Vet du hvor jeg kan få tak i hans bøker som er oversatt til norsk?

Noen bøker du liker ekstra godt av Erlend Loe?

Den vil jeg prøve meg på! Er det en voksen eller ungdomsbok?

Nei, disse må jeg prøve meg på :) Ble veldig nysgjerrig! Takk for et veldig godt tips!

Det er vel det at jeg ikke klarer å leve meg inn i boken på samme måte som om den var skrevet på bokmål. Kanskje det hadde vært anderledes om jeg hadde lest mer nynorsk opp gjennom årene.

Jeg har tenkt på dem en stund nå og siden du anbefaler dem bestiller jeg dem nå! Trengte bare et lite spark bak ;) Er serien rettet veldig til ungdom?

Stor novellekunst!

William Trevor (f. 1928) er en irsk forfatter, som fremfor alt er mest kjent for sine noveller. Samtidig må det understrekes at han også har skrevet mange romaner og skuespill. Han har bodd mesteparten av sitt liv i England, men han skriver visstnok alltid om Irland og irske forhold.

Trevor anses som en av Irlands viktigste nålevende forfattere, og han har skrevet en rekke prisbelønte romaner og novellesamlinger. Han regnes som en av novellekunstens store mestre, kan vi lese på bokas smussomslag. "Å jukse i canasta" er den første novellesamlingen hans som er oversatt til norsk. Fra før av er det bare romanen "Kjærlighet og sommer" som finnes på norsk.

"Å jukse i canasta" inneholder 12 noveller. Felles for samtlige av novellene er at de tilsynelatende beskriver hverdagens trivialiteter, men så er det likevel noe uventet som skjer ...

I "Sydamens barn" møter vi Cahal og faren som driver et bilverksted. En dag kommer det to fremmede, en mann og en kvinne, til verkstedet. De ønsker å få skyss ut til den hellige jomfru. Jomfruen skal visstnok kunne velsigne et ekteskap. Cahal kjører dem dit, og paret er henrykt. På vei tilbake kjører Cahal på noe ...

"Det var da, like etter at de hadde kjørt forbi de døde trærne, at barnet kom løpende. Hun kom ut av den blå hytta og løp mot bilen. Han hadde hørt om det før, barnet ved denne veien som løp ut mot bilene. Det hadde aldri skjedd med ham selv, han hadde ikke engang sett noe barn de gangene han hadde kjørt forbi, men det ble ofte nevnt. Han kjente dunket bare et sekund etter at frontlysene hadde fanget opp den hvite kjolen ved veggen og deretter den plutselige bevegelsen til barnet som kom løpende ut.

Cahal stoppet ikke. I speilet var veien blitt mørk igjen. Han så noe hvitt som lå der, men sa til seg selv at det var noe han hadde innbildt seg. I baksetet på Cortinaen fortsatte omfavnelsen ..." (side 16)

Noe av den samme uhyggen fortsetter i flere av novellene, toppet av den aller siste - "Folie á Deux" - der to gutter, Anthony og Wilby, dytter en luftmadrass til sjøs, vel vitende om at hunden Jericho, som ikke innser sine egne begrensninger, vil følge etter for å hente inn madrassen. Det klarer han ikke, og han drukner der ute i sjøen ... uten at det var bølger å snakke om i det hele tatt ... Hemmeligheten som de to vennene deler, preger dem for resten av livet.

"Gulfargen på luftmadrassen, som allerede var langt borte, ble utflytende på vannet, forsvant, dukket opp og forsvant så igjen, og bjeffingen tok til og ble til jamring ..." (side 212-213)

William Trevors noveller rører ved noe eksistensielt, noe som utfordrer det menneskelige i oss, som skiller oss fra dyrenes verden - eller rettere: som burde skille oss fra dyrenes verden ... Når vi tror oss usett og innbilder oss at vi kan slippe unna med det, følger det oss like inn i døden ... For hvem har vi å stå til ansvar for, om ikke andre enn oss selv?

Novellen "Fortrøstning" begynner slik:

"Hun var en vanskelig kvinne, hadde vært et viljesterkt barn, en humørsyk, trassig ungjente med hang til sinneutbrudd; strengheten og mistenksomheten kom senere. Folk visste ikke alltid hva de gjorde, likte hester å påpeke, nølte ikke med å si akkurat hva hun mente, noe hun oftest gjorde til broren, Bartholomew. Hun var førtito nå, han tre år yngre. Hun hadde aldri giftet seg, hadde aldri villet." (side 183)

Vi trekkes med fra første linje, der tonen i novellen er satt. Noen ganger er det skam og anger som er tematikken - andre ganger sorg og tilgivelse. Felles for samtlige noveller er at det er mellommenneskelige forhold som skildres og at det alltid er Irland som utgjør bakteppet. Selv om det er mye mollstemte følelser i novellene, vil jeg ikke trekke det så langt som å hevde at novellene av den grunn er dystre. Selv novellen "En ettermiddag" har på et vis noe vakkert over seg, selv om vi aner at en meget troskyldig jente er i ferd med å bli dratt inn i noe hun ikke helt skuer konsekvensene av.

I den rørende tittelnovellen møter vi Mallory og hans demente kone Julie, som han har lovet å spille kort med, "uansett hva som skjer". Og spille kort gjør de hver gang han besøker henne ...

"... for selv nå som hukommelsen var borte, litt mer for hver dag - barna var tatt fra henne, huset, blomsterbedene, eiendelene, klærne - var partiene i fellesstuen en virkelighet sykdommen fortsatt tillot. ... Han tok kongene og knektene, åtterne og tierne som falt på gulvet fra de fomlende fingrene hennes. Han la dem til den ene siden, det var ikke viktig hvor. Han jukset i canasta, og hun vant ..." (side 62)

William Trevors "Å jukse i canasta" er etter mitt skjønn stor novellekunst! Selv har jeg veldig sans for forfattere som legger vekt på den første setningen i en novelle - en setning som får oss til å få lyst til å lese videre med en eneste gang. Dessuten liker jeg noveller som har fyndige poeng. Her innfrir Trevor til fulle. Jeg opplever også at han beskriver persongalleriet på en svært troverdig og levende måte, skarpt observerende som han er.

Jeg anbefaler denne novellesamlingen varmt! Og jeg kan ikke skjønne annet enn at det må komme flere oversettelser av William Trevors bøker etter hvert!

En stor liten roman om et spesielt vennskap

John Steinbeck (f. 1902 d. 1968) er ansett som en av de ledende amerikanske forfattere i det 20. århundre. Han mottok Nobels litteraturpris i 1962 for sin «på en gång realistiska och fantasifulla berättarkonst, utmärkt av medkännande humor och social skarpsyn». (Kilde: Wikipedia)

I løpet av Steinbecks forfatterkarriere - det vil si fra debuten i 1929 og i noen år etter hans død - utkom det i alt 30 Steinbeck-bøker. "Of Mice and Men" utkom i 1937 - midt i de harde tredveårene. I denne perioden skrev Steinbeck også "Dagdrivergjengen" (1935) og "Vredens druer" (1939). "Perlen" (1947), "Øst for Eden" (1952) og "Alle tiders torsdag" (1954) kom senere (samtlige linker peker til mine tidligere blogginnlegg). Jeg har tidligere også omtalt kortromanen "Om mus og menn".

Bakteppet i romanen "Om mus og menn" er de harde tredveårene i USA. Etter børskrakket i 1929 måtte mange gå fra gård og grunn, og dette førte til at mange gårder ble slått sammen til større gårdsbruk. Gårdeierne var avhengige av innleid hjelp i forbindelse med innhøsting, og dette førte til at mange måtte reise fra gård til gård for å få arbeid. Løsarbeiderne hadde lav status og tjente så vidt nok til å overleve.

George og Lennie lever et omflakkende liv som løsarbeidere på ulike gårder i California. Det er høyst uvanlig at to voksne menn reiser sammen på denne måten, og George må alltid forklare hvorfor det har blitt slik. En gang avga han et løfte om å ta seg av Lennie, som er tilbakestående. "Om mus og menn" handler om deres helt spesielle vennskap.

" ... Jeg har ikke sagt han er noe hue. Det er han ikke. Men jeg sier han er en jævli god arbeidskar. Han kan lempe en balle på fire hundre pund." (side 28)

George er liten av vekst og egentlig nokså puslete, mens Lennie er stor og sterk. Han jobber for minst to mann. Slik sett kan man si at de utfyller hverandre. Hadde det ikke vært for at Lennie alltid roter seg opp i trøbbel, ville dette samholdet vært riktig så hyggelig ... Vi aner imidlertid at det er besværlig for George å farte rundt sammen med Lennie, fordi hvert opphold i en bygd ender med at de må flykte hals over hode på grunn av et eller annet Lennie har gjort.

Lennie har en forkjærlighet for alt som er mykt og godt å ta på. I første rekke handler dette om dyr med myk pels, men han er også glad i kjolestoff og jentehår. Og han klarer ikke alltid å dimensjonere kreftene sine, og dermed ender han som regel alltid med å ta livet av små mus, kaniner og hundevalper. Uten at det var meningen ... For han ville jo bare være god og snill.

Når det er vanskelig og de to er på flukt, holder George motet oppe i Lennie ved å snakke om den gården de en gang skal få seg. Og Lennie er opprømt ved tanken på at han da skal holde kaniner. Innerst inne drømmer George om en natt på et horehus, der han kan glemme alle sorger og ha det fint en liten stund. Dette kommer frem hver gang han er rasende på Lennie.

Nå har de flyktet fra Weed og har kommet til en ny gård hvor det er arbeid å få. En kveld betror George seg om Lennie til en av de andre arbeiderne på gården, Slim. Han forteller om bakgrunnen for flukten fra Weed ...

"Vel, han fikk se en jente i en rød kjole. Som den tosken han er, må han endelig røre ved alt han liker. Han vil bare røre ved det. Så tar han og rekker handa ut for å kjenne på denne røde kjolen, og jenta setter i et hyl, og dermed blir Lennie skremt og holder fast fordi det er det eneste han kan finne på å gjøre. Vel jenta hyler og skriker. Jeg var bare et lite støkke vekk, og jeg hørte all skrikinga, så jeg kommer løpendes, og da er Lennie blitt så redd at det eneste han kan tenke på å gjøre er bare å holde fast. Jeg måtte denge ham over hue med en gjerdestaur for å få ham til å sleppe. Han var så redd at det var umulig for ham å sleppe den kjolen. Og du vet hvor helvetes sterk han er." (side 47)

Oppasseren Krølle er en skikkelig drittsekk som bare er ute etter å demonstrere makt. Her gjelder nemlig hakkeordenen i sin fulle konsekvens. Den avmakten man føler oppover i systemet, tas til gangs igjen nedover i systemet. Krølle er nygift, og hans unge kone Candy er en ensom sjel som oppsøker gårdsarbeiderne i sin kjedsomhet. Hun har silkehår og en fin kjole, og en kveld forteller hun Lennie om at hun egentlig kunne ha vært skuespillerinne. De to er helt alene, og hun leker med ilden. Lenge før det skjer, skjønner vi hvordan dette kommer til å ende ... Ja, det skjønner vi egentlig helt fra den første tonen i romanen er satt.

Handlingen i "Om mus og menn" bærer sterkt preg av den tiden den ble til i. Steinbeck bodde selv i California i de harde tredveårene. Han opplevde hvordan desperate mennesker kom strømmende fra prærien, hvor de hadde mistet gård og grunn, for å få arbeid i det forgjettede California. Løsarbeiderne hadde lav status, og som regel hadde de bare det de sto og gikk i. Enten var du sterk, ved god helse og sto på i arbeidet, eller du bukket under. Og dersom de hvite løsarbeiderne hadde lav status, hadde de fargede det enda verre.

Hun snudde seg hånlig mot ham. "Hør her, nigger," sa hun. "Du vet hva jeg kan gjøre med deg hvis du åpner kjeften din?"

Kroken stirret på henne, Så satte han seg i køya igjen og lukket seg til.

Hun trengte innpå ham. "Du vet hva jeg kunne gjøre?"

Det var som om Kroken ble mindre, han trykket seg inn mot veggen. "Ja, ma´m Krølle."

"Ål reit, så hold deg på plassen din da, nigger. Jeg kunne få deg hengt opp i et tre så lett at det er´ke noe gøy engang."

Kroken hadde svunnet inn til ingenting. Det fantes ikke noe personlig i ham lenger, han var blitt borte, likesom --- det var ingenting igjen som kunne vekke verken medfølelse eller motvilje. Han sa: "Ja, ma´m Krølle," og stemmen hans var tonløs.

Steinbecks forkjærlighet for outsiderne preger også denne romanen, og med god psykologisk innsikt skildrer han det sosiale spillet mellom arbeiderne på gården, og ikke minst det spesielle forholdet mellom George og Lennie. Georges omsorg for Lennie er rørende skildret - helt til siste slutt. Nettopp slutten, som jeg ikke ønsker å røpe, har vært oppfattet som såvidt kontroversiell at romanens status har variert betydelig siden den kom ut. Jeg vil også anta at det ikke var så vanlig å skildre rasisme i litteraturen i 1930-årenes USA, slik Steinbeck gjorde det i denne romanen. Uansett hva man måtte mene - vi snakker tross alt om en Nobelprisvinner i litteratur! Dessuten er dette en av de 1001 bøkene man bør ha lest før man dør! Boka er nydelig skrevet. Det tidvis vulgære språket er en del av tidskoloritten, og hører derfor med.

Denne lille romanen er en liten perle som fortjener å bli gjenoppdaget av nye lesere!

Det er så mange som sier at tiden går så fort, men jeg er ikke i samme tidssone for her går det tregt. Men sånn er det å være arbeidsledig og venneløs. Da er det ikke mye som skjer.

Tidligere denne uka leste jeg Fortielsen av Jørgen Jæger (som kommer ut neste uke). I går kveld ble jeg ferdig med Arkitektens læregutt av Elif Shafak og like etterpå begynte jeg på En del av meg av Maren Engelschiøn. Jeg leser fremdeles Into Thin Air (A Personal Account of the Everest Disaster) av Jon Krakauer og skal selvfølgelig fortsette med den. Hvis jeg blir ferdig med En del av meg eller Into thin air i helga skal jeg begynne på Dakota rød av Lene Lauritsen Kjølner.

Jeg har ikke Netflix og har ikke tenkt å skaffe meg det heller for det er synd at alt er så digitalt. Jeg er vel en av de få som fremdeles kjøper albumer og filmer/tv-serier på blu-ray/dvd. Jeg foretrekker fysiske samlinger akkurat som bøker:)

God helg:)

Det var enda en fin "kina-bok" - ser temaet har vært populært ja.

Lukter på 5'ern jeg assa. I utgangspunktet absolutt ikke min genre, men denne ble jeg helt salig av :-) Språket er overraskende godt, syns det flyter fint.

Jeg ble ikke grepet av handlingen, kjedet meg noen steder i boken. Historien minner om andre krimromaner jeg har lest, det samme med plottet.

Jeg vet at pappa er veldig glad i Hovland, og har anbefalt han til meg mange ganger. Jeg har litt av han i bokhylla, men det at han skriver nynorsk gjør det litt uinteressant.

Mange gode tips, tusen takk! Skal hive meg rundt med det samme og se hva jeg finner av disse forfatterene. Ble særlig nysgjerrig på Woodhouse, mener du P.G. Wodehouse? :) Hvilke bøker skrevet av han anbefaler du?

He-elt enig med deg når du skriver "Noen ganger er det deilig å bare la seg underholde". At man ikke alltid trenger å vri hodet for å finne ut hvorfor, hvordan, hva eller hvem. Jeg har sett litt etter slike bøker, skal reise med hele familien (foreldre, besteforeldre, barn...) i sommer og da hadde det vært herlig å "gjemt" seg bak en bok etter en slitsom dag. Hvilken bok ville du anbefalt? :) Nå sikter jeg til chick-lit ;)

Nå har jeg ført opp Hellemyrsfolket i "Skal lese" - listen min, gleder meg!

Jeg ser hva du mener, men det er da det er så kjekt når man kommer over nye forfattere! Fryd! Jeg elsker forfattere fra Norden, Island har jeg spesielt fått sansen for! (Norge er på topp selvfølgelig).

Nå har jeg innsett at jeg bør også lese andre sjanger, derfor hyler jeg ut til dere etter tips :) Har faktisk begynt å kikke etter fantasy (?!) bøker, spennende!

Jeg blir mer og mer begeistra for denne serien! Spenning, interessante karakterer som jeg virkelig bryr meg om, moralske dilemmaer, humor og denne gangen jammen en aldri så liten diskusjon om kunstens rolle i tillegg. Mer! Mer!

Dystopisk roman med et snev av ironi og stor dose alvor.

Hva gjør man ikke for å overleve og er overlevelse nok? ...

Spesiell åpning
Under en teaterforestilling dør en av skuespillerne, den mest kjente av dem; Arthur Leander. Han rammes av hjerteattakk mens de fremfører Kong Lear av William Shakespear. Redningsmannskapet kommer for sent til å redde ham, og samme kveld får hele verden vite at mange er blitt rammet av et slags influensavirus og dør av det på kort tid. Viruset er hissig og smittsomt. Det sprer seg verden over veldig raskt. Menneskene dør som fluer. Åpningen gir litt Six Feet Under vibber (en av mine favoritt TV-serier), hvor omtrent hver eneste episode begynner med at noen dør på uventet og snodig vis til tross for at den TV - serien tilhører en helt annen sjanger.

Det har blitt skrevet en del mørke dystopier oppgjennom årene og det er en sjanger som virkelig har tatt av. Personlig leser jeg fra den sjangeren en gang i blant selv om det ikke er favorittsjanger. Men å lese dystopier nå og da skader jo ikke, og det er en spennende verden å utforske fordi den er noe ulik vår verden.

I motsetning til andre dystopier jeg har likt: Veien av Cormac McCarthy, Fluenes herre av William Golding, Menneskebarnet av M.R. Carey og Metro 2033 av Dmitrij Glukhovskij, er denne ikke fullt så mørk som de nevnte. Til tross for at det er forferdelig det som skjer i Fordi overlevelse ikke er nok, har den en "lystig" tone som løfter stemningen litt. Ved bruk av ironi virker ikke alt så dystert som dystopisjangeren har en tendens til å være. Forfatteren bruker en fin ironi av den tapte teknologien og hva de kunne ha brukt det til nå. Det er vanskelig å forestille seg en verden uten elekstrisitet, transport, vann, mat, og tilgang til hjelpemidler, men slik er det altså i Fordi overlevelse ikke er nok. Man må overleve med det man har og klare seg selv på en eller annen måte.

Små hint blir viktig
Boka bekker mer mot dystopisk roman enn postapokalyptisk fiksjon siden den hopper veldig fra tid til tid, og den er ikke "mørk nok" til å være ren apokalyptisk. Det gjør ikke noe fordi det blir gjort på ryddig og oversiktelig vis. Innholdet blir også fortalt fra forskjellig perspektiv. Forfatteren skal ha ros for å flette fortid, nåtid og fremtid sammen uten at man mister tråden underveis. Vi blir godt kjent med karakterene, deres forbindelse til hverandre og udnerveis legger forfatteren ut små hint som kan få betydning senere.

Til tross for at det er vanskelige tider som rår i Fordi overlevelse ikke er nok, så møter vi tjue år senere etter den tragiske og dødelige influensaepidemien startet, Den omreiseinde symfoni som består av noen få overlevende, som reiser rundt av egen fri vilje for å opptre med William Shakespear stykker og orkestermusikk til andre nålevende. Det er ikke mange igjen og de må holde sammen og underholde hverandre så godt de kan. Det er brukt noen ironiske undertoner i teksten, men det er også en stor dose alvor. Med Den omreisende symfoni gir det håp for de få overlevende. Det gjenspeiler med vår virkelighet om å ta vare på det man har, til og med de små øyeblikkene fordi de kan bety veldig uten at man trenger å være klar over det. Den omreisende symfoni opptrer med teaterstykker og musikk og det vil nok gi mye for overlevende som ikke sitter med noe igjen etter denne hissige influensaepidemien. Boka tar opp kultur som viktig tema og det er svært viktig å ta vare på. Slik som med virkeligheten; hva hadde verden vært uten film, musikk, kunst og bøker? Det er viktig å ta vare på disse tingene for mye av det er med på å underholde oss, også i vanskelige tider, akkurat som i boka. Derfor er det viktig at Den omreisende symfoni er der for å underholde andre og hverandre med tanke på den tunge tiden. De gir hverandre håp.

Fordi overlevelse ikke er nok er en uvanlig dystopisk roman blandet med apokalyptiske elementer som skiller seg ut med håp i motsetning til andre dystopier der alt virker fortapt. Selv om jeg ikke ble like bergtatt av denne boka som mange andre, så er den vel verdt å få med seg og den er også en liten tankevekker. For hva om noe slikt skjedde i virkeligheten? Ville alt gå tapt eller ville man bevare håpet som i boka, hvis man var en av de få overlevende? Eller ville man bare ha gitt opp? Det er spennende å se for seg selv i slike situasjoner som i disse bøkene, og Fordi overlevese ikke er nok er intet unntak.

Fra min bokblogg: I Bokhylla