Bokelskere.no

Det var selvfølgelig Brage sin skyld at det skjedde. Han elsker å gjøre meg sint, noe jeg skal innrømme at ikke er sånn innmari vanskelig. Hodet mitt fungerer nemlig litt annerledes enn andres. Det er ikke bare det at det dirrer og maser i kroppen, og at fokuset mitt fyker hit og dit. Nei, det er noe annet også. Noen ganger henger hodet mitt seg opp i ting som jeg ikke har helt kontroll på, små tics som ingen ser, og tics som alle kan legge merke til. Jeg må gjøre ting om og om igjen, helt til følelsen blir helt riktig. Noen ganger er det å klemme hendene hardt sammen, andre ganger er det å blunke mange ganger etter hverandre eller knipe tærne sammen, det kan altså være mange forskjellige ting.

Fjerde klasse var et helvete. Vi byttet lærer, fikk masse lekser, og skolen ble så kjedelig at jeg ikke lenger kunne sitte i klasserommet. Ærlig talt, hvordan får de andre det til? Time etter time, helt stille. Det får kroppen min til å dirre. Jeg kan bare glemme det. Derfor kom jeg og Mats, som er assistenten min, frem til en avtale. Jeg fikk spille Minecraft på et grupperom når dirringen i kroppen ble for ille. La meg si det sånn: Det har blitt mange timer med Minecraft!

Så forteller hun inngående om strandens hemmelighetsfulle forandringer, som at rullesteinene velter opp en stormfull natt og fyller halve kløften, og neste natt er alt tilbake i havet igjen, en vri på vinden danner en ny sandstrand og skyller den bort igjen neste dag.

Fra den strategisk plasserte haven hadde hun fulgt nøye med i hva som foregikk i St. Mary Mead. Det var ikke meget som unngikk det skarpe blikket. Og i fuglekikkerten (så nyttig den fugleinteressen var!) hadde hun kunnet se...

Glassgrønne og hvite rullet bølgene inn over sanden.
Å, tenk å være et nyvåknet Mummitroll og danse i glassgrønne bølger mens solen står opp!
Natten var glemt, og en ny, lang junidag lå foran dem. De skar igjennom bølgene som flygefisker og seilte på skumtoppene inn mot stranden, hvor Sniff holdt på leke på grunnen. Lenger ute lå Snusmumrikken på ryggen og fløt og tittet opp på himmelen, som var blå og gyllen.

Mom glances my way, smiling brighter and says, “Home is not a place. Home is . . . this.” She glances around the table. “Our hearts, our love, knitting us together, wherever we are. Wherever life takes you, may you know you have a home in our hearts, and may your hearts always be each other’s home..”

"Time. Opening up to them. But mostly time. Until one day . . . I realized, to the Bergmans, I already was one of them. That they’d opened their arms and hearts to me, and once they do that, they do it fully, without reservation. I had nothing to prove, no place to earn. Their love, that belonging, it was right there the whole time, waiting for me to see it."

Viggo’s quiet for a minute, turning his coffee mug gently back and forth on the counter. “I see love as . . . elemental, something so deeply woven into everything that makes life feel alive. And I’m not even talking exclusively about romantic love. Love takes so many forms. Love for ourselves. Our surroundings. Strangers. Friends. Family. Partners. To me, to reduce it to only an animalistic impulse does it a profound disservice. I think—” He clears his throat, scrubs at the back of his neck. “I think love is . . . wrapping your arms around every emotion, even the hard ones, even when being numb seems so much safer. Love is hoping, even after disappointment has taught you not to. Love is that bone-deep hum of peace through your body when you’re hugged hard, when you’re listened to well, when you’re not left alone in your sadness. Love is stubborn and persistent, an indomitable weed that springs up in those slivers of soft soil in our concrete-jungle existence. [...]”

Viggo’s mouth kicks up at the corner; another smile. Our gazes hold. Viggo’s dips down to my mouth, then darts away, fastened on the horizon again. “I’m not normally quiet, no. But I am in the morning.”
“Why?” I find myself asking before I can stop myself.
Viggo shrugs, gaze pinned on the growing dawn. “Just seems unnecessary to talk while I’m watching the world wake up. Feels like something that deserves a little reverence.” He sips his coffee. “Even I can shut my mouth for that.”

Kjære leser, kjære venn, venninne, medmenneske, søster, jeg skylder deg å komme med en innrømmelse, for jeg har ikke noe ønske om å villede deg: Vær skeptisk til ordene mine, de vil alltid være maskerte. Ikke se på denne teksten i sin helhet som en bekjennelse. Det finnes ingen dagbok. Ingen ærlighet er mulig, og heller ingen løgn. Mitt eget rom er ikke i disse linjene, det eksisterer bare inni meg.

Når det er ubalanse i maktforholdet, har du ikke noe valg. En tid må du gjemme deg, vente i skyggen, flykte hvis du kan. En dag kommer muligheten til å rømme. Du rømmer, du går i dekning. Men det er en underlig følelse å være i dekning når du vet at mørket ikke slutter å eksistere når du forlater det. Det er litt som det Reinaldo Arenas sier om å leve i eksil: Du har løpt ut av et brennende hus, du har reddet deg, du befinner deg i et nytt land, i god behold. Men i mellomtiden har huset fortsatt å brenne.

Aase Astri sel sjølvsagt desse koppane i butikken. På den mest populære står det «lkkje ta det så hytt». Her kan ein merke seg at «hytt er nytta direkte feil. «Hytt» tyder eigentleg «tilfeldig», som i «hytt og vêr», mens her, lokalt, tyder det «alvorleg».
Slik fungerer språk, og så kan ein jo meine litt ulikt om det.
Eg står, akkurat her, midt imellom dei stridande.
For språk må jo leve og bevege seg.

Ver observante når de nyttar dei sterkaste verkemidla i språket. Det sa eg alltid til elevane mine. Nyttar de dei for mykje, då mister dei krafta si. Men, la eg til, ver heller ikkje så tørre at de aldri nyttar dei.
Språk, det sa eg ofte, skal leve!
Som livet!
Og då smelte eg til med både eitt og to utropsteikn (biletleg tala; eg stod ikkje der og skreiv dette på tavla. Men kanskje eg skulle ha gjort det? I dag er tavla borte frå skulen. Tragisk).