For meg var Did You Ever Have A Family av Bill Clegg den beste i år, men den havnet desverre ikke på shortlist en gang. Jeg likte godt McCarthys Satin Island, men jeg tror jeg var en av de få. Mange mente den var pretensiøs - personlig synes jeg de tok den litt for seriøst, jeg synes den til tider var ganske morsom. A Brief History of Seven Killings virker som et godt valg basert på det jeg har lest om den. Selv heiet jeg på Yanagihara, utelukkende fordi The People in the Trees var den beste boken jeg leste i fjor og det virket ikke som om noen la merke til den. Dermed var det gøy å se at hun fikk anerkjennelse i år, til tross for at det var for en bok jeg foreløpig ikke har lest.

En utfordrende spenningsbok.

Ruth Ardingly drar tilbake til sin hjemgård, dog ikke alene. Med seg har hun med noen vakter og på en av føttene har hun en fotlenke, med alarm. Grunnen til at hun ikke drar dit alene er at hun er tiltalt for mord på sitt eget barnebarn. Barnebarnet ble bare syv år. Hjemme er hun tilbake for å sone sin husarrest. Hun er tilbake til Kilden som "gården" hennes er kalt. Fordi selv om hele England er i tørke og har vært det i snart to år, er det på Kilden det kommer regn. Det er bare det at ingen forstår hvorfor. Det finnes ingen logisk forklaring på det. Dette fører til både positiv og negativ oppmerksomhet og reaksjoner. Hvorfor regner det på deres landområde og ikke hos andre eller resten av landet hvor alt tørkes ut? Ruth og mannen hennes opplever mye hets både på nettet og blir utfryst i samfunnet fordi folk mistenker dem for å ha en måte å "tiltrekke" seg regnet på, mens andre tilber dem. Meninger er splittet.

En velsignelse eller en forbannelse?
At regnet bare faller på Ruths område vekker både tilbedelse og avsky. De blir blant annet utfryst fra samfunnet, men ikke av alle. Blant annet tiltrekker de seg en sekt som drives av "søster" Amelia som tilber dette vannet og sammen med sekten prøver hun å overtale Ruth og hennes mann, Mark, om å bli med i gruppen deres. Kommer de til å bli med i denne sekten? En dag forandres livet til Ruth til et helvete da barnebarnet hennes som er på besøk, blir funnet død. Ruth blir syndebukken for hans død, men er det hun som står bak?

Lesere blir satt på prøve
I begynnelsen av boka får man vite at Ruth er mistenkt for et mord, på hennes eget barnebarn og hun soner straffen, men mens man leser undres man på om hun virkelig er skyldig eller ikke og imellomtiden krangler man med seg selv om hun er et godt menneske eller ikke. Fordi man blir godt kjent med henne, familielivet hennes og at hun alltid har prøvd å gjøre det riktige.Og mens man prøver å finne ut om hun er skyldig eller ikke, lurer man på om hun er i stand til å utføre et drap eller ikke. Helt ærlig så vet man ikke hva man skal tro og det er det som er så fascinerende med denne boka. Boka får deg til å gjette om hun har drept barnebarnet eller ikke eller om noen har satt opp en felle for henne eller om noe annet har skjedd. Mens man leser prøver man å gjette på om hun er skyldig eller ikke mens man blir kjent med henne som person. Hun har opplevd en splittet familie som hun var så kjær i, en lykkelig periode og hun kommer tilbake til en trist og tom gård. Hvor kjipt er det ikke, men fullt forståelig om hun er skyldig i dette drapet. Derfor er begynnelsen så spennende da vi med en gang får vite at hun er dømt for mord, og man blir mer og mer nysgjerrig på henne og få vite om hun har gjort det eller ikke. Dette er en person man ikke blir helt klok på og da må man bare vite sannheten.

Spesiell handling
Det er ingen tvil om at dette er en mørk og spesiell bok som stiller mange spørsmål underveis. Man vet alltid på forhånd at en sekt alltid har en dårlig hensikt eller to, og at det er en greie man ikke skal stole på. Det gjør boka enda mer spesiell, og man skjønner på en måte at ting vil gå galt. Handlingen er spesiell, persongalleriet likeså, og man vet aldri om man vil få en god slutt eller ikke. Mystikken varer og man blir stadig mer nysgjerrig. Man vil alltid håpe på det beste, men er det bare bortkastet? Lesingen går av seg selv fordi man blir så full av spørsmål som man gjerne vil ha svar på, og samtidig er dette en spesiell bok fordi innholdet er om en kultur man ikke er helt vant til. En blandig av new age og sekt. Ikke noen vanlig daglidags hverdagsliv for å si det sånn. Så litt ekstra spesielt å lese om et persongalleri som er satt i en helt annen livsstil en det man er vant til.

Der regnet faller er en spennende og en litt annerledes spenningsbok der man bør være forberedt på å bli satt litt på prøve. Forfatteren skal ha skryt for troverdige karakterer og dialoger. Ellers savner man det lille ekstra, hva det enn måtte være. Savnet mer intensitet og flere undertoner for å bygge opp mystikken enda mer. Uansett, en god bok som tvinger leseren til å lese videre selv om boka er litt ubehagelig. Men liker bøker som er en dose mørke og som utfordrer.

Ikke hans beste, synes jeg, til det blir for mange hendelser og mytologier uten indre sammenheng trykket inn på liten plass. Men fortellergleden og overskuddet og språket og humoren gjør at det er umulig å ikke like det. :-)

Fytterakkern, dette var ubehagelig! Ikke instenst spennede, masse action eller store mengder blod, men et krypende ubehag etter som jeg mer og mer mistenkte at jeg på ingen måte kunne stole på fortelleren. Var sikker på at jeg visste hvilken retning det ville gå i og at jeg ikke ville like det. Men jeg tok feil. Om retningen, altså. Flere ganger. Veldig godt fortalt!

Knausgård har tydelig vært inspirasjonskilde til "Sytten" av Juha Itkonen, enten som kritikk mot de litterære selvbiografiene eller som en forklaring på hvor vanskelig det er å skille forfatter fra roman figurer. Kanskje det også er en kritikk til kritikere som ikke kan nok om litterære grep og virkemidler, og dermed ikke gir forfattere lov til "å lyve" også om sitt eget liv. Det er i alle fall tydelig at Itkonen vil ha frem at sannheten er så mangt, individuell og personlig. Uansett er "Sytten" en svært god, annerledes og bitte, bitte litt fornøyelig bok, selv om den er skrevet i presens.

En ungdomsroman om å hige etter aksept og finne seg selv.

Røtter er viktig
Fine (Josefine) bor sammen med sin mor i en leilighet og hun vet ikke særlig mye om faren. Den store hobbyen hennes er klesdesign og hun blir alltid inspirert til å lage en egen klesdesign av gamle fotografier. På skolen er hun den kreative og ikke den altfor populære. Og hun er fascinert over skolens mest populære gutt, Tinos. Ved en tilfeldighet begynner de å henge sammen på fritiden og da er han skikkelig grei, men på skolen er han en ordentlig drittsekk mot henne. Hvorfor er han sånn? Samtidig lengter Fine etter å dra til et sted hvor hun ofte var i barndommen, og skape sterkere røtter, og bli bedre kjent med seg selv.

Kjærlighet kan være så mangt, men hvorfor la seg tråkke på av den grunn?
Utgangspunktet i denne ungdomsromanen er om å finne seg selv, være tilpasningsdyktig og finne glede i kreativitet. Å stå for det man gjør, og Fine er en slik person. Hun vet hva hun vil, og står på for å oppnå det hun ønsker. Men hun er ikke like tilpasningsdyktig i sosiale settinger. Hun blir venn med denne Tinos som ofte dukker opp hjemme hos henne, men på skolen er han som forandret og er bare kjip. Til tross for at Fine er en sterk peson som vet hva hun vil, lar hun dette skje om og om igjen. Hun lar seg bli tråkket på av Tinos og sier ikke og gjør ikke noe med det. Det passer ikke til karakteren hun beskrives som ellers. Det er sterke og troverdige karakterer, men man blir ikke alltid like klok på handlingene deres. Man undres på hvorfor noen lar seg tråkke på så mange ganger, og at Fine ikke finner seg andre venner eller folk hun kan stole på og trives med istedet for å henge med folk som gjør henne enda mer usikker. Hvorfor følge strømmen når hun er god i så mye?

På tide å bryte formelen
Er det en ting jeg er lei av når det gjelder ungdomslitteratur, enten det er romaner eller fantasy, så er jeg innmari lei av å lese om jenter som har det skikkelig tøft og vanskelig i livet, som føler at de ikke passer inn, og plutselig dukker det opp en gutt som forandrer tilværelsen deres totalt og de blir forelsket hverandre i løpet av et øyeblikk. Er ikke det konseptet oppbrukt, så vet ikke jeg. Det er på tide at en eller annen forfatter bryter den formelen og gir oss noe nyttt. Det trengs.

Du er her er en fin og småsjarmerende roman. Dessverre er dette ikke en bok som setter noen spor etter seg. Den blir fort glemt og det er heller ingen bok som gir noen stor inntrykk. Har lest mange andre lignende bøker før og det er et savn å lese ungdomsbøker som skiller seg ut for nå er de så altfor like, og det blir lett kjedelig.

Elsker disse bøkene! Ble en del parallellhandlinger å holde styr på i denne, og det er jo ganske krevende for et uoppmerksomt surrehue som meg. Men personene er så levende for meg at jeg hang med i svingene likevel.

Ønsker man litt mer "fredfull" krim til en forandring fra de voldelige, blodige, grusomme krim-romanene som er mest vanlig for tiden - velger man selvsagt klassisk krim-litteratur. Nådegiveren har en spennende historie, med et bakgrunns-teppe av Trondheim, anno 1916.
Mer om denne i Reading Randi

En klassiker innenfor slavefortellings-sjangeren første gang oversatt til norsk!

Frederick Douglass (f. 1818 d. 1895) ble født i slaveri i Maryland i Sørstatene i USA. Hans opprinnelige navn var Frederick Augustus Washington Bailey. Hans bemerkelsesverdige liv, med flukt fra slaveriet, førte til at han i dag anses som en av USAs landsfedre. På den norske Wikipedia-siden om ham kan vi lese følgende:

"Han er den kanskje fremste pioneren og grunnleggeren av afroamerikaneres borgerrettsarbeid, og allierte seg i samtiden også med forkjempere for kvinners og indianeres rettigheter."

Jeg anbefaler spesielt interesserte å lese den engelske Wikipedia-siden, fordi den er mye mer innholdsrik enn den norske. Her finner vi også en oversikt over bøkene han utga etter at han ble en fri mann. "A Narrative of the Life of Frederick Douglass, an American Slave" utkom i 1845. Det er altså 170 år siden boka ble skrevet, og den ble skrevet 16 år før den amerikanske borgerkrigen brøt ut. Foranledningen til krigen var at Abraham Lincoln, som hadde gått til valg mot utvidelse av slaveriet på partiprogrammet, ble valgt til landets nye president. Dermed ønsket Sørstatene å gå ut av konføderasjonen, og borgerkrigen var et faktum. Da krigen tok slutt fire år senere - i 1865 - ble slaveri forbudt i alle stater i USA. Bøker som "En amerikansk slaves liv" av Frederick Douglass bidro til bevisstgjøringen i folket, som var nødvendig for at folk flest for alvor skulle skjønne hva det hele dreide seg om. Boka, som regnes som en av de aller beste på grunn av de litterære kvalitetene, førte til økt samfunnsdebatt, og Douglass reiste rundt og holdt foredrag om slaveriet og dets konsekvenser. Han var rett og slett datidens Martin Luther King!

Før jeg sier noe om innholdet i boka, ønsker jeg å knytte noen kommentarer til konteksten boka kom ut i, med referanser til oversetter F.J. Riopelles etterord i bok (det er her jeg henter faktum fra). "En amerikansk slaves liv" utkom syv år før "Onkel Toms hytte" av Harriet Beecher Stowe. Hvem har ikke i barndommen grått seg gjennom denne boka? Men mens "En amerikansk slaves liv" er skrevet av en som faktisk hadde vært slave selv, er "Onkel Toms hytte" skrevet av en hvit amerikansk kvinne. Der "Onkel Toms hytte" fremstår som den reneste "tåreperse", der den appellerer til hele spennet av følelser, der er "En amerikansk slaves liv" mer nøktern i stilen.

Kanskje kan man kritisere Douglass for å fremstille den hvite mann - særlig slavedriveren - svært stereotypt, nesten uten et eneste forsonende trekk? Jeg vet ikke, jeg. Jeg heller vel mer i retning av å tenke at hans fremstilling viser hvor demoraliserende det er for menneskeheten i det hele tatt å holde seg med slaver. Det handlet om å holde slavene nede, hindre dem i å tilegne seg kunnskap som kunne gi dem evne til å reflektere over egen situasjon. Frederick Douglass var så heldig at han lærte seg å lese, og sånn sett ble han et levende bevis på hva som kunne skje når evnen til egenrefleksjon ble stimulert. Han måtte bort. Han flyktet, og han lyktes - mot alle odds. Dersom det ikke hadde vært for en voksende abolisjonisme (linken går til Wikipedia, der du finner en side som forklarer begrepet) i Nordstatene i USA, ville han neppe ha lyktes heller. Hudfargen ville jo ha røpet ham uansett hvor han hadde befunnet seg. For øvrig var frikjøp av slaver en gryende tendens i samfunnet, samtidig som mange risikerte å bli kidnappet og solgt til nye plantasjeeiere (en reell fare for de fleste fargede som befant seg i Nordstatene). Akkurat dette var jo temaet i "Twelve Years a Slave", filmen som fikk Oscar i 2014 (linken går til min omtale av filmen).

Slavefortellinger hadde lenge eksistert som en litterær sjanger før Douglass´ bok. På midten av 1800-tallet skjedde det imidlertid et skifte, der man i stedet for å fokusere på eventyr- og spenningsfortellinger med sjøslag, fangenskap og flukt, fokuserte på politisk betente temaer. Så som mishandlingen som fant sted av slavene. Den handlet både om pisking, voldtekter og drap som aldri fikk noen konsekvenser så lenge offeret var afro-amerikansk, mens overgriperen var hvit. (At det heller ikke hjalp å bli fri fra slaveriet mtp. rettigheter, kan vi bl.a. lese om i Lee Harpers roman "Drep ikke en sangfugl" som beskriver forholdene i USA på 1930-tallet. Og bøker om USAs segregeringspolitikk finnes det et utall av - men her er det langt mellom perlene, for å si det sånn.)

Oversetteren sier også noe om vanskelighetene med å oversette en bok som denne. Ordet "negro" som på norsk betyr "neger", er i dag et ord som oppfattes som nedsettende og som derfor er blitt erstattet med mer politisk korrekte ord som "farget". Den gangen boka ble skrevet var imidlertid "negro" en respektabel betegnelse, som Douglass brukte selv. Oversetteren har forholdt seg til ordene slik de en gang ble skrevet. Det er prisverdig, synes jeg. Noe som stadig irriterer meg hver gang jeg leser en bok om slaveri, segresjon mellom fargede og hvite og rasisme, er bruk av a-endinger når fargede uttaler seg. I Riopelles oversettelse finnes heldigvis ikke slike tendenser. Om dette har med at Frederick Douglass var en sjeldent veltalende mann, så veltalende og lærd at mange av dem han møtte hadde vanskeligheter med fullt ut å forstå at han faktisk hadde vært slave, vet ikke jeg. Men kanskje er det noe der.

Nettopp det forhold at Frederick Douglass er så velartikulert og veltalende og skriver så godt som han gjør, forsterker budskapet i boka. Vi må huske på at da den utkom på midten av 1800-tallet, var rase-fordommene mange ganger sterkere og mer dyptpløyende enn de er i dag. At han fremsto som et tenkende og meget reflektert menneske, bidro til å ødelegge myten om at fargede mennesker sto under den hvite rase rent intelligensmessig. Man trodde jo faktisk det den gangen.

"En amerikansk slaves liv" er beretningen om Fredrick Douglass´liv, så langt tilbake som han kan huske og med en fin detaljrikdom rundt skjellsettende hendelser i hans liv. Hendelser som til slutt førte til at han fikk mot til å rømme fra det hele. Midt i alt det triste er det også en rekke fornøyelige hendelser. Som at slaver på forskjellige plantasjer havnet i slosskamp med hverandre når de kranglet om hvem som hadde den rikeste, smarteste og mandigste husherren. Det fantes nemlig ikke noe verre for en slave enn å være en stakkarslig manns slave! Det var en skam.

På plantasjen hvor Douglass vokste opp, tilbrakte han sine første barneår i ussel fattigdom. Ikke fikk han klær, og det var nesten bare tilfeldigheter som førte til at han ikke frøs ihjel på de kaldeste nettene. Maten sto det også dårlig til med.

"Vi fikk ikke proviant til faste tider. Kosten vår besto av grovt kokt maismel. Dette ble kalt grøt. Den ble hellet i en stor trebakke eller et trau og anbrakt på marken. Det ble ropt på barna som var de griser, og akkurat som griser kom de og slukte grøten; noen tok østersskall til hjelp; andre brukte biter av shingel, atter andre bare nevene; ingen hadde skje. Den som spiste fortest fikk mest; den sterkeste tok den beste plassen; få gikk mette fra trauet." (side 36)

Vi får også innblikk i hvordan de fleste barna var husherrens egne. Det var han som besvangret kvinnene, og Douglass var selv mulatt. Dette førte ofte til at husfruene hatet dem - både kvinnene og barna - og kunne være enda mer brutal enn mennene. Mor og barn ble skilt for at det ikke skulle oppstå familiære bånd mellom slavene. Alt som gjorde dem menneskelige, ble brutt ned. Gjennom Douglass´ øyne får vi også innblikk i hvor nedbrytende det var for de hvite å ha slaver, som de kunne behandle som de ville. Når det kom en ny husfrue til en plantasje, var hun gjerne mild og snill - før hun ble den grusomste av dem alle (som tidligere nevnt kanskje nettopp fordi ektemannen "hadde seg med" de kvinnelige slavene).

"En amerikansk slaves liv" av Frederick Douglass regnes som en klassiker innenfor sjangeren "slave-litteratur", og jeg anbefaler den sterkt! Selv om mye av det som står i boka er kjent fra før av, er det et viktig poeng med akkurat denne boka: Den var en av de tidligste bøkene innenfor sjangeren som faktisk bidro til opphevelsen av slaveriet. Boka er svært godt skrevet og nydelig oversatt og den hører med når man er interessert i denne type tematikk! Boka er et levende bevis på hvilken kraft som ligger i litteraturen!

"Den amerikanske historikeren Marion Wilson Starling har estimert at en tidel av de til sammen 60 000 slavene som antas å ha rømt fra sør til nord i årene før borgerkrigen har bidratt til å etablere slavefortellingen som sjanger - i form av intervjuer, foredrag og essays. Over hundre slavefortellinger skal ha blitt utgitt i bokform. Frederick Douglass´ "En amerikansk slaves liv er det mest berømte, og mange vil si også det beste, eksempelet på sjangeren. Her finner vi mange av slavefortellingens faste ingredienser: fra den innledende bekjentgjørelsen av forfatterens usikkerhet med hensyn til sin fødselsdag og herkomst, via beskrivelsen av atskillelsen fra familiemedlemmer og den gradvise utviklingen av lese- og skriveferdigheter, portretteringen av brutale oppsynsmenn og husherrer, og til slutt, naturligvis, flukten til Nordstatene. I tillegg var bokas "svarte budskap" opprinnelig lagt i en "hvit konvolutt", for å bruke John Sekoras treffende bilde - en vanlig praksis all den tid slavefortelliger som regel var bestillingsverk fra antislaveribevegelsen stilet til den hvite middelklassen: To prominente hvite menn - den ene av dem New England-abolisjonistenes spydspiss William Lloyd Garrison - måtte gå god for Douglass i blomstrende vendinger før han selv fikk komme til orde. (Forordene er utelukkende av historisk interesse og utelatt fra den herværende oversettelsen.) Men bokas litterære kvaliteter var høyst uvanlig for sjangeren, og Douglass ble rikelig belønnet. I løpet av årene før borgerkrigen solgte boka høyst anstendige 30 000 eksemplarer, ble et uvurderlig verktøy for abolisjonister, og en sentral inspirasjons- og informasjonskilde for Harriet Beecher Stowes tidobbelt så populære roman (som ifølge anekdoten altså "startet den store krigen"). En amerikansk slaves liv ble grunnsteinen i en litterær og politisk karriere som på den tida aldri hadde sett sin like blant svarte i Vesten." (fra etterordet på side 152-153)

Helt enig, sjekket nå og ser jeg har gitt den terningkast 1 - kanskje jeg har overdrevet noe. Men så leste jeg Den 13 disippel for et års tid siden. Den overrasket meg i positiv retning. Ser jeg ga den terningkast 5. Omtale i bloggen

Nja, jeg ble ikke helt overbevist, jeg altså. Ser folk har lest den i ett strekk og ikke klarte å legge den vekk og i det hele tatt, men jeg følte ikke at det var nok som sto på spill til at boka tok meg dit. Veldig begeistra for vendingen som kommer, men så dabber det av igjen, synes jeg. Og slutten? Nnnjjaanei.

En varm og ærlig historie om et liv som funksjonshemmet

Arne Schrøder Kvalvik (31 år) kom for få uker siden ut med boka "Min fetter Ola og meg", som handler om hans funksjonshemmede fetter Ola Schrøder Røyset og deres relasjon. Forfatteren har selv en fortid som musiker i bandet 120 Days, og han har vunnet to Spellemannspriser. I dag bor han på Nesodden, og han og samboeren Ida har datteren Alva Sofie på tre år. Akkurat dette siste er faktisk viktig i boka, fordi det skinner godt gjennom at det er farskapet som har brakt ham nærmere fetteren sin (og kanskje også seg selv?), som han først i godt voksen alder har tatt kontakt med "på ordentlig".

Fetteren Ola ble født med en uhelbredelig sykdom (spinal muskelatrofi), og han ble spådd et særdeles kortvarig liv av legene. I dag - over 20 år senere - lever han fremdeles, om ikke akkurat i det vi funksjonsfriske forbinder med "beste velgående", så i alle fall med et høyst leveverdig liv! Ved å lese boka om Ola, blir vi godt kjent med ham og hans tanker rundt egne begrensninger og muligheter, tanker om hva som gjør livet verdt å leve og tanker som får ham til å ønske seg selv død, tanker han gjør seg om menneskene rundt ham, tanker om oppveksten og tanker og ikke minst følelser rundt egen seksualitet - bare for å ha nevnt noe. Her spares det ikke på noe. Alt kommer frem! Og akkurat dette er det som gjør boka så interessant!

Jeg pleier å si at alle bøker som får meg til å tenke litt lenger, som åpner meg opp og som fjerner alle de fordommene jeg har på en del områder i livet - nettopp dette er bøker jeg søker etter! "Min fetter Ola og meg" er en slik bok!

Innledningen i boka er sterk. Ola lever som et utgangspunkt helt greit med at han er "en byrde", men ikke at han er "en straff". Han er oppvokst i et kristent miljø, hvor akkurat dette faktisk kom opp fra tid til annen.

"Den mest utbredte holdningen er at "et sykt legeme er likt et sykt sinn". Men det er feil. Etter hvert som jeg mister stemmen får jeg sikkert installert en PC som prater for meg. Men hva hjelper det egentlig, når ingen hører etter?

Å la meg leve er medmenneskelig, men ikke rasjonelt. For det er klart, det er fullstendig idioti å føde en funksjonshemmet unge. Det er rene selvmordet for en familie. Ingen med funksjonshemning burde vært født! Om du ser på tall. Men inkluderer du faktorer som medmenneskelighet, moral og menneskeverd, vil jeg påstå at det er riktig å la meg leve. Problemet er at storsamfunnet ikke har klart å inkludere disse faktorene.

Jeg koster tre millioner i året, og Ålesund kommune kom i år inn på ROBEK-listen, listen over Norges fattigste kommuner. Hadde jeg, og noen få andre som meg, kjøpt enveisbillett til Sveits, da hadde kommuner snudd minus til pluss. Å sitte som politiker i bystyret og vite det, som jeg har gjort, er en stor påkjenning. Det å tenke sånn om meg selv spiser meg opp innvendig. Jeg ligger våken om nettene og veier mitt liv mot tre sykehjemsplasser eller idrettshallen. Og jeg vet så altfor godt at den hallen vil glede tusenvis." (side 21)

Den personen vi blir kjent med i denne boka er et menneske av kjøtt og blod, som bortsett fra sin funksjonshemning, er akkurat som deg og meg. Å være låst til en rullestol, fullstendig avhengig av alle andre, med nøyaktig de samme behovene som et funksjonsfriskt menneske, er tøft. Likevel skjønner vi at han har fått leve et nokså annerledes liv enn det jeg tror blir de fleste i hans situasjon til del, og akkurat dette kan han takke sine fantastiske foreldre for. De har nektet å akseptere at Ola ikke skulle ha de samme mulighetene som alle andre barn, og derfor er han ikke plassert på institusjon. Han bor i dag for seg selv og han studerer. Han har vært kommunepolitiker, og han har dessuten vært svært oppmerksom på hvilken påkjenning det er å ha et funksjonshemmet barn som ham. De fleste ekteskap ryker - ikke fordi foreldrene ikke lenger er glade i hverandre, men på grunn av alt slitet og alle kampene mot systemet. Hvilken annen ungdom ville ha brukt konfirmasjonspengene til å sende foreldrene på ferie, slik at de skulle få være bare kjærester en stakket stund? Det gjorde Ola!

Forfatteren stiller mange interessante spørsmål, også rundt dette med seksualitet. Selv om man har en muskelatrofi og er lenket til en rullestol, forsvinner nemlig ikke ens seksuelle behov. Og fordi det er forbudt å kjøpe seksuelle tjenester i Norge, må en funksjonshemmet som ønsker å føle seg som et verdig menneske også på dette punktet, reise utenlands. De fleste reiser til Danmark. Det gjorde også Ola, og på beundringsverdig vis forteller han om dette i detalj. Håpet hans er at dette skal gjøre det enklere for andre i samme situasjon som ham. Dette er sterk lesning!

"Media evner kun å portrettere funksjonshemmede på to forskjellige måter. Det blir enten lagd en dyster sak om en stakkars skapning som er offer for systemet, eller vi blir presentert for en glad-nyhet om en funksjonshemmet som snakker: "Se, han tenker selv, imponerende!" Da jeg var yngre, kom jeg i Sunnmørsposten gjentatte ganger bare fordi jeg var et funksjonshemmet barn som åpnet munnen. Folk forventer så forbanna lite. Når du ser et sykt legeme, tenker du et sykt sinn, og når du tenker et sykt sinn, har du få forventninger, og når du har få forventninger, skal det særdeles lite til for å bli imponert.

Jeg passer ikke på spesialskole og jeg passer ikke på vanlig skole. Jeg fungerer for godt til å bo på institusjon, men er for hjelpetrengende til å klare meg selv. Jeg er ingen stereotypisk funksjonshemmet, det er få som er det. Men egentlig er jeg et anti-offer og en anti-helt. Jeg er ingen av delene." (side 119)

Ola snakker om ensomheten. Ensomheten han føler selv om han er omgitt av masse mennesker absolutt hele tiden. "Alle er nær meg, men det er ikke nærhet overhodet." (side 131) Dette fikk ham i en periode av livet til å bruke alkohol for å døyve smerten og dempe eget følelsesliv. Som alle andre drømmer han om en kjæreste, samtidig som han vet at han nok aldri kommer til å få oppleve denne dimensjonen av livet. I tillegg til et manglende seksualliv, beskriver han sorgen da han spiste sin siste sjokolade og etterpå fikk all ernæring intravenøst. Svelgemuskulaturen fungerer ikke lenger ...

Det som holder ham oppe, er forholdet til broren Simon. Broren gjør ham normal, mens folk som synes synd på ham gjør ham sykelig. At Ola også beskriver seg selv som en sint unge som råkjørte med rullestolen for å få ut "gørra", var for øvrig fornøyelig lesning!

Historien om Ola har gjort meg både klokere og mer forståelsesfull, og den har tettet en del kunnskapshull og fjernet ikke helt få fordommer. Boka er nydelig skrevet og det er et spennende menneske vi blir kjent med. Forfatteren selv er der i bakgrunnen, og trekker av og til paralleller til egen ungdomstid. Ikke sjelden får også Ola justert en del av sine fordommer om funksjonsfriske mennesker, og når denne synergien mellom de to fetterne oppstår, er det magisk å få lov til å være til stede. Underveis i lesingen følte jeg meg nærmest hudløs, fordi det var så sterkt å få innblikk i hva det vil si å ønske seg de mest selvsagte ting, uten at disse er i nærheten av å være innenfor rekkevidde. De fleste funksjonsfriske mennesker "vet" at "det beste i livet er gratis". Og så er det likevel ikke slik for alle ...

Jeg håper at riktig mange finner frem til denne boka. Den er viktig, og den åpner øynene våre! Å møte andre mennesker med genuin nysgjerrighet og ikke med stereotype og bås-settende holdninger, hever livskvaliteten for oss alle! Både hos avsender og mottaker, uansett hvem dette måtte være!

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Flytande bjørn synes jeg var interessant.
Saganatt er en fascinerende roman - jeg ga den visst terningkast 5. Mer om den i Reading Randi