomme på, dessverre. Men man kan vel ikke få alt. Selv om jeg ikke er helt fornøyd med avslutningen på boka eller trilogien, vil jeg likevel savne noen fra persongalleriet og som jeg aldri får møte igjen. Men alt tar jo slutt en gang.

PS: Siden fantasy er en stor favoritt i markedsføringsbransjen nå for tiden, så ønsker jeg meg en bok som består av grøss og fantasy uten kjærlighet. Hadde blitt veldig glad om noen kunne ha skrevet en slik bok. Da hadde jeg blitt fornøyd! Er lei av at kjærlighetspartiene i fantasysjangeren generelt tar så stor plass.

Forsto det og vi har visst mye til felles:) Men har vel vært oftere hos foreldrene mine enn du siden jeg ikke har nettverk ellers. Har ikke venner, kjæreste osv ... så er hos foreldrene mine omtrent en gang i uka fordi de syns synd på meg og jeg synes synd på meg selv haha... Er ikke der hver helg, men litt spontant. Er der en gang i uka, men stort sett på forskjellige dager så det er ikke snakk om hver helg. Tar det som regel som det kommer.

Jeg savner kjøring fordi det var litt av friheten jeg hadde. Kjøre til jobb osv. Men jobbkontrakten min gikk ut i januar og har hatt kjøreforbud siden juni i fjor. Kjedelige greier. Sitter igjen med ingenting føles det ut som. Har jo bøkene, men skulle ønske livet hadde mer å by på enn bare bøker, men når man er sykmeldt og arbeidsledig på ubestemt så må man bare "akseptere" situasjonen. Det er det jeg strever mest med:)

Jeg er helt enig med deg. Jeg fullførte ikke The Long War. For meg var det også mangelen på fremdrift, og så savnet jeg Terry Pratchetts fortellerstemme. Dessuten lot de helten slå seg sammen med en annen enn den de hadde bygget opp til i første boken ... ødela moroa :D

En helhetlig fremstilling av Afghanistan-krigen

Fredrik Græsvik (f. 1967) har vært utenriksreporter i TV2 siden 1994, og i årenes løp har han dekket mange kriger og væpnede konflikter. På Wikipedia kan man lese at han har hatt et spesielt ansvar for Midtøsten-dekningen i TV2. Ikke bare var han til stede i Bagdad da USA angrep Irak, men han var også på Serena hotel i Kabul i januar 2008 da Dagblad-journalisten Carsten Thomassen ble drept av selvmordsaktivister. Dette har han skrevet bok om ("Skuddene på Serena hotell" - 2008).

I alt 12 nordmenn er drept i forbindelse med norsk deltakelse i krigen i Afghanistan, hvorav 10 er soldater (alle er navngitt på side 311-312 i boka). Blant disse er fire norske soldater som ble drept av en bilbombe mens de oppholdt seg i en og samme bil i april 2011. (For øvrig en type hendelse som Erika Flatland skrev om allerede i 2010, i sin første bok i en triologi, som handler om tre kamerater fra en bygd som alle ble drept samtidig ...)

Hva var det som gjorde at Norge valgte å delta i denne håpløse krigen i Afghanistan, og hvorfor kunne det aldri gå bra? I "Den tapte krigen" tegner Fredrik Græsvik først og fremst det store bildet var denne internasjonale konflikten, og med et særskilt blikk på Norges bidrag. Fordi han er så grundig i sin tilnærming, tror jeg at boka for ettertid kommer til å bli stående som den boka - den Afghanistan-boka man rett og slett bør lese for å forstå de fleste aspektene ved denne krigen. Boka kommer derfor til å ha aktualitet i mange år fremover, tenker jeg.

Det er langt mellom de virkelig gode bøkene om Afghanistan, men selv vil jeg særlig trekke frem disse to bøkene, som jeg selv har lest og omtalt på bloggen min:
- Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer: "Alt dette kunne vært unngått" - En reise gjennom det nye Afghanistan (2014)
- Fredrik Barth: "Afghanistan og Taliban" (2008)
Et par andre bøker det kan være verdt å merke seg er dessuten "Drømmekrigen" av Anders Sømme Hammer og "Brødre i blodet" av Emil Johansen - i tillegg til en rekke skjønnlitterære bøker som kan bidra til å belyse det afghanske folkets situasjon. Sentrale forfattere er i så måte Atiq Rahimi, Yasmina Khadra og Khaled Hosseini. Dessuten ønsker jeg å trekke frem filmen "Osama", som regissøren Siddiq Barmak står bak.

Den første boka - "Alt dette kunne ha vært unngått" - handler i all hovedsak om hvordan det har gått i Afghanistan, den andre - "Afghanistan og Taliban" - om hva som er det største problemet i Afghanistan: alle stammene og alle soldatene som skifter side i konfliktene før man får snudd seg. De som før var ens allierte, blir fort ens fiende - men da med kunnskaper om dine strategier i den samme konflikten. Et element som også Fredrik Græsvik er innom, er vestens manglende ivaretakelse av sivilbefolkningen, som primært er opptatt av sin egen sikkerhet her og nå. Å tenke på dette i neste uke kan være for sent ...

"Den tapte krigen" begynner med å tegne et bilde av Vesten før 11. september 2001. Sikkerhetstjenesten i USA mottok mange tegn på at noe var i gjære i ukene før, men dette var et nokså konstant bilde som ikke avvek fra hvordan det jevnt over pleide å være. I Nord-Afghanistan ble den afghanske opprørslederen Ahmed Shah Massoud drept den 9. september, og senere viste det seg at Al-Qaida sto bak.

På tidspunktet for 11. september hadde det vært stortingsvalg i Norge, hvor Arbeiderpartiet hadde gjort det dårligste valget siden krigen. Den nye regjeringen Bondevik var fremdeles ikke dannet da sjokkmeldingene om angrepet på USA rullet inn over nyhetskanalene. Basert på datidens sentrale politikeres memoarer, nyhetskilder og utallige intervjuer, tegner Græsvik et detaljert bilde over det som skjedde. I denne konteksten kommer alle de fatalt forhastede beslutningene i et særdeles dårlig lys.

"Og det var kanskje det største problemet i dagene etter 11. september. Vi ble alle grepet av en form for massehysteri som både statsledere og media bidro til å hausse opp. Det var våre lederes oppgave å sørge for å ta de riktige avgjørelsene, men det var vanskelig i det krigsopphissende klimaet som rådet. Når den ene etter den andre i ettertid sier at avgjørelsene som ble tatt var forhastede og beslutningsprosessen preget av varierende grad av panikk, viser det at mange av dem egentlig ikke evnet å lede i krise på en tilfredsstillende måte." (side 57)

Angrepet på USA føltes som et angrep på alt Vesten sto for - frihet og demokrati. "Det var et angrep på oss alle". Uten klart definerte mål, ble Afghanistan og Taliban angrepet - fordi de lot Osama bin Laden og hans kumphaner trene og oppholde seg på afghansk jord. Taliban hadde ikke gjort Vesten noe, og man overså det faktum at det etter årtier med krig faktisk var en slags ro og orden i Afghanistan tross alt (slik jeg har forstått det). Kvinnenes situasjon var riktignok meget dårlig, men uansett hvor mye Vesten i senere år har forsøkt å forsvare krigen som sådan utfra humanitære hensyn, var det i alle fall ikke kvinnenes manglende rettigheter i det afghanske samfunnet som førte til krig. Den presidenten som etter hvert fikk støtte fra Vesten til å styre et samlet Afghanistan har heller ikke gjort kvinnenes situasjon spesielt enklere ...

Oppildnet av å vise krefter i Midtøsten i en tid hvor Afghanistan burde ha vært mer enn nok å "gape over", innledet USA samtidig til krig mot Irak. Dette ble en gigantisk tabbe. Når man også legger til at det ikke forelå noen tilfredsstillende samlende plan for angrepet - ikke annet enn iveren etter å ta Saddam Hussein, nærmest koste hva det koste ville - skjønner man at dette ikke kunne gå bra. Det skjønte også flere, og dermed fikk ikke USA den FN-støtten de hadde håpet på. Når man legger til at "bevisene" mot Irak var forfalsket, så måtte det gå som det gikk: enda et land slengt ut i et kaos uten sidestykke. Målet var "bekjempelse av terror", men middelet kunne knapt vært verre egnet til å oppnå akkurat det. Vi kan vel - uten å ta for hardt i - si at det er det stikk motsatte som er oppnådd ...

"I desember 2011, nesten åtte år etter invasjonen, trakk amerikanske styrker seg ut av Irak etter å ha brukt mesteparten av de siste årene av den lange krigen til å beskytte seg selv. De etterlot seg et land i borgerkrig. Det var et langt verre sted for irakere flest å være enn da diktatoren Saddam Hussein styrte landet med jernhånd.

Irakkrigen var et sidespor. Ja, et regelrett blindspor. Tilliten og sympatien Bush og USA hadde fått i verden etter angrepene 11. september 2001, forsvant hos mange. Ikke bare blant amerikanernes allierte, men enda viktigere blant potensielle fiender der ute i de store muslimske folkemassene. Samlet virket Krigen mot terror nå mer enn noen gang som et vestlig korstog mot muslimene. Ampre fronter tilspisset seg, og venner ble fiender. Bush klarte å gjøre verden til et farligere sted, og vi ble med ham - også da han mistet totalt fokus på å stille de som sto bak angrepene mot USA 11. september 2001 til ansvar. Vi fortsatte å stå ved USAs side i Afghanistan, også etter at Irak-krigen hadde gjort det tydelig at amerikanerne hadde en taktikk som ikke bidro til å gjøre verden tryggere. Tvert i mot." (side 105)

Fredrik Græsvik redegjør for mange enkelthendelser under Afghanistan-krigen, blant annet slaget om Banken i Maimana, der soldatene ble møtt av et bakholdsangrep i november 2007. Alt for mye av motstanden mot internasjonal intervensjon ble i denne perioden tilskrevet karikaturtegningene av Mohammed.

"Det var noe annet og langt farligere som hadde trigget aggresjonen mot de utenlandske soldatene: En underliggende forakt for utlendinger som gjorde livet vanskeligere for et folk som drev med utstrakt handel over porøse landegrenser. Mange av Afghanistans smuglerruter for blant annet narkotika går gjennom denne provinsen. Nordmennene var i ferd med å bli en utfordring for de som ville fortsette med ulovlig handel." (side 124)

Græsvik er også innom fredsprosessene som ble ledet av USA, og som aldri tok inn over seg at Tailban fremdeles var en viktig maktfaktor, selv om de var fordrevet fra Kabul. Veldig tidlig i invasjonsprosessen hadde for øvrig Taliban vært i dialog-modus, men det var aldri interessant å snakke med dem. Dette betegner Græsvik som en tabbe - og han er ikke alene om å mene dette.

Uten på noen måte å glorifisere innsatsen til de norske soldatene i Afghanistan, tar Græsvik til orde for å vise frem litt av hva det innebar å være soldat i dette landet - og det i en konflikt som sentrale norske politikere vegret seg for å kalle krig. Det blir litt som danskene forsøkte å formidle i filmen "Armadillo", og krigsveteranen og forfatteren Phil Klay forsøker å skildre i krigsnovellesamlingen "Hjemkomst". Noen ganger skapte media selv problemer, ved å trekke ut enkeltepisoder som var svært situasjonsbetinget, og som handlet mer om indrejustisen blant soldatene enn ting vi andre egentlig trengte å kjenne til.

Allerede i desember 2001 ble Hamid Karzai tatt i ed som overgangsadministrasjonens leder i Afghanistan. I juni 2002 ble den samme mannen tatt i ed som Afghanistans president.

"Man trenger ikke å dykke dypt ned i Afghanistans historie for ¨forstå at byggingen av en statsmodell med en sterk sentralmakt ikke var det smarteste man kunne foreta seg. Det var i hvert fall ikke det enkleste. En rekke folkegrupper med forskjellig kultur og med sterke historiske motsetningsforhold gjør det nærmest umulig å styre nasjonen fra Kabul. Nøkkelen til suksess kunne være å desentralisere makten. En løsere føderasjon av flere stater ville trolig være enklere å bygge, og gitt et sikrere resultat." (side 215)

Og videre:

"I 2004 befant det seg bare 15 000 amerikanske soldater i Afghanistan, et land med 30 millioner innbyggere. Tre år senere, i 2007, etter at opprøret hadde økt betraktelig i styrke, befant det seg fortsatt forholdsvis få amerikanske soldater i landet. De var nå 25 000 mann. Når Obama overtok, befant det seg 32 000 amerikanere i Afghanistan. Disse kjempet sammen med 29 000 soldater fra andre Natoland. Samtidig hadde USA over 160 000 soldater i Irak. Dette viser hvor store feilprioriteringer det var snakk om. Hadde Bush latt Irak være i fred, og samtidig valgt en strategi som ikke la grunnlag for rekruttering til Taliban, hadde han kanskje hatt muligheten til å kontrollere situasjonen i Afghanistan." (side 226)

Jakten på Obama bin Laden fortsatte, og i mai 2011 lyktes det amerikansk etterretning å ta livet av ham. Men var kampen mot terror av den grunn vunnet?

Græsvik påpeker at Taliban er en gruppe forkvaklede sjeler, men at argumentene for å inkludere gruppen i fredssamtaler er at de faktisk er der, og at man derfor blir nødt til å forholde seg til dem. "Å fjerne dem eller ignorere dem er ikke mulig. Å forhandle med dem betyr ikke å akseptere deres politikk, men å forholde seg til realitetene." (side 243)

Etter mange år med krig, hardnet motstanden i det afghanske folket, og antall selvmordsbomber - hovedsaklig rettet mot sivile - hadde steget betydelig. Dette kostet også mange soldater livet.

"I dagene etter 11. september 2001 kom det signaler om forhandlingsvilje fra Talibans side. Det dreide seg om å utlevere Osama bin Laden til en tredjepart, for eksempel Osama bin Ladens egentlige hjemland Saudi-Arabia. Hadde amerikanerne fulgt dette sporet, kunne de satset på en begrenset militæraksjon i Afghanistan. En aksjon som først og fremst ville slått ut al-Qaidas treningsbaser. Nato hadde sluppet å sende inn mange hundre tusen soldater, og USA kunne spart seg igangsettingen av en omfattende regimeendring." (side 269)

Videre skriver Græsvik på side 273 at amerikanerne gjennom alle tider har vist en foruroligende manglende evne til å forstå at verdensopinionen kan støtte andre syn, andre ledere og andre ideologier enn deres eget. Denne største svakheten ved USA har bidratt til dårlig krisehåndtering i forholdet til Kina, Sovjet og senere Russland. Men det kanskje verste av alt: "Vår svakhet er at vi spiller med det tapende laget fordi vi frykter konsekvensene av et kjøligere forhold til kjempen i Vest."

Græsvik tar også for seg noen av de utfordringer man som krigsreporter kommer borti. Noe handler om redaksjonens prioritering av stoff, og at man ikke kan være over tid på et sted og følge utviklingen tett. En og samme reporter skal gjerne dekke både Afghanistan, Irak og den arabiske våren ... Ønsket om å ivareta sikkerheten til egne ansatte og ønsket om en god historie, gjør at redaksjonene ofte tyr til frilansstoff fra kompliserte krigssoner. Det gjør noe med vinklingen, og nettopp derfor er bøker som dette, der dedikerte journalister har gravd seg dypt ned i de kildene som foreligger, og deretter tegner et balansert bilde av hva det hele dreier seg om, viktige. Akkurat i dette synes jeg Fredrik Græsvik har lykkes godt! Så får det heller være at mye av stoffet er kjent for dem som har fulgt godt med underveis. Dette måtte imidlertid være med for at boka skulle fremstå som en komplett fremstilling av krigen i Afghanistan, hvilket jeg antar har vært forfatterens ambisjon.

"Den tapte krigen - Norge i Afghanistan" er et solid stykke arbeid, som jeg mener inneholder en balansert fremstilling av krigen i Afghanistan. Det eneste jeg savnet var at Norges innsats i enda større grad hadde vært plassert inn i en bredere kontekst, men det var ikke målet med boka, jf. dens tittel. Det er selvsagt lett å være etterpåklok, men slike bøker burde leses av våre politikere med tanke på å trekke lærdom ut av dette. Det kommer garantert verdenskonflikter senere, hvor lærdommen vil kunne komme til nytte! Evnen og viljen til evaluering står imidlertid sentralt i læringsprosessen i så måte.

Det er svært merkbart at det er en dyktig journalist som har skrevet boka, og dette er en form for journalistikk jeg gjerne hadde sett at det var mer av i våre medier! Nyansene, respekten for de involverte på alle sider av konflikten og analysene han foretar - alt bærer bud om klokskap og en dyptpløyende forståelse for hva det hele dreide seg om når det kom til stykket! (Boka kunne for øvrig ha tjent på noe bedre korrekturlesing.)

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Litt sent ute med mitt bidrag denne helga, men bedre sent enn aldri ... Har nettopp vært hos foreldrene mine. Var der fra fredag og frem til nå. De bor bare 20 min unna med bil, ikke verst det:)

Jeg har nettopp blitt ferdig med Nøkkelen, siste bok i Engelsforstrilogien av Mats Strandberg og Sara B.Elfgren. Det var en fantasytrilogi for ungdom. Og jeg skal nå begynne på Nøkkelmakeren av Gert Nygårdshaug. Og den nye nattlektyren er Jeg sluttet å telle dager av Caterina Cattaneo. Ved siden av leser jeg: Too good to be true: The colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand.

Og godt å vite at du har fått leselysten tilbake. Ha en god helg videre. Jeg skal fortsette å lese videre i bøkene mine. Ikke så mye annet å finne på.

Kjipt at jeg blir hentet og fraktet av foreldrene mine for har hatt kjøreforbud siden juni i fjor. Både legen og nevrologen har gitt meg kjøreforbud inntil videre pga svimmelheten og det er kjipt. Savner å kjøre. Men, men, man får ikke lov til alt her i livet, tydeligvis.

Andre bok i Hillevåg-triologien

Om boklanseringen

Det er en fest og rett og slett en stor begivenhet hver gang Tore Renberg kommer ut med en ny bok! Etter å ha lest første bok i det som skal bli Hillevåg-triologien (eller Texas-serien som forfatteren selv ynder å kalle den), er det skapt et avhengighetsforhold til resten av serien. Jeg må jo bare få vite hvordan det går videre med hovedpersonene i boka!

Tore Renberg (f. 1972) har tidligere utgitt bøker innenfor de fleste genre; romaner, kortprosa/essays, noveller, barnebøker, dramatikk, tegneserier og filmmanus. (Kilde: Wikipedia) At mannen også har talenter på scenen - ja, at han faktisk kan synge og det med en innlevelse selv den "beste" smørsanger kan misunne ham - fikk jeg og flere med meg erfare tidligere i høst. Jeg var en av dem som var så heldig å få tak i billetter til boklanseringsturnéen han kjørte sammen med Tønes, Lemen og Karl Ove Knausgård. Makan til sceneshow og boklansering som det vi var vitne til på Sentrum Scene den 14. oktober i år, skal man faktisk lete lenge etter! Nå var det selvsagt ikke smørsanger, men hardkokt rock av den typen som ga flashback til min egen svunne studietid i Bergen på 1980-tallet, som vi fikk fra scenen - i alle fall da Renbergs og Knaugsgårds band Lemen opptrådte.

Underveis oppsto det en slags eufori, der vi i salen opplevde absolutt alt som ble oss servert som svært, svært fantastisk! Og underveis var det vel nesten slik at vi som var til stede opplevde Hillevåg-triologiens Jan Inge - eller Jani - som Tore Renbergs hittil godt skjulte alter-ego ... Det var definitivt noe der ...

Kort om første bok i Hillevåg-triologien - "Vi ses i morgen"

(Spoiler for dem av dere som ikke har lest denne boka - hopp derfor over dette dersom du ønsker å lese første bok i serien.)

Handlingen i denne boka foregår i løpet av tre dager. Sentralt i handlingen står Hillevåg-gjengen som består av Jan Inge/Jani, Rudi og Cecilie/Chessi. Jani og Chessi er søsken, mens Rudi og Chessi er kjærester. De driver et flyttebyrå, men det er egentlig kun et skalkeskjul for deres kriminelle virksomhet, som består i å gjøre innbrudd og gjennomføre torpedoppdrag.

Parallelt følger vi den vakre barnehjemsgutten Daniel William Moi, som fordreier hodet til kristne Sandra fullstendig. Midt oppi alt dette får Hillevåg-gjengen et noe uvanlig oppdrag. De skal hjelpe alenepappaen og gjeldsslaven Pål med et lån, slik at han kan håndtere spillegjelden sin. Hillevåg-gjengen vet råd, og planlegger et fabrikert innbrudd hvor Pål skal lemlestes "litt" for å få inn forsikringspenger. At det bygger seg opp til en skikkelig katastrofe, burde ikke overraske noen - særlig ikke når vi legger til at Rudi lider av ADHD, mens vietnameseren Tong, som kommer ut av fengselet tidsnok til å være med på det hele, knapt har empati for noen ... Mens Chessi kun lever gjennom Rudi, og Jani prøver å holde kontrollen over den uregjerlige gjengen ...

"Angrep fra alle kanter"

I bok nr. 2 introduseres vi for ungguttene Rikki og Ben. De er oppvokst under særdeles vanskelige forhold, med en mor som er bipolar og som knapt kan sies å fungere, og med en far som tjener masse penger han helst ikke vil bruke - i alle fall ikke på familien sin - og som aldri er hjemme. Guttene sniffer bensin for å slippe bort fra virkeligheten.

"Frem til Ben fylte seks og Rikki syv, så folk knapt forskjell på de to sandnesungene til Melissa Dahle og Frank Martin Digervold. De var guttete og de var støyende, like av utseende, der de satt og lekte i hagen oppe på Trones. Men sommeren 2003 endret det seg. Lille Ben fikk en skarphet i øynene. Han tok ut distanse til verden, og først og fremst til broren. Når Melissa kledde på dem om morgenen, nektet han å gå i like klær som Rikki. Når de skulle spise middag, satte han seg på motsatt side av bordet for broren. Hvis Rikki gråt, lo Ben. Hvis Rikki løp, sto Ben. Han begynte å sende blikket granskende rundt seg, han begynte å se på folk som om han vurderte dem, voksent, fra topp til tå. Den han betraktet med hardest interesse, var storebroren Rikki. Det var som om han tok målene hans høyde, bredde, omkrets, dybde, og sammenlignet dem med sine egne. Det var som den lille gutten oppdro sin egen personlighet i kontrast til Rikki. Det var som om han følte seg fornærma over å ha vært så lik et annet menneske."

Hjemmet deres gror ned av skitt når moren er nedfor og ikke fungerer, og hun er knapt i stand til å ta vare på seg selv - og langt mindre av sønnene. Eldstedatteren har for lengst flyttet ut, bort fra Digervold-familiens manglende familielykke.

I bokas åpningsscene finner guttene, som har rukket å bli hhv. 15 og 16 år gamle, masse penger i huset - massevis av tusenlapper som faren må ha stukket bort. Hvor kommer de fra? Guttene bestemmer seg for å rømme hjemmefra, og hva er vel mer nærliggende enn å oppsøke Rudi, onkelen deres. Onkelen som faren tidligere kom på kant med, og som de ikke har sett på mange, mange år. Faren som tilga broren sin alt - unntatt medvirkningen i en pornofilm i sin ungdom. Akkurat dette kommer han bare ikke over.

Ben insisterer på at de skal gå til Hillevåg, og underveis begår de noen kriminelle handlinger som innbringer penger. Vel fremme på Hillevåg møter de et kaos uten sidestykke. Huset som Jan Inge, Chessi og Rudi bor i, er en illeluktende rønne. Dessuten skal Rudi snart bli far. Chessi er nemlig gravid, men uten at Rudi vet det, aner hun ikke hvem som er faren til barnet - Rudi eller Tong. Det har oppstått komplikasjoner og Chessi er innlagt på sykehus, og Rudi holder på å gå ut av sitt gode skinn, så engstelig er han for at Chessi skal dø fra ham. Man kan vel ikke akkurat si at guttene blir tatt i mot med entusiasme - inntil de viser frem alle pengene de har ranet til seg på et tivoli.

Jan Inge er forelsket i Beverly, en amerikansk kvinne av det ferme slaget og med en noe mystisk bakgrunn. Selv er han godt i stand, men han forsøker å trene for å gå ned i vekt. Han vil så gjerne ha et annet liv enn det som ble ham til del. Med den nyvunne kjærligheten i livet sitt og det faktum at søsteren venter barn, ønsker Jan Inge at de skal bestrebe seg å leve normale liv som lovlydige borgere. Innbruddsbransjen er ikke så innbringende som tidligere, fordi folk har alt de trenger og heller kjøper nye ting enn brukte av tvilsom opprinnelse. Men først skal et siste kupp gjennomføres ...

Midt oppi dette kaoset dukker altså Ben og Rikki opp, og tilbyr Hillevåg-gjengen en innbruddsplan som skal komme til å gjøre store omveltninger i livene deres ... Mens huset fylles av nye gjengmedlemmer, heriblant Daniel William Moi og andre som ikke er helt i vater, de heller ... Det bygger seg opp til en ny katastrofe.

Min vurdering av boka

Gjensynet med den dysfunksjonelle Hillevåg-gjengen og deres medspillere var så og si slik jeg hadde forestilt meg dette. I denne boka tar riktignok nok Tore Renberg spranget ut i det nesten parodiske i sine personskildringer, og dette gir nok boka mer karakter av underholdning enn virkelig dyptpløyende litteratur. Noe av dette kjenner jeg igjen fra bøkene om Jarle Klepp. Spenningsmomentene er skarpslipte, med cliff-hangere slik vi kjenner fra krim-genren. Spenningen dras dermed mer ut, og dette redder de noe lengre mellomspillene i romanen, som ellers kanskje kunne ha blitt litt langtekkelige. Humoren er også mer fremtredende i denne andre Hillevåg-boka. Riktignok slik at det tidvis kjentes uanstendig å le ... på en måte. Men like fullt: dette er en fornøyelig bok med et fornøyelig persongalleri - i all hovedsak.

Vi kommer noe dypere inn i motivene og beveggrunnene til hovedpersonene enn hva jeg husker fra "Vi ses i morgen" - særlig med tanke på hvordan de betrakter hverandre. Dermed får denne andre boka et litt dypere lag inn i det psykologiske, tross alt. Men ikke dypere enn at stereotypene begrenser det hele noe, og gjør det litt forutsigbart hvem som havner på skråplanet og hvem som ikke gjør det. Vi aner også i denne boka at det ikke bare er miljø, men også arv som blir avgjørende for hvilke muligheter man har i livet. Ikke minst hva det innebærer å ha Digervold-gener ... Det skal sterke skuldre til for å bære disse genene med en viss stil.

Mens Hillevåg-gjengen tross alt har hatt en slags moralsk kodeks å forholde seg til, er de yngre medlemmene som blir tatt opp i gjengen i bok nr. 2 langt mer hardkokte. Et viktig element skiller nemlig disse fra Jani, Chessi og Rudi: rus! Og det er vel nettopp denne forskjellen mellom generasjonene som kommer til å bli tema i den tredje boka, aner det meg ...

"Angrep fra alle kanter" bærer preg av å være boka i midten av en triologi, og den må derfor ses nettopp i denne konteksten. Jeg storkoste meg med boka, som jeg valgte å høre som lydbok - ikke minst takket være han som må være verdens beste forfatter-oppleser av egne bøker: Tore Renberg! Om denne andre boka hadde noen svakheter og skjønnhetsfeil, ble dette til fulle "reparert" gjennom forfatterens egen opplesning. Her leser han på klingende stavangersk til tross for at boka vitterlig er skrevet på bokmål, og bare dette i seg selv gjør lyttingen til en fest! Som en anmelder sa tidligere i høst: Djises, for en bok!

"Angrep fra alle kanter" når ikke helt opp til den første boka i Hillevåg-triologien, men det var vel heller ikke å forvente. Rammen for triologien er på mange måter lagt, og dermed har det nok ikke vært så enkelt å tilføye noe helt nytt og overraskende i bok nr. 2 - utover at Ben og Rikki har dukket opp. Slutten kom veldig brått og uventet på meg, og jeg tenkte "Nei - det kan ikke være slutt allerede nå!?" Dermed har jeg bare en bønn til slutt til Tore Renberg: Skynd deg å skrive den neste boka! Jeg venter i lengsel og smerte!

Årets beste julegaveidé!

Frank Aarebrot (f. 1947) er professor i sammenlignende politikk ved Institutt for sammenlignende politikk ved UiB. Blant annet. Hans engasjement strekker seg imidlertid langt ut over universitetets "andedam". I tillegg til at han har medvirket og bidratt til en del publikasjoner, er han kanskje for folk flest mest kjent som valg- og partipolitisk kommentator. Skjønt han med sin tilknytning til Arbeiderpartiet nok ikke har blitt ansett som helt nøytral i så henseende ...

For å si det sånn: Aarebrots partipolitiske tilknytning preger i aller høyeste grad hans siste bok "200 år på 200 sider", og det er kanskje nettopp derfor hans historieformidling har tatt meg og andre fullstendig med storm? For det er noe litt uærbødig over hans fortelling, hvor han er kritisk til konservatismen og de såkalt samfunnsbevarende strukturer, mens han er en stor beundrer av alle dem som banet vei for fremskrittet. Og fremskrittet - det besto for en stor del av å slippe fattigfolk frem, gi kvinnene flere rettigheter, avskaffe forhistoriske begreper som "lausunger", gjøre det mulig for folk flest å ta seg høyere utdannelse osv. Han tar dessuten et oppgjør med våre holdninger f.eks. overfor Saudi-Arabia, og minner om at det faktisk ikke er så lenge siden kvinner her til lands ble halshugget for umoral. Det skjedde etter middelalderen - faktisk i den såkalte opplysningstiden. Rasehygiene har vi også drevet med - etter andre verdenskrig! Dette var mao. ikke noe Hitler fant på helt av seg selv. Aarebrot gjør i denne boka historie til fantastisk underholdning, uten at han av den grunn mister seriøsiteten av syne. Ingen bør nemlig være det minste i tvil om at denne mannen har peiling på det han snakker om! Alt han prediker, henger sammen - ja, det henger nettopp sammen med hans verdisyn, som igjen bærer preg av sosialdemokratiets grunnverdier.

Jeg var blant dem som ble sittende fjetret til TV-apparatet den kvelden i februar i år da Frank Aarebrot holdt det som er blitt kalt hans livs foredrag - nemlig Norgeshistorien fortalt på 200 minutter. Og jeg som ikke engang liker å bruke en hel kveld på TV ... Jeg visste ikke den gangen at det skulle bli bok av forelesningen. Da boka kom på lydbok var jeg i alle fall ikke i tvil om at jeg skulle høre hans foredrag om igjen. Og før jeg var ferdig med å lytte meg gjennom lydbokutgaven, skjønte jeg at jeg jo bare måtte ha papirutgaven av boka også, så den har jeg kjøpt. Jeg spår at denne boka kommer til å bli årets julegave! Egentlig burde lydboka fulgt med papirutgaven, fordi man for å få fullt utbytte av den både bør høre Aarebrots fantastisk engasjerte stemme og lese og bla i boka selv (som for øvrig inneholder mange bilder som er gravd frem fra historiske arkiver m.m.). Dessuten er dette en bok for hele familien - store som "små" - og hvor alle da ville kunnet velge den formen som passer best for den enkelte - lytte eller lese eller altså begge deler!

"I en ramme på 200 minutter, eller som i denne boka, 200 sider, sier det seg selv at det er umulig å tegne et fullstendig bilde av samfunnsutviklingen. Jeg ser på min virksomhet som å være en statsvitenskapelig flanør - en eldre akademiker på spasertur gjennom historien. Jeg hilser på noen på min vei, andre treffer jeg ikke selv om de er viktige, og atter andre kan jeg ha kommet i skade for å overse." (fra Aarebrots forord i boka.)

Denne boka er ikke bare for dem som elsker historie. Den er også for dem som ikke tror at de er opptatt av historie, men som kommer til å bli mer interessert etter å ha lest boka. Det er noe med alle linjene Aarebrot trekker opp, og hvor hovedessensen bør være kjent for de aller fleste, men hvor måten å betrakte det hele på må kunne sies å være både nytt og originalt.

Aarebrot forteller Norges-historien vår på en meget personlig måte ... som når han meget indignert forteller om Norges første kvinnelige doktorrand som ble nektet en akademisk stilling i Oslo (det var nemlig forbudt for kvinner å bekle den type stillinger på slutten av 1800-tallet), og hvor andre land enn vårt fikk gleden av kvinnens genialitet. Vi får også høre bakgrunnen for at det i det hele tatt var mulig for Norge å lage en grunnlov i 1814 - etter den ufrivillige isolasjonen som kom mellom Danmark og Norge i forbindelse med Napoleonskrigene. Sjøblokaden førte riktignok til at mange sultet i Norge, men i den andre enden kom det altså noe godt ut av det. Samtidig som Aarebrot ettertrykkelig avkler myten om at Grunnloven innførte noen form for demokrati i Norge ... Det kom først senere. Jeg leste også med stor interesse om de kondisjonertes frykt for at fattigfolk skulle komme seg opp og frem her i verden, og derfor forbød dem å samles. Som om de trodde at det kunne bli revolusjon av mindre ... Vi får høre om haugianerne, thranittene og kvekerne, om utvandringen til Amerika (som var eneste farbare vei for fattigfolk som ikke lenger orket undertrykkingen i Norge) osv.

Andre grupper som ble holdt nede var samene. De ble behandlet på til forveksling samme måte som amerikanerne behandlet sine indianere: med fri flyt av alkohol, slik at de kunne få litt drahjelp for å gå til grunne i rusproblemer ...

Aarebrot er riktig morsom og festlig - som når han beskriver jappetiden på 1980-tallet. Han er sarkastisk og ikke rent lite skadefro når han beskriver jappene, og det er tydelig at han ikke har mye til overs for folk som sløser og slenger rundt seg med (andres) penger. Det er lett å se for seg at fråden står rundt munnen hans mens han leser.

"Jappetiden er nærmere bestemt tidfestet til årene 1983 - 87. Jappene var et annet ord for nyrike, egoistiske oppkomlinger som aller helst ønsket å leve i sus og dus og briljere med rådyre biler og boliger. De var et produkt av oljealderen og de enorme kapitalmengdene som landet vårt ble "velsignet" med." (side 165 i papirutgaven) - alt under overskriften "Da bankene skjemte seg ut" ... rett og slett i de dager da bankene "slengte penger etter folk". Man blir jo sittende og humre og le av måten Aarebrot forteller historiene på, men alt er like fullt meget lett gjenkjennelig for oss som ikke bare levde på den tiden, men som også var så pass voksne at vi fikk med oss det som skjedde, mens det skjedde! Sarkasme eller ei - Aarebrot beskriver jo virkeligheten slik den rent faktisk fortonet seg.

Da Eidsvoll-forsamlingen laget Grunnloven vår, var de fleste tilstedeværende det vi i dag ville ha kalt innvandrere. De var ikke født i Norge, og kvinner glimret med sitt fravær. Aarebrot har gjort et lite tankesprang og har konstruert "sin" Eidsvollforsamling helt til slutt i boka. Foruten Einar Gerhardsen (som erstatter Christian Magnus Falsen - grunnlovens "far"), har han med seg Karen Christine "Kim" Friele (pga. hennes utrettelige kamp for å avkriminalisere homofili), og Hadia Tajik og Abid Raja er med. Og for dem som trodde at de to sistnevnte er med fordi de er innvandrere, så minner han om at de tar feil. For verken Tajik eller Raja er innvandrere, født som de faktisk er i Norge. Det er deres foreldre som er innvandrere. Tajik er med som en nynorsktalende rogalending - Raja som en rappkjeftet Oslo-advokat.

Avslutningen av boka er like storslagen som hele bokprosjektet. Her konstaterer Aarebrot at det er påfallende hvor mange av de store stegene mot et bedre demokrati som har vært tatt av "kvinner og menn langt fra maktens korridorer".

"Det går en linje fra haugianere og thranitter til kvinnesaksforkjempere og homoaktivister. Det er vel slik at de rettighetsløse blir rettighetsforkjempere. "Den vet best hvor skoen trykker, som har den på." Men de som stilte seg i spissen for det folkelige engasjementet, hadde ofte kunnet leve et trygt og behagelig priviligert liv. Likevel valgte de kampen for demokratiet.

I jubileumsåret 2014 står kampen om barns rettigheter. Sentrale myndigheter skal veie "innvandringsregulerende hensyn" mot "hensynet til barns rettigheter". Det gjør de nok med den samme flid og kjælighet som de gamle embetsmenn. Barnet, som ikke kjenner noe annet land enn Norge, står der naken og rettsløs. Da gleder det en gammel demokrat at naboer, bygder og lokalsamfunn engasjerer seg atter en gang for andres rettigheter. De følger dikteren Arnulf Øverlands oppfordring: "Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv." (side 195)

Denne historieboka blir årets julegave! Akkurat det er jeg veldig sikker på! Boka treffer ikke helt få strenger hos flertallet av etterkrigstidens klassereisende, som fremdeles ikke har glemt bakgrunnen sin ... tror nå jeg. Aarebrot har en sjelden evne til å gjøre historien vår både morsom og interessant! Ikke til å undres over at han er en av få professorer ved universitetene våre som kjører for fulle hus når han står på talerstolen! Han har flotte analyser, og det er fascinerende å høre på ham!

Denne boka er det rett og slett et must å sikre seg! Jeg har den nå både i lyd og papir, og jeg mener at jeg trenger begge deler for å få fullt utbytte av boka! Løp og kjøp, sier jeg!

En annerledes krigshistorie. Ingrid Storholmen har levendegjort menneskene som var med i Tirpitz - 12.11.2014 er det 70 år siden krigsskipet ble senket - forfatteren blir til stede i Tromsø ved markeringen. (Mer om boken i bloggen )

Er du som Billie Ve og er redd for alt mulig, eller er du modigere enn henne og kanskje til og med ikke redd for noe?

Møt Billie Ve. Jenta som er redd for absolutt alt! Og hun må bare gjøre ting hun ikke liker å gjøre. Hun må for eksempel gå orientering og gå på håndballtrening fordi foreldrene hennes vil at hun skal være mer aktiv. Selv hater hun begge deler. Samtidig er Billie veldig opptatt av sykdom. Hun leser alt om sykdom og innbiller seg fort at hun har det ene og det andre. Dessuten går hun ikke overens med noen. Hun går ikke overens med de andre håndballjentene eller noen i klassen. De er bare ute etter å være ekle mot henne. Hvordan skal hun holde ut? Ikke nok med det; hun får invitasjon til å være med på klassetur. Læreren tar henne og "klassekameratene" hennes med på klassetur til skogs og Billie bare håper at turen blir avlyst, men det blir den selvsagt ikke. Bare noen dager før har hun sett en plakat i hennes nærområde om grimarer, men hva er grimarer? Uansett, det høres ut som noe farlig og hun er redd for at hun kanskje kommer til å møte grimarer (hva det nå enn er) i skogen. Og Billie Ves verste mareritt blir til virkelighet når hun forsvinner fra de andre. Vil hun finne veien tilbake eller blir hun lost for alltid?

Jeg hadde ikke hørt om boka før jeg fikk den i posten, men så nysgjerrig som jeg er leser jeg alle bøkene jeg får. Så om bøkene er kjente eller ikke, gjør ikke meg noe for jeg leser stort sett alt og fra alle målgrupper. Så kan godt si at jeg er en altetende leser! Denne boka er en blandig av spenning, mysterie og humor. En liten godtepose. Man blir kjent med hovedpersonen Billie Ve på godt og vondt, og livet hennes tar mange rare vendinger. Hun roter seg bort i de utroligste ting. Selv om boka var forutsigbar for min del, var boka underholdende på mange måter likevel. Det var lett å se for seg Billie Ve som person og alle situasjoner hun havner opp i underveis. Hun er meget levende og har noen livlige tanker selv om de er litt dystre, nesten sarkastiske. Hun tenker det verste om alt, men hun får det ofte til å virke komisk også. Man vil bare tro og håpe det beste for henne, men å være Billie er visst ikke bare, bare. Hun havner opp i den ene underlige situasjonen etter den andre og vi lesere blir hengende med.

Selv om boka var forutsigbart for min del og at jeg visste hvilken retning dette ville ta, er det ikke den verste boka jeg har lest i år. Jeg har lest mange bøker som er beregnet for barn og ungdom i år som har vært umåtelig kjedelige og handlingsløse. så denne var heldigvis en av de bedre. Et lite moderne eventyr, og syns det hadde vært litt morsomt hvis denne boka ble gjort om til en tv-serie. Konseptet hadde passet så utrolig godt til det. For handlingen har en stor dose fantasi, spenning, kreativitet og humor. Så det hadde blitt et fint lite tv-konsept, mener jeg i alle fall. Tror kanskje handlingen hadde passet bedre inn i en tv-serie enn bokformat?

Billie Ve er vel litt forutsigbart for oss voksne, men likevel syntes jeg at den var underholdende, hadde sine spennende høydepunkt og morsomme øyeblikk. Billie Ve var i hvert fall noe for seg selv og tror nok at boka blir satt pris på som høytlesing av lærere som underviser de yngste skoleklassene.

Usikker på hva som kan passe for en 14-åring, men her er noen eksempler på god britisk humor (har ikke lest alle selv, men har lest nok om dem til at jeg tør å påstå at de ikke mangler litterære kvaliteter, alle er vel regnet som klassikere):

• Jerome K. Jerome: Three Men in a Boat
• Douglas Adams: The Hitchhiker's Guide to the Galaxy
• Kingsley Amis: Lucky Jim
• George Grossmith: The Diary of a Nobody
• E.F. Benson: The Mapp and Lucia novels
• Sue Townsend: The Secret Diary of Adrian Mole, Aged 13 3/4 (ungdomsbok)

Three Men in a Boat er tynn og fantastisk, noe av det morsomste jeg har lest (som ikke er Wodehouse - jeg deler din begeistring for han). Eventuelt noe av Stephen Fry, annet enn selvbiografiene).

Skjønte i dag at denne oppfattes som bildebok for barn der ute i den virkelige verden. I mitt hode er det så selvsagt at det er tegneserie for voksne, at noe annet ikke hadde falt meg inn. Som bildebok: ubrukelig! Som tegneserie: Fortsatt fascinert...

Denne vet jeg ikke om jeg skjønte noe av. Vet ikke om det er meningen at jeg skulle skjønne noe heller... Men likte jeg det? Si det...

Enig. Tenker slutten av barneskolen, begynnelsen av ungdomsskolen, men boka er verken troverdig eller spennende, synes jeg. Sliter også litt med språket, det er krøkkete og unaturlig i mine ører.

Nja... Tenkte jeg skulle lese den pga utsagnet "Å si til en som er utbrent at han må slappe av, er like nyttig som å si til en med økonomiske problemer at han må skaffe seg en million." eller noe liknende som sto sitert i en artikkel. Og denne er mer konkret og konstruktiv enn det meste som finnes om utbrenthet der ute. Men den er VELDIG amerikansk. I Norge jobber vi ikke 80 timer i uka og nekter å ta ut ferie, men jammen blir vi utbrent likevel. Dessuten er det et voldsomt fokus på vekt, kropp og utseende her. Og en del alternativt mumbo jumbo. Men det som er bra, er bra. :-)

Helt ok. Ikke hennes beste og ser lenge ut til å bli en klisje, men redder seg inn igjen.

Tidligere denne uka ble jeg endelig ferdig med evighetsboka: Barfotdronningen av Ildefonso Falcones. Den brukte jeg nesten i underkant to måneder på å lese ferdig. Sjeldent jeg bruker så lang tid på å lese ferdig en bok. Men handlingen var så treg at jeg slet virkelig å bli ferdig med den og jeg avbryter ikke bøker lenger. Det gjorde jeg da jeg var yngre, men nå fullfører jeg alle bøker jeg begynner på.

I helga skal jeg lese videre i Nøkkelen av Mats Strandberg & Sara B. Elfgren. Det er tredje og siste bok i Engelsforstrilogien og har snart kommet halvveis i boka. Og i natt blir jeg vel ferdig med Billie Ve av Julia Kahrs. Ved siden av alt dette leser jeg: Too good to be true: The colossal book of Urban Legends av Jan Harold Brunvand.
Så har mer enn nok med lesestoff denne helga også og godt er det.

Skulle egentlig på dåp til det andre tantebarnet mitt i dag, men jeg kom meg dessverre ikke i vei selv om jeg var innstilt på det. Sliter jo med svimmhelhetsanfall og kvalme, spydde i natt og da blir jeg ekstra sjanglen dagen etterpå (Føles ut som jeg har hatt fyllesyke i snart to år nå) . Så måtte bare droppe det selv om det ga meg dårlig samvittighet. Det er ikke lett å bli tidlig gammel. Lei av å sitte fast i en kropp til en 90 åring haha.

Og nå er det snart på tide med Farmen. Må jo se litt trash tv også ...

Og det er selvsagt lov å ha innvendinger! :-) Dette er forfatterens eget syn på krigen, ut fra det hun har fått tilgang på av opplysninger. Det finnes garantert flere vinklinger på denne i aller høyste grad kompliserte konflikten. Og jeg - jeg er bare i startfasen på å lese meg opp på temaet Syria, og er på ingen måte "utlært". Jeg regner med at det kommer til å bli skrevet atskillig flere bøker om denne konflikten etter hvert!