Bokelskere.no

En alkoholisert skuespiller og en innsjø med overnaturlige evner. Hva kan gå galt?

The House Across the Lake er Riley Sagers sjette thriller, og hans egentlige navn er Todd Ritter. Han skrev The House Across the Lake da covid-19 var på sitt verste, og hele verden var nedstengt. Det har ikke noe med selve handlingen å gjøre, bortsett fra at handlingen er noe isolert på grunn av husene de bor i, ligger noe øde til.

Harde taklinger
Casey har nettopp fått fyken som skuespiller fordi hun har møtt opp på jobb etter å ha drukket for mye. Hun vet selv at hun er avhengig, og drikker så lenge øynene er åpne, men hun har nettopp mistet sin ektemann i en ulykke. Hun bærer på en ensomhet.

Hun bor i deres hus ved en innsjø hvor det er få andre hus. Noen bor der i korte perioder og andre nesten hele året. Området ligger til i Vermont. På fritiden drikker hun og spionerer på et bestemt hus. Huset tilhører en eksmodell og hennes mann, og huset har store vinduer, så Casey får følge med på mye med sin kjære kikkert. Hun vet hun ikke burde, men kan ikke noe for det. Så forsvinner eksmodellen Katherine, og bare mannen i huset er igjen i det nærmeste dagene. Etter å ha hørt et skrik, er Casey sikker på at det har skjedd Katherine noe. Casey begynner å gjøre litt detektivarbeid.

Intens nabomiljø
Vet at dette høres ut som en typisk nabothriller, men det er det ikke. Boka står av flere karakterer som dukker opp underveis, handlingen har flust av atmosfære, og Casey har en frisk personlighet. Likte sarkasmen veldig godt, noe som gjorde denne psykologiske thrilleren svært underholdende.

I motsetning til mange psykologiske thrillere jeg har lest i det siste, hadde denne mye stemning, bød på noen overnaturlige elementer, og et sært persongalleri man ble interessert i å lese om.Har fått med meg at mange ikke liker denne, og tror kanskje det er på grunn av at handlingen tar en overnaturlig retning. Leser man boka nøye, er det ikke overraskende da noe overnurlig blir nevnt veldig tidlig i handlingen, så jeg så det komme. For min del trenger heller ikke psykologiske thrillere å være realistisk bestandig, så denne gang fikk jeg det jeg var ute etter: Forfriskende karakterer, stor dose underholdning og mørk handling. Selv om jeg likte denne godt, er Final Girls fremdeles min favoritt av ham.

Fra min blogg: I Bokhylla

I september leste jeg Der krepsene synger, da boka var filmaktuell. Etter å ha sett filmtraileren, fristet boka mer enn filmatiseringen.

Der krepsene synger ble opprinnelig utgitt i 2018, og siden da har den vært en snakkis, både positivt og negativt, men for det meste positivt. Visste ikke helt om det var en bok for meg da det ikke er krim, men den har noen krimelementer i seg. Det er roman med krimelelemter siden en ung mann blir funnet død, og dødsfallet er mistenkelig.

Alvorlig omsorgssvikt
Romanen er om Kya som får en brutal start på livet. Familien drar fra henne en etter en, bortsett fra faren. De andre har dratt fordi han er skremmende og alkoholisert. Men Kya er for liten til å dra noe sted, og ingen tar henne med seg. Ofte er hun alene og må klare seg selv. Skaffe mat, lage mat og overleve dagene siden faren har en tendens til å forsvinne i lange perioder. Hun må holde ting i gang helt alene. Hun blir kjent med en fyr i nærområdet som besøker henne av og til, og når hun blir eldre, blir hun kjent med en annen som holder til i byen. I løpet av den tiden med opplever hun både glede og svik.

Da en av dem blir funnet død, ser sheriffen på dødsfallet som mistenkelig og Kya blir sett på som mistenkt. Ikke bare fordi hun er outsideren og de andre ser på henne som rar som bor alene ut i marsklandet, men flere ting retter mot henne, og en rettssak starter.

Ikke alle skildringene er like realistiske
Boka virker kanskje stor og kanskje skremmende for noen siden den er på over fire hundre sider. Selv er jeg vant til det og foretrekker store bøker, men fortvil ikke. Den føltes ikke arbeidsom. Boka består av en god del alvor, oppvekstskildring med harde kår, har flytende språk og interessante personligheter. Lkte å bli kjent med Kya fra hun var liten til å bli en ung kvinne. Skildringen fra da hun var under ti år, da hun måtte finne mat og lage mat selv, overleve, var ikke spesielt troverdig, på grunn av den svært unge alderen, men tøff lesing.

Var ikke spesielt interessert i den romantiske delen da hun ble kjent med de to guttene, for er ikke spesielt interessert i å lese om følelser og svik, men likte delen da hun delte sin kunnskap om naturen med et forlag, og rettssakdelen. Så opplevde begynnelsen som noe seig, men det gikk over ganske fort.

Fin og småtrist oppvekstroman om harde kår, overlevelse, brutal kjærlighet og sorg.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Bonner forlag, mot en ærlig anmeldelse)

Da jeg i februar 2020 skrev blogginnlegget:

Fyrvokterens datter på Kjeungskjær - bøker og filmer der det å bo på et fyr er tema,

kjente jeg ikke til boken til Maren Uthaug Der det finst fuglar. Årsaken er vel at romanen til Uthaug, som ble utgitt på dansk i 2017, ble gitt ut på norsk etter at jeg skrev innlegget. Uansett, det var tilfeldig jeg leste om romanen for noen uker siden, og siden den har fått så gode anmeldelser måtte den leses.

Jeg synes Maren Uthaug har skrevet en god historie. Men jeg ble ikke så begeistret som mange har blitt av denne romanen. Siden jeg, dessverre, ikke har noen utdannelse innenfor litteratur, er jeg forsiktig med å slenge rundt meg med litterære uttrykk. Men nå skal jeg driste meg frempå med at jeg synes karakterene var flate. Jeg hadde forventet en viss utvikling jf. at historien foregår over mange år.

Her i NRK radio programmet Kulturstripa 1.4.2020 intervjues Maren Uthaug om romanen. Det kan hun fortelle at karakteren Feite, rundbrenneren, har hun hentet fra oldefaren. I tillegg har andre historier fra slekta vært med på å gi liv til historien i romanen.

Hvordan kan jeg motstå en god historie med en ekte heltinne? Denne boken kan rivalisere med Stephen King i mysteri og spenning. Vi følger Jeffy Coltrane og hans datter Amity som blir gitt en byrde av et ansvar som kommer til å forandre deres eksistens for alltid. I utganspunktet så er ikke jeg så glad i tidsreiser, andre dimensjoner eller multivers, med mindre det faktisk gir mening...om det gir mening? Her får vi et annet perspektiv på multiverset. Faktisk så får vi flere perspektiver. Vi har også klassisk ondskap skapt av grådighet og urealistiske ambisjoner. Boken er veldig lett og lese og man blir virkelig engasjer i karakterene. God fornøyelse.

Neil Gaiman skriver (som vanlig) veldig bra. Dette føler jeg er en ganske unik fortelling fordi den handler om noe som jeg ikke har lest om tidligere. En liten gutt som blir etterlatt på en kirkegård og spøkelsene som bor der adopterer han. Hva kan vel gå galt? Det er en bok som er lett, lystig og underholdene for barn i alle aldre.

Vi følger den samme hovedpersonen i fortid og i nåtid. Fortellingen i seg selv er spennende nok, men jeg ble litt irritert over slutten. Forfatteren har mye subtekst og det er forsåvidt greit det, men skulle ønske det kom litt tydeligere frem hva konklusjonen med histoien egentlig var.