Bokelskere.no

Grunnen til at tidsperspektivet på 125 år er valgt her, er for å feire jubileet til The New York Times Book Rewiew. Den spalten ble opprettet for 125 år siden. Kanskje ikke noe som vi her må legge vekt på?

De siste nettene har jeg blitt underholdt av Jan Kjærstads nyeste bok, En tid for å leve. Det er ingen komedie, og ikke spesielt festlig, men underholdning kan være så mangt.

Handlingen foregår i 2019, akkurat ett år før nedstegningen. Den tiden man var mer vant til et normalt liv. Teaterstykket Hedda Gabler har premiere og man blir kjent med en del av folka som skal se det, og man kommer inn i hodet på noen av skuespillerne. Det er ikke helt sikkert, men av en eller annen grunn, føles det som om noe forferdelig skal skje, eller er det bare innbilning?

Mangfold i salen
Har sansen for mangfoldet i salen. Det er klasseforskjeller, aldersforskjeller og ikke alle har en like stor interesse for Henrik Ibsen. I teatersalen er det en lærer, en influenser, en datter som er bekymret for faren sin, en nyforelsket gutt som sitter med jenta han ønsker seg og mange flere. Likte best å lese om skuespilleren Hedda Christine Foss. Det er lett å tro at skuespillere er selvopptatt, og det var morsomt å lese fra et perspektiv av noen som synes selv de er pen og som er redd for å bli glemt. Syntes også at Kjærstad beskriver Stalker-Stine på en morsom måte. Influenseren som lager videoer og skriver om filmer. Synes at han beskriver influensere svært treffende.

Fine karakterbeskrivelser
Syntes de fleste var fengslende å lese om. Likte også måten Kjærstad delte opp perspektivene på uten å miste flyten i det hele. Jeg var hele tiden nysgjerrig på fortsettelsen, for mange av karakterene hadde sitt å stri med, samt hemmelige ønsker. Han beskriver det hverdagslige livet veldig godt. Man kjente at det bygges opp en slags intensitet

En tid for å leve er en leken roman som inneholder både alvor og humor. Karakterene var for meg svært levende og det føltes nesten som å sitte i salen sammen med dem. Denne boka var en av de jeg var mest nysgjerrig på da den kom ut i fjorhøst. Dessverre kom andre bøker i veien, men edre sent enn aldri. Det er også skremmende å anmelde en bok av noen som har utgitt bøker lenge før min tid. En som har vært i bransjen lenge.

Hadde forventet meg en tørr roman av en eller annen grunn, men denne var alt annet enn det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Den siste boka om OXEN kan du lese/høre her, riktignok på svensk. Bookbeat kan du prøve 2 uker gratis.

Hva hadde du gjort om politiet kom og arresterte foreldrene dine for å ha gjemt jøder i kjelleren? Etter at foreldrene blir kjørt av sted, finner Gerda og Otto to jødiske barn som gjemmer seg i den gamle matheisen. De bestemmer seg for å hjelpe barna å komme seg til Sverige der de er trygge. Det blir en farefull reise for fire barn. Hvem kan de egentlig stole på? Maja En utrolig spennende og lærerik bok som leses i ett jafs! Bli med på flukten med fire barn du blir glad i.

Jeg grunnla de forente stater av Hilde Susan Jægtnes er den tredje romanen jeg leser av de seks nominerte til P2 lytternes romanpris 2021.

Hilde Susan Jægtnes har skrevet en god bok. Jeg er faktisk imponert over den. Samtidig ser jeg ikke bort ifra at lesere kan finne den krevende fordi den bytter fortellerstemme hele tiden. Jeg var litt forvirret i begynnelsen, men etter hvert som jeg forstod opplegget ble formen spennende: hvem forteller nå og hva har vedkommende å fortelle.

Det var interessant å få innblikk i en del av amerikansk historie på denne måten. Jeg opplever at det er en fordel at jeg har lest boken USAs presidenter skrevet av Ole O. Moen. Samtidig kan jeg ikke huske å ha lest om Alexander Hamilton før. Men ifølge registeret er han nevnt mange steder i boken til Moen.

I 2019 debuterte Espen Skjerven som krimforfatter med et brak. To år senere dukket oppfølgeren Blod er tykkere enn vann opp. Etter den tid har han også skiftet forlag, men var det med det samme braket?

Blod er tykkere enn vann er andre bok om Tom Grayston. Tør å påstå at bøkene kan fint kan leses frittstående. Forrige sak blir så vidt nevnt i oppfølgeren, men bare sånn i forbifarten. Man blir godt kjent med Tom Grayston og hans bakgrunn, så det er ikke noe problem. Denne gangen er det en ny sak som det ofte er i krimbøker.

Denne gang er det om norsk barnevern og som kjent er det en betent sak, for norsk barnevern har fått mye kritikk utenfor våre grenser. Noe Skjerven prøver å gjenskape i hans nyeste bok. Han er tingrettsdommer og har jobbet mye med barnevernsaker selv. Han er en mann som vet mye om det han skriver om.

En lite snakkesalig mistenkt
I den nyeste boka om Tom Grayston, får Tom ekstra mye å tenke på. Han har fått jobbtilbud hos Kripos, men er usikker på om han skal takke ja eller nei. Han ser ikke barna sine så ofte han ønsker fordi han er travel på jobb og de bor ikke sammen. Denne gang må han og hans gode makker Dagny Stokka bryne seg på et åsted, som blir en komplisert sak enn først antatt, da de ankommer en gård. På gården er det et eldre ktepar som er funnet døde i sitt eget soverom. Sammen har de sønnen Paul og de er fosterforeldre for Bashir og noen andre. Bashir er den eneste som ikke er på gården da etterforskerne ankommer stedet. Det gjør ham til en mistenkt, samt på grunn av andre ting. Problemet er bare at han vil ikke snakke.

Det gir Tom og Dagny ekstra mye arbeid, og gjennom visse undersøkelsler, finner de ut at åstedet er dypere enn ved første øyekast. Desto mer de graver etter ledetråder, finner de ut at gården som granskes, har båret på mange, mørke hemmeligheter. Er en gård bare en gård?

Det er stor forskjell på bøkene Slakt og Blod er tykkere enn vann. Slakt føltes mer amerikanisert på grunn av grusomheter og at den var svært dyster, og Blod er tykkere enn vann er mer realitetskrim som skjer utenfor typiske storbyer. Sånn sett virket det som to helt forskjellige bøker, noe som er meningen også. Skjønner jo at forfattere ikke vil gjenta seg selv ved å etterlige tidligere utgitte bøker.

En roligere, men dypere oppfølger
Innrømmer at Slakt hadde mer spenning og forventning underveis man leste. Blod er tykkere enn vann er noen hakk roligere. Den er mer karakterdrevet og tar for seg mange interessante temaer som dukker opp underveis i etterforskningen. Boka inneholder noe dyreplageri for å advare om det, for det er vanskelig å lese om for oss dyrevenner, men heldigvis er det ikke mye av det. Syntes også det var engasjerende å lese om kulturkræsj og tilpasning. Kunne ha tenkt meg å lese mer om Bashirs forhold til hans biologiske far, Jamal, men skjønner at alt ikke får like mye plass, da krimbøker ofte er begrenset.

Bortsett fra at avslutningen er noe lik hans forrige bok og en noe treg start, er det verdt leseprosessen. For Blod er tykker enn vann, er en stødig og mer enn god nok oppfølger. Er egentlig ikke så hard på skrivefeil, men det er noen delte avnsitt midt i noen setninger her og der som kunne ha vært rettet opp, men vet hvor lett det er med skriveleifer. Det kan skje alle og det ødela heller ikke flyten.

Det er også morsomt å følge forfatterskapet til noen helt fra begynnelsen av. Ja, uten å virke stalkeraktig, da ... For ofte leser man bøker av forfattere som har utgitt flere bøker uten å ha lest alle. Så det er interessant å følge diverse forfatterskap helt fra begynnelsen av til en forandring, og følge med på utviklingen. Er sikker på at Tom Grayston vender tilbake, og kommer nok ikke til å se på hundefor på samme måte igjen ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Sirkus, hester, halsbrekkende akrobatiske triks! Vi skal til Tsjekkoslovakia 1926. Sasha og Janek bor på et barnehjem der de øver på akrobatisk gymnastikk med hester. Men det er ikke et bra sted for dem, og de ser seg nødt til å rømme. Kunstene de kan fører dem til et sirkus.. Nåtiden i Sverige: Anton har fått jobb som hjemmehjelp, og blir nysgjerrig på den gamle mannen som ikke snakker, og som har hestemotiver overalt i leiligheten.. Rørende, spennende og levende fortalt. Båndet mellom Janek og Sasha er nydelig skildret, og du kommer garantert til å felle noen tårer. Historisk lærerikt om homofili, og krigen. Og scenene med akrobatikk var det jeg likte aller best med boken, jeg så alt for meg som en film. Jeg var til stede i sirkusteltet og luktet popcorn og hørte publikums gisp!
(takk mangschou forlag for leseeksemplar)

De udødelige av Gareth P. Jones ble opprinnelig utgitt i 2013 og ble ikke oversatt før i 2020. Bedre sent enn aldri ...

Har lest en del bøker av Gareth P. Jones nå. Bøkene hans består litt av alt. Realisme, fantasy, humor, det forskrudde og noe mørkt. Ikke alt i samme bok, men spredt i bøkene hans. Så ser for meg at jeg hadde likt bøkene hans som liten også.

En sær og avslappende hobby
Gareth P. Jones bruker å vandre på kirkegården og låne navn fra gravstøtter i bøkene sine. Det gjør også Amy som man møter i begynnelsen av boka. De udødelige er en slags historie i en historie. Den er om Amy som virker som hun flykter ofte hjemmefra og tilbringer tid på kirkegården. Der dikter hun opp historier om navnene hun ser på gravstøttene.

Gjennom henne møter man lord Ringmore som tilfeldigvis møter på gatebarna Tom og Esther. De prøver å narre ham ved å stjele, men da de blir avslørt, tilbyr ham dem et oppdrag mot penger. De nærmeste dagene kommer lord Ringmore over en bok. Den skal være magisk og inneholde en god del mysterier. Han ber Tom og Esther dele ut invitasjoner personlig til de folka lord Ringmore ønsker å diskutere boka med, og ingen andre, ikke en gang Tom og Esther får vite om boka. Men Tom og Esther har sine egne metoder til å spionere og lytte til folk uten at noen merker at de er til stede. Lord Ringmore trenger hjelp til å tyde boka av de personene han har innkalt til møte, siden det er skrevet på et rart språk. Tom ser en mulighet til å tjene litt penger, og tipser en bande han "samarbeidet" med før i tiden og stjele boka. Esther blir skuffet da hun får vite det, og lord Ringmore er skuffet og overbevist om at gatebarna står bak dette. For å finne boka, er han nødt til å finne dem ...

Mange spennende elemeter i en bok
Handlingen skjer i London og man reiser tilbake helt til 1819, og forfatteren innrømmer at han har tatt seg noen friheter når det gjelder det historiske. I De udødelige får man litt av alt. Magi, realisme, humor, og hvordan magiske krefter kan forandre mennesker, og kanskje ikke til det bedre. Selv foretrakk jeg å lese om Foreningen for tallet 13, som faktisk er en forening som eksisterer, enn om Tom og Esther. Fikk ikke helt tak i dem til tross for at de hadde en stor rolle i handlingen, men likte å lese om de fra foreningen fordi de hadde en spesiell humor, og hadde noen sære personlighetstrekk som var interessant å lese om.

De udødelige og de fleste bøkene av Gareth P. Jones er fine bøker for barn som higer etter noe å lese og som kanskje vil øke deres leslyst. Dette er ikke hans beste bok, men den er lystig og veldig kreativ.

Fra min blogg: I Bokhylla

Årets første bok ble denne inspirerende og interessante boken om kunsten å tenke ingenting. Bli en monotasker i stedet for en multitasker. Øvelse gjør mester. Fordypning, meditasjon, trening! Boken gir et spennende innblikk i østlig filosofi, kultur, og kampsport. Forstå meningen bak tesermonier, ikebana og kalligrafi. Mange ideer å ta med seg i et forsøk på å få et mer harmonisk sinn!

En medrivende personlig bok om å få en identitetskrise. Lene Julsen forteller om sin reise ut av mørket. Med varme, humor og dyp frustrasjon. Her lærer vi mye om mindfulnessmeditasjon, tankekjør og energityver i hverdagen. Den hopper frem og tilbake mellom tiden før og etter smellen, og følger henne gjennom et intensivt mindfullneskurs. Det er spennende å følge reisen og utviklingen hennes. Både medrivende og lærerikt.

Gutten i den stripete pyjamasen er oversatt til 50 språk, og har solgt over 5 millioner. Det er ikke rart. Dette er virkelig en rørende bok. Vi ser verden gjennom øynene til 9år gamle Bruno. Faren får besøk av "røveren", og blir beordret til Polen. Utenfor det nye hjemmet kan Bruno se masse mennesker i pyjamas bak et høyt gjerde. Hva gjør de der? En dag møter han en gutt ved gjerdet, og de to blir venner. Det er det barnlige, troskyldige, naive blikket og tankene til Bruno som gjør boken så gripende. Det at vi forstår og vet alt som Bruno ikke skjønner. Han er så levende og troverdig, en gutt man blir glad i! En bok til ettertanke.

«Meg og mamma som lente hodene mot hverandre. Jeg hadde på meg redningsvest, vi må ha vært på båttur, bak oss var himmelen knallblå. Mamma var solbrun og hadde på seg solbriller. Hvor gammel var jeg der. Åtte, ni? Det sa albumet ingenting om. Men det må ha vært før jeg fylte ti. Vi så lykkelige ut sammen, og så lykkelige så vi aldri ut etter den sommeren mamma fikk kreft.»

Endelig har jeg fått lest Mímir Kristjánssons bok Mamma er trygda som ble utgitt i 2019. Boken starter ved at han forteller om den første hunden de hadde som fikk kreft og måtte avlives, de er hos dyrlegen med hunden:

«Til slutt ga han opp, og med sine siste krefter kom han luntende bort og la hodet sitt i fanget mitt. Jeg rufset ham i pelsen og klødde ham bak ørene, og så sovnet han inn for aller siste gang.
Bacchus fikk ikke cellegift. Lillehjernen hans ble ikke strålt i stykker. Han gikk ikke på hormonkur så han føyk opp i vekt. Han måtte ikke gå på morfin, begynte aldri å skjelve, slet ikke med depresjoner og søvnløshet.
Bacchus fikk aldri dårlig råd, måtte aldri gå til Nav for å tigge om hjelp. Han mistet ikke jobben, mistet ikke det sosiale livet sitt, ble aldri ensom, ble aldri uføretrygda.»

Mímir Kristjánsson forteller i denne boka om livet til en kreftsyk mor. Om det å være barn, etter hvert enebarn, ungdom og voksen med en kreftsyk mor i mange år. Han skriver at han har ventet på at moren skal dø siden han var ti år. Høsten moren ble syk, grein han hele tida. Men på et tidspunkt gikk det tomt. Når han får vite at moren igjen er innlagt på sykehuset kjenner han på frykten at hun skal dø. En annen del av han kjenner på en lettelse. Var det ikke like greit å bli ferdig med det? Moren ville dø, det var i hvert fall noe hun sa.

«Det sa hun i alle fall selv.
Jeg skulle ønske jeg kunne legge meg i kveld og våkne opp død i morgen, sa hun.
Et av de spørsmålene som engasjerte mamma mest var retten til å få hjelp til å gjøre slutt på livet, til å bli «koblet fra», som hun kalte det.
Hva om legene ikke vil gjøre det? spurte jeg.
Da må du ta deg av det.
Ja vel, svarte jeg.
Men jeg kom selvsagt ikke til å gjøre det. Jeg kom aldri i livet til å gjøre det.»

Flettet innimellom kommer politikeren og den samfunnsengasjerte Mímir Kristjánsson til orde - kraftfull som alltid:

«Hva kostet det egentlig den norske skattebetaleren at mamma overlevde? Det er vanskelig for meg å si nøyaktig, men billig var det ikke.
Det er meningen at staten skal gå i pluss på folk. En voksen mann bringer inn mer til statskassen enn han koster. I tilfellet mamma går staten i minus så det synger.
Mamma har vært inn og ut av sykehus så lenge jeg kan huske. Bit for bit har de plukket kroppen hennes fra hverandre. Operert bort brystet, Oernet lymfekjertler, tatt ut deler av en svulst i hjernen. Sprøytet henne full av cellegift og forsøkt å brenne bort kreftcellene ved hjelp av stråling.
Mamma tar så mye medisiner at det hver uke kommer hjemmehjelp for å hjelpe henne med å ta riktige tabletter. Nesten like ofte må hun til legen, eller det blir vel riktigere å si legene, det er et helt team som er sving for henne.
Mamma bidrar ikke med noen ting. Hun jobber ikke, det har hun ikke gjort på snart tjue år. Hun har aldri tjent opp mange pensjonspoeng, for mamma tilhører den generasjonen som kunne studere så lenge de ville, og hun kom ikke ordentlig inn i arbeidslivet før hun var i starten av trettiårene. Etter femten— seksten yrkesaktive år var hun ute igjen.»
Omtale fra bloggen her

Dystopi er en sjanger jeg ikke har brydd meg om i det siste, for det var det så mange utgivelser av det en periode tilbake, at jeg ble en smule lei. Det var kjekt med en pause. Bjørnegap er ikke en av de beste dystopibøkene jeg har lest, men den er heller ikke fullt så tørr som mange andre bøker fra samme sjanger.

Bjørnegap er uansett en ungdomsbok. Den egner seg ikke for all ungdom siden den er svært mørk og tar for seg noen sårbare temaer. Men tåler man det, er det ikke den dummeste boka å begynne med hvis man er nysgjerrig på dystopisjangeren.

En svært mørk tilværelse
Plottet er noe originalt siden handlingen foregår i en gruve. I gruva er det bare gutter og menn, og noen har vært der helt fra de var liten. Ander har vært der siden fireårsalderen. Hvordan Ander havnet der, får man ikke vite. Dagene består av hardt arbeid i konstant mørke. De får ha talglys av og til, men de er dyre. Ander får hjelp av Thomas. Den få stunden de har til overs lærer Ander seg å lese og skrive. Derfor er også hele boka skrevet på en spesiell måte. De blir skrevet på samme måte som de uttales. Hvis noen husker artisten Ravi altså bakvendt for Ivar, skrev han sangtekstene sine på samme måte som ordene ble uttalt. Det gjør også Ander. I begynnelsen tar det noe tid å komme seg inn i det, men det er forståelig og man får bedre flyt etter hvert. Det trengs bare litt ekstra konsentrasjon. Skjønner bare ikke hvorfor oversetteren forandre navnet Newt til Ander, da Newt virker som et bedre navnevalg.

Baksideteksten nevner religion, men heldigvis handler det ikke mye om det. Det er en del av samfunnet de lever i, men det er ikke detaljert og heller ikke det det handler mest om. Noe som var greit siden ikke alle interesserer seg for religion.

Interessant plot
Selv foretrakk jeg å lese om gruveomgivelsene. Dessverre var det ikke mye om det. Det var mest om karakterene og deres tanker. Deres bånd til hverandre. Så det var noe vanskelig å forestille seg omgivelsene deres. Liz Hyder var inspirert av gruvearbeid i viktoriatiden da hun skrev Bjørnegap. Derfor kunne jeg ha tenkt meg at hun brukte mer av det i boka, selv om handlingen skjer i moderne tid, noe jeg regnet med siden det ikke sto presist om det i boka. Hun kunne ha fått frem beskrivelsene i gruva noe bedre.

Bortsett fra det hadde denne tynne boka noen gode elementer, som realistiske karakterbeskrivelser og kunsten å tenke selv. Hvorfor være en del av en saueflokk? Er det nok med bare en person til å gjøre en forandring? En interessant tanke og bok som er verdt å sjekke ut.

Fra min blogg. I Bokhylla

Romanen Den siste overlevende er død av Mattis Øybø er den andre romanen jeg leser av de seks nominerte til P2 lytternes romanpris 2021.

Etter å ha lest romanen til Mattis Øybø som jeg synes var en god bok, er jeg særdeles spent på juryens diskusjoner av romanen.

Den siste overlevende er død er fordelt på fem forskjellige historier (kapitler) der vi møter mennesker i nåtid. Menneskene som vi møter har kun en ting felles, de bor i Oslo og på ulike måter er de, eller blir berørt, av deler av livshistorien til Isak Meyer.

I det første kapitlet får vi et innblikk i livet til Jonathan – kapitlet starter slik:

«Han fikk beskjeden i begynnelsen av desember. Da hadde Jakob Meyer vært død i en uke allerede. Legen beklaget, og forklarte at de hadde hatt noen tekniske utfordringer. Av en eller annen grunn var henvendelsen til de nærmeste pårørende sendt feil, noe som var blitt oppdaget først torsdag. Det handlet om overgangen til et nytt datasystem. I tillegg hadde mange i administrasjonen på sykehuset tatt seg fri fredagen, grunnet et stort idrettsarrangement i Århus idrettspark. De skulle nå se nærmere på rutinene.
— Men hva døde han av?
— Å, unnskyld, sa legen, mens det spraket i telefonen. – Det var leveren. Den klarte ikke mer.»

Det er sønnen til Jacob Meyer, Jonathan, som får dødsbudskapet. En far han ikke har hatt kontakt med. Når han forteller moren om at faren er død sier hun at Jacob Meyer døde som han levde, og at Jonathan ikke skal være sentimental, stefaren er Jonathans far. For Jonathan har Isak Meyer frem til dette vært fylliken. Det er også det han blir kalt når Jonathan forteller broren Simon om dødsfallet; en jævla fyllik kaller Simon faren sin.

«Asken ble sendt rekommandert. To uker senere sto han med pakken i hendene foran postskranken i andre etasje av kjøpesenteret, like ved den store dagligvarehandelen. Over høyttalerne ble det spilt julesanger mens folk hastet frem og tilbake med fulle handleposer. Han satte seg på en benk utenfor bokhandelen og la esken i fanget. Tjue centimeter lang og syv centi meter høy minnet den mest om byggesettene han hadde fått som barn, de avlange Airfix-eskene med bildet av britiske og tyske jagerfly, som han med stor nennsomhet hadde satt sammen og hengt opp i taket på soverommet, med en tynn tråd fra Einars syskrin.
— Er den til meg?
Foran ham sto Eva, og det tok et øyeblikk før han kom på at det jo var her de skulle møtes. De hadde begge tatt ettermiddagen fri for å handle julegaver. Han la pakken under armen, reiste seg og omfavnet henne. — Hvordan er formen din? sa han.
— Jeg kastet opp før morgenmøtet, men ingen merket noe, tror jeg.
Han lo kort, og hun slo ham lekende i skulderen.
— Bare en uke igjen nå, så kan vi fortelle det, sa hun.
— En julegave, rett og slett, sa han. — Ja, en julegave til oss alle.»

I løpet av julen forsøker Jonathan å finne ut mer om hvem faren Jacob Meyer var. Fra fragmenter av det moren har fortalt tidligere, og i samtaler med henne og broren Simon, kommer navnet til Isak Meyer opp, farfaren som måtte flykte til Sverige under 2. verdenskrig fordi han var jøde.

Isak Meyer er bindeleddet til de fire andre historiene i romanen. Romanen som forsøker å fortelle hvordan historien, i dette tilfellet deler av livet til et menneske, påvirker livet til ulike mennesker.

Historien rundt disse menneskene kunne, slik jeg ser det, like gjerne vært grunnlag for en roman hver for seg så interessant var de og så mange tema er handlingen innom, og boken er derfor mer en novellesamling for meg. For meg er historien Den jødiske studenten den beste. Knallgod der tema er virkelighetslitteraturen.

omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Mitt eget lesemål for 2022 er å lese lese mer av forfattarar fra asiatiske, latin-amerikanske og afrikanske land, ei slik bok i måneden. Bøkene er lagt inn kronologisk etter når de ble lest, mao. er den første boka lest i januar og den siste i desember.

Her er de 25 finalistene til New York Times Book Review Best Book of the Past 125 Years.