Med vold som tema

Edouard Louis (f. 1992) vokste opp i en fransk arbeiderklassefamilie og het opprinnelig Eddy Bellequeule. Oppvekstmiljøet, der menn måtte være macho for å bli akseptert, passet ikke for en ung og følsom gutt/mann med en homofil legning. Dette bidro derfor sterkt til at han ønsket seg bort til et sted der det var rom for at han kunne være seg selv. Da han var 20 år byttet han navn til Edouard Louis. Året før hadde han kommet inn på prestisjeskolen Ecole Normale Superieure i Paris. I dag jobber han med en doktorgradsavhandling om klassereiser i litteraturen, og er tilknyttet universitetet i Amiens.

Edouard Louis debuterte med den selvbiografiske boka "En finir avec Eddy Bellegueule" i 2014, en bok som kom ut på norsk i 2015 med tittelen "Farvel til Bellegueule". Boka er oversatt til mer enn 20 språk, og Louis er blitt tildelt Pierre Guénin-prisen mot homofobi og like rettigheter. I år kom han ut med en ny bok; "Historie de la violence" - "Voldens historie" på norsk. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren.) Han ble intervjuet på Litteraturhuset i Oslo både den 27. mai 2015 og 21. september 2016. Linkene peker til min bokomtale av debutboka og de to arrangementene på Litteraturhuset, som jeg har skrevet om her på bloggen.

Utgangspunktet for "Voldens historie" er en voldtekt som Edouard Louis ble utsatt for julen 2012. Denne andre boka er altså i likhet med debutboka selvbiografisk.

"Voldens historie" er ingen lettlest eller lett tilgjengelig bok som forteller en historie fra begynnelse til slutt. Derimot sirkler den rundt det som har skjedd, springer hit og dit før den igjen vender tilbake til utgangspunktet. Underveis kryper vi dypere og dypere inn i frykten til forfatteren den natten alt skjedde, samtidig som vi også får ta del i det distanserte blikket til det hele.

Underveis gir Edouard Louis ordet til søsteren sin, og hun opptrer som bokas jeg-person. Hun beskriver ham som tilgjort, at han "skaper seg hele tida" ... Alt hun ikke kjenner til som naturlig eller en del av sin virkelighet, blir forklart som unaturlig. Her handler det om seksuell legning, men parallellene til alle historier om klassereiser og gap mellom de som ble og de som dro, handler i bunn og grunn om nøyaktig det samme. Alt som ikke er gjenkjennelig, forkastes som tilgjort og unormalt. Slik slipper de som ble igjen å endre noe som helst ved seg selv. Der noe butter i mot, legges skylden fullt og helt på de som dro. Helt til gapet er så stort at det i grunnen ikke er noen vei tilbake ... Da har gapet blitt til en uoverstigelig avgrunn.

Underveis beskriver Edouard Louis en sjokkerende rasisme hos det franske politiet. Det handler om forakt for "araberne", en forakt som er så gjennomsyret i det franske samfunnet at det gir et forståelig bakteppe til all terrorismen som åpenbart kommer innenfra og ikke utenfra i det franske samfunnet i dag ... Dette får Edouard til å ønske å stå opp for sin voldtektsmann. Skal han være ansvarlig for at Reda, en kybeler, må sone i fengsel i årevis? På et tidspunkt ønsker han å trekke sin politianmeldelse tilbake, men det er for sent. Politet eier hans smerte nå - det gjør han ikke lenger selv ...

Jeg kjente sterkt på desperasjonen til forfatteren under lesningen av denne boka. Han har borret dypt ned i alle sider ved en voldtekt - både før, under og etter - sett fra mange ulike ståsteder. Som NRK-kritikeren Anne Cathrine Straume sier det i sin anmeldelse av boka: "Ved å la flere komme til orde, åpner Louis opp for ulike tolkninger i stedet for bastant å sementere sin egen." For egen del følte jeg at særlig søsteren sementerte hvordan folk flest ser på hendelser som dette, fordi hun fremstår så ufølsom for brorens smerte. Gjennom sin måte å fortelle historien på, tråkker hun broren ytterligere ned i driten, ned i hans skyld og smerte. Et bevisst fortellergrep fra forfatterens side for å fremkalle medynk og sympati? I så fall tenker jeg at det må være lov. Gjennom at begge fortellerstemmer får komme frem, skapes det en balanse i historien, og akkurat dette er det viktigste, tenker jeg.

Jeg anbefaler denne boka varmt, fordi den er interessant og tankevekkende og dessuten svært godt skrevet.

Her er linken til resten av min bokanmeldelse.

Følger Lazy Masquerade jeg også, og Urmaker, Corpse Husband og Mr. Nightmare som er i samme youtube kategori der de leser opp andres personlige skrekkhistorie, og må si at Mr. Nightmare er min favoritt, fordi han har den perfekte stemmen for dette og hans kanal har mye skrekkelig atmosfære. Så han må du sjekke ut siden du også liker den kategorien. Jeg er vel for gammel for slikt, men skrekk er skrekk og det er og blir en favoritt. De leser opp skrekkhistorier som andre skal ha opplevd og det er opp til oss lyttere å tro på det eller ikke.

Jeg har lest mange serier og trilogier (fra start til slutt) selv om jeg ikke har vært fan seriene jeg har lest og lest hele serien selv om de har bestått av flere hundre sider, men Harry Potter ble jeg ikke noen fan av rett og slett og jeg har heller ikke samvittighet til å avbryte bøker, det kan jeg heller ikke siden jeg startet en bokblogg for ti år siden. Så jeg leser hver bok fra begynnelse til slutt samme om jeg liker den eller ikke. Harry Potter bøkene leste jeg bok 1 - 4 før jeg startet å blogge, men sluttet å lese den fordi jeg var mer interessert i å lese andre bøker i stedet. Så de siste ti årene har jeg ikke avbrutt en eneste bok og leser den ferdig samme om jeg liker den eller ikke. Har ikke samvittighet til å avbryte.

Jeg liker sære ting jeg også, men foretrekker nok mest sarkasme når det kommer til humor. Det er den eneste humoren jeg "forstår meg på" fordi jeg er ganske sarkastisk selv og kan av og til gå over streken, men, men, sånt skjer av og til, samme om man mener det eller ikke:)

Og jeg kommer til å se The dark tower filmen uansett spesielt nå som jeg leser bokserien. Det var bare tilfeldig at jeg begynte å lese den nå for det var etter at jeg startet å lese serien at jeg fant ut at det ville bli film. De prøvde å filme bokserien før en gang, men de måtte gi opp, men det tror jeg ikke de gjør denne gang. Men skal vente til filmen kommer på blu-ray/dvd for foretrekker å se filmer alene for går man på kino blir man forstyrret av folk som holder på med mobilen hele tiden og eller folk som hele tiden snakker med hverandre under filmen. Det er irriterende så har sluttet å gå på kino for flere år siden:)

Håper du sjekker ut Mr. Nightmare kanalen på youtube for der er det mange gode skrekkhistorier som du kan kose deg med i høst:)

Ps: Gratulerer med dagen som var i går:)

The Dark Tower blir ikke serie, men en film. Den skal jeg også se. Ikke på kino, fordi har ikke gått på kino på flere år så venter til den kommer på blu - ray/dvd:)

Jeg leste fire bøker i Harry Potter serien og ga opp resten av serien. Jeg likte bok tre godt, men jeg ble aldri noen fan og kommer aldri til å bli det. Jeg ble dessverre ikke bitt av Harry Potter basillen. Sånn er det.

Jeg tenkte å lese 11/22/63 i sommer da jeg kjøpte boka, men andre bøker kom i veien og siden november uansett nærmer seg, så hvorfor ikke? Og er man en nerd, så er man en nerd:) Oktober er favorittmåneden for da er det skikkelig høst (favorittårstiden) og det er jo selve skrekkmåneden. Selv om jeg ikke blir redd av filmer og bøker lenger fordi jeg tror jeg er kurert etter å ha lest mye og sett mye av sjangeren:) Men liker skrekk fremdeles likevel, det er jo noe underholdende med det. En barnslig fryd, kan man kalle det;)

Og det stemmer det at King bruker forskjellige karakterer som dukker opp i forskjellige bøker av ham. Synes det er litt fiffig:) Skjønner ikke hvor han tar ideene sine fra, for det virker som om han aldri går tom for inspirasjon.

Leste Naiv Super for mange år siden, men husker jeg ikke likte den så godt. Jeg har veldig sær form for humor og liker det sære, men den boka ble litt for sær for meg. Men liker Doppler og boka L bedre av Erlend Loe. Har ikke lest oppgfølgeren til Doppler ennå, men det har jeg lyst til.

I fjor leste jeg Glassbarna av samme forfatter, og må si at jeg likte denne et lite hakk bedre, selv om det hakket ikke er så stort.

Simona er hos mormoren sin en ukes tid. Noe hun har gledet seg lenge til siden de har et godt og spesielt forhold. De står hverandre nære, men Simona oppdager at noe er annerledes med mormoren siden hun virker konstant sliten. Det er også noe rart med huset. Merkelige ting skjer og mystiske lyder oppstår. Det merkeligste av alt er statuene i hagen. Det virker som de rører og flytter på seg. Gjør de det selv, eller er det noen som driver gjøn med Simona? Hva er det som egentlig foregår?

Frittstående serie
Steinengler er tredje bok i Glassbarna serien og disse bøkene kan fint leses som enkeltstående bøker fordi de har egentlig ikke noe med hverandre å gjøre. Det er samme hovedkarakterer (Simona og vennene hennes; Billie og Aladdin), men det er nye handlinger (mysterier) i hver bok, så man trenger ikke å lese denne serien i kronologisk rekkefølge. Andre boka, Søvlgutten, har jeg ikke en gang lest, men følte ikke at det var noe jeg burde ha lest før jeg leste Steinengler, for følte ikke at det var noe som manglet på den måten, så det er ikke en serie man må lese "slavisk". Det er en serie av enkeltstående bøker av samme forfatter.

Enkel og stemningsfull
Denne barneboka er veldig enkel lesing for oss voksne, men likevel stemningsfull. Jeg fikk spesielt sansen for bestemoren. Hun virker egentlig kul og varm. Det er som om man blir kjent med henne personlig fordi man blir kjent med henne på flere plan. Spenningsfaktoren derimot var dessverre ikke så høy som forventet av en bok fra denne sjangeren. Dette er spenning blandet med noen grøsserelementer. Det som er synd er at dette blir for typisk for meg når det gjelder grøsserelementer. Merkelige ting som skjer, stemmer fra intet, rare lyder og karakterer som tror de innbiller seg ting. Ikke spesielt nyskapende for å si det sånn. Man tror jo ikke at barn er spesielt kravstore, men alle er forskjellige og krever forskjellig ut av bøker, og av og til får man ikke det man vil ha ut av en bok. Og for oss voksne er Steinengler noe forutsigbart, og blir noe tungtrødd i lengden da ikke noe overrasker, men stemning og atmosfære har den. Det blir mer "koselig" lesing enn skremmende lesing.

Både Steinengler og Glassbarna virker som en del av en serie som kan minne litt på Nancy Drew, der samme personene tilfeldigvis ender opp i det ene mysteriet etter det andre, bare i en forenklet versjon.

Steinengler er mer forutsigbar og koselig lesing enn skremmende for oss voksne, og kanskje mer spennende for yngre lesere? Det kommer an på om unge leseheseter er lettskremte eller ikke. Vet jo at denne boka er beregnet for barn, men det trenger ikke å bety at de er mer lettskremte enn voksne? Dette kan være en fin introduksjon til yngre lesere som vil utforske mysterie og horrorsjangeren nærmere nå som Halloween er rett rundt hjørnet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Original og artig. Liker kombinasjonen spenning og slapstick-/navnehumor. Litt mye "plutselig fikk han øye på", men jeg gidder ikke være så pirkete heller. Jeg ble jo underholdt.

Det King og Tarantino har til felles, er at de sjokkerende på hver sin måte og at de liker å eksperimentere med forskjellige sjangre:)

Hvis jeg var deg ville jeg ha lest boka IT før man ser filmatiseringen for det er måten jeg foretrekker å gjøre det på i hvert fall. Bok først, film senere så lenge jeg vet at filmen er basert på en bok. For som regel er bøkene bedre bedre en filmatiseringen. Noen ganger, svært sjeldent har jeg sett filmer der filmen er bedre enn boka, men det er ikke ofte det skjer:)

Du minner om meg da jeg var ung. Man visste tidlig hva man likte og ikke likte og som ung likte jeg sjokkerende ting da også. Bøker og filmer som kunne sette meg på prøve.

Er spent på hva du synes om 11/22/63. Den skal jeg også begynne med etter hvert. Har tenkt å begynne på den i november på grunn av tittelen. Tåpelig, jeg vet, men er man nerd så er man nerd:) Har høørt mye positivt om den og at det er en av Kings beste nye utgivelser.

En reise med fergen Baltic Charisma kan virke idyllisk, men det blir alt annet enn det ...

Favorittsjanger
Jeg er en person som leser horror året rundt, ikke bare når det er høst (favorittårstiden). Grunnen er fordi det er og blir min favorittsjanger. Jeg har likt horror helt fra jeg var liten og selv om det er min favorittsjanger, så betyr det ikke at jeg liker absolutt alt av horror. Ofte tar det lang tid mellom godbitene.

Mats Strandberg er mest kjent for Engelsfors - trilogien som han skrev med Sara Elfgren for noen år siden, og som er en av de få ungdomstrilogiene jeg har likt. Den var både mørk, spennende og noe annerledes enn andre ungdomstrilogier jeg har lest tidligere. (Trilogien består av bøkene: Sirkelen, Ild og Nøkkelen). Den skilte seg litt ut fordi den hadde noen ingredienser man ikke er vant til fra andre ungdomstrilogier/serier. Derfor ble jeg litt nysgjerrig på Fergen som Mats Strandberg skrev alene og som er horror for voksne. Dessverre opplevde jeg det som alt annet enn horror ...

Med Fergen er det mange forskjellige passasjerer om bord, men de har likevel mer til felles med hverandre enn de tror. Fleste av dem er bitre og noe usikre, både på seg selv og andre, og har "ekstra bagasje" med seg. Noen tror at dette blir bare nok en vanlig tur, men denne turen over Østersjøen blir alt annet enn vanlig.

Ikke det jeg betegner som "horror"
Denne boka blir stemplet som horror, noe som er litt feil da dette ikke er "ren" horror. Horror for meg er frykt, snikende uhygge, creepy historie og mange undertoner. Jeg regner ikke Fergen med som "ren" horror fordi den har ikke noen av disse punktene. For meg ble denne boka mer komisk enn skremmende. Det finnes jo skrekkomedier, men tror ikke det var meningen med denne boka. Den ble heller ufrivillig morsom og da blir det ikke den boka man forventer. Dette var en bok jeg ikke greide å ta helt seriøst og likte ikke den retningen den tok. Da er det lett å føle seg "lurt". Horror med forskjellige vesener er ikke "ren" horror for meg. Da beveger det seg inn i mer i den apokalyptiske verdenen. Det er en verden jeg liker også, men valget mellom horror og den apokalyptiske sjangeren, så foretrekker jeg nok horror. Det har mer atmosfære og uhygge. Derfor regner jeg ikke denne boka som "ren" horror.

Det er mye med Fergen jeg ikke liker, men det Mats Strandberg skal ha skryt for er karakterbeskrivelser. Kapitlene er delt opp fra karakterenes perspektiv og man får et dypdykk i de karakterene. Man får vite hvordan de er som personer, hvordan de tenker og betrakter omgivelsene. Det er det mest interessante med boka og den utrolig negative stemningen. Den er nesten til å ta og føle på. Og man blir også godt kjent med både personalet og passasjerene.

Ellers ble dette en noe kjedelig reise og det tar lang tid før historien tar seg opp. Som sagt tidligere så har jeg ingenting i mot saktegående bøker, da blir man bedre kjent med karakterene, men av og til er ikke det nok. Man vil ha litt av alt, og det fikk jeg ikke her.

Fergen er ingen ordentlig horror, men heller underholdende og noe komisk bok, så de som forventer seriøs horror blir dessverre skuffet. Man kan trygt slå av alle lys og gå til sengs etter å ha lest denne, for dette er alt annet enn skremmende.

Fra min blogg: I Bokhylla

Må bare advare at første IT filmen er veldig lang, men verdt det. Boka er bedre og jeg er en av de få som liker filmen. Så ja, det kommer en nyversjon neste år, men så gammeldags som jeg er så foretrekker jeg originalene. King er kanskje litt Tarantino aktig, bare at Tarantino legger mest vekt på action og King mest vekt på horror. De har sin egen greie selv om de blander sammen sjangre.

Vi virker litt like når det gjelder innstillinger. Jeg også prøver å ikke ha for store forventninger til bøker og filmer og mye annet for da blir man ikke så altfor skuffet, men likevel har jeg lett for å bli skuffet likevel. Jeg er jo 33 år og har lest mye oppgjennom årene, og da blir man automatisk mer kresen og det er ikke meningen å være det, men man blir det med årene. Likevel prøver jeg å nullstille meg før jeg skal lese en bok eller se en film, for noen få ganger blir man positivt overrasket. Selv om det er sjeldent er det fint og verdt det de få gangene man blir positivt overrasket.

Så har ikke kommet over mange godbiter i det siste innen bøker og filmer, men det skjønner man med alderen. Man blir mer kritisk med årene og stiller litt strengere krav, slik er det med meg i alle fall.

Beklager for sent svar, men det er ikke hver dag jeg er online. Det stemmer at IT er også filmatisert og en nyversjon kommer også neste år (tror jeg). Den tror jeg ikke jeg skal se fordi jeg foretrekker originaler fremfor nyversjoner. Jeg er litt gammeldags:)

The dark tower er ikke typisk apokalyptisk verden og ikke ren apokalyptisk sjanger. Det er en serie som er western blandet med science fiction, fantasy og horror. King har blandet sammen mange sjangre og gjort det på en ypperlig måte, så håper du får sjansen til å lese denne serien en dag.

Fint at du utforsker voksenlitteratur. Da jeg var ung, for lenge siden, leste jeg mest voksenlitteratur istedet for ungdomslitteratur. Nå leser jeg bøker både for barn, ungdom og voksne fordi jeg liker å holde meg oppdatert innenfor alle målgruppene:)

Nei, denne var ikke for meg. Synes den er alt for skravlete, de mange, lange og dyyype dialogene om livet, universet og kjærligheten er bare ord, ord, ord. Veldig mye oppramsing av typen, så gjorde jeg det, så gjorde jeg ditt, så gjorde mamma ditt og så gjorde jeg datt, samt alt han elsker og hater. Hovedpersonens familie er først dønn dysfunksjonell med mengder av hemmeligheter og ting en ikke snakker om, før plutselig, mot slutten, de kan snakke om alt. Nope, funker ikke. Synes også det hadde vært mer interessant med en historie om en homofil og en heterofil med et vennskap som fungerer.

Hilsen grinebiter'n...

Så gøy. Jeg har også boka 11/22//63 ulest. Kjøpte den tidligere i sommer og har planlagt å lese den i november. Jeg har lest mange mursteiner, ikke bare av Stephen King, men av en del andre forfattere også, så man blir vant til mursteiner jo mer man leser av dem. Den lengste boka jeg har lest som jeg kan huske på i farten er IT av Stephen King som er på over 1000 sider på engelsk:) Han skriver noen korte bøker også, men er kjent for å skrive stort sett mursteiner. Kos deg med 11/22/63. Den skal jeg også lese om ikke lenge. Og håper du får mulighet til å lese The Dark Tower serien også.

Å, denne likte jeg så godt! Merka at jeg ikke var så opptatt av hvem som drepte herr x og hvor det ble av herr y, men hvorfor Mrs Fuggle var som hun var, om Mr Fuggle var en bølle eller bare uforskamma, hva det egentlig var med Mrs Rodleys helse og om den unge legen var en kjekkas eller om det lå noe under, se det var jeg interessert i! Og det holdt helt ut, det. Greit å få løsningen på førstnevnte mysterier også. Og jeg har en bok til av denne forfatteren liggende!

Synes at The Girl Who Loved Tom Gordon/Piken som elsket Tom Gordon er en av de svakeste bøkene jeg har lest av ham og syntes heller ikke at den var noe skummel. Så den er ikke en av hans beste. Har lest noe av Darren Shan og han er ikke så verst, men synes ikke han er noe drøyere enn Stephen King. Men det er om å prøve seg frem og utforske forskjellige forfatterskap og finne ut hva man liker og ikke. Det er det jeg har gjort og gjør. Selv om jeg leser fra mange forskjellige sjangre, og liker andre forfattere også, så er og blir Stephen King min forfatterhelt:) Sånn er det bare. Så det er bare å utforske videre, enten om det er bøker av Stephen King eller av andre. Og gjerne gi meg tilbakemelding om du bestemmer deg for å lese noe mer av Stephen King, og håper du finner noe som fascinerer enten det er bøker av ham eller noen andre:)

PS: Stephen King er ganske produktiv han også. I en periode ga han ut to bøker i året og måtte bruke et annet navn:)

Hun rørte meg til tårer under Samlagets høstpresentasjon. Debutanten Catherine Blaavinge Bjørnevog leste sine dikt med suggerende, inderlig innlevelse, store øyne og dvelende ord. Nesten uforståelige ord, men det var likevel umulig å ikke la seg berøre.

Med sitt helt eget språk, en sammensurium av ulike dialekter, nynorsk og gammelnorsk, har hun skrevet sin første diktsamling.

Og det er tungt. Sorgtungt.

Hun elsker, men blir kanskje ikke elsket tilbake. Han tvinger henne til å vende ryggen til, nekter henne å ta ham til seg. Men barna kommer, og barna forsvinner. Kanskje er det svartedauden. Kanskje er det havet. Kanskje er det noe helt annet. De forsvinner. Kanskje bare en, kanskje alle. Akkurat som ham, hennes elskede, selv om hun ikke annet vil enn å ha de hos seg. Hun har så mye å gi, men etterlates bare med fortvilelsen og lengselen.

Den alltid tilstedeværende lengselen.

(les mer)

Sjeldent å komme over sterke oppfølgere som denne.

Roland er fremdeles på søken etter Det mørke tårn, men møter mange hindringer på sin vei. Han befinner seg på en strand og oppdager at han er i fare. Han må vekk derfra siden situasjonen er som den er, han er i dårlig stand, og han oppdager tre dører fra ingensteds. Alle de tre dørene leder inn til vår verden, nærmere bestemt i New York City. I hver dør møter han nye karakterer; dopmisbrukeren Eddie, noe ustabile Odetta og morderen; Jack. Vil han noen gang finne Det mørke tårn og kommer han til å støte på den beryktede the man in black noen gang igjen?

En morsom tilfeldighet
Å beskrive denne boka er en utfordring fordi den er nokså surrealistisk og det er mye som skjer på en gang, samtidig må man plukke ut det viktigste og ikke røpe noe. Det med at det er plutselig dører som dukker opp på et mystisk vis og som leder til et spesielt sted minner meg litt om Brødrene Dal, og det er litt komisk å tenke på da Brødrene Dal og Stephen King ikke har noe til felles. Dette er ingen komedie, snarere tvert i mot. Dette er fantasy, nærmere bestemt dark fantasy og det er ikke godt å vite hva man får. Det er også et interessant konsept at Roland kommer fra en ødelagt westernverden og inn i vår verden. Det er også interessant å lese om hvordan han blir kjent med disse karakterene han møter og om dilemmaer som oppstår underveis. Det er også spennende at King tar opp menneskelige problemer som aldri forandrer seg med tiden.

Man blir også bedre kjent med Roland og man får et større inntrykk av ham enn i den første boka. Han viser mer av sine sterke og svake sider, og at han prøver å rettferdiggjøre problemer på sin måte. Han er en mystisk figur som man blir stadig nysgjerrig på, og man undres av hans besettelse av Det mørke tårn. Hvorfor er det så viktig for ham å finne Det mørke tårn og hva er det som er så spesielt med det?

Ingen tid for pusterom
Mange vil nok oppleveThe Gunslinger, første bok i serien noe treg, men det hadde jeg ikke noe i mot for den hadde mystikk og atmosfære så det holdt, mens andre bok; The Drawing of the Three har mer action og suspense. Det er noe som skjer hele tiden. For noen kan nok denne oppfølgeren bli vel surrealistisk og kanskje noe småsær, men synes ikke at det gjorde noe. Det er lett å følge historien, man roter seg ikke bort i hverken hendelser eller navn og at litt underlige ting skjer, skader ikke. Dette er ikke "vanlig" horror som Stephen King er mest kjent for, men det han skriver er nesten like underlig.

Stephen King fyller 69 år i morgen (21.sep), og det er rart å tenke på at han begynte å skrive på denne serien da han bare var 19 år. Det virker så lenge siden og likevel holder serien seg så godt. Også spesielt at enkelte temaer, som blir nevnt i denne oppfølgeren er aktuelle den dag i dag.

Det å skrive om oppfølgere er utfordrende, det er det ingen tvil om. Av og til er det så mye man gjerne vil nevne og drøfte om, og samtidig vil man ikke røpe noe for ikke å ødelegge moroa for de som ikke har lest serien. Så man prøver å finne balansepunktet uten å gå over grensa. Det jeg kan si om The Drawing of the Three er at det er en meget spesiell bok. En av de mest spesielle jeg har lest på lenge og den har noe unikt over seg som er vanskelig å forklare. Den må oppleves. Det er en rar, sær, spennende og merkelig oppfølger. En av de sterkeste og beste oppfølgerne jeg har lest på lenge. Det er ikke ofte man kan si om oppfølgere generelt, og jeg er spent på fortsettelsen. Krysser fingrene for at det holder seg på samme nivå.

Så beklager på forhånd om denne anmeldelsen virker noe rotete og kanskje diffus, men som sagt så vil jeg ikke røpe noe og dette er en bok man må oppleve for å skjønne hvor spesiell den er. Spesiell på en god måte.

Fra min blogg: I Bokhylla

Så flott at du bestemte deg for å lese noe av Stephen King og fin omtale du har skrevet:) Piken som elsket Tom Gordon er ingen favoritt hos meg, men godt at du likte den:) Delte meninger kan også være spennende:) Håper du kommer til å lese mer av Stephen King og takk for at du delte din omtale med meg. Hvis du bestemmer deg for å lese mer av ham så gjerne del dine meninger med meg, bare hvis du vil. Det er bare hyggelig og fint at du gir bøkene hans en sjanse:)