Bokelskere.no

Stalkere er spooky greier. Heldigvis har ikke jeg noen stalkere. For det første er jeg ikke pen nok og for det andre så ville livet mitt ha vært like interessant å følge med på som å se på maling tørke. Hvis jeg hadde hatt en stalker, så ville han ha kjedet seg i hjel. Definitivt.

Som kjent, er en stalker noe som kalles når en person har et godt øye til en annen person. Han/hun trenger ikke å kjenne denne personen, men av en eller annen grunn er denne stalkeren besatt av denne personen og følger han/henne hvor enn personen den er besatt av er og kjenner personens rutiner temmelig godt. Noen stalkere (forfølgere) kjenner offeret fra før, andre ikke.

I denne boka dreier det seg om det samme, men med en annen vri. Politiet mottar linker til YouTube videoer fra en anonym person. Denne anonyme personen er den som har filmet videoene og videoene består av kvinner som blir filmet i hverdagslige situasjoner uten at de vet det selv. Senere blir de funnet myrdet på brutale vis. Hva er det denne personen som filmer ofrene sine vil? Har de noe til felles, og er det personen bak kameraet som har skyld i alt sammen? Det er på tide å finne det ut og denne gangen kontakter politiet også den kjente hypnotisøren (og psykiater); Erik Maria Bark. Han og politiet har mange tråder å nøste opp i, og har de nok tid før et nytt offer må bøte med livet? Og vil de klare å løse dette uten politietterforskeren Joona Linna? En politietterforsker som har vært sporløst forsvunnet i over ett år. Alle kollegene og hans kjente tror han er død, men har noen, noen grunn til å tro at han ikke er det?

Stalker er bok fem i politiserien av ekteparet "Lars Kepler". Selv har jeg bare lest den første i rekken tidligere; nemlig Hypnotisøren. Selv om jeg ikke hadde lest de andre bøkene, syntes jeg ikke at det gjorde noe. Foretrekker å lese politikrimserier i riktig og kronologisk rekkefølge, selvsagt, men i denne sjangeren er det stort sett en ny sak i en ny bok så da føler jeg ikke at jeg går glipp av noe som helst. Noen småting kan bli avslørende angående privatpersonene som er med i alle bøkene, men det er ikke så store avsløringer at det gjorde noe, og jeg syntes heller ikke at livene til de faste personene i boka ble for rotete heller i og med at jeg ikke har lest de andre bøkene siden Hypnotisøren.

Jeg var mer nysgjerrig på denne boka enn de andre bøkene til "Lars Kepler" fordi stalking høres ut som et gysende konsept og dessverre er det jo noe som skjer i virkeligheten. Tenk at noen vet "mer" om deg og livet du lever enn det du selv gjør og følger med hvert ett skritt du tar. Av den grunn er jeg lettet over å leve et kjedelig liv. Å betrakte og forfølge meg ville ha vært like interessant som å se Hurtigruta minutt for minutt. Forfølgeren hadde uten tvil kjedet seg "i hjel" eller og funnet noen andre å forfølge istedet. Det som fascinerer meg mest er at hva er det med folk, som er offer i en slik sak. Hva er det som gjør til at de får en eller flere forfølgere uten at de er en kjendis? Er det en forelskelse som har tatt overhånd? Er det hevn for tidligere forhold? Er det nok med at noen er vakker? Er det for at noen lever et spennende liv som stalkeren selv skulle gjerne ha hatt? Det er spørsmål som er spennende å tenke på når man leser bøker og ser serier om dette. Vet ikke om det bare er i USA, men der kan ikke politiet gjøre noe før det har skjedd noe med offeret før de kan gripe inn i saken. Det er ikke nok med at forfølgeren er på eiendommen til offeret (kun besøksforbud gjelder i enkelte saker), men han/hun må ha skadet offeret på en eller annen måte før politiet kan se på saken som "alvorlig". I mellomtiden må ofrene finne seg i å bli terrorisert av forfølgeren sin ved å oppdage at han/hun er i nærheten overalt og at de må overleve psykisk terror på en eller annen måte. Hvor kjipt hadde ikke det vært? Alltid se seg over skulderen?

Men tilbake til boka; det jeg syns er mest spennende å lese om i "Lars Kepler" bøkene jeg har lest så langt er hypnotisøren Erik Maria Bark. Han er en fyr som lever sitt liv på sin måte og selv om han er en slags enstøing (skilt mann), så har han ingen problemer med å gli inn i andres liv og gjøre inntrykk. Han gjør ting på hans måte, og er dyktig i det. Og prøver å vise folk respekt selv i situasjoner det er vanskelig.

Personlig likte jeg boka Hypnotisøren et hakk bedre enn Stalker fordi den var mørkere, dystrere og inneholdt litt mer action. Stalker er en bok på nesten 600 sider og store bøker plager ikke meg for dem har jeg lest mange av oppgjennom livet, men opplevde litt vel mange dødpunkter og gjentagelser før det endelig skjedde noe nytt igjen i denne. Det ble litt mange like avhør og mye løping etter hverandre, og mye av det samme. Jeg savnet mer skiftende retninger, dystrere innhold og mer sarkasme. Politikrim er jo kjent for å bruke mye sarkasme, men her ble det altfor lite. Og det var ikke alle som var like interessante å lese om og som sløvet historien ned på en måte. Savnet også mer råskap; og da snakker jeg ikke nødvendigvis om blod og gørr, men mer trøkk og vold uten overdrivelse. Finne en slags balanse mellom disse nevnte ordene.

Stalker var en bok jeg leste like etter påske, og syntes det var en god og stødig oppfølger. Savnet mer spenning og fart, men man blir godt kjent med personene som er involvert i saken. Savnet også som sagt mer råskap og mer presise hendelser for å unngå så mange dødpunkt midt i boka. Det partiet var litt seigt å lese og slutten var heller ikke så overrakende, MEN det skal MYE til for å overraske meg, altså. Ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere bøker av ekteparet "Lars Kepler" selv om denne boka ikke ble så dyster og nervepirrende som jeg hadde håpet på.

Det var godt sagt. Ikke mye "action" i denne nei, men det er så mye annet - det er stemning og det er mennesker som finner sammen - vakkert og lavmælt. Mer i bloggen

Takk for tips, det skal jeg absolutt sjekke ut.

Uff, vet ikke hva jeg skal si om denne... Og det er ikke helt sant at jeg har lest den, jeg har bladd, jeg klarte ikke all tjatringa. Men altså. Yogadelene liker jeg. Gode bilder og beskrivelser av øvelser som bør gjøre det greit å gjennomføre dem riktig. Terningkast fem, tror jeg. Men så kommer livsvisdommen under overskriften "Kjærlighetsfull innsikt"... Urgh! "Penger og overflod kommer til deg når du tør stole på livet." Virkelig?? Så folk som sulter i verden er bare hemma av redsel og spenninger? Ta deg ei bolle. Terningkast en.

Bildebok for... voksne? Ungdom? Ikke de minste i alle fall. Men den er herlig. Saksofonsolo!

Et must i påsken!

Noen som vet om boksirkler i Rogaland området? Eller på nett?
Hadde vært kjekt å snakke og diskutere med andre som leser samme bok.

Bokelskere er jo selvfølgelig er godt alternativt, men nå tenkte jeg på en sirkel hvor man bestemmer seg for en bok man leser og diskuterer denne underveis.

Mye mulig det allerede er en slik gruppe her inne, det er evigheter siden jeg har gjort annet her inne enn å registrere bøker.

Håper på positive svar!

Ja, kjenner til følelsen! Det er vel for å prøve å øke salget for boken el.

En novellesamling var alt som skulle til for å riste av meg en akutt tilstand av lesevegring. Jeg hadde ikke hørt om verken bok eller forfatter da pakken kom i posten, men det var noe ved den som appellerte til meg så fort jeg leste baksideteksten.

Kanskje var det bygdetemaet som appellerte til meg. Født og oppvokst på bygda som jeg er, kjente jeg meg igjen i persongalleriet. I hendelsene. Hendelsene som knapt nok er å regne med for de mer urbane. Båndene mellom sambygdingene. Den vedvarende følelsen av at det er noe mer der ute man ikke har tilgang på. En følelse av å leve i en boble, og vekselvis forsøke å stikke hull på den og pakke seg enda bedre inn. Trygghet og klaustrofobi på en og samme tid.

Samlingen består av til sammen ni noveller, hvorav åtte av disse er på rundt ti sider hver. Tittelnovellen på førti sider avslutter. Fortelleren er ny, stedet er nytt, men tematikken er den samme og gir en virkningsfull, men vond, avrunding.

Språket er nøkternt og preges av gjennomgående muntlig stil. Alt fortelles gjennom jeg-person, og fortellerstemmen skifter fra novelle til novelle. Dialoger og lange tankerekker flyter inn i hverandre, og nynorskformen forfatteren anvender varmer en leser som har vokst opp på åttitallet.

Alle fortellerne bor i samme bygd og samtlige opplever livet som problemfylt. Det være seg rus og kriminalitet, ensomhet og kjedsomhet. Kanskje aller mest det siste. Det er lite som skjer i bygda, og hendelsene må i første rekke skje gjennom møter mellom mennesker og deres relasjoner. Det er få innbyggere på den lille plassen og alle kjenner alle. I det minste vet alle hvem de andre er. Slik flettes også historiene inn i hverandre.

Jeg opplevde et antiklimaks i første novelle. Vi dras med inn i en personlig tragedie, men det emosjonelle blir aldri vekket. Jeg avskrev den som en ungdomsskolestil. Noe jeg lett kunne skrevet bedre. Heldigvis fortsatte jeg. Når jeg så møtte igjen samme tragedie noen noveller senere, ga det nøkterne plutselig mening. Forfatteren holder samme stil, men fra en annen synsvinkel. Det ble interessant, vitalt og dannet en grobunn for følelsesmessig engasjement hos meg som leser. Den tvang meg til å tenke.

Og slik er det i den store helhet. Jeg omfavner ikke hver enkel novelle, men sammen blir de større enn seg selv. De vokser sammen.

Felles for alle er noe gruoppvekkende, ytterst vanskelig som ikke trenger helt igjennom til bevisstheten. Det er andre hensyn å ta midt oppe i det, noe grunnleggende egosentrisk. Vi danner oss et vern, et slags skjold, som beskytter oss.

• Døm aldri etter førsteinntrykket. Alt gir mening og sammenheng jo dypere man kommer inn i materien. Jo flere noveller man leser. Anbefales!