It is 1461 and England is crippled by civil war. One freezing morning, a teenage boy wins a battle in the Welsh marches, and claims the crown. He is Edward IV, first king of the usurping house of York...
Thomas Penn's brilliant new telling of the wars of the roses takes us inside a conflict that fractured the nation for more than three decades. During this time, the house of York came to dominate England. At its heart were three charismatic brothers - Edward, George and Richard - who became the figureheads of a spectacular ruling dynasty. Together, they looked invincible..
But with Edward's ascendancy the brothers began to turn on one another, unleashing a catastrophic chain of rebellion, vendetta, fratricide, usurpation and regicide. The brutal end came at Bosworth Field in 1485, with the death of the youngest, then Richard III, at the hands of a new usurper, Henry Tudor.
The story of a warring family unable to sustain its influence and power, The Brothers York brings to life a dynasty that could have been as magnificent as the Tudors. Its tragedy was that, in the space of one generation, it destroyed itself.
En stund siden igjen jeg har lest svensk krim, noe vår nabo er veldig god på.
Ny serie fra Sverige
Rovhjerte er debutkrim av Ulrika Rolfsdotter og er en begynnelse på en serie. Rovhjerte gjør det gjodt som førstebok, spesielt hvis man liker krim som tar seg god tid til å beskrive karakterer og omgivelser. Jeg likte den fordi den inneholdt småsted, kulde, isolasjon .og hemmeligheter.
Man blir kjent med Annie Ljung som har forlatt Lockne på grunn av for mye smerte og hemmeligheter. Hun er også lei av bygdesnakk. Derfor bosatte hun seg i Stockholm hvor hun jobber som sosionom. Noe hendte på tedet hun forlot, og hun er redd folk snakker om det og ser ned på henne etter alle årene.
Får man vite mer om Annies hemmeligheter?
Noe har skjedd som tvinger henne tilbake til Lockne. Moren hennes har rømt fra sykehjemmet og ut i kulda. Noe som kunne ha tatt livet av henne. Annie drar for å besøke henen for å se om hun har det bra, og at hun får den omsorgen hun trenger. Heldigvis har hun slektninger i nærområdet som hun har kontakt med. Hun har tenkt å bli værende i bare noen dager, men noen trenger hennes hjelp da hennes tremenning, Saga som er 17, forsvinner. Hun har aldri rømt hjemmefra før og foreldrene er sikre på at det har skjedd henne noe. Flere ting skjer som gjør til at Annie starter sin egen etterforskning. Samtidig får hun "gleden" av å møte noen av fortidens spøkelser. Får man vite som leser hva som skjedde med henne for mange år siden?
Denne gang var det ikke selve krimsaken som var spennende, men karakterene og hvorfor Annie er så hemmelighetsfull. Hvorfor hun tar avstand til folk som ble igjen i Lockne, og hvordan hun fikk arret som ofte dukker opp i teksten.
Krim som tar seg god tid
Rovhjerte inneholder ikke mye action eller tempo. Den er mer karakterdrevet og man blir godt kjent med stedet som består av forskjellige personligheter. Man blir nysgjerrig på Annies fortid og hvorfor hun er en smule forhåndsdømmende. Men likte at forfatteren tok seg god tid med handlingen og beskrev hverdagen til karakterene på en troverdig måte. Man kommer da nærmere på det som skjer.
Hadde likt boka bedre hvis avslutningen var noe annerledes. Den ble for åpenbar og klarte heller ikke å ta avslutningen helt seriøst. Det passet ikke inn i alvoret som handlingen ellers bar preg av. Men likevel vil jeg gjerne få med meg neste bok i serien da jeg fikk sansen for Rolfsdotters fortellerstemme.
Fra min blogg. I Bokhylla
(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)
Demens er en forferdelig sykdom som rammer mange mennesker. Både pasienten og pårørende. Senest i går var det et innslag her på Dagsrevyen om en norsk skuespiller som i alder av 56 år fikk diagnosen Alzheimers sykdom, som er en kronisk hjernesykdom, og den vanligste årsaken til demens. Den 18. mai var det her i NRK radio sitt program Ekko et innslag om at:
«Hjernevæsken er viktigere enn vi har visst. Man trodde lenge at hjernevæsken eksisterte uten å påvirke hjernen. Men nå har forskere funnet ut at de 1,5 desiliterne betyr mye for hjernehelsen vår, og at det ligger behandlingsmuligheter der som man ikke har ant om - før nå.»
Forskningsresultatene er også omtalt i denne interessante artikkelen Kan i fremtiden behandle demens gjennom hjernevæsken.
Toril Brekke har skrevet en roman der tema er demens med tittelen Dement diamant. Romanen ble utgitt i 2021 og forlaget omtaler den slik:
"Det handler om en mor. Og en datter. De står hverandre nær. Svært nær. De kjenner hverandre godt. De støtter hverandre. Det har de visst alltid gjort, helt siden datteren var ganske liten.
Så begynner den eldste å flyte ut, i tankene, i minnene; sammenhenger blir uklare, hun er i ferd med å bli dement.
Dette er blant annet en bok om en datters kamp for at moren skal få offentlig omsorg. Hun hadde ikke forutsett at dette skulle bli noe hun måtte kjempe for, ikke i Norge, ikke i dag. Men det må hun.
Det er også en roman om sterke kvinner. Om levd liv. Om enkelte rystelser, og en god del latter."
Jeg fikk vite om romanen gjennom en bekjent. Nå er den lest. Romanen starter med at Toril Brekke skriver om sin demente mor Bjørg. Om de tette båndene som er mellom dem. En mor som utvikler demens og må flytte inn hos forfatteren. Forfatteren som ikke får arbeidet:
«Så må hun bli boende. Jeg overlater soverommet mitt til henne. Selv ligger jeg i gjestesenga på arbeidsrommet. Men jeg får ikke arbeidet. Jeg holder på med en roman som skal hete Kobrahjerte, men mamma holder meg våken om nettene; hun vandrer omkring fra rom til rom, en mager skikkelse i en hvit, nesten gjennomsiktig nattkjole med blondekanter om halsen og håndleddene. Leter hun etter toalettet? Nei, hun gjør visst ikke det, og jeg leder henne tilbake til soveværelset, men snart er hun på føttene igjen, snart er hun ute i oppgangen; hvorfor det?
Jeg får ikke sovet. Jeg får ikke skrevet. Og ett av bildene jeg kunne funnet frem, viser mamma som sitter ved spisebordet mitt og ser mot spurvene i hekken utenfor. Hun teller dem. Og roper inn til meg hvor mange de er. Plutselig er det dessuten en måke i det lave buskaset. Og to troster. Mamma roper til meg om disse også. Hun er sunket sammen til noe lite. Øynene hennes får meg til å tenke på rosiner, de virker kantete i formen, forvirrede og annerledes en før; for hun aner ikke hvor hun er.»
For å unngå å utlevere seg selv, fortsetter forfatteren romanen med å ta inn en stedfortredere og det blir Mai og datteren Kitty.
Toril Brekke får i romanen frem hvordan demens rammer en familie. Uten at romanen blir depressiv. Den delen som tar for seg oppvekst, ungdom og livet til Mai og Kitty frem til Mai starter med å utvikle demens kunne etter min mening med fordel vært forkortet. Eller gjort mindre flat. Det er nok av livshendelser som kunne vært gjort mer interessant å lese om. Det er greit at det i en roman er noen transportetapper som gir meg lite. Men når denne delen utgjør en stor del av boken, som det gjorde i Dement diamant, blir det kjedelig. Heldigvis valgte jeg å lese videre, for romanen tok seg opp igjen på slutten. Derfor alt i alt en god roman er min konklusjon.
Åndenød var en ukjent bok for min del da den dukket opp, men jeg er svak for fjellthrillere, og det passer å lese nå som det er sommer, og kjenne litt ekstra på kontrasten. Den dukket opp på et fint tidspunkt.
Amy McCulloch besteg Manaslu i 2019, og hun bruker et fjell hun kjenner godt til i handlingen. Boka er stemplet som en krim, men jeg synes den heller mer mot psykologisk thriller. Det er også lov å være uenig.
Mer enn bare høyde som truer
Boka er om å utfordre seg selv og bevege seg i ukjent terreng. Journalist og blogger Cecily Wong får erfare nettopp det. Hun har fått et oppdrag og det er å intervjue klatrelegenden Charles McVeigh, men det på en betingelse ... Hun må bestige Manaslu sammen med ham og hans utvalgte team. Hun har ikke mye fjellklatring å skryte på seg og hun har satset absolutt alt på dette intervjuet. Hun og kjæresten har gjort det slutt, og hun har brukt alt av penger på utstyr og reisen. Det kan ikke gå galt og hun er nødt til presse seg til det ytterste, men er det bra nok? I tillegg er hun på team med folk hun ikke kjenner.
Hun blir sjokkert da teamet til Charles velger å fortsette ekspedisjonen da en mann fra et annet team blir funnet død. Hun blir stadig mer skeptisk til hele oppleget da andre dør, og hun lurer på hvor trygt resten av ferden blir. Det virker også som hun er den eneste som oppdager en mann som ikke tilhører noen team, men som sover i telt et sted for seg selv og som plytsrer på en uhyggelig måte. Når hun skal vise teltet hans for andre, er det selvfølgelig borte. Er det bare hun som har høydesyke og hallusinerer, eller er det en morder i fjellet sammen med dem?
Spennende elementer
Er det bøker jeg er svak for er det bøker som inneholder kulde og isojalsjon. Synes det er spennende elementer. sammen Det får meg til å tenke på The Shining med Jack Nicholson. Det påvirker folk på forkjellig måte. Det gjør det også med karakterene i Åndenød. Det var interessant å se hvor ulike de var angående erfaring når det gjaldt fjellklatring og grunner til at de var der, og samtidig lese om hvordan Cecily Wong vokser som person i denne utfordringen.
Oppramsingen og hvordan avslutningen ble gjort, var noe komisk. Men avslutninger på thriller er ofte vanskelige, men det ødela ikke resten av boka. Wong skriver med erfaring, innlevelse og stemning. Leser gjerne mer fjellthrillere og bøker av McCulloch.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Gursli Berg Forlag, mot en ærlig anmeldelse)
Den natta leste jeg ut Leoparden for andre gang. Jeg hadde hatt det så bra mellom sidene på denne boka at jeg med en gang merket at jeg savnet den. Nicola sov, så jeg hadde ingen jeg kunne fortelle om denne følelsen til, dette vemodet som bare lesere kjenner, nostalgien over en bok som er lest ut.
Og jeg så ut på havet, havet og himmelen som alltid gikk i ett, samme tjukke grå grøten som alle andre dager. Det slo meg at det kanskje var skyene som var sorgen til folk i nabolaget, skyene som lå og trykka mot bakhuet, mot toppen av ryggraden, når såpeserien gikk på teve.
Ilden har luner vi ikke kan forstå. Den klatrer opp på de høyeste topper, river det blå ut av himmelen, sprer seg i et rødlig skjær, svulmer opp, hveser, som en allmektig gud kaster den seg over alt levende, hopper fra bredd til bredd, trenger seg inn i kløfter fulle av vann og sluker myrer, men lar en ku beite i fred på sin grønne flekk. Hvordan skal vi kunne forstå det? Når ilden har fått slike krefter, lystrer den bare seg selv.
Da jeg var liten, skammet vi oss sammen – over hjemmet vårt, over fattigdommen. Nå skammet jeg meg over deg. Mot deg. Min skam hadde skilt lag med din.
Junikveld
Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.
Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.
Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster……
Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.
Sykkeleventyret: 550 km gjennom Tyrkia med en gatehund på styret, er en fin reisebok å få med seg nå som sommeren er her.
Gjennom Ishbel Holmes sykkelglede blir man kjent med Tyrkia på godt og vondt. Hun bruker sykkelen som terapi, og hun er kjent som World Bike Girl og hun blogger om turene sine. Gjennom en vanskelig oppvekst med en far som dro fra dem, og en mor som ikke ville ha henne, og hun endte opp i fosterhjem, har sykling vært hennes styrke.
Unikt vennskap
Ved en tilfeldighet begynner en hund å følge etter henne. Hunden har en skadet pote, og virker svært folkesky, men av en eller annen grunn, blir ikke Ishbel kvitt den. Hun har sykkel med tung bagasje. Hun kan ikke reise videre sammen med en hund. Men samvittigheten tar tydeligvis overhånd, og hun er nødt til å finne på en løsning. Hun får en grønnsakskasse av noen, som hun fester på styret, som Lucy kan sitte i når hun trenger avbrekk.
Synet er selvfølgelig komisk for de andre som får med seg Ishbel og hunden på sykkel, men Ishbel må slutte å tenke hva andre tror, og få reddet hunden. Hun har kun et mål og det er å få syklet Lucy til nærmeste dyrepensjonat. Gjennom sosiale medier forsøker hun også å skaffe henne et hjem.
Hvem redder hvem?
Med lite mat, lite penger og mye usikkerhet både fra Isbhel og hunden Lucy, viker likevel ikke Lucy fra hennes side, og Ishbel var ingen hundemenneske før hun møtte Lucy. Gjennom deres ferd, må de hanskes med farlig trafikk, pågående menn og språkvansker. Selv om Ishbel Holmes har syklet i mange land, innrømmer hun at hun ikke har lært seg så mange språk. Men under deres reise møter de også gode mennesker som gir dem husly når det er nødvendig, eller stille opp når Ishbel Holmes etterlyser noe gjennom sosiale medier. Men tiden er knapp og Lucy er en skadet hund. Vil Ishbel gi henne den redningen Lucy trenger i tide?
Gjennom sin "lille" reiseskildring, klarer Ishbel Holmes å få ned både det positive og det negative med sin spesielle ferd. Det var interessant å lese om båndet mellom Ishbel og Lucy som har flere ting til felles. De er skadet på hver sin måte og de er helt alene i verden. I Sykkeleventyret beskriver hun også hundenes kamp i Tyrkia. Mange i Tyrkia ser på hunder som skadedyr og mange vil ikke røre dem på grunn av gammel overtro. Gjennom denne boka ønsker Holmes å forandre på det, og det var også interessant å lese om forskjellige dyrepensjonat/dyremottak i Tyrkia, men ikke alle hadde ikke like god standard. Sånn er det dessverre i alle land. Mange er ute etter økonomi fremfor å ta vare på dyrene.
Hadde dette vært en ren reisebok, ville jeg ikke ha lest den, for har ikke reist så mye i voksen alder, men ville lese den siden det var dyr involvert. Det er alltid spennende å lese om menneskelig bånd til dyr. Dyr har en egen evne til å forandre på så mye.
En fin og sårbar bok om to svake sjeler som finner styrke i hverandre, og som finner nye måter å støtte hverandre på. Det eneste som ikke fenget noe særlig var språket som ble noe monoton i lengden. Savnet mer brytning i språket. Det ble noe stivt. Er likevel glad for å ha blitt kjent med hunden Lucy. Dyr er herlige.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Mangschou, mot en ærlig anmeldelse)
Minier er kanskje ikke original, men hans mørke og dystre krimbøker fascinerer.
Er det noen som skriver mørkt, så er det ham. Ikke at det sjokkerer for har lest en del mørke bøker og sett en del mørke filmer, så det skal mye til for å sjokkere, men liker at han prøver. Har ennå ikke fått med meg de to første bøkene i serien: Hvis helvete var av is og En sang for druknede sjeler, men føler ikke at jeg misser noe, og det spørs jo hvor nøye man er. Selv er jeg ikke så nøye når det gjelder krimserier, for det er lett å få med seg bakgrunnen til hovedkarakterene uansett. Har lyst til å få med meg Hvis helvete var av is siden jeg allerede har den i samlingen.
Bøkene blir bare bedre og bedre
Dalen er sjette bok om kriminalførstebetjent Martin Servaz, og som vanlig er han i hardt vær. Han er for tiden suspendert og venter et viktig møte om noen uker. Et møte som kan gjøre resten av karrieren hans. Samtidig har han sønnen Gustav å tenke på. Ikke nok med det. Midt på natten får han en telefon fra noen han ikke har hørt fra på åtte år. Personen det gjelder er en han kjent godt en gang i tiden. Personen trenger hjelp, og ved hjelp av noen stikkord, tror Servaz han skjønner hvilken sted personen som ringer mener på. Han drar dit i håp om å finne den som ringte ham, før det er for sent. Men stedet han har dratt til består av mye fjell og skog. Det er et kloster i nærheten og et småsted. Det er bare en vei som fører inn og ut av småstedet. Et bestialsk drap skal ha skjedd i nærheten, og av den grunn møter Servaz en gammel venn. På grunn av noe som skjer, er Servaz nødt til å bli der lenger enn planlagt. Folk blir nervøse da enda et drap skjer ... Klarer Servaz å holde seg unna, med tanke på at han er suspendert?
Det er ikke bare Bernard Minier jeg liker bedre og bedre, men også Martin Servaz. Han er jo en typisk antihelt. Det er ikke derfor jeg liker ham, men fordi han kjører sitt eget løp samme hva det måtte være, og følger instinktene sine. Samtidig tar han vare på de rundt seg.
Gjennomsiktig sak, men veldig medrivende
Syntes saken i seg selv var noe lett å gjette seg frem til på grunn av et hint, men følte ikke at det ødela spenningen, for Minier er som Slaughter og kan å skrive på en medrivende måte. Karakterene føles ekte og realistiske, også de man ikke liker, og hele tiden må man lese litt videre. Kapitlene er korte og det er alltid noe som skjer. Likte også at handlingen foregikk i et isolert småsted. Det eneste jeg angrer på at jeg ikke leste denne da det var høst, men kunne ikke vente. Hvordan han klarer å skrive store bøker på kort tid, er for meg en gåte, men jeg klager ikke.
Etter Miniers sjette bok, kjeder han meg fremdeles ikke, og jeg venter allerede på hans neste.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)
Hun hadde vært en ung jente på sytten år, livredd og avkreftet, da de allierte soldatene kom og avviklet konsentrasjonsleiren. Hele familien hennes var blitt drept i holocaust under Den annen verdenskrig. Det ironiske var – og tak i meg med fryktelige hoggtenner – at mama, moren som fødte David, også overlevde et blodbad som krevde nesten hele familien hennes. Bare med den forskjell at sistnevnte skjedde på grunn av førstnevnte, noe som forsterket min oppfatning av at det var palestinerne som måtte betale prisen for jødenes holocaust. Jødene drepte min mors familie fordi tyskerne hadde drept Jolantas familie.
[…] Og den redselen vi har opplevd, er noe folk fra Vesten aldri vil erfare. Den israelske okkupasjonen utsatte oss i ung alder for våre mest ekstreme følelser, og det gjør at vi ikke kan kjenne andre følelser enn de mest ekstreme. Røttene til vår sorg er så sterkt forbundet med en opplevelse av tap, og derfor har døden flyttet inn hos oss og blitt et familiemedlem vi helst vil unngå, men som like fullt er en del av familien. Vårt sinne er et raseri som folk fra Vesten ikke kan forstå. Vår tristhet kan få steiner til å gråte. Og vi elsker på samme måten, Amal. Det er den sorten kjærlighet som du kan oppleve bare hvis du har kjent den intense sulten som får kroppen til å ete seg selv om natten. Den sorten du blir kjent med først etter at livet har vernet deg mot fallende bomber eller kuler gjennom kroppen. Det er en kjærlighet som stuper naken ned i uendeligheten. […]
"Hvor glad er du i meg?"
"Min kjærlighet er like stor som havet og alle dets fisker. Like stor som himmelen og alle dens fugler. Like stor som jorden og alle dens trær."
Fin påminnelse om boken jeg leste om her tidligere i år «Om balsfjordingan har mat og tørre klea, då døyr de nesten aldri!» Nå skal den leses :)
Det har blitt en del bøker jeg har kjøpt og lest etter å ha hørt på NRK radioprogrammet Verdibørsen. Einar Duenger Bøhn er professor i filosofi ved Universitet i Agder og forfatter, og jeg har hørt på flere episoder der han har deltatt. Einar Duenger Bøhn er også vert for podcasten Einar Duenger Bøhns filosofipod.
Det var i episoden Vil teknologien ta over for menneske at jeg hørte om boken som Einar Duenger Bøhn har skrevet: Teknologiens filosofi Metafysiske problemstillinger. I den interessante samtalen i Verdibørsen deltar også Lena Lindgren som har skrevet boken jeg skrev om i innlegget: Ekko - ett essay om algoritmer og begjær - av Lena Lindgren - interessant og til dels skremmende lesning
Jeg er over gjennomsnittet interessert i temaet informasjonsteknologisk utvikling. Jeg er verken teknologioptimist eller teknologipessimist. Men jeg er skeptisk til de som slenger rundt seg påstander om at teknologien kan erstatte mennesker. Derfor er jeg spesielt interessert i det som sies og skrives om kunstig intelligens, og har nå kjøpt og lest boken Teknologiens filosofi Metafysiske problemstillinger.
I denne boken jeg leste og skrev om i 2020: Hallo, verden (Hello world) av Hannah Fry, en bok om hvordan det er å være menneske i en verden styrt av datamaskiner skriver hun om kunstig intelligens (KI):
«For noen er ideen om at en algoritme skal arbeide uten eksplisitte instrukser, å be om trøbbel. Hvordan kan vi kontrollere noe vi ikke forstår? Hva om evnene til sansende, superintelligente maskiner overgår evnene til dem som skapte dem? Hvordan skal vi sikre oss mot at en KI vi ikke forstår og ikke kan kontrollere, ikke skal motarbeide oss?
Dette er interessante hypotetiske spørsmål, og det kryr av bøker om den overhengende faren for en Kl-apokalypse. Jeg beklager hvis du hadde håp om det, men denne boken er ikke en av dem. KI har gjort mange fremskritt i rykk og napp den siste tiden, men den er fremdeles bare «intelligent» i ordets snevreste forstand. Det er antagelig nyttigere å tenke på det vi har vært igjennom som en revolusjon innen datastatistikk enn en revolusjon innen intelligens. Jeg vet at det får det til å virke mye mindre sexy (hvis du ikke er veldig tent på statistikk), men det er en langt mer presis beskrivelse av dagens situasjon.
Inntil videre er bekymringer for ond KI omtrent som bekymringer for overbefolkning av Mars.»
Som Einar Duenger Bøhn skriver i innledningen til sin bok; han er filosof og boken er først og fremst en filosofibok skrevet for alle som måtte være interessert.
Bokens struktur - fra innledningen:
«Boken er strukturert slik at den begynner med mer nære problemstillinger for så gradvis å bevege seg mot fjernere problemstillinger, slik at vi sakte, men sikkert hever blikket mer og mer. Jeg begynner nærmere bestemt i kapittel 1 med å stille spørsmålet hva teknologi egentlig er. Jeg trekker også opp noen skiller mellom forskjellige typer teknologi. Deretter, i kapittel 2, stiller jeg spørsmålet om hva informasjon egentlig er, og om virkeligheten egentlig bare er informasjon. I kapittel 3 stiller jeg spørsmålet om hva kunstig intelligens er, og skiller det fra spørsmålene om kunstig moral og kunstig bevissthet. Gjengangeren i denne boken er at kunstig bevissthet ser ut til å være den store snublesteinen for hva nyere teknologi kan erstatte. I kapittel 4 stiller jeg spørsmålet om det er mulig å skape kunstige personer. Dette hviler igjen på muligheten for kunstig bevissthet. Kapittel 5 handler om hvorvidt det er mulig å skape kunstig liv, mens kapittel 6 stiller spørsmålet om hvor langt den teknologiske utvikling kan og bør gå. Kan og bør vi for eksempel etterstrebe teknologi som erstatter oss mennesker helt? Er vi mennesker for fremtidens kunstige herskere det tidligere naturlige menneskearter er for oss mennesker i dag — et tilbakelagt stadium på livets vei?»
Selv om innholdet er godt strukturert og er interessant lesning, utfordret den meg som ikke er spesielt interessert i filosofi innimellom. Men det er ikke sjelden at jeg f.eks. leser dokumenter på jobben flere ganger. Så hvorfor skal det ikke være slik med bøker. Teknologiens filosofi metafysiske problemstillinger er absolutt en bok som jeg bør lese mer enn en gang.
Hva metafysikk er, skriver Bøhn her på Store norske leksikon:
«Metafysikk er det filosofiske studiet av det som ligger til grunn for virkeligheten, eller det tilgrunnliggende for virkeligheten. Metafysikken antar ikke på forhånd at det tilgrunnliggende for virkeligheten er noe man kan observere; det er i seg selv et dypt metafysisk spørsmål. Metafysikk er slik først og fremst en filosofisk disiplin, fremfor en naturvitenskapelig disiplin.»
Om bakgrunnen for at Bøhn har skrevet boken – fra innledningen:
«Den teknologiske utviklingen går fortere og fortere. Hvor går egentlig grensen for hva teknologi og dagens teknologiske utvikling kan erstatte? Hvor langt kan og bør vi dra denne utviklingen? Det er det denne boken handler om. Jeg er opptatt av dette for bedre å forstå hva vi mennesker er og bør være, samt hvilken situasjon vi befinner oss i og bør se for oss fremover.»
Vurderte om jeg skulle skrive om boka eller ikke, for vil jo helst ikke være negativ, men det er viktig å ta med det negative, også.
Det er ikke meningen å være hard og brutal mot debutanter, men driver heller ikke med særbehandling. En mening er en mening, og noen bøker kommer man ikke overens med. Det skjedde med En nasjon i sjakk av Johan Høst, eller Johan Høstmælingen som han egentlig heter, og mange kjenner nok ham fra NRK.
Sjakkthriller på papir
Jeg var interessert i denne boka nettopp fordi den bar preg av sjakk og jeg har fulgt med på sjakk på Tv siden 2013. Det er veldig fascinerende og man lærer litt hver gang man ser på. Det samme kan jeg ikke si om boka. Foretrekker nok sjakk på skjerm fremfor bokformat. Likte tankgegangen angående konseptet, men ikke selve utførelsen. Det ble for mye komedie for meg.
Men hva er En nasjon i sjakk egentlig om? Handlingen begynner med påska 2022. Statsministeren og en av hans livvakter forsvinner. PST og regjering må samarbeide for å spille et sjakkparti mot terroristen. Det spilles ikke bare om brikker, men om menneskeliv, og ikke mange av dem er dyktige i sjakk. De må samtidig prøve å finne ut hvem neste offer er før enda et liv går tapt. Ikke nok med det, statsministeren og livvakten hans blir "fraktet tilbake", med en bombe på seg. Det er mye som står på spill ...
Siden ingen av dem som skal spille mot terroristen er noen sjakkgenier, blir de enige om å hente inn en sjakkproff. Men er det verdt det?
En ufrivillig komedie
Boka er en lett blanding av thriller og krim, alt ettersom hvordan man ser på det, men dette blir for mye komedie. Karakterene er ganske standardaktige. Karakterer man har lest om før, mange ganger, og handlingen er ganske trøttende i lengden. Likte at kapitlene var korte og at det var ofte perspektivskifte, men syntes det var lite utvikling i det hele.
Likte hvordan hvert trekk ble forklart og livestreamingen over den spesielle situasjonen, men ellers var det skuffende vårlesing. Det var en bok jeg ikke klarte å ta spesielt seriøst, og sjakk er ikke like spennende på papir som på skjerm. Atle Grønn, som er kjent for oss som følger med sjakksendingene på NRK, har skrevet etterordet. Han nevner blant annet at sjakkpartiert er delvis basert på et sjakkparti i Romania melom Magnus Carlsen og Wang Yue i 2010.
En noe kortere anmeldelse enn til vanlig dette, men har egentlig ikke mer å tilføye. En artig idé, kunne ha vært en bok med mye action, men i stedet blir det for stivt og påtatt. Syntes også slutten var unødvendig lang. Det ble for mye komedie i stedet for spenning.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)
Det er åtte år siden sist gang jeg leste noe av Alexander Løken. Da leste jeg Trollskallen, og Blüchers hemmelighet var boka av ham som fristet mest etter den tid.
Grøssende helg på hytta
I Blüchers hemmelighet er det krigstiden som møter nåtiden. Kit, Gustav og Finn er med moren sin en helg på hytta, mens faren blir igjen hjemme. Kit liker seg ikke på hytta fordi hun ofte opplever merkelige ting der, og det viser seg at det gjør moren hennes, også. I vannet ved hytta ligger det et skipsvrak, og naboen virker noe snål. Det sies at han skal ha jobbet for CIA, men hvorfor ble han værende i Norge?
Dette er barnegrøss i sommerlige omgivelser, noe som passer bra for dem som liker denne årstiden. Liker søskenforholdet til de tre barna, til tross for at de er svært forskjellige, og at Gustav oppfører seg mye eldre enn det han er. Men liker at de både krangler og stiller opp for hverandre, er typiske søsken. Er det noen grunn til at moren deres tok dem med til hytta akkurat denne helga, og hvorfor opplever Kit mange merkelige ting i motsetning til brødrene sine? Etter hvert kommer hun i kontakt med naboen og han mener at det er skipet under vannet, som skaper de rare tingene som Kit opplever, men hvordan? Hvorfor tror Kit at hun kan stoppe det hele?
Blüchers hemmelighet er en svært kort bok, men som likevel rekker mye. Løken er god på å være kortfattet og effektiv i kapitlene som består av bare noen få sider. Karakterene er både realistiske og en smule stive, men det er jo umulig å bli kjent med karakterer på en ordentlig måte på bare få sider, men man rekker å skaffe et inntrykk av dem.
Savnet flere grøsserelementer
Kunne ha tenkt meg flere grøsserlementer, for det var det litt for få av, men likte handlingen, samholdet i familien, og den sære naboen deres. Til tross for at boka blir noe åpenbar for oss voksne, var det likevel underholdende og det var alltid slike bøker jeg var på utikk etter som liten, før jeg begynte å lese Stephen King i ganske ung alder.
Blüchers hemmelighet minnet meg litt om Døde menn går i land av André Bjerke og Håndtering av udøde av John Ajvide Lindqvist. Ikke at denne boka er på samme nivå som de nevnte bøkene, men de har litt av de samme elementene. En fin grøsserbok å få med seg på en lat sommerdag.
Blücher ble fredet i 2016.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)
I hjertet ditt vil det alltid være en plass til Alexandre, kjæresten din i andre klasse.
Du kommer aldri til å gifte deg med noen.
Du vil alltid være Léonine Toussaint. Frøken.
Du kommer aldri til å like noe annet enn arme riddere, omelett, pommes frites, makaroni, pannekaker, fiskepinner, marengs i vaniljesaus og pisket krem.
I stedet vil du vokse opp i den kjærligheten jeg alltid kommer til å ha til deg. Du vil vokse opp et annet sted, i Middelhavet, i Sashas hage, i verdens hvisken, i en fugls flyktige svev, i grålysningen, i skumringen, gjennom en ung jente jeg tilfeldigvis møter, i et tres bladverk, i en kvinnes bønn, i en manns tårer, i skinnet fra et stearinlys. Du vil bli gjenfødt, senere, en vakker dag, som en blomst eller en liten gutt, født av en annen mor, du kommer til å befinne deg overalt hvor jeg hviler blikket. Uansett hvor hjertet mitt befinner seg, vil ditt fortsette å slå.
Jeg lukker igjen Irènes dagbok med tungt hjerte. Slik man lukker igjen en roman man har forelsket seg i. En roman som har blitt en venn man har vondt for å legge fra seg fordi man vil ha den i nærheten, for hånden.