Repeterte nylig denne - leste den for lenge siden. Wonderboy var fascinerende - og morsomt at den/han fikk en oppfølger. (Jeg skal også repetere Fyrsten nå) - Omtalte Wonderboy endelig i bloggen

Alltid er det vanskelig å skrive anmeldelse om oppfølgere, spesielt den siste boka i en trilogi. Da kan man nesten ikke nevne noe uten å avsløre noe lite for den siste boka i en trilogi er det ikke så mye å si om. Så det er alltid en utfordring.

I 2014 leste jeg den første boka i Ønskemesterens datter trilogien; Mørk engel og for det første vil jeg understreke at jeg alltid har vært skeptisk på sjangeren urban fantasy. Fordi mye i den sjangeren er mye av det samme og jeg har ikke funnet de rette bøkene fra den sjangeren ennå (dog jeg har lest noen jeg har likt), men jeg likte Mørk engel veldig godt, og ville gjerne lese resten av trilogien.

Korte trekk om de to andre bøkene i trilogien
Litt oppsummering fra begynnelsen av trilogien; I Mørk engel møter vi Karou som vokser opp hos en usedvanlig familie, og hun selv er den mest "menneskelige" av dem, og den eneste av dem som kan bevege seg ut i omverdenen. Hun er kunststudent i Praha og hun elsker å tegne monstre. Brennstein har oppdratt henne og sett på henne som sin egen datter, og hun gjør ærender for ham ved å levere mystiske varer over hele verden. En dag blir hun observert av Akiva. Han er en form for en djevel og han forelsker seg i henne.

I bok to, Støv & Stjerneskinn, blir Karou bedre kjent med seg selv og får vite mer om sin egen bakgrunnshistorie. Hun får vite hvem hun egentlig er. Og hun elsker noen (Akiva) som er forbudt å elske for han kommer fra en helt annen verden. Hun går gjennom en tung sorg, og hennes verden må forberede seg for en apokalypse/krig mot en annen verden.

Jeg skrev nå litt om de to andre bøkene bare for å få en kort sammenheng i det hele. Min store skrekk er å skrive om oppfølgere fordi det blir så vagt, og man kan ikke skrive mye om dem. Og jeg vil heller ikke skrive anmeldelser merket med spoilere fordi man kan risikere å få kjeft da også. Har sett booktubers (folk som anmelder bøker på youtube) få kjeft for å røpe for mye selv om de markerer videoen tydelig med tittelen spoilers. Så den risken tar jeg ikke, og skriver litt vage anmeldelser av oppfølgere i stedet.

Men tilbake til boka jeg egentlig skal skrive om nå, nemlig tredje og siste bok i Ønskemesterens datter som er Guder & monstre. Det er den tykkeste boka i trilogien, og til min store skuffelse så svarte den ikke til forventningene. For meg ble dette en real nedtur. Hvordan kan en trilogi med så bra begynnelse gå downhill? ...

I den tredje boka, Guder & monstre, er det mye som er ødelagt, og en leder som heter Jael, snur verden opp ned da han sender en hær av kamplystne engler inn i menneskeverden. Og en voldsom kamp mot kimærer og engler oppstår. I denne kaotiske tilværelsen møtes Karou og Akiva igjen. Vil de finne tilbake til hverandre igjen, eller er de for forskjellige fra hverandre til å oppleve evig kjærlighet? Mer om handlingen i tredje og siste bok har jeg ikke tenkt å si for ikke å ødelegge for andre som har tenkt å lese denne trilogien.

Stor bok, men lite handling
Men det jeg kan si er at den tredje og siste boka føles handlingen tregere enn de andre to bøkene. Jeg har ikke noe i mot store bøker for de har jeg lest mange av, men likevel, så er handlingen litt drøy før det endelig skjer noe. Og den siste boka er ikke så magisk som den første, dessverre. Den har ikke den samme magien og gnisten. Syntes også at Karou og Akiva var begge fascinerende i første og andre bok, men i Guder & monstre begynte jeg å få dem langt opp i halsen. Man blir lei av dem til slutt. Jeg ble i hvert fall det. Lei av dette frem og tilbake opplegget, og det jeg likte minst med første bok, Mørk engel er dette typisk instalove, at de blir hodestups forelsket med en gang ved første møte. Det er typisk og oppbrukt i denne sjangeren, men i boka Mørk engel var det litt greit, men fremdeles oppbrukt. De to karakterene er heller ikke like fascinerende som i den første boka.

Men forfatteren, Laini Taylor skal ha skryt for at hun er fremdeles poetisk i skrivemåten. Hun skriver med litt mer dybde enn andre forfattere fra samme sjanger. Og den røde tråden gjennom hele trilogien er det evige håpet selv når ting er på det mørkeste.

Ellers var den siste boka en real skuffelse for synes det var lite nyskapende og lite forandringer. Siste boka inviterer også nye karakterer, men de er ikke spesielt interessante å lese om. Noen av dem ble litt malplasserte. I siste bok skal det være en episk kamp, men syntes ikke det var noe spesielt med det og satte ikke spor etter seg. Savnet mer brutalitet for det tror jeg yngre lesere tåler også.

Guder & monstre er en skuffende avslutning på et fint og spennende utgangspunkt som skilte seg ut i urban fantasy sjangeren. Bok to i trilogien var helt ok, og Guder & monstre er dedisert den dårligste i trilogien. Den kunne ha trengt mer spenning, røffere kamp og mer av alt, for dette ble for stillestående til en avslutningsbok å være. Jeg har ingenting i mot trege handlinger, men når det gjelder avslutningsbøker i urban fantasy sjangeren, så forlanger man mye action, mer av mørke handlinger og mystikk, men det fikk jeg dessverre ikke nok av i Guder & monstre. Så denne trilogien hadde fortjent en mer verdifull slutt enn dette.

En av de beste norske romanene i 2015!

Edvard Hoem (f. 1949) har skrevet mange bøker om egen slekt. Basert på en del kilder har han forholdt seg til de ytre hendelsene, men ellers diktet seg inn i deres liv.

Nesje fra romanen "Slåttekar i himmelen", er Edvard Hoems oldefar (linken går til min omtale av boka). Han fikk fire sønner, og endte opp med å miste dem alle. Handlingen i denne boka startet i 1874, på landsbygda utenfor Molde.

Nesjes første kone døde, og senere giftet han seg med Serianna. Siden fulgte vi Nesjes svigerinne Gjertine, som var svært frimodig av seg, og som slekta av den grunn fryktet for ikke skulle bli gift. Men gift ble hun, og hun gikk etter dette inn for at hun og ektemannen skulle reise til Amerika.

De som satt hjemme ble i brevs form fortalt hvor fantastisk det var "over there", og mange ble derfor fristet til å reise etter. En av dem er Eilert Knutsen, sønn av Nesje og Serianna. I romanen "Bror din på prærien", som er en fortsettelse av "Slåttekar i himmelen", følger vi Eilert på hans ferd over til Amerika. Han er kun seksten og et halvt år gammel, og han reiser mutters alene. Han er en høyreist og flott ung mann, noe vi merker fordi damene åpenbart svermer rundt ham. Selv er han livredd for å binde seg til noen, slik at han ikke skal få fullført drømmen sin om et bedre liv. Han jobber iherdig med ikke å la seg rive med, verken av følelser eller øyeblikkets lyster.

Til slutt kommer han omsider frem til Roslyn utenfor byen Webster, der tanta Gjertine og mannen Ole Aas bor.

"Synet som møtte han da ho snudde seg, var uventa. Gjertine reiste seg seint og tok han i handa, men ho smilte ikkje og omfamna han ikkje. Ho mumla at han fekk vera velkomen. Kva var det som gjekk føre seg her?" (side 24)

Livet på prærien er ikke bare mye hardt arbeid, men det er i tillegg ensomt. De fleste bor langt fra folk, og den eneste dagen de i grunnen treffer andre er når de reiser til kirken på søndager. Gjertine, den en gang så levende tanta til Eilert, er deprimert. Livet ble ikke slik hun trodde at det skulle bli, og for det meste sitter hun igjen på gården mens mannen stort sett er på farten. Det skal vise seg at Eilert kommer med de forløsende ordene, som gjør at Gjertine ikke går fullstendig i stykker der ute på prærien. Hvorfor tar ikke Ole Aas med seg sin kone på jakt? Dette har Ole aldri tenkt på. Men hvem skal passe barna? Eilert tilbyr seg med det samme. Etter dette dukker livsgnisten atter opp i Gjertine.

Gjertine og Ole har en vakker datter, 14 årige Olava. Det er ikke fritt for at Eilert og Olava får et godt øye til hverandre. Eilert er imidlertid fremdeles så redd for å binde seg opp i noe han ikke kan komme seg ut av at de fleste mulighetene forsvinner lenge før han får snudd seg. Gjertine drømmer om at Eilert skal bli prest, men Eilert lar også denne muligheten gå fra seg fordi han risikerer å bli bundet til Roslyn i all sin dag. Det vil han ikke.

På prærien er det alltid bruk for en arbeidskar. Betalingen er det derimot verre med. Eilert bestemmer seg tidlig for å holde seg på den smale sti, og planen er å legge seg opp penger slik at han kan få sitt eget en gang. Før han klarer dette, kan han ikke se at han har noe å tilby en kvinne - som f.eks. Olava.

"Eilert og Olava gjekk til potetåkeren på farmen til Hans Aas, og ein kunne sjå kor fortrulege dei var. Dei hadde noko saman som ikkje andre visste om. Kva var det dei dreiv på med? Var dei ikkje altfor unge til å ha løyndommar?

Eilert hadde venta at Hans Aas skulle vera etter han og klandre innsatsen hans, men no var det Karina som snudde vrangsida til og ikkje var fornøgd med nokon ting, enda det ikkje var første gong Eilert plukka poteter. Ho sette Olava i gang med å køyre potetkasser til vinterkjellaren, der det stod ein gammal mann og tok imot, og han tippa kassene mot ei skrå renne som potetene ramle ned i kjellaren på. Olava hadde ingen vanskar med å manøvrere ein hest, det hadde ho gjort mange gonger før, men kvifor var det ikkje Eilert som skulle køyre?

Nei, han skulle plukke, sa Karina." (side 71)

Mens Eilert strever med å komme seg opp og frem i det nye landet, der det meste av jordbrukseiendom er tatt, og hvor det nå lokkes med billige jordeiendommer i Canada, strever Nesje og Serianna med sitt hjemme i Norge. Får de noen gang se sønnen igjen? Så rammes de av enda en ulykke. Sønnen Bastian Georg innkalles til Setnesmoen for å tjene som soldat i 1898, men blir plutselig borte. Lenge vet de ikke om han lever eller er død, og håpet om at han lever er forbundet med stor skam. Hele bygda vet at deres sønn ikke møtte opp, og alle antar at han har stukket av.

Man er aldri i tvil om at det er en Hoem-bok man har foran seg, dersom man har lest noen bøker av ham fra før av. Hoems fortellerstil har fulgt ham gjennom mange bøker, og jeg tror at disse bøkene om Nesje og hans etterkommere, vil vekke opp lysten hos mange lesere til å finne frem til flere av hans tidlige bøker. Jeg sier det rett ut: dere blir ikke skuffet!

Hoem har et fortellertalent av de sjeldne, og magien ligger i det litt gammelmodige, poetiske språket, der nynorsken hans medvirker til å gjøre fortellingene hans så vakre. Dessuten er det noe med måten han skildrer menneskene. Det er så nært og menneskelig alt sammen. Mellom linjene er det også mye humor, noe jeg ikke minst merket svært godt fordi det er forfatteren selv som leser på lydboka. Jeg kunne nesten høre at han smilte mens han leste. Noen ganger stopper han opp og stiller spørsmål, og da på en slik måte at i alle fall jeg skjønte at dette måtte han ha hatt moro av å skrive om. Særlig gjaldt det da Eilert, som jo var så sikker på at det var den smale vei som var tingen for ham, faller for fristelsen og ikke bare drikker seg full, men også innlater seg på damebekjentskaper. Angsten etterpå - at han skal binde seg til noen han vil angre på senere ... Alt er så vart og nærmest kjærlig fortalt. Den unge mannen som har reist over Atlanteren for å finne seg selv, og som ikke ønsker å kaste seg bort på den første og den beste ... Han skjønner heldigvis når han må handle for ikke å risikere at livet bare passerer forbi ham.

I sluttordet til boka skriver forfatteren blant annet:

"Både Slåttekar i himmelen (2014) og Bror din på prærien er fiksjonsromanar, som rett nok baserer seg på sanne historier og som diktar om personar som har levd. Eg fekk først kjennskap til desse slektningane da far min fortalte om dei i min barndom. Han snakka om oldefar Knut Nesje som ein mann som hadde fire søner, men miste dei på ulikt vis. To av dei, Eilert og Bastian Georg, såg han ikkje etter at dei reiste frå landet, Eilert da han var seksten og eit halvt år gammal, Bastian Georg da han var tre og tjue." (side 465)

Det måtte gå svært mange år før han klarte å skrive om dette, og mange av hans tidligere forsøk strandet. Siden reiste han selv til Sør-Dakota, og dette hjalp ham et stykke på vei. Nå har årene jobbet for ham, og han har etter mitt skjønn virkelig fått det til! Jeg ble fra meg av begeistring over den første boka, og selv om det tok litt lenger tid før denne andre boka "tok av" for meg (ble det en stund litt vel mye oppramsing?), synes jeg fortsettelsen er flott.

Jeg storkoste meg med denne boka, og kjedet meg ikke et øyeblikk! Jeg er også veldig glad for at jeg valgte lydbokutgaven denne gangen, fordi forfatterens egen høytlesing tilførte boka mer enn hva ordene i seg selv gjorde.

"Bror din på prærien" er rett og slett en av de beste bøkene som ble utgitt i Norge i 2015! Jeg kan nesten ikke vente på fortsettelsen!

Veldig glad i denne kontrafaktiske ideen til Ewo. Politikken, og konsekvensene av den, balanseres godt opp mot fortellingen. Og masse action! Liker også at han tør ta den helt ut, det ender faktisk ikke alltid godt...

Men savner grundigere forlagsarbeid med teksten. En god språkvask ville rydda vekk trykkfeil, fått inn de hundrevis av kommaene som mangler (ja, det er viktig! Rytmen i setningene blir feil og gir bråstopp og pauser i lesinga) og retta opp sånne dumme ting som at et gult sjal blir rødt i løpet av en halv side. Skjerpings!

Jeg har det samme problemet som deg, så lydbøker har jeg gitt opp for lenge siden.

Men jeg hører på cd'er fra radioteateret en gang i blant og når det går på radio hvis jeg vil ha avveksling fra bøker. Der er det lydeffekt, stemning og mer atmosfære enn vanlig høytlesning. Men vanlige lydbøker styrer jeg unna og leser bøkene selv heller:)

Jeg "går" lydbøker - nesten alt jeg leser er lydbøker, samtidig får jeg trim - har gjort det i mange, mange år - gikk til jobben, på turer, også når jeg sykler faktisk. Det er lesetiden min det.

Denne har stått ulest i en av hyllene mine i mange år, så takk for at du minnet meg på det. Den skal bli lest i løpet av januar:)

Det er godt å høre og håper det fortsetter sånn:)
For min del har jeg lest en god del bøker i det siste som jeg ikke får noe "forhold" til og som ikke underholder, så da går det riktignok trått. Så venter på boka som tar meg med storm:)

Jeg er også sjelden utenfor døra for det har jeg ingen grunn til siden situasjonen er som den er fremdeles. Men merker det innendørs, spesielt på morningsen at det er kaldere da før jeg setter på varmen. Slår alltid varmeovnen av om natta:)

Jeg venter på de store godbitene ennå, men jeg prøver. Mens jeg venter leser jeg for tiden Knuste hjerter og halve sannheter av Geir Sætre. Natt til torsdag ble jeg ferdig med Fjellets skygge av Gregory David Roberts, og torsdagsnatten begynte jeg på De fortaptes øy av Melissa de la Cruz.

Det har vært litt lunken lesestart i år, og selv om Fjellets skygge ikke var så verst så venter jeg fortsatt på boka som tar meg med storm og som hjemsøker meg lenge etterpå, for det er så lenge siden sist.

Ellers har det vært den kaldeste dagen i uka så langt med - 15 grader, men har opplevd verre vintre før med tanke på at det var bitrende kaldt før i tiden da det brukte å være ordentlig vinter.

Det er lenge siden jeg leste denne, jeg tror ikke jeg heftet meg ved det du spør om - ondskapen er ofte vanskelig å forklare eller å forstå. Det jeg heftet meg mest ved i denne boken, var vel begrepet Hulemannen og symbolikken i dette. Har skrevet noe om det i bloggen min

Denne er vel ikke helt uten håp, mot slutten - tror jeg har nevnt det i bloggen

Er spent på din mening når du får lest den. Selv om jeg ga den bare en treer så er det en bra bok. Tror heller jeg var mer glad i hoverollen Lin enn selve handlingen for han er rå og det var et gledelig gjensyn, men boka ble fort repeterende og førte ikke til noe nytt. Men den er bra til å være oppfølger og det skal jo mye til for en forfatter som har skrevet Shantaram å fornye seg og skrive en bedre oppfølger.

Dette er en ganske spesiell roman - fascinerende, nesten som et drømmespill, suggererende. Den er kort, men den gir en mye å tenke på. Mer omtale i bloggen

Er en eksepert til å kjede meg selv forderva så da er jeg forundret over at jeg ikke kjeder dere også, hehe:) Men godt å vite at jeg ikke gjør det,da:)