Denne romanen er spekket med uro, angst og stille aggresjon. Selve handlingsforløpet føles sekundært. Det er hennes evne til å uttrykke denne ladede stemningen, som løfter romanen opp og frem. En stemning som gjør romanen til noe større enn seg selv.
Det skjer ikke så mye i romanen. Ikke i ytre handling. De knappe 200 sidene er delt inn i korte kapitler, tidvis på mindre enn en side, disse med rene stemningsbilder hvor vi dykker rett ned i Saras tanker. Svært effektfulle og ofte en nærmest poetisk nytelse å lese.
Resten er vondt. Stemningen er vond. Spekket av negative følelser, en destruktivitet og noe uopprettelig som reflekteres også av omslaget. Ensomhet, kulde, uhygge.
Begge jentene gjør fattigslige forsøk på å lappe sammen forholdet. Bøte på. Begge forsøker å fortrenge, godta og tie. Mistankene, frykten og angsten adopteres av leseren. Hva har egentlig skjedd? Hva vil skje? Og hvem kan vi egentlig stole på? Romanen er et hav av spørsmål og en ørken av svar. Vi antar, vi hentyder, vi hinter og fanger opp rykter. Vi blir urolige. Det er noe uhyggelig over det hele.
Små drypp settes sammen til et større bilde. Det vi ikke vet blir til noe enda vondere, noe enda mørkere. – Akkurat som usikkerheten begge jentene føler. De stoler ikke helt på hverandre. Fortiden viskes aldri helt ut. De skuler mot hverandre, forsøker å fange opp gamle hemmeligheter og skjulte hint i samtaler. De henter frem fortrengte minner, stiller spørsmål, men ønsker ingen svar. Ikke egentlig.
Det er vinter og mørketid. Utendørs og innvendig. Akkurat som solen aldri helt slipper til, klarer de to jentene heller ikke å finne gleden i forholdet. De finner ikke ut av hverandre. De klarer aldri å være helt lykkelige. Dysterheten og depresjonene viker aldri helt. Det blir aldri helt lyst.
Viser 1 svar.
Tusen takk for flott oppsummering! Du beskriver så godt akkurat det jeg også likte ved denne boken.
Sist sett
