Saturday er kanskje den underligste boka jeg har lest så langt i år, og jeg ville svært gjerne like den, men fikk det ikke til.

Grunnene er mange, men det tar jeg litt senere. Først litt om hva boka handler om. I denne boka foregår handlingen i London 2003, lørdag den 15. februar. Det er stor protest mot krigen i Irak, og vi får innta et døgn i Henry Perownes liv. Henry Perowne er en veldig privilegert mann som lever et godt liv, får god lønn (han er en dyktig nevrokirurg) og har kanskje alt det man ønsker seg. Han bor i en veldig fin leilighet, er gift og har to voksne barn som også gjør det veldig bra. Han kunne egentlig ikke ha hatt det bedre. Lørdagsmorgenen 15. februar ser han ut av soveromsvinduet. Han ser et fly og det virker som det er i ferd med å styrte. Senere samme dag er han på vei for å spille squash. Det er ikke lett med tanke på at det er mange som er ute og demonstrerer mot krigen. Han blir involvert i en trafikkulykke. Ikke i en alvorlig ulykke, men i den anledning møter han Baxter. Baxter er det motsatte av Henry. Baxter er en hissigpropp. Av en eller annen grunn føler Baxter seg fornærmet av Henry, og det foran kompisene hans. Det fører til at Baxter ønsker hevn, og han dukker opp uventet hjemme hos Henry ...

Ikke den boka jeg så for meg
Jeg liker bøker om hevn og råskap, det er både fascinerende og spennende, så trodde dette var en bok for meg, men slik ble det ikke. Dette er en bok hvor alt skjer i slow motion. Det går i sitt eget tempo. Man blir godt kjent med karakterene og man får et godt innblikk i livsstilen deres, men samtidig er det vanskelig å sette seg inn i alt, for det meste i boka er for godt til å være sant. Henry og hans familie er som sagt ganske vellykede; de gjør det bra og det er ingen sorte får i den familien, virker det som. Dermed blir det noe vanskelig å gi denne familien sympati. Det blir for mye barbieverden der alt er perfekt. Et glansbilde. Det blir ikke spesielt realistisk for meg. Man blir ikke kjent med dem på en menneskelig måte eller hvordan jeg skal forklare det. Det er nesten som å lese om en blanding av barbier og roboter istedet for mennesker. Hvor er den mennekelige siden? Det er også søtt at Henry setter sin kone så høyt og at de fremdeles etter mange år har dype følelser for hverandre, men til tider blir det litt vel amerikansk, til tross for at boka ikke er amerikanisert på noen måte, da alt foregår i London, men dere skjønner sikkert hva jeg mener? Uansett, man klarer ikke å ta det helt alvorlig. Baxter er kanskje den mest levende karakteren i boka. Ikke spesielt godt likt, men han er levende og dermed blir man bedre kjent med ham, enten man som leser vil det eller ikke. Han blåser liv i denne stillegående romanen.

Når man ikke liker noen i persongalleriet ...
Persongalleri og handling er omtrent like viktige faktorer for meg i bøker, men hvis det er en bok der jeg ikke liker noen av karakterene på noen måte, er det vanskelig å sette pris på andre aspekter i en bok også. Slik er det i hvert fall for meg. Det er også rart at jeg synes denne boka er for detaljrik da jeg liker forfattere som Stephen King og Karl Ove Knausgård, som er meget detaljrike. Mange detaljer har ikke plaget meg tidligere, ikke langsomme handlinger heller, men dette ble vel langsomt, nesten som å se på sneglevandring.

Dette er kanskje den korteste anmeldelsen jeg har skrevet på en god stund, men slik blir det denne gang. Saturday er en kort bok hvor det er både mye og lite som skjer, alt ettersom hvordan man ser på det. Det er ikke så mye mer å si, egentlig. Er bare lettet over å være ferdig med den. Til tross for at dette var en bok på bare 279 sider. Det ble på en måte en annen bok enn det jeg trodde og håpet den var. Boka er i det minste relevant og gir et eksempel på hvor voldelig og skjør verden er. Forfatteren beskriver det på en realistisk måte.

Jeg har lest en bok av Ian McEwan tidligere og det er Barneloven. Må si at jeg likte den bedre. Har også boka Ved Chesil Beach av samme forfatter stående ulest i en av mine mange bokhyller. Den har stått der ulest i mange år, og til tross for at jeg ikke likte Saturday, får jeg på en merkelig måte litt lyst til å lese Ved Chesil Beach også.

Fra min blogg: I Bokhylla

Herlig fantasy klart inspirert av rollespill. Og med feministisk tilsnitt. Interessante karakterer med dybde, spennende miljøer og vanvittige intriger. Er det ikke fler enn tre bøker??

Interessant, underfundig og skremmende om humler, en del andre insekt- og dyrearter og økologi. Det siste står for den skremmende delen. Men forfatteren gir håp også. Dessuten gir han så mye av seg selv, anekdoter, barndomsminner om dyrehold som ikke alltid var like vellykka og snurrige fakta om dette og hint. Om noen utfordrer meg på å overraske dem, kan jeg nå bidra med opptil flere merkelige opplysninger om humler. Det er fint!

Dette er en fantastisk god kriminalroman som er veldig vondt og vanskelig å lese. Men du så verd det. Link til bloggen min, Betraktninger

Det var ment som litt ironi og for å starte en åpen diskusjon, så vet godt hva som er "galt" med boka :) Heldigvis skriver John Hart bedre, som f.eks når det gjelder Ved elven og Brødrene fra Iron House :)

Oi, den var spennende! Boken anbefales med hint om å ikke lese den etter det er blitt mørkt :-)
Link til omtale på bloggen min, Betraktninger.

Ingen over, ingen ved siden. Og "to be continued".

Litt småslurv og enkelte deler som behandles litt lettvint, men det som er bra, er så veldig bra! Måten sosiale medier og nær framtid kobles til noe så "gammeldags" som gjenferd på, funker som bare det. Godt gjort!

Avdeling Q er her igjen - spennende denne også, men det skjer vel litt vel mye på mange kanter denne gangen(?). Fint i hvert fall at vi får vite litt mer om den "mystiske" Rose.
Mer om denne i Reading Randi

Herlig dystert og sterk oppfølger som virkelig gjør inntrykk.

En sjelden gang blir man helt stum
Jeg har lenge prøvd å skrive denne anmeldelsen, men ordene sitter fast. Jeg finner bare ikke de rette ordene og det er sjeldent det skjer når jeg skal skrive noe. Jeg kan begynne med å si at The Gunslinger, den første boka i serien, og denne er en av mine favoritter fra The Dark Tower så langt. Jeg liker vanligvis ikke oppfølgere noe særlig da de ofte blir mye av det samme og det er ofte lite utvikling, men her er det det motsatte. Jeg sier det ikke bare fordi denne serien er skrevet av min forfatterhelt, Stephen King. Selv om han er min favorittforfatter så har jeg ikke likt alt det han har skrevet. Grunnen til at jeg har likt disse oppfølgerne så godt i motsetning til mange andre serier jeg har lest, er at her er ting alltid i utvikling, nye hendelser oppstår, nye karakterer dukker opp, og man mister ikke interessen; den fornyes. Ofte i oppfølgere dør interessen som regel bort, men i denne serien blir den stadig vekket, noe som er sjeldent i serier generelt. Istedet for å gå lei, vil man ha mer. Det er en sjeldenhet når det gjelder trilogier og serier.

I Wolves of the Calla ankommer Roland og hans trofaste venner landsbyen Calla Bryn Sturgis. Denne byen er terrorisert av innpåslitne ulver som stjeler deres småbarn. De trenger all den hjelpen de kan få for å beskytte innbyggerne, og det er da Roland og hans gjeng ankommer landsbyen. De ankommer på rett tidspunkt. I dette samfunnet fødes det uvanlig ofte tvillinger. "Ulvene" som ikke er helt vanlige ulver i Kings verden, kommer og kidnapper alltid den ene tvillingen, og lar den andre være igjen. Denne byen er lei av disse "ulvene". Klarer de å bekjempe dem denne gang? Og en ny karakter dukker opp i serien, nemlig Callahan som gir et friskt pust i serien og for oss King nerds er han også kjent fra Salem's Lot som ble utgitt i 1975. Det er en enkeltstående bok som ikke tilhører denne serien, og King er kjent for at forskjellige karakterer dukker opp igjen i forfatterskapet hans. Salem's Lot er en av mine favoritter og Pet Sematary er storfavoritten for meg av King og min all time favorittbok, men nok om det. Callahan gir serien et nytt løft og det var veldig spennende å lese om ham.

Lettlest og fengslende serie
Jeg har ikke lest all verdens fantasy. I de siste fem eller seks årene har jeg lest litt fantasy og da helst urban fantasy. Jeg har ikke lest så mye "avansert" fantasy. Jeg var en smule skeptisk i begynnelsen om at denne serien kanskje var en avansert og forvirrende bokserie, men det er den ikke på noen måte. Det er mye detaljer (Stephen King er en spesialst på det og det er en av grunnene til at jeg liker ham så godt), og det er mye rart som skjer underveis, men man mister ikke tråden underveis, og bøkene er veldig lettleste til tross for at de er noe store. Det virker ikke så slitsomt som man først får inntrykk av.

Er det noe King aldri slutter med er at han aldri slutter å overraske meg. Jeg har lest mye av ham fra jeg var veldig ung og fremdeles klarer han å overraske meg med å ta nye vendinger, og samtidig være nyskapende. For meg virker det som om han aldri går ut på dato. Dette er en veldig rå og sterk oppfølger som gjør at jeg bare gleder meg enda mer på fortsettelsen. Jeg kunne ha skrevet så mye mer om Wolves of the Calla, men velger å skrive litt diffus siden dette er en oppfølger. Dette er som sagt tidligere, en bokserie som bør leses og oppleves istedet for å lese om. Det er en av de råeste seriene jeg har lest på lenge og det er heldigvis flere bøker igjen av serien og Rolands jakt etter det mørke tårn. Neste bok heter Song of Susannah.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har vært ute av Bokelskere i en lang periode. Tusen takk for tipset om de Stael! Jeg fikk tak i boken:)

Wow, dette er en fengslende kriminalroman! Over 350 siden ble slukt.! Her er anmeldelsen: http://stemmer.no/wp/?p=346#more-346

Noen ting forandrer seg aldri, og godt er det.

Folkekjær tegneseriehelt
Pondus har i mange år vært å se i tegneseriehyllene her til lands, noe jeg skjønner godt. Selv om jeg ikke er blodfan, så er han en folkekjær tegneseriefigur som gjenspeiler situasjoner som kan være lett å kjenne seg igjen i. Han er festlig og kommer ofte med gode poeng, som å fikse alle vinduskarmene i stedet for å se på vintersport. Der har vi i hvert fall noe til felles. Pondus og jeg hater vintersport.

I denne utgaven sliter Pondus blant annet litt med midtlivskrise. Han får beskjed om å bytte deres gamle bil med en ny familiemobil, men ender opp med å kjøpe en Batmobil. Noe som ikke faller i god jord hos hans kjære. Denne utgaven gir oss også et godt skrekkeksempel på hvorfor man ikke skal eksperimentere med botox og den type ting. Mange andre rare, frekke og gøyale situasjoner oppstår med og rundt Pondus i 15 Tenner i En Pose.

Vulgære tegninger
Tegningene til Frode Øverli gir de crazy situasjonene en ekstra fin vri og snert. Figurene hans blir bare mer og mer groteske, og det fins ingen hemninger hos noen av dem. Dette er ingen tegneserie for de sjenerte. Jeg har sansen for at de har på kanten humor og kødder med det hverdagslige. Dette er ikke karakterer som tar seg selv så veldig høytidelig. De gjør narr av seg selv rett som det er og har svar på det meste.

Det er mye som kan sies om Pondus og gjengen hans, men de må oppleves for å skjønne hva slags karakterer de er. Personlighetene deres er ikke A4, akkurat og de byr på mye humor, galskap og utfordringer. Man blir glad i dem uansett. Må se jeg likte 15 Tenner i En Pose hakket bedre enn Fjorten av samme sorten. Denne utgaven hadde mer snert og enda mer humor. En humor som treffer. Spesielt morsomt er det å lese om forholdet til Pondus og Beate. Hennes tålmodighet settes ofte på prøve. Så her er det mye å glede seg til.

Fra min blogg: I Bokhylla

Når helseangsten tar overhånd ...

Ingvard Wilhelmsen (f. 1949) er lege og professor med hypokondri som spesialitet - i tillegg til at han er spesialist i indremedisin, fordøyelsessykdommer og psykiatri. Han har skrevet i alt fem bøker om kognitiv terapi; "Hypokondri og kognitiv terapi" (1997), "Livet er et usikkert prosjekt" (2000), "Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi**" (2004), "Kongen anbefaler - holdninger for folket" (2006) og "Det er ikke mer synd på deg enn andre**" (2011). (Samtlige linker peker til mine omtaler av bøkene hans.)

Av alle bøker jeg har blogget om de siste syv årene, er det knapt noen av mine blogginnlegg som har blitt lest av flere enn "Sjef i eget liv - et bok om kognitiv terapi". Det nærmer seg 20 000 treff, så det er klart at det er noe med denne boka som treffer mange.

"Livet er et usikkert prosjekt" utkom i 2000, men boka er fremdeles i salg. Boka handler om helseangst - hypokondri. Jeg starter med å sitere sluttordet i boka, fordi dette sier så mye om forfatterens prosjekt, hans respekt for mennesker med denne lidelsen og hva det hele handler om.

"Hypokondri er en viktig lidelse. Ikke fordi den er så vanlig, men fordi den illustrerer godt mange av livets grunnspørsmål. Den handler om liv og død, sikkerhet og usikkerhet, tvil, tro og visshet. Den reiser mange av de mest eksistensielle spørsmål. Kanskje er det derfor lidelsen er blitt så mytebefengt? Kanskje er noe av latteren et forsvar mot å ta livets alvorligste spørsmål på ramme alvor? Hypokondri har lenge vært et skjellsord. Hvis en lege sier til pasienten at han har funnet ut hva problemet er, "du lider av hypokondri", så er det sjelden pasienten blir glad og lettet. Den første reaksjonen er ikke "Å, sier du det? Var det det det var? Da er det vel ikke dødelig i alle fall!" Nei, de blir først skuffet eller sint, og tenker at de ikke er blitt tatt på alvor. Jeg håper at denne boken kan være med på avmystifisere og alminneliggjøre lidelsen. Det er vel også blitt klart at en hypokonder ikke innbiller seg symptomene, som alltid er reelle. Subjektive opplevelser kan ikke overprøves. Problemet er mistolkningen av reelle symptomer, katastrofetenkningen og den derav følgende angsten. Vi har alle våre områder i livet hvor vi trenger korreksjon og hjelp. Det er ingen grunn for noen av oss til å føle oss bedre enn andre. Det handler om å ta seg selv og andre på alvor, gjerne med et vennlig smil. Livet er usikkert, urettferdig og tidvis ensomt, men samtidig det beste vi har!" (side 156)

Kognitive strategier handler om å unngå unødige bekymringer, fordi disse alltid fører til redusert livskvalitet. Det handler om å skjelne mellom ekte problemer, som de fleste av oss takler i store mengder, og tenkte problemer, som ofte er et resultat av katastrofetenkning. Det er så og si umulig å gjette seg til hvilke katastrofer som kan komme. Derfor gjelder det å ha det så godt som mulig i forkant, slik at vi takler de ekte katastrofene når de kommer. Hvis de kommer ...

Innledningsvis i boka tar forfatteren for seg de vanligste tankefeilene vi mennesker gjør. Den vanligste er alt-eller-intet tenkning, også kalt svart-hvitt-tenkning, hvor alle grånyansene forsvinner. Dette er en tenkning som ofte saboterer en hver form for fremskritt når vi prøver å kvitte oss med dårlige vaner. Du er i ferd med å slutte å røyke, og får en sprekk. Dermed skrinlegges hele prosjektet fordi du jo har mislykkes ... Katastrofetenkning er en annen tankefeil - dvs. at vi tror det verste først. Dette kan være angstutløsende i seg selv. Kikkertsyn er en tredje tankefeil, der vi forstørrer og forminsker ting. Personalisering handler om at nøytrale begivenheter blir tolket å skyldes oss selv.

Hvorfor får noen store psykiske og sosiale problemer? spør Wilhelmsen. Noen av svarene finnes i genene våre, og andre finnes i oppveksten vår, dvs. det miljøet som har preget oss. Noen er sårbare, mens andre er mer robuste og tåler mer. Mens den tradisjonelle psykoterapien har vært opptatt av å finne frem til underliggende årsaker langt tilbake i tid, handler kognitiv terapi om noe annet. Visst kan det være viktig å kjenne til pasientens bakgrunn for å forstå hans problemer, men dette er mer å betrakte som et bakgrunnsteppe enn noe annet. Som han sier: "Det er viktigere å utforske hvem pasienten er, enn hvorfor han er blitt slik." (side 23) Vi er uansett ikke dømt til å fortsette i det sporet vi er kommet inn i.

"En ikke uvanlig misforståelse er at kognitiv terapi er en overfladisk, kald terapiform, hvor følelsene ikke tas på alvor. Noen tror også at det kun er en intellektuell lek med ord. Årsaken er kanskje at selve teorien på mange måter virker enkel, forståelig og lite mystisk, nærmest som sunt bondevett satt i system. men det er viktig å forenkle ting. Det betyr imidlertid ikke at endring av tanker, følelser og atferd nødvendigvis er så enkelt i virkeligheten." (side 24)

Det krever langvarig trening å endre gamle og inngrodde vaner. Det er ikke gjort i en håndvending.

Wilhelmsen påpeker at mange pasienter med angstsymptomer har problemer med å akseptere livets alminnelige usikkerhet. Det blir overmåte viktig å vite 100 % at man er frisk, hvilket i det virkelige liv er en umulighet. Vi må ganske enkelt akseptere at det er mye vi ikke vet og aldri kan få 100 % visshet om. Det eneste vi vet helt sikkert er at vi alle skal dø en gang. Vi vet bare ikke når. Men dersom vi skal tenke på dette hele tiden, blir livet nesten ikke til å holde ut.

"Kommer jeg til å dø av en ulykke eller sykdom? Slike spørsmål har et svar som ligger i fremtiden, og er prinsipielt umulig å besvare. Vi må ha vår tro, livsholdning og håp, men fremtiden er like usikker som dødens faktum er sikker. De fleste avgjørelser her i livet må vi ta under tvil. Når vi velger yrke, bosted eller ektefelle, kan vi aldri være helt sikre på at vi gjør et lykkelig valg. For noen er livets usikkerhet vanskeligere å forhold seg til enn for andre. Dersom problemene omfatter de fleste områdene i livet, kan det føre til generalisert angstlidelse. Hos andre slår det kun ut i spesielle situasjoner, for eksempel når man skal ut å fly, i form av flyskrekk, eller delta i et selskap, som sosial angst. Det er ikke rart at hypokondri fins. Grunnen til at man har helseangst er at helsen er utnevnt til et spesielt viktig livsområde. Det dreier seg tross alt og liv og død. Da kan det synes unaturlig å slå seg til ro med noe mindre enn full sikkerhet. Det er imidlertid ingen medisinske tester eller undersøkelser som er 100 % sikre ..." (side 34)

Hvordan kan man øve seg til å akseptere livets usikkerhet? Vel, det er dette denne boka handler om, og som Wilhelmsen skildrer ved å trekke frem en rekke pasienthistorier. En av pasientene hans fulgte nærmest manisk med på pulsen sin av frykt for at hjertet skulle slutte å slå. En generell innføring i hva som rent faktisk skjer når hjertet slutter å slå, noe som ikke skjer ved at hjertet langsomt slutter å slå, var med på å få pasienten til å skjønne at det å følge med på pulsslagene i grunnen hadde lite for seg i lengden. En annen pasient ble gjennom terapien overbevist om at det finnes så mange sykdommer man potensielt kan bli alvorlig syk av, så det å være opphengt i om man har begynnende symptomer på den spesifikke sykdommen MS (fordi dette tilfeldigvis var den sykdommen pasienten kjente mest til) var et skudd i blinde. For andre førte erkjennelsen av en angstsykdom til bedring, og til at det var mulig å iverksette øvelser som førte til mer mestring og bedring av livskvaliteten.

"Jeg gir sjelden råd til folk. Ansvaret for meg selv skal jeg ta. I andres liv skal de selv ha all ære hvis det går bra, men de må også selv ta ansvaret hvis de gjør ukloke valg. Min oppgave er å være en fornuftig samtalepartner, en som sjekker at de tar sine avgjørelser på et best mulig grunnlag, og sikrer at de har tenkt gjennom både alternativer og konsekvenser. Ett råd gir jeg imidlertid: Vær så nøktern og pragmatisk som mulig!" (side 50)

Hjelper det å bekymre seg? Hvis datteren din skal med et langdistansefly til Australia, og du selv har flyskrekk men ikke hun ... Hjelper det din datter at du konsentrerer deg hardt om å bekymre deg hele tiden mens hun er oppe i luften? Kan du ved hjelp av tankens kraft forhindre at flyet detter ned? Detter flyet ned dersom du ikke bekymrer deg veldig? Bare ved å tenke høyt rundt slike spørsmål, skjønner de fleste hvor bortkastet det faktisk er å bekymre seg på denne måten.

Det er livreddende å være i stand til å føle angst i truende situasjoner. Mennesker med panikkangst-anfall har imidlertid "too much" av de vanlige fight & flight-greiene. Kognitive terapi er svært effektiv ved panikkanfall, og målsetningen er klar: anfallene skal bort. (side 69) Når pasienten erkjenner sin egen amatørstatus mtp. tolkningen av trusselbildet, er mye gjort. Noen pasienter tror at smerter i mellomgulvet skyldes vondt i leveren eller gallestensanfall. Men hvordan kan de vite det? Andre ganger må man innse at man ikke kan fly til legen hver gang kroppen gir noen nye symptomer av uspesifikk karakter. Wilhelmsen legger opp til at pasienten skal finne frem til et balansepunkt som han kaller "norsk standard". Noen ting må man gå til legen med, mens andre ting må tas som de vanlige variablene i livet, dvs. vondter som ikke er ensbetydende med alvorlig sykdom og som er av en slik karakter alle har i større eller mindre grad i løpet av sitt liv.

I et av kapitlene i boka tar Wilhelmsen opp hjelper-syndromet. Dette handler om mennesker som er livredde for ikke å bli likt av absolutt alle. Problemet er bare at ingen blir likt av alle. Det er faktisk helt normalt at ca. 80 % av alle dem du møter liker deg, mens resten misliker deg. Grunnene kan være mange - de kan være gode eller mindre gode - men de er likevel ikke noe man får gjort så mye med. Dersom man likevel strever for å likt av alle, ender man gjerne med å slite seg fullstendig ut.

Et grunnprinsipp i all angstbehandling er eksponeringsterapi. Eksponeringen må gradvis trappes opp, og deretter repeteres. Spørsmålet "Hva er det verste som kan skje?" er dessuten viktig for å få pasienten til å reflektere over eget tanke- og atferdsmønster.

"Livet er et usikkert prosjekt" er en slik bok som jeg vil anbefale alle som ønsker å vite mer om mekanismene bak spesielt helseangst. Dersom du skulle ønske å lese mer dyptpløyende om kognitiv terapi, tror jeg likevel at jeg vil anbefale deg å lese "Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi" først. Herværende bok krever etter mitt syn at man vet litt mer om kognitiv terapi eller kognitive strategier på forhånd. Ellers tror jeg kanskje at noe av stoffet kan bli litt vanskelig tilgjengelig. Fremstillingen bærer for øvrig preg av en dyp respekt for pasientene. Alle eksemplene bidrar til å gjøre stoffet levende og interessant. For alle som enten sliter med angst selv eller kjenner noen som gjør det, bidrar bøker som dette til å øke optimismen rundt at det faktisk er hjelp å få. Jo tidligere man oppsøker hjelp, og jo åpnere man er for at en behandler kan ha andre innfallsvinkler til det man står oppe i, desto enklere er det å få den hjelpen som er nødvendig for å endre tidligere fastgrodde tanke- og atferdsmønstre. Jeg håper at jeg en dag skal få oppleve å overvære et foredrag med Ingvar Wilhelmsen! Det var nære på i forrige uke, da han opptrådte på Litteraturhuset i Bergen. Some day ...

Jeg anbefaler Ingvard Wilhelmsens bøker på det varmeste! Også denne!

En etisk pamflett

Einar Øverenget (f. 1964) er en norsk filosof, forfatter og foredragsholder. I følge Wikipedia arbeider han med spørsmål knyttet til etikk, verdier, kulturutvikling og anti-korrupsjon i en rekke norske og internasjonale selskaper. Han har doktorgrad i filosofi fra Boston College, og har flere bøker bak seg - blant annet "Hannah Arendt" (2001), "Eksistens" (2003), "Å bli sin egen venn" (2004), "Lykkens filosofi" (2006), "Livets øyeblikk" (2007) og "Hemmeligheter" (2009). "Helstøpt - Lær å håndtere etiske dilemmaer" utkom i 2014. Han var for øvrig en av de sakkyndige vitnene i rettssaken mot Anders Behring Breivik.

Alle som befatter seg med ledelse, mennesker og forvaltning av samfunnsverdier bør interessere seg for etiske dilemmaer, tenker jeg. Som forfatteren selv sier det: " ... systematisk etisk refleksjon er en forutsetning for å bygge gode fellesskap som evner å legge til rette for utvikling ..." Men dette skjer ikke av seg selv.

Det er en viktig forutsetning at mennesker ser seg selv og andre som ansvarlige for sine handlinger, at mennesker utfordrer egne og andres beveggrunner, at mennesker styrer unna begrunnelser som fritar den enkelte for ansvar og at mennesker er villige til å begrunne sine handlinger med utgangspunkt i noen grunnleggende etiske prinsipper. Boka er bygget rundt disse fire faktorene.

Etikk handler ikke om å være snill, og noen ganger vil en etisk forsvarlig handling også kunne ha negative konsekvenser for andre. Dette kan komme på spissen der flere hensyn stilles opp mot hverandre.

Bokas tittel er "Helstøpt" og underveis stiller Øverenget spørsmål om hva det vil si å være et helstøpt menneske. Det handler ikke om å være perfekt.

"Jeg tenker at et helstøpt menneske er helstøpt i sin menneskelighet: Det må ha et bevisst forhold til å ta valg, og det må betrakte seg selv som ansvarlig for de valg som tas. Å være et helstøpt menneske handler i stor grad om å ha integritet." (side 14-15)

Å være et helstøpt menneske handler ikke om å være uten tvil. Man må imidlertid være villig til å utforske tvilen og reflektere seg frem til et valg. Det hører med å utfordre egne motiver. Hvorfor gjør man det man gjør? En og samme handling kan derfor være etisk riktig dersom motivene er "riktige", mens den kan være feil dersom motivene er f.eks. egennyttige eller hevnaktige. Som forfatteren sier: "Man blir aldri ferdig med å oppdra seg selv." (side 19)

"Det finnes to måter mennesker kan styres på. Den ene kommer utenfra og består av lover, regler og sanksjoner. Den er en nødvendighet for et velfungerende samfunn, men vi skal se at den har sine grenser. Og så finnes det en annen måte mennesker kan styres på, og den kommer innenfra: Vi kan styre oss selv. Den måten å styres på kan vi kalle etisk - og etikken ligger strengt tatt som en forutsetning for lover og regler." (side 27)

Det som setter mennesket i stand til å styre seg selv, er frihet.

Underveis kommer Øverenget med mange eksempler. Som legesekretæren som oppdager at bestevenninnen er blitt sammen med en av legekontorets pasienter som hun vet er HIV-smittet. Hva gjør hun? Advarer hun venninnen? Hvilke hensyn teller mest? Taushetsplikten eller hensynet til venninnen? I et annet eksempel forteller en medarbeider at han har fått tilbud om jobb hos konkurrenten, men vil takke nei. Du vet at det er nedbemanning på gang i firmaet og at vedkommende mest sannsynlig vil miste jobben. Hva gjør du? Forholder du deg til munnkurven du har fått fra styret, eller forteller du vedkommende at han/hun bør takke ja til jobben likevel, fordi han/hun ellers risikerer å bli arbeidsledig i løpet av kort tid? Og hva med de andre som evt. ikke får denne tilfeldige fordelen? Er det riktig at kun denne ene skal få denne fordelen?

"Friheten er et ansvar og en forpliktelse. Den rommer et krav som går langt ut over det å la seg styre av lover, regler og sanksjoner - friheten bærer med seg et krav om at den enkelte skal styre seg selv." (side 35)

Det at en handling er lovlig gir i seg selv ingen garanti for at den er akseptabel. "Det er mye som er lov, men ikke alt er like klokt eller like tillitsvekkende", skriver forfatteren på side 42. Et eksempel er en lærer som går ut i media og inntar standpunktet at hasj burde legaliseres. Det er ikke ulovlig å mene dette, men er det lurt å gå ut med dette offentlig? Samsvarer slike uttalelser med det man bør kunne forvente fra lærerstanden?

"Moral handler om de oppfatningene mennesker har om rett og galt, om karaktertrekk, idealer, holdninger og handlingsmønstre - om hvordan vi faktisk er mot hverandre, og hva vi faktisk gjør. Etikk dreier seg om å reflektere over disse oppfatningene for å finne frem til hva man bør gjøre. Etikk handler om å forsøke å begrunne sine oppfatninger på en saklig måte." (side 49)

Man kan ha lyst til å gjøre noe spesielt, og etikken handler om å reflektere over om man bør gjøre det. "Det gode liv handler ikke kun om å gjøre alt man har lyst til, det handler like mye om å utfordre seg selv og de lystene og ønskene man måtte ha. Det er i denne sammenheng etikken har sin plass." (side 54)

Underveis kommer Øverenget inn på rettssaken mot Adolf Eichmann i 1960, og ondskapens problem. Han viser til Hannah Arendts opptatthet av å forstå den ondskapen som utfoldet seg i Hitlers regime.

"Vi mangler begreper for denne ondskapen, mente hun - ikke fordi den var så grusom, men fordi den var utført av mennesker uten annet motiv enn å være lovlydige og pliktoppfyllende. Ondskapen var uten sidestykke, men menneskene som sto bak den, var ganske alminnelige. kan det være at Eichmanns ondskap utfordret vår tradisjonelle oppfatning av ondskapens opprinnelse?" (side 63)

Ansvarlighet er et viktig stikkord innenfor etikkens verden. Når vi benytter strategier for å frita oss selv for skyld, bør vi være på vakt overfor våre egne beveggrunner. "Det var jo lov; jeg følte at det var rett; vi har alltid gjort det slik hos oss; alle andre gjør det. Det er forskjellige måter å si: Jeg gjorde det nok, men jeg valgte det strengt tatt ikke. Det er sterkere krefter som styrer - så ikke hold meg ansvarlig." (side 80)

Et prinsipp som står meget sterkt innenfor etikken, er likhetsprinsippet. Like tilfeller bør behandles likt. Og når vi ikke gjør det, bør det være mulig å peke på en moralsk relevant forskjell mellom dem. Likhetsprinsippet kan også innebære forskjellsbehandling. Hva er rettferdig? Finnes rettferdighet? Hva er det relevant å ta hensyn til?

Et annet viktig prinsipp er offentlighetsprinsippet (eller "VG-testen" som jeg pleier å kalle det). Er jeg villig til å forsvare denne beslutningen offentlig? Hvordan vil saken ta seg ut på forsiden av VG i morgen? Står saken seg da? Hvis svaret er nei, er dette et viktig signal om at man bør tenke seg godt om en gang til. Det kan rett og slett hende at man er i ferd med å ta en uklok beslutning. (side 103*)

Hvis man er fristet til å lyve eller gjøre noe ulovlig (f.eks. jukse), bør man stille seg spørsmålene: Kan jeg ville at alle andre også lyver? Kan jeg ville at alle andre jukser? Hva slags samfunn vil vi få dersom alle jukser og lyver hele tiden? Vil jeg være en del av et slikt system?

Noen ganger står vi overfor to handlingsalternativer, der det å ikke gjøre noe er ett av dem. Man kan altså ikke komme seg ut av situasjonen ved ikke å gjøre noe, siden dette er ett av alternativene.

"Å være et helstøpt menneske er ingen garanti for alltid å ha rett eller aldri gjøre feil. Feilfrie mennesker finnes ikke. Men et helstøpt menneske forsøker å være helstøpt i sin menneskelighet. Det handler om å ta ansvar for egne handlinger og ikke la seg fullstendig styre av indre krefter eller ytre press. Det handler om å ha integritet." (side 125)

Men dette skjer ikke av seg selv, men krever kontinuerlig refleksjon. På denne måten kan vi frigjøre oss og skape rom for valg, og dette er en positiv form for selvopptatthet. "Det handler om å ta seg selv på alvor, og sette krav til seg selv som man også mener er rimelig for andre. Disse kravene hjelper oss å bygge en felles verden. Menneskelig integritet er derfor en viktig forutsetning for å skape et velfungerende fellesskap." (side 125-126)

Et helstøpt menneske tar ansvar for sine handlinger og skylder ikke på andre, man gransker sine beveggrunner for de valgene man gjør og lar ikke seg selv slippe unna med bortforklaringer, man unngår de røde flaggene (eks. "alle andre gjør det", "det er ikke ulovlig" etc.) og man stiller samme krav til seg selv som til alle andre.

"Helstøpt" er en innsiktsfull bok om etikk, skrevet av en forfatter som både er pedagogisk og praktisk i sin tilnærming til stoffet. Boka inviterer til refleksjon uten at forfatteren trer fasitsvar over hodet på leseren. Boka er lettlest og jeg ble raskt så fanget at jeg ikke klarte å legge den fra meg, men leste den fra perm til perm i løpet av en ettermiddag. Etikken har for øvrig kommet for fullt inn i alle profesjoner, og i mitt eget yrke er den en selvfølgelig del av etterutdanningen. Jeg har et sterkt ønske om å få høre Einar Øverenget "live" en gang, fordi dette vil gi enda en dimensjon til stoffet. Det er dessuten viktig å ha etikken med seg når man skal bygge en ny organisasjonskultur.

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Dette ble aaalt for treigt, synes jeg. Spennende plot, men hovedpersonens hode er ikke et trivelig sted. Og det blir voldsomt slitsomt å oppholde seg der såpass lenge. Hadde et par, tre av sidesporene blitt droppa, hadde jeg likt boka mye bedre.

I denne lista legges inn bøker fra serien fire søsken. Listen er opprettet for å holde styr på bøkens titler og nummer.

Finfin barnebok! Balanserer spenning og humor på en utmerket måte. Blandinga av illustrert bok og tegneserie øker leselysten hos denne gamle damen, kan ikke tenke meg det fungerer noe dårligere for kidsa.