Bokelskere.no

Nå ble jeg ordentlig glad! Tusen takk!

Ingen årsak:) Vet det har gått før og at det går i reprise, men har ikke sett alle episodene selv så fin anledning å få det med seg. Interessant er det uansett:) Selv har jeg ikke noe som kan ta opp programmene som går på tv, men det gjør meg ikke noe. For er stort sett våken og får med meg det meste likevel:)

Takk:) (Og jeg er alltid ærlig i omtalene mine:) Jeg gir alltid forfattere jeg ikke har lest noe fra før av en sjanse til og liker jeg ikke forfatteren etter to bøker (sånn er det med alle forfattere) da gir jeg opp. Så det spørs om jeg vil like ham bedre etter Mengele Zoo eller ikke. Har forstått det sånn at han er en særegen forfatter. Håper bare han ikke er altfor sær for meg. Men hvis jeg ikke liker ham etter Mengele Zoo kommer jeg nok ikke til å lese mer av ha,. Jeg gir ikke forfattere mer enn to forsøk. Så det er harde bud, haha:) Så forfattere får alltid bare en sjanse til av meg og liker jeg ikke det de skriver da, gir jeg de opp:) Huff. føler meg slem, men det er jo så mange bøker som skal leses og som jeg vil lese, så da er det nødt til å være sånn. Vet ikke når jeg kommer til å lese Mengele Zoo. Det blir vel ikke før neste år. Må ha Nøkkelmakeren litt på avstand før jeg begynner å lese Mengele Zoo. Få bort skuffelsen først:)

Min regel når det gjelder forfattere jeg ikke har lest noe å av før, er å lese minst to bøker før jeg gir opp den og den forfatteren osv. Minst en sjanse til på hver forfatter. Det er min regel:) Så var uheldig av bokvalg, men gir ham en sjanse til senere. Vet ikke når. Har jo Mengele Zoo stående ulest i hylla og den er jo hans mest kjente. Skal lese den og gi ham en sjanse til, men ikke med det første. Alt til sin tid. Må få mer avstand fra Nøkkelmakeren før jeg begynner på Mengele Zoo, når skuffelsen i kroppen har lagt seg:)

Tynne bøker er som regel lettleste, men ikke i dette tilfellet. Brukte noen ekstra dager på å lese ferdig denne. Les hvorfor!

Gert Nygårdshaug er en forfatter som jeg ikke har lest noe av tidligere, men det er en forfatter jeg har hørt mye om. Jeg har hans mest kjente bok Mengele Zoo stående ulest i hylla. Hvorfor jeg ikke har lest den ennå, må du ikke spørre meg om. En dag skal den leses. Jeg aner ikke når. Sånn er det å være en bokelsker. Man drukner i bøker, men vet ikke alltid hvilken bok man skal lese og ofte blir alt et tilfeldig valg. Men nok om det. Jeg har som sagt ikke lest noe av Nygårdshaug før så det var helt sikkert på høy tid for av og til føles det ut som jeg er den eneste her til lands som ikke har lest noe av ham ennå. Nå er jeg ikke lenger en av dem. Og mitt første "møte" med Nygårdshaug ble dessverre en gigantisk skuffelse!

I boka Nøkkelmakeren møter vi Melkior Mussenden som er gift med Mathilde. De bor i en landsby der alle kjenner hverandre og alle har sine faste rutiner. Melkior er førtidspensjonist. Han var tidligere urmaker, men han setter den hobbyen fortsatt høyt hjemme. Steller med sine klokker og styrer med sitt. En kveld han gjør sine vante rutiner, blir han satt ut av prikking og en slags indre uro. Noe han ikke har opplevd før og skjønner ikke hva det kommer av, og han er besatt av tanken på hva som er forkskjell på det å være innenfor og utenfor tiden. Han er veldig filosofisk av seg og tenker ofte på det med tiden. Men han vet ikke hva prikkingen i kroppen kommer av og det kommer og går av seg selv, og etter hvert begynner han å innbille seg ting. Har det også noe med tiden å gjøre? En dag kommer det en fremmed kar til landsbyen. Den mannen går gjennom kornåkrene i landsbyen og virker litt lost. Han kommer til landsbyen for å starte sin egen bedrift. Han er nøkkelmaker og har tenkt å skaffe sitt eget lokale. Men hvorfor virker mannen så hemmelighetsfull når han først kommer til landsbyen? Er det noen grunn til det?

Høres ut som en spesiell bok dette, ikke sant? Det var det også, på mange måter. Jeg liker spesielle bøker. Spesielle bøker som skiller seg ut litt, men dessverre ble ikke denne en av favorittene mine. Jeg irriterte meg grønn over boka av mange grunner. Det første er fortellermåten. Jeg hatet fortellermåten. Den føltes mer "opprammsende" enn "fortellende". Savnet litt mer "direkte tale" eller hvordan jeg skal kalle det istedet for at ting er "oppsummert". Og forfatteren var meget sparsommelig på avsnittene. Savnet også mer liv i karakterene. Oppfattet de fleste som veldig flate, som pappfigurer selv når de forsøkte å være litt humoristiske, men denne boka hadde dessverre ikke min type humor og jeg opplevde innholdet som veldig stivt og tørt. Boka kunne ha blitt lest ganske fort, men det gikk litt tregere enn forventet fordi innholdet fenget ikke noe særlig og da går lesingen gjerne tregere.

Jeg prøvde mange ganger underveis å like boka, men klarte det bare ikke og var vel bare lettet over å bli ferdig med Nøkkelmakeren og lese i en annen bok istedet. Trist når det er sånn, men slikt skjer. Det er ikke første gang. Man kan ikke like alle bøkene man leser. Det er ikke menneskelig. Heller ikke meningen å virke så brutal, men jeg er bare ærlig, som vanlig. Denne boka var slett ikke noe for meg.

Vinteren er ikke min favorittid det heller. Er og alltid blir et høstmenneske. Men heldigvis har ikke vinteren kommet riktig ennå. Bare rimfrost, men det holder enn så lenge. Det er for tidlig med snø. Vil bare ha snø på julaften og så kan det bare forsvinne igjen for min del for ski har jeg ikke gått siden skoletiden (mareritt å gå på ski, fikk aldri taket på det), så skiene får bare støve ned i garasjen for min del. Skal ikke ta dem frem denne sesongen heller.

Tidligere i uka, tett før helga ble jeg ferdig med Nøkkelmakeren av Gert Nygårdshaug. Glad jeg er ferdig med den for den var temmelig kjedelig, og brydde meg ikke om karakterene så det var traurig lesing ...Håper å få til en anmeldelse av den i morgen.

Og jeg er snart ferdig med nattlektyreboka: Jeg sluttet å telle dager av Caterina Cattaneo. Regner med at jeg blir ferdig med i natt og i helga skal jeg lese videre i Too Good To Be True: The Colossal Book of Urban Legends av Jan Harold Brunvand der jeg velger å lese noen vandrehistorier av gangen hver dag.

Og nå, når kaffetrakteren er ferdig med å koke, skal jeg drikke kaffe og fortsette å lese i stuelektyreboka: Rovdyret av Jan - Erik Fjell. Så går ikke tom for bøker eller kaffe denne helga heller.

Senere i kveld skal jeg se en fransk slasher (ser skrekkfilmer og slashere på enn språk) som jeg bestilte fra platekompaniet som "heter": Among the living. Godt å se at andre har det litt jævlig også når man selv har det jævlig haha. Neida, men har alltid hatt en fascinasjon av skrekk og slashergenren helt siden jeg var lita. Heller det enn romantiske komedier!

God helg.

Ps: (Vibeke, du er interessert i seriemordere som jeg er har jeg lagt merke til og hvis du sliter med søvnmangel som meg, eller bare er våken om natta bør du få med deg tvn-programmet: Seriemorderne. Det går bare på hverdager, på natta. Husker ikke klokkslett, men det er i to-tre tiden, og som sagt, kun på hverdager på nattid. Så hvis du er våken da bør du få med deg det for det er meget interessant. Det heter Seriemorderne på norsk, men originalt heter det Born to kill? De lager profil av en seriemorder i hvert program og på slutten av programmet drøfter ekspertene om seriemorderen er født til å drepe eller om det er arv og miljø som er årsaken. Meget spennende og interessant. En dokomentarserie hvor eksperter som går i dybden av seriemordere. Du finner det sikkert på youtube hvis du ikke er våken om natta:)

Det var en litt underlig gjeng som flyttet fra hovedstaden og bygdene, inn til Hvalstad i Asker. Ekteparene Garborg, Mortensson og Steinsvik kjente hverandre fra deres felles prosjekt, avisen Den 17de Mai, og gikk sammen for å kjøpe gården Labråten. Nær hovedstaden og likevel på bygda. Fra hver kant, fra hver bygning rundt tunet, skulle de dyrke de norsk-norske verdier, fremme landsmålets sak og hjelpe hverandre. For sakens skyld. Målsaken.

Aller mest i fokus var Hulda og Arne Garborg. Han som forfattet de store romaner. Hun som kjempet i kulissene. Hun som samlet hordene.

Og det var litt av en forsamling. Intellektuelle og skriveføre, men akk så innadvendte, sykelige og kanskje attpåtil mentalt uberegnelige. Likevel maktet de, fra hver sin lille boble, å nå ut til folket og i sin samtid, fornorske samfunnet.

Med Labråten som sentrum tiltrakk kjernen seg mange mektige venner i det kulturpolitiske landskap. Alle var de forkjempere for landsmålet, det som i dag kalles nynorsk. Beboerne tok opp arven etter Ivar Aasen og videreførte den. Sammen forfattet de egne verker, men kanskje av større betydning var rekken av historiske verker som ble oversatt til landsmål. Jeppe på Bjerget, Odysseen, Edda, ja selv Bibelen. Aviser på landsmål ble riksdekkende, bunadstradisjonen ble gjeninnført og folkevisedans ble igjen kultur. Husfliden ble etablert. Det Norske Spellag ble til Det Norske Teater. Et lite stykke BygdeNorge i hovedstaden. - Selv i dag.

Og på Labråten kunne de etablere sitt eget lite BygdeNorge i miniatyr. En trassig motvekt til det pulserende, nedbrytelige liv i Kristiania. En oase av kultur, samhold, frukt og dyrehold. Et lite Eden i Asker.

Som symbol på det rene, friske, oppbyggelige bygdesamfunn ble Askerkretsens betydning og sak ytterligere poengtert ved særlig Huldas mange redningsaksjoner i form av venner og venners barn som ble hentet inn til Labråten for rekreasjon. Hun tok de under sine vinger i håp og tro om at et landsens liv med sunne verdier, frisk luft og hvile, kunne redde de fortapte sjeler.

Norge løsrev seg fra Danmark og skulle plutselig stå på egne ben. Det var viktig å fremme nasjonalfølelsen og finne tilbake til røttene. For Askerkretsen var svaret klart. Sammen og hver for seg kjempet de for alt hva det var verdt. Lykkes de, trakk de seg tilbake. Målet var aldri oppmerksomhet og heder. Saken var alt.

Alt på landsmål. Selvfølgelig var alt på landsmål.

De lykkes langt på vei. Selv om det i dag er få minner igjen av deres gjennombrudd, var Askerkretsen betydelige og mektige. Her var ikke rom for betenkeligheter vedrørende inhabilitet. Redaktører skrev rosende omtaler av romaner og teaterstykker, kunstnere illustrerte barnebøker og pyntet teaterscener. Kretsen arbeidet sammen, venner forsvarte og fremsnakket hverandre.

Slik gjorde de hverandre større og mektigere, sammen dannet de et mektig skjold mot kritikk. Slik ble de også stadig flere, til tross for at grunnlaget med tiden forvitret i takt med sykdom og død. Mektige og profilerte venner frekventerte Labråten og dannet en utvidet omgangskrets som satte Askerkretsen ytterligere på det kulturpolitiske kart. Der var Gustav og Kitty Wentzel, Harriet Backer og Fernanda Nissen.

Kunstnere, forfattere, malere, som sammen jobbet for et felles visjon om å samle folket til ett. Alt med naturen, bygda og landsmål som fellesnevnere. Rent og ekte.

Det renner rent over av informasjon om kretsen og dens betydning, men det hele er utformet på en medrivende og lettfattelig måte. Det er underfundig, til tider herlig ironisk, tankevekkende og inspirerende. Alle notene til tross. Vi kommer inn under huden på einstøingene og fellesskapet de sammen skapte. Vi leser om deres væremåte, men også innrømmelser og intime tanker gjennom brev og dagboknotater. Du irriterer deg, gleder deg og forsøker å forstå. Dette er ingen rosenrød fortelling.

Akkurat som avslutningen i boken irriterer meg. Brått blir det slutt. Arne Garborg dør, og plutselig er fortellingen over. Kretsen er utvannet og oppløst. Akkurat da, etter 250 sider, forstår du at du har rast igjennom en sakprosa som er utformet som en roman du ikke vil skal ende. Du vil lese mer, vite mer, kunne fortelle andre om denne gjengen som hadde alle disse visjonene om et ekte fedreland bygget på trygge, rene bygdetradisjoner.

De solte seg aldri i glansen. Mange levde i fattigdom uten vilje til å oppgi sitt virke. En del døde av tuberkulose. Noen ble gale. Andre endte sine liv etter harde år med alkoholisme. De var kunstnere. Kunstnersjeler. Noen ble hyllet i sin samtid. Noen fikk sin hyllest for sent.

Ja visst. Det var en forunderlig forsamling der borte på Labråten.

(Dette og enda mer kan leses på Ellikkens bokhylle)

Denne romanen er spekket med uro, angst og stille aggresjon. Selve handlingsforløpet føles sekundært. Det er hennes evne til å uttrykke denne ladede stemningen, som løfter romanen opp og frem. En stemning som gjør romanen til noe større enn seg selv.

Det skjer ikke så mye i romanen. Ikke i ytre handling. De knappe 200 sidene er delt inn i korte kapitler, tidvis på mindre enn en side, disse med rene stemningsbilder hvor vi dykker rett ned i Saras tanker. Svært effektfulle og ofte en nærmest poetisk nytelse å lese.

Resten er vondt. Stemningen er vond. Spekket av negative følelser, en destruktivitet og noe uopprettelig som reflekteres også av omslaget. Ensomhet, kulde, uhygge.

Begge jentene gjør fattigslige forsøk på å lappe sammen forholdet. Bøte på. Begge forsøker å fortrenge, godta og tie. Mistankene, frykten og angsten adopteres av leseren. Hva har egentlig skjedd? Hva vil skje? Og hvem kan vi egentlig stole på? Romanen er et hav av spørsmål og en ørken av svar. Vi antar, vi hentyder, vi hinter og fanger opp rykter. Vi blir urolige. Det er noe uhyggelig over det hele.

Små drypp settes sammen til et større bilde. Det vi ikke vet blir til noe enda vondere, noe enda mørkere. – Akkurat som usikkerheten begge jentene føler. De stoler ikke helt på hverandre. Fortiden viskes aldri helt ut. De skuler mot hverandre, forsøker å fange opp gamle hemmeligheter og skjulte hint i samtaler. De henter frem fortrengte minner, stiller spørsmål, men ønsker ingen svar. Ikke egentlig.

Det er vinter og mørketid. Utendørs og innvendig. Akkurat som solen aldri helt slipper til, klarer de to jentene heller ikke å finne gleden i forholdet. De finner ikke ut av hverandre. De klarer aldri å være helt lykkelige. Dysterheten og depresjonene viker aldri helt. Det blir aldri helt lyst.

(Les hele blogginnlegget)

Nydelig ungdomsroman om forelskelse og kjærlighetssorg, vennskap og foreldre som ikke forstår noen verdens ting. Og om å være 15 år og verken barn eller voksen. 15 år og en verden full av valg som alle gir konsekvenser. En bok å bli rørt, trist og glad av.

Jeg dukket tilbake rett inn i tenårene. - Fullstendig bergtatt av den ytterst søte, men likevel realistiske historien om en 15-åring sin famlende jakt etter lykke. Det handler om vennskap som seirer, om utnyttelse som knuser og en trassig stolthet som overvinner alt. Det handler om valg man må ta, at noen valg viser seg å være feil, men at man kan reise seg opp igjen. Selv om noen skriver HORE på skoleveska og alle ler bak ryggen din.

Det er en litt lavmælt historie som fortelles, alt med hjertet utapå. Søkende, famlende, sårbart og samtidig stolt. En lettlest roman med korte kapitler og tidvis nydelige passasjer. Anbefales hjertelig til alle tenåringsjenter og mødrene deres.

Jeg leste og leste, og hjertet mitt bare…

(Les fullstendig blogginnlegg)

Virker som om alle elsker den boka bortsett fra meg. Jeg leste den i mars i år, uten forventninger, likevel klarte jeg ikke å like boka noe særl g. Jeg liker særa bøker og særa folk, men tror innholdet ble rett og slett for sært for meg. Så jeg ble dessverre ikke fan av boka.

Koselig at vi har noe til felles selv om vi ønsker det var en annen sitiuasjon, men av og til svikter helsa, enten vi liker det eller ikke. Sånn er det bare:/ Men greit å vite at man ikke er helt alene om det. Og at vi alltid har bøkene. Bøker svikter aldri, heldigvis:) å det er kjekt med foreldre som stiller opp, ha bøker å lese i og dere å diskutere bøker med. Da føler man seg ikke helt "bortkastet" eller hva jeg skal kalle meg. Må bare skjerpe meg og bli mer aktiv på bokelskere:) Man må alltid sette seg et mål:)

Og skulle ønske vi fikk mer muligheter her i livet begge to:)