Når du høyrer ein veldig populær song frå ei bestemt tid, då blir du mint på noko om den tida, ofte før du rekk å tenke deg om. Ofte kan minnet overraske deg sjølv også. Musikken kan gjere slikt med oss. Og på ein god dag kan det hende slike plutselige songminne kan sette i gang tankar om kven du var då, kven du er no, kva som har skjedd, kva du har lært.
Livet er iblant rikt nok til å være bare fuglesang en maimorgen på en våknende øy.
Og kanskje bærer man slike morgener med seg livet ut.
Fredrik Sjöberg, entomolog og forfatter, sammenlikner naturen med en god bok. Jo mer lesekyndig man er – jo fler arter man kjenner til, jo mer man vet om hver arts økologiske rolle – jo mer lesbar blir naturen. Jo bedre blir boken. Motsatt, om man ikke kjenner noen arter, om fugler kun er fugler, trær bare trær, vandrer man i naturen som nærmest blind. Som en biologisk analfabet.
Men noe skjer når du sitter stille over lang tid. En skulle kanskje tro at sansene sløves av få inntrykk. Min opplevelse er det motsatte: Timene, ukene i blomsterengene kalibrerte meg på mange måter. Det samme vil trolig skje om man bor alene i fjellene i Colombia, om man vandrer dagevis i fjellheimen eller om man bor lenge ved en elvebredd. Inntrykk man vanligvis overser – kolibrienes preferanse for ulike blomster, mosaikken i lav og mose, vannets stigning og synking og vandring om elvens steiner – blir med ett av største betydning.
På fjellet er man mer eller mindre tusen meter nærmere himmelen enn hva som vanligvis er tilfelle. Kanskje derfor – kanskje fordi blikket hviler vekselvis på det lille, som kun lever noen år, uker eller måneder, og vekselvis på det evige, hvis tid på jorden langt overgår ens egen, blir ønsket om å stå vakt om naturen nærmest som en formaning. Som en plikt eller et kall.
Når jeg går i fjell og over vidder, vandrer gjennom det som tilsynelatende alltid skal forbli slik det er i dag – tindeformasjoner, berg, ur og himmel – blir det så skremmende tydelig hvor forgjengelig alt annet er. Hvor enkelt vierkratt og sildrer, alpehumler og fjellblåvinger, ja, selv veldige breer, kan minske betydelig eller forsvinne – fra én generasjon til en annen. Og nettopp slik – ved å fjerne én liten brikke, én bestanddel om gangen – fjerner vi sakte, men sikkert essensen av fjellet.
Det var faktisk disse funnene som gjorde at jeg begynte å traske rundt på biejakt – som altså i utgangspunktet var en slåttehumlejakt – og ble kjent med flere solitære bier, i motsetning til slåttehumla jeg ikke fant. Slik er det jo med naturen. Man finner ikke alltid det man leter etter, men man finner bestandig noe.
Asher’s career as a Hollywood screenwriter has come to a humiliating end; so has his latest marriage. Returning to New York, where he grew up, he takes a room at a hotel and wonders what, well into middle age as he is, he should do next. It’s not a question of money; it’s a question of purpose, maybe of pride. In the company of the arch young poet Michael, Asher revisits the streets and tenements of the Lower East Side where he spent his childhood, though little remains of the past. Michael introduces Asher to Aurora, perhaps his girlfriend, who, to Asher’s surprise, seems bent on pursuing him, too. Soon the older man and his edgy young companions are caught up in a slow, strange, almost ritualized dance of deceit and desire.
The End of Me, a successor to Hayes’s In Love and My Face for the World to See, can be seen as the final panel of a triptych in which Alfred Hayes anatomizes, with a cool precision and laconic lyricism that are all his own, the failure of modern love. The last scene is the starkest of all.
The Travelling Vampire Show ble utgitt i 2000. Året før han døde på selveste Valentinesdagen.
Det er litt "urettferdig" å si at bøkene hans er seksuelle fordi de fleste horror og slasher filmer på den tiden var også svært seksuelle. Det var en del av horror og slasher sjangeren, spesielt i gamle dager. Sier ikke at jeg støtter det, men det har seg slik at horror og slasher sjangeren var sånn før i tiden.
En kamp mot klokka
Denne boka handler om de tre vennene Dwight, Rusty og Slim. De finner ut om dette vampyrshowet som bare kommer for én natt. Det er bare et problem. De er ikke gamle nok til å se det. Som leser følger man dem gjennom dagen og kvelden, mens de møter på den ene utfordringen etter den andre. Kommer de noen gang frem til vampyrshowet, og er denne Valeria en ekte vampyr?
Ikke hans beste bok
Dette er den fjortende boka jeg har lest av Laymon. Har ikke digget alle, men noen av dem. Begynnelsen var noe treg, og det ble mer stemningsfullt og rart etter hvert. Men ble ikke noen fan av hvordan avslutningen utartet seg. Jeg ble også lei av Dwights besettelse av bryster. Den evige tankegangen om jentene rundt ham hadde på seg BH eller ikke.
Noen partier i boka var underholdende, men for det meste var handlingen noe tørr og irriterende. Min favorittbok av ham, er fremdeles Blood Games.
Fra min blogg: I Bokhylla
Right now we're on "How Far I'll Go" from Moana – to my delight, one of Zeke's downloaded playlists is Disney's Greatest Hits, something I find completely incongruous with his cool-guy vibe. He just smiled when I asked him about it and said, They're iconic. It's great songwriting. Don't shame me. Who doesn't want to be a Disney princess?
Er det bedre å åpne døra, eller late som man ikke er hjemme?
Spesielt å invitere seg selv inn
Eve og hennes partner Charlie har kjøpt et hus. Et hus de skal pusse opp. Mens Eve er alene hjemme, kommer det noen på døra. En familie står utenfor og faren påstår at huset var hans barndomshjem. Han ber Eve om en rask kikk i huset. Eve er en forsiktig person og som sier ja for å unngå konflikter. Merkelige ting begynner å skje. Det ene fører til det andre, og det virker som om denne mystiske familien aldri drar. Hva er det som egentlig skjer? Eve klarer ikke å vente til Charlie kommer hjem. Hun vet alltid hva hun skal gjøre.
Jeg er stort sett ikke interessert i bøker som får mye oppmerksomhet og typiske bestselgere, Men noen få ganger tar nysgjerrigheten overhånd. Noe som skjedde denne gang. Denne fikk mye oppmerksomhet da den ble utgitt i fjor, også en god del i år også.
Mystisk start, men prøver for hardt
Begynnelsen var lovende og fascinerende, men forstår ikke hvorfor denne boka ofte ble beskrevet som rar. Jeg syntes ikke den var rar i det hele tatt. Bare litt småspennende noen ganger, men ikke rar eller skummel på noen måte. Jeg syns karakterene var mer rare enn selve handlingen.
Boka er blitt sammenlignet med House of Leaves av Mark Z. Danielewski, fordi forfatteren tvinger leseren til å være en aktiv leser, men We Used to Live Here gjør det ikke på den samme ekstreme måten som House of Leaves gjorde det. I We Used to Live Here er det blitt brukt morsetegn underveis som leseren selv må finne ut av. Selv måtte jeg google meg frem, fordi det kan jeg ikke fra før av. Om det har noe sammenheng med innholdet eller ikke har jeg ikke tenkt å røpe. We Used to Live Here er også en av disse bøkene som begynte som en tråd på Reddit før det ble til en bok. Det hevdes også at det blir en filmatisering, men får se om det blir noe av det til slutt.
Mystisk lesestoff, men ikke noe spektakulært.
Fra min blogg: I Bokhylla
Listening to him, she felt her heart swing wide open. He understood and accepted her for who she was, in the same way, many years ago, that she had watched him dance as a young man, all arms and jumping about, ignorant and out of place, and she had accepted him too.
'I thought teachers knew everything,' said Anita Cuthbertson, shaking her head in bewilderment as a myth was ruined for ever.
Soon the flat plain of York gave way to the stunning scenery of the Yorkshire Dales with its rugged hills and winding valleys, criss-crossed with drystone walls.
«Et halvt år fra nå kommer mamma til å snu seg en siste gang i vaskeromsdøren, som for å sjekke om hun har glemt noe, en ren refleks bare – og det har hun.
Hun har glemt alt. «
Jeg har stått lenge i ventekø for å låne (jule)romanen Feliz Navidad av Selma Lønning Aarø som ble utgitt i 2024. Derfor tok jeg like godt med meg et eksemplar på hurtiglån (10 dager) sist jeg var på biblioteket og innleverte bøker.
Feliz Navidad er lettlest. Den er ikke spektakulær på noen som helst måte. En familie som reiser til Spania for å feire jul. Foreldre, barn og besteforeldre. Besteforeldrene er en dement mormor og en sliten morfar med pinnekjøtt i kofferten. En roman med hendelser som fikk meg til å le og kjenne på tristhet. Og irritasjon over hovedpersonen Saga. Akkurat som livet.
Som vi forlater våre skyldnere er en del av serien De ti bud som er skrevet av forskjellige forfattere. Så langt har det vært kortkrim, kortromaner og kortdystopi. Denne korte boka består av tre noveller.
Utfordrende hverdag
Henriksens skrivestil er noe "cowboyaktig". Dissse novellene består mest av menn fra avsideliggende sted, og som gjør ting på sin egen måte. De liker heller ikke å vise svakheter. Det er nesten som om de er skrevet fra en annen tid.
Den ene historien er om en gutt som er avstandsforelsket i en jente på skolen. Den andre er om to brødre som respekterer hverandre og støtter hverandre i tykt og tynt. Det er bare et problem. Enok er forelsket i kvinnen broren skal gifte seg med, og prøver å gjøre alt han kan for å fortrenge følelsene.
Den tredje historien er den korteste om en fyr som blir stoppet av en politimann. Han prøver å komme seg ut av en kinkig situasjon, men blir han avslørt?
Tynn novellesamling
Noe vagt forklart kanskje, men dette er en bok på bare 191 sider, med tre noveller og novellen om Enok og Seth er den lengste av dem. Personlig syntes jeg alle var noe blasse, bortsett fra den tredje som var litt mørk, men dessverre svært kort. De to andre novellene brydde jeg meg ikke så mye om, og jeg fikk heller ingen bånd til karakterene. Problemet ligger kanskje i at jeg er ikke så glad i novellesamlinger generelt. Jeg leser dem vanligvis fra en favoritttsjangere eller forfattere som jeg leser ofte av. Andre novellesamlinger har jeg noe anstrengt forhold til, da det er kort tid på å sette seg inn i handling og det å bli kjent med karakterene.
Novellene var mest om begjær, vanskelige følelser og seksuell frustrasjon. Skjønner det hadde med temaet og tittelen å gjøre, men det er ikke akkurat temaer jeg syns er interessant å lese om. Det ble noe repeterende og smålei av å lese om menn som var ensporet i tankegangen. Det ble uinteressant i lengden. Ordet indianer er også ofte brukt. Er ikke meningen å virke pirkete, men det er nok et uttrykk som det ikke er lov til å bruke i dag, så vidt jeg vet? Så reagerte litt på det. Dette er min første bok av Henriksen. Har to bøker til av ham som jeg skal lese, men det frister ikke med det første.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse
Hver soloppgang er like ufordervet og rik, og hver eneste en tar pusten fra dem. Hver eneste gang denne klingen av lys sprekker opp, og solen eksploderer ut av den, et kort øyeblikk en perfekt stjerne som så lar lyset sitt strømme utover som fra en bøtte som er snudd på hodet, og flomme over jorden, hver gang natt blir dag på bare et minutt, hver gang jordkloden synker gjennom verdensrommet som en dykkende skapning og finner en ny dag, dag etter dag etter dag fra verdensrommets dyp, en dag hvert nittiende minutt, og hver dag er like ny og det er uendelig mange flere der den kommer fra, tar det pusten fra dem.
Lyden av Neptun er flytende og rask, tidevann som bryter mot kysten i ulende storm; Saturns er overlydssmellet fra et jetfly, en lyd som forplanter seg opp gjennom føttene og mellom knoklene; mens Saturns ringer er annerledes, en kuling som siles gjennom en forlatt bygning, men i langsommere, forhalt tempo. Uranus et panisk, susende hyl. Jupiters måne, Io, gir fra seg en stemmegaffels metalliske, pulserende summing.
Og jorden, et intrikat orkester av lyder, en ustemt korpsøvelse med sager og treblåsere, et rusa vreng av motorer med klampen i bånn, en kamp i lysets hastighet mellom galaktiske stammer, en rikosjett av triller fra en fuktig regnskogmorgen, de første taktene i elektronisk trance, og bakenfor det hele en kimende lyd, en lyd som samles i en hul strupe. En klossete harmoni som tar form. Lyden av stemmer veldig langt borte som samles i en kormesse, en lang engletone som utvider seg gjennom sprakingen. Du tror den skal bryte ut i sang, korlyden som bryter så målbevisst frem, og denne polerte perlen av en planet klinger et øyeblikk så vakkert. Lyset fra den er et ensemble av en billion ting som samles og forenes noen korte øyeblikk før de igjen synker ned i den tumlende hurlumheien og virvaret i statisk galaktisk treblåserregnskogstrance fra en vill og svingende verden.
Det var et stort øyeblikk for Poirot. Alle stirret på ham i spent beundring.
«Dere er meget vennlige,» sa han og smilte. «Jeg antar dere vet at jeg nyter å holde mine små forelesninger. Jeg er en snakkesalig gammel mann. […]»
Notat
Livet er den eneste måten
å dekkes med løv på,
hive etter pusten i sanden,
stige til værs på vinger;
å være hund,
eller stryke den over den varme pelsen;
å skille smerte
fra alt som ikke er det;
å komme på innsiden av det som skjer,
se noe fra flest mulige synsvinkler,
å strebe etter å trå minst mulig feil;
En enestående sjanse
til et øyeblikk å erindre
en samtale som fant sted
med lampen slått av;
og i det minste én gang
snuble i en stein,
bli dyvåt når det bøtter ned med regn,
legge fra seg nøklene i gresset;
og å følge en gnist i vinden med øynene;
og uten stans fortsette med å gå glipp av
noe viktig.
Wislawa Szymborska
(til norsk ved Christian Kjelstrup)
Eg vil vere her - Dikt til trøyst
Red. Olaug Nilssen