Bokelskere.no

Wide Sargasso Sea er nok en bok jeg vanligvis ikke ville ha lest, hvis det ikke hadde vært for samlesing. Som tidligere student i allmenn litteraturvitenskap, burde jeg ha brydd meg mer om klassisk litteratur, og har jo lest noen. Noen romaner, men mest klassiske horror bøker.

Selv om jeg ikke har lest Jane Eyre, så kjenner jeg jo til historien siden boka blir ofte nevnt i ulike sammenheng. Man trenger heller ikke å lese Jane Eyre først, fordi synes at Wide Sargasso Sea står fint på egne ben.

Derfor velger jeg å ikke sammenligne Wide Sargasso Sea og Jane Eyre i denne anmeldelsen siden jeg ikke har lest Jane Eyre, og liker ikke å si så mye om bøker jeg ikke har lest selv. Synes at det blir litt feil.

En slags Jane Eyre fanfiction
Wide Sargasso Sea ble utgitt i 1966, og tar for seg forskjellige temaer som rasisme, mental helse, psykisk vold og klasseskille. Man møter Antoinette Cosway som har hatt en hard oppvekst. Hun har for det meste levd et isolert liv, og familien hennes er ikke spesielt populære, da faren hennes har vært tidligere eier av slaver. Livet blir heller ikke enklere for Antoinette i voksen alder. Hun er gift og det er et arrangert ekteskap med Mr. Rochester som man aldri får vite fornavnet på. Det er ikke et lykkelig ekteskap og det fører til at Antoinette blir mindre og mindre lik seg selv. Hun blir som kjent, kvinnen på loftet.

Wide Sargasso Sea er en svært kort bok. Selve handlingen er på bare 124 sider. Før det består boka av en lang introduksjon og sidene etterpå er forskjellige notater og informasjon. Utgaven jeg leste er fra Penguin Classics og de utgavene har jeg et noe anstrengt forhold til, siden bøkene deres ofte er fulle av fotnoter. Jeg liker fakta og slikt om bøkene jeg leser, men liker ikke bruken av fotnoter fordi de minner meg altfor mye om pensum og det forstyrrer leseflyten noe. Men det var den utgaven for meg som var enklest å få tak i.

Småtørr fortellerstemme
Dessverre ble jeg ikke helt fan av boka. Jeg likte deler av den, noen av temaene og stemningen, men for det meste ble det hele noe ensformig og ikke så veldig engasjerende. Rhys fortellerstemme ble noe tørr i lengden og karakterene ble altfor flate. Derfor brukte jeg noe tid på denne boka. Det kunne gå dager uten at jeg åpnet den, for det var andre bøker som fristet mer.

Likevel er jeg glad for å ha lest den for boka var ikke dårlig, og det er viktig å utvide horisonten som leser i stedet for å lese fra favorittsjangrene sine, hele tiden. Det var også spennende å lese om en annen tid.

Det morsomme med Wide Sargasso Sea er at den er som nevnt "forløperen" til Jane Eyre og i disse dager leser jeg The Thirteenth Tale av Diane Setterfield, hvor Jane Eyre også blir nevnt. Er det på tide å skjønne hintet at jeg bør lese den, eller? Jeg har litt lyst, men samtidig ikke siden det er feministisk litteratur, og feminisme har jeg aldri interessert meg for, noe jeg selvfølgelig burde. Har bare latt andre ta seg av det.

På norsk finnes boka i to utgivelser: Kreolerinnen på Thornfield Hall og Vide Sargasso.

(Jeg har en annen utgave)

Fra min blogg: I Bokhylla

William Shakespeare found dozens of different ways to kill off his characters, and audiences today still enjoy the same reactions – shock, sadness, fear – that they did more than 400 years ago when these plays were first performed. But how realistic are these deaths, and did Shakespeare have the knowledge to back them up?

In the Bard's day death was a part of everyday life. Plague, pestilence and public executions were a common occurrence, and the chances of seeing a dead or dying body on the way home from the theatre were high. It was also a time of important scientific progress. Shakespeare kept pace with anatomical and medical advances, and he included the latest scientific discoveries in his work, from blood circulation to treatments for syphilis. He certainly didn't shy away from portraying the reality of death on stage, from the brutal to the mundane, and the spectacular to the silly.

Elizabethan London provides the backdrop for Death by Shakespeare, as Kathryn Harkup turns her discerning scientific eye to the Bard and the varied and creative ways his characters die. Was death by snakebite as serene as Shakespeare makes out? Could lack of sleep have killed Lady Macbeth? Can you really murder someone by pouring poison in their ear? Kathryn investigates what actual events may have inspired Shakespeare, what the accepted scientific knowledge of the time was, and how Elizabethan audiences would have responded to these death scenes. Death by Shakespeare will tell you all this and more in a rollercoaster of Elizabethan carnage, poison, swordplay and bloodshed, with an occasional death by bear-mauling for good measure.

"«Til tross for at jeg bodde i Chelsea — det vil si, jeg hadde leiet møblert her i tre måneder — følte jeg meg fullstendig som fremmed. Jeg skulle skrive en bok om gammel indisk arkitektur og kunne for den saks skyld like gjerne ha søkt tilflukt i Hampstead eller Bloomsbury eller Streatham som i Chelsea. Omgivelsene var meg ganske likegyldig, jeg levde i min egen verden.
Men akkurat denne kvelden var jeg blitt grepet av akutt —sky for mitt skrivearbeid, en erfaring visstnok alle forfattere Rundom gjør.»

I romanen Den fjerde rytter utgitt i 1961 har Agatha Christie flyttet seg til mer urbane strøk og verken Poirot eller Miss Marple har rolle i fortellingen. Fortellerstemmen er gitt til forfatteren Mark Easterbrook, og vi møter han første gang på en kaffebar i Chelsea:

«Kaffebaren var sparsomt opplyst, men så vidt jeg kunne se var nesten alle gjestene helt unge mennesker, mer eller mindre verdige betegnelsen beatnik. Pikene så ustelte ut — som alle unge piker nå til dags, tenkte jeg — og måtte være altfor varmt kledd. Jeg mintes den tyve år gamle piken jeg hadde hatt til bords da jeg var ute med noen venner et par uker tidligere. Det var riktig varmt i restauranten, men hun hadde hatt på seg en tykk, gul ullgenser, sort skjørt og sorte ullstrømper, og svetten rant nedover ansiktet hennes under hele måltidet. Lukten av svettedampende ull hadde nesten utkonkurrert lukten av det uvaskede håret. Ifølge mine venner vasset hun i lengtende tilbedere. Ufattelig. Hos meg hadde hun iallfall ikke vekket annet enn en jevnt voksende lengsel etter å hive henne i et varmt bad eller aller helst en vaskemaskin. Men dette viste antagelig bare i hvilken grad jeg var uten kontakt med tiden. Det kom kanskje av at jeg hadde bodd så meget i utlandet. Jeg tenkte med vemod på kvinnene i India med sitt vakkert oppsatte, kullsorte hår, sarier i kraftige farger og svøpt i grasiøse folder, rytmen i kroppen når de gikk .»*

Romanen Den fjerde rytter er den niende av ti bøker mitt Agatha Christie-prosjekt. Jeg synes boken er god og forskjellig fra andre bøker jeg har lest av Agatha Christie.
Janet Morgan skriver dette i sin biografi om Agatha Christie:

«I august 1961 opplyste UNESCO at Agatha var den mestselgende engelsk-språklige forfatter i verden. Hennes bøker ble solgt i 102 land, dobbelt så mange som for nestemann, Graham Greene. Den uavbrutte flommen av brev til hennes agenter Hughes Massie og Harold Ober Associates gjorde dette lett å forstå. Beundrere var skuffet over ikke å kunne bli mottatt av Agatha, over at hun ikke fortsatte lange brevvekslinger med dem, 0g over at hun ikke ville redigere manuskripter for dem og gi dem råd om skriving. De tenkte ikke på at hun var travelt opptatt med sitt eget liv og arbeid, og at slike henvendelser nå løp opp i flere dusin hver uke. En afrikaner som hadde valgt Agatha som sin mor foreslo at han skulle komme og hente henne. En italiener spurte om hvor han kunne få tak i Lapsang Souchong. Et fransk magasin ville ha artikler om «les grands sujets féminins» («lntet jeg hatet mer!»). Hun ble bedt om å bidra til å redde templene i Nubia (hun sendte en sjekk) og en sololieprodusent anla injuriesak fordi hun hadde nevnt merket i Death in the Air (Døden i luften). «Det var bare en spøk blant folk, ikke noen hentydning til et bestemt merke!» forklarte hun Cork i desperasjon: «Ta deg av det vedlagte ved å si at jeg er i utlandet!"
Skiermet på Winterbrook slet Agatha med boken CoIlins skulle utgi i 1961, en bisarr beretning der hun mintes farmasøyten som hadde gitt henne den første praktiske opplæringen. Tittelen var hentet fra Johannes' åpenbaring: «Og jeg så, og se, en gul hest, og han som satt på den, hans navn var døden, og dødsriket fulgte med ham.» The Pale Horse (Den fjerde rytter) kombinerte to ideer. Den første, med arbeidstittelen «Thallium-mysteriet», tenkte hun å «starte på en eller annen måte med en navneliste. alle døde». Den andre trakk inn igjen Agathas tidligere tanker om «voodoo etc., hvite haner, arsenikk? Barnslige greier — virker på sinnet og hva kan loven gjøre med deg? Elskovsdrikker og dødsdrikker — afrodisiakum og koppen med gift. I dag vet vi bedre — suggesion.»

Det er laget TV-serie av boken som ble vist som påskekrim på TV2 i 2020, filmen omtales her på VG.no. Filmatiseringen, som jeg ikke kan huske å ha sett, avviker mye med handlingen i boken. Det kan jeg lese ut ifra VG-anmeldelsen og traileren. Det synes jeg er synd.

På kaffebaren er Mark Easterbrook vitne til en slåsskamp mellom to jenter. Etter at jentene har forlatt kaffebaren beskriver Luigi, mannen bak disken, en av jentene slik:

«Jøss ja, hu vanker jo her nesten hver kveld. Tuckerton heter’a, Thomasina Tuckerton, for å være korrekt. Men alle her kaller henne bare Tommy Tucker. Svømmer i gryn, gjør hu også. Gammer'n etterlot henne en formue, men hva tru'ru hu gjorde? Slo seg ned her i Chelsea, på et møkkete rom i ei rønne oppe ved Wandsworth Bridge, og driver dank med en gjeng andre av samma sorten. Det er'ke til å forstå, men halv gjengen er rikinger. Kunne ha fått alt de pekte på, og gjerne bodd på Ritz. Men de liker det visst best sånn som de har det nå. Nei, det er'ke til å forstå.»
Jeg spurte hva krangelen hadde dreiet seg om.
«A, Tommy hadde lurka til seg kjærsten til den andre. Jeg kan bare ikke skjønne at han er noe å slåss om.»
Jeg reiste meg for å gå. «Forbitrelsen hos den frastjålne var visst ekte nok.»
«Ja, Lou stakkar, hu er jo så romantisk av seg, hu,» sa Luigi tolerant.
Jeg hadde en annen oppfatning av ordet romantisk, men det sa jeg ikke.

En uke senere finner Mark Easterbrook dødsannonsen til Thomasine Tuckerton i The Times.
Navnet Tuckerton dukker opp på en liste med navn som Fader Gorman skrev etter å snakket med Mrs. Davis på dødsleiet, hun stønner ut av seg om ondskap hun har vært delaktig i. På vei hjem blir presten drept og listen som legen finner i skoen til presten overleveres til politiet. Tilsynelatende er det ikke noe mistenkelig med dødsfallet til Tuckerton eller andre på listen. Men det er når den tidligere puben Den Gule Hest og kvinnene som bor der og som driver med okkultisme blir et tema, at Mark Easterbrook begynner å stille spørsmål ved dødsfallene.

"Han sier ikke noe.
Og frykten jeg kjente i stad gjør at hele rommet er blankt av frost. Gulvet har et tynt islag. Og det kommer snøkorn ut av komfyren, ikke gnister. Alt er glassklart.
-Du rører ikke mora mi! hvisker jeg."

Johan er 15år og sykkelbud under krigen. Han oppdager en sabotør i leiligheten. Gradvis blir han viklet inn i et usynlig og komplisert motstandsarbeid. Hvem kan han egentlig stole på? Boken har en mørk og intens stemning. Språket er fullt av særegne beskrivelser og bilder. Vi får virkelig kjenne på Johans usikkerhet og redsel. En utfordrende skildring av motstandsarbeid under krigen.

Kanskje ble jeg litt lykkeligere av å lese denne boken! Den var lettlest, optimistisk og full av gode tips for å gjøre livet litt bedre. Søvn, trening, mat, motivasjon og mye annet. Jeg har lenge hørt på podcasten ingefær, og her virker det som hun har plukket ut godbiter av alt hun har lært gjennom sine mange intervjuer. Det er en fin blanding av personlige anekdoter, forskning, og henvisning til andre bøker om de ulike temaene.

Et fasjonabelt bryllup på en øde øy utenfor kysten av Irland. En storm er på vei, og stemningen er ikke så lett og ledig som den burde være før et bryllup.. Boken veksler mellom flere fortellere. Alle med sine hemmeligheter og tvister med familiemedlemmer og andre gjester. Masse drama! Det er også hopp i tid, før bryllupet, under bryllupet og nåtid. Men alt foregår i løpet av et par dager, og spenningen ligger i å pusle sammen bitene. Vekslingene gir godt driv i fortellingen, det er spenningsmomenter og nye spørsmål ved hvert kapittelskifte. Veldig godt komponert spenningsroman som føles som en film. Minnet meg litt om bøkene til Greer Hendricks og Sara Pekkanan i stemning og oppbygging.

Vampyrboka Bite ble utgitt i 1996, og er nok ikke den beste av Laymon, heller en av de svakeste, men likevel underholdende.

God, gammeldags brutal horror
Laymons bøker er kanskje ikke så kjente selv om han ga ut den lange regla med bøker. Hans sjanger var horror og han mikset også inn litt slasher sjangeren. Hvis man vil ha horror med litt logiske og troverdige historier, er nok ikke Laymon det rette valget å ta, for bøkene hans er for det meste hinsides, og man vet aldri helt hva man får, og det er nettopp det som er en del av moroa. Man blir bare revet med og lar det skje uansett hvor ulogisk ting er. Hans bøker speiler veldig godt slik horrorfilmer var på 80/90 - tallet da de var på det mest vågale og kreative i stedet for alle disse oppfølgerne og remaksene man drukner i nå for tiden. Alt var jo mye bedre før ...

Er ingen storfan av vampyrer, men jeg liker dem både i bokformat og på film. Så lenge det ikke er moderne versjoner av dem. Mange synes at vampyrer er ensformige, men jeg synes at de er fremdeles mystiske og fascinerer.

Spesielt plot selv til vampyrhandling å være
I Bite møter man Sam som får uventet besøk sent en kveld. Personen som dukker opp er en ekskjæreste han ikke har sett på ti år. Cat var hans store kjærlighet som han aldri helt kom over. Foreldrene hennes måtte flytte og han har ikke sett henne siden. De var unge den gangen. Cat dukker opp i håp om at Sam kan redde henne fra en spesiell situasjon. Hun påstår at en vampyr har plaget henne i ett år og hun orker ikke mer. Hun håper at Sam kan hjelpe henne med å sette opp en felle og bli kvitt vampyren for godt. Vil Sam tro på det hun sier, og hvordan dreper man en vampyr? Avskyr de løk, trespinner og kors som mytene påstår?

Oppdraget blir mer utfordrende enn forventet og det gjør til at det hele ender med en road trip. Underveis møter de en mann som har alt annet enn gode hensikter og har skumle planer for dem. Klarer de å skjule det de har gjort, eller vil mannen oppdage det og sette dem i større knipe?

Noe diffust dette, men det er også meningen for å unngå avsløringer.

Morsomt at dette er en såkalt vampyrbok da det bare er en brøkdel av det i handlingen. Resten er road trip og det ene problemet etter det andre. Cat og Sam støter på mange problemer som setter dem i livsfare på grunn av denne fremmede mannen som dukker opp og legger andre planer for dem. Samtidig må de kjempe mot en intens hete i det hele.

I likhet med andre bøker av Laymon, er den noe voldelig og drøy. Men i motsetning til andre bøker jeg har lest av ham (dette er min tolvte bok av Laymon), manglet denne atmosfære og noe snert. Den ble litt monoton, noe som var uvant. Den var heller ikke like vågal som man er vant til av ham.

Underholdende horror der og da, men ikke noe mer enn det. Min favoritt av ham, er fremdeles Blood Games.

Fra min blogg. I Bokhylla

Lone Frank er en ukjent forskningsjournalist. Hun er sikkert ikke ukjent for alle, men for meg er hun det. Etter å ha mistet hennes kjæreste etter tretten år sammen, begynte hun å tenke på hvor mye kjærlighet har betydd for henne.

Vanskelig og utfordrende oppvekst
Forfatteren forteller en del om barndom og mørk oppvekst. Foreldre som skilte seg, faren var alkoholiker uten at hun visste det, i hvert fall ikke før mye senere, og moren hennes døde da Lone var tenåring.

Boka hopper litt frem og tilbake med blikk i hennes eget liv og det faglige av kjærlighetens betydning. Hva slags stoffer i kropper som påvirkes når man er glad i noen og hvorfor man er ekstra omentksom overfor en bestemt person. Man får vite mer om båndet mellom venner og familie, og hvor forskjellig man blir oppdratt av en mor og en far. Litt vanskelig å forklare alt dette når man selv ikke er fagperson innen psykologi eller vitenskap. Utroskap nevnes også, og man blir kjent med forskjellige eksperimenter som har blitt gjort når det gjelder lojalitet, følelser og mye annet. Forfatteren forteller også om sitt eget kjærlighetsliv både fra voksen og ung perspektiv.

Det blir litt mye om henne og ikke så mye vitenskap som boka lover
Dette er ikke en ren fagbok, men heller en sakprosa siden forfatteren deler mye fra sitt eget liv. Personlig syntes jeg det ble vel mye om hennes eget liv, og mindre om hennes prosjekt. Det blir en del om det mye senere ut i boka, og da er tålmodigheten nesten brukt opp. Det blir nesten som å høre på en skravlete venninne som aldri blir ferdig, og man selv har falt av lasset for lenge siden. Det kan bli litt mye. Likte dog at hun drøftet med en del fagpersoner innen visse felt og forklarer ting på en grundig og enkel måte.

Det er ikke det at boka er dårlig, for det er den ikke. Det var nok heller mest leseopplevelsen jeg gir såpass lav terningkast på. Oppsetingen mellom hennes privatliv og det faglige blir noe hoppete og ujevnt, og det er en del tungtrødde partier her og der. Lone Frank har sin egen fortellerstemme og det virker som hun vet hva hun skriver om, men i lengden ble det dessverre noe heseblesende. Derfor ble interessen for min del noe dalende og kjærlighetens natur er nok kanskje ikke et tema for alle, men hva vet vel jeg?

Fra min blogg. I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Russia is a country with no natural borders, no single ethnic group, no true central identity. At the crossroads of Europe and Asia, it has been subject to invasion by outsiders, from Vikings to Mongols, from Napoleon’s French to Hitler’s Germans. In order to forge an identity, it has mythologized its past to unite its people and to signal strength to outsiders.

Russia is a country with no natural borders, no single ethnic group, no true central identity. At the crossroads of Europe and Asia, it has been subject to invasion by outsiders, from Vikings to Mongols, from Napoleon’s French to Hitler’s Germans. In order to forge an identity, it has mythologized its past to unite its people and to signal strength to outsiders.

Norbritannia – en reise i det norske Storbritannia av Gry Blekastad Almås ble utgitt i 2020. Jeg likte boken. Men jeg er overrasket og skuffet over at det ikke finnes et eneste bilde av reisene hun skriver om i boken.

Liz Ames gir opp alt, bortsett fra jobben sin for å flytte til Key West, Florida for å lete etter søsteren sin som er pastor. Det er ulikt søsteren hennes å forsvinne fra jobb og alt uten å gi beskjed. Selv om de ikke har vært bestevenner i det siste, er Liz fast bestemt på å finne ut hva som har skjedd med søsteren hennes.

Et sted må man begynne
Mens hun setter opp egen praksis som sosionom/familierådgiver, driver hun med egne undersøkelser om hva som kan ha hendt med Rachel. Men hun får mye motgang av politiet som advarer henne mot å snoke for mye, for det liker ikke innbyggerne. Bør hun se det på som en trussel?

Samtidig blir man kjent med Rick Wells som er en folkekjær bartender og tidligere mordetterforsker. Da en ung klient av Liz blir funnet myrdet, klarer han ikke å holde sitt tidligere yrke tilbake. Etter flere advarsler av en politivenn, og etter en del familietragedier, er Rick Wells sterk nok til "bare" å være en bartender som ikke blander seg inn i etterforskningen? Han ser sammenheng med åstedet som en tidligere sak han selv jobbet med.

Endelig en bok som ikke tilhører en serie
Ondskapens forkledning er en enkeltstående bok og det er en befrielse å lese, for i det siste så har det virket som om nesten hver eneste bok tilhører en eller annen serie. Jeg liker serier, men oftest foretrekker jeg enkeltstående bøker, så det var kjekt med en forandring. Det er også vanskelig å finne rene suspense bøker. En sjanger jeg har hatt sansen for lenge og som har mye atmosfære. Men det er vanskelig å finne noen gode og rene suspense bøker som ikke er blandet med andre sjangre.

Det er ikke spesielt troverdig at privatpersoner prøver seg som etterforsker. Det blir noe Mikke Mus aktig over det. Skjønner jo at det er fordi de vil finne ut hva som har hendt med deres nærmeste, men det blir noe kavende og gjentakende.

Selv om det som skjer rundt Liz er grotesk, så syntes jeg ikke at selve saken var spesielt engasjerenede eller spennnende, men likte godt å bli kjent med Key West som er et noe skjermet sted, og at boka fikk frem et lite snev av suspense.

Ingen bemerkelsesverdig sak eller karakterer, men lett underholdning, og noen ganger er det det man trenger, hverken mer eller mindre. Har lest noen tunge bøker i det siste, og da var det kjekt å lese noe av Erica Spindler.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ane Riel har vært et navn jeg har lagt mer til i de siste årene. Bøkene hennes virker mørke og spesielle. Boka Beist var den som fristet mest av henne. Man må jo starte et sted.

En hjelpende hånd
Beist er om to nabogårder fra en annen tid, som får et anstrengt forhold til hverandre, etter hvert. Etter en tjeneste, blir faren til Mirko og nabokona enige om at Mirko kan hjelpe til på gården deres, så lenge de har bruk for det. Mirko er kanskje ung, men oppvakt og svært oppegående gutt. Han blir straks bergtatt av Danica, nabokonas datter, selv om aldersforskjellen er stor. Han blir skuffet da hun gifter seg med en mann som kommer på gården. Han er en svær arbeidskar som heter Karl. Han virker noe arrogant og egoistisk. Danica gifter seg med ham til tross for at hun ikke er forlesket. Sammen får de sønnen Leon, og Danica merker at han er noe annerldes enn andre barn. Derfor velger hun å holde ham hjemme for å skjerme ham. Han vokser raskt og er svært sterk til hans unge alder. Han blir derfor noe voldsom og brå, siden han ikke klarer å styre musklene sine helt som han skal. Det er bare Mirko som klarer å håndtere ham og de to får et spesielt forhold. Under en storm skjer det en tragisk familiehendelse, og Mirko får et større ansvar enn han noen gang har hatt.

Vet ikke hva jeg forventet av romanen Beist. Har egentlig sluttet med forventninger fordi det har en tendens til å ødelegge så mye. Men syntes det ble en helt annen bok enn det baksideteksten fortalte. Romanen begynte ikke å bli gjenkjennelig etter tre hundre sider og før den tid var det nesten som å lese en helt annen bok, noe som var litt underlig. Det er ikke mye action eller fart i denne romanen, da det er en karakterdrevet historie. Det var fint å lese om en annen tid, og om svært forskjellige karakterer i samme handling.

For mye kiosklitteratur i en roman
Dessverre var denne romanen for pornografisk. Det er jo vanlig i fleste bøker, men når det er pornografiske scener i omtrent hvert kapittel, overdøver det historien og interessen. Det ble for mye såkalt trekantdrama og sjalusi. Noe som er synd for selve hovedkjernen i handlingen var god nok i utgangspunktet, og trengte ikke krydder. Det ødela mye av spenningen. Ville heller lese mer om Mirko og Leon som nesten oppfører seg som brødre og deres utfordringer i livet, men det ble ikke så mye av det. Det ble for det meste overdøvet av mange andre hendelser og lange tilbakeblikk i fortiden. Og får man vite hva de egentlig flykter fra?

Riel ble inspirert til å skrive denne boka på grunn av en gutt som ble født i Berlin i 2004, som også vokste ganske raskt og var svært sterk i ung alder. Boka er ikke om ham på en noe som helst måte, bare en fiktiv variant, fordi hun ble så fascinert av denne gutten. Interessant tema og kjekt å lese om noen som var annereldes, men likte de 150 siste sidene enn resten av boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Britene er ute av EU, ferdig med pandemien og klare til livet etterpå. Men hvordan gikk det med London? Hovedstaden står midt i en pågående verdikamp om hva Storbritannia skal være, i sitt eget bilde og ute i verden. Byen er politisk rød og åpen mot Europa i et England der vindene trekker i motsatt lei. Samtidig er den sete for de stolteste tradisjonene og institusjonene som det nye Storbritannia skal støtte seg på. Øivind Bratberg tar for seg salongsosialisme og kulturkrig, livet med pandemien og striden om monarkiet og BBC i denne sakprosaboken om London

Spennende veldig lenge, men jeg synes ikke den holder hele veien i mål. Jeg satt igjen med sytti sider jeg skulle ønske var skrevet på en annen måte. Istedet for ebb blodig og kaotisk slutt hadde jeg ønsket meg mer om kidnappernes beveggrunner, deres bakgrunn, hvorfor de bodde der de bodde osv. i tillegg ønsket jeg meg mer om Elijah/Kyle.